Sjekket mot framføring (transkribert, et utdrag)

En urolig verden: Hvordan påvirkes hverdagen til folk?

Vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden Den annen verdenskrig – og det bør vi snakke om – men la oss også huske på at det er mye i denne verden som ikke går helt galt. Det er sider av menneskers liv som går som vanlig, og det gjøres også store fremskritt i verden rundt omkring oss.

Men det trenger på oss en verden hvor vi kan si at vi nå opplever et skifte. I mitt liv – jeg er 65 år – så har jeg også viktige erfaringer fra i 1989, da den kalde krigen sluttet og det kom en ny type epoke. Jeg tror vi kan si at den epoken i hovedtrekk er avsluttet, og vi går nå inn i noe nytt som vi ennå søker etter hva er navnet på dette. Altså ifra en tid hvor det ble flere demokratier år for år, det vi kalte en regelstyrt verden – man trenger regler for handel, regler for nedrustning, regler for menneskerettigheter, regler for klima – og respekten for at internasjonalt samarbeid kunne ta oss videre fremover.

Alt dette har møtt en tid nå med motkrefter. Antall demokratier går ned. Vi får ledere som har vunnet makt demokratisk – men de tar og okkuperer makt, monopoliserer makt – autoritære ledere. Og en ny stormaktsrivalisering. Delvis på grunn av fremveksten av Kina og USA – disse to mektige statene som står mot hverandre, og som står og vipper – og skal ha en slags verdensdominans, etter at USA hadde dette alene. Og et Russland som jo ikke er mye til makt, men som har en voldsom militærmakt.

Og alt dette kaster om på mange spilleregler, som også er drevet av en voldsom utvikling i teknologi.

I disse teknologiendringene så er det også veldig mye godt. Jeg har vært og sett på Elkems bedrift i dag (Bjølvefossen), hvor de kan kutte utslipp, de kan spare energi, de kan produsere avanserte produkter. – Men også kunstig intelligens, som Elkem bruker – for noe er jo bra – men for oss også en stor ukjent størrelse. Hva vil kunstig intelligens gjøre med livene våre?

Alt dette er en situasjon hvor hvert land må tenke gjennom: Hva med vår sikkerhet? Hvordan tar vi vare på vår sikkerhet?

Nasjonal sikkerhetsstrategi

Vi har laget en nasjonal sikkerhetsstrategi i min regjering. For første gang har Norge gjort det. Den la vi fram 8. mai på Frigjøringsdagen i fjor. Den er lett å lese, noen og tjue sider, og den har tre deler:

Den første delen er å si at vi må ha et forsvar som stemmer med vår tid. Hvis du ser på Norge i 1990, så brukte vi 3 % av bruttonasjonalproduktet vårt på forsvar. Og i 2000 brukte vi 1,5 %. Da brukte vi mindre penger av verdiskapingen på Forsvaret.

I en tid hvor jeg var utenriksminister – i deler av de årene – hvor vi forhandlet om en avtale med Russland; vi hadde samarbeid med dem, vi reiste over grensene. Og verden så mer håpefull ut på det området. Der har det skjedd et skifte. Det er klart at når vi har en nabo, full-militarisert, som går til angrep på en annen nabo, i en fullskala invasjon – ja, så kan vi ikke bare sitte og observere dette.

Jeg gjentar for dere at vi ser ikke noen militær trussel mot Norge nå. Men vi kan ikke si at vi skal ha et forsvar som ikke er påvirket av det. Derfor – akkurat mens vi sitter her nå – så forhandler vi om revidert nasjonalbudsjett, men enda viktigere; vi forhandler om langtidsplanen for Forsvaret.

Vi skal ha et forsvar som stemmer med den tiden vi er i. Det er del 1 av den nasjonale sikkerhetsstrategien. Det betyr at vi må ha et sjøforsvar – som handler mye om å skaffe nye skip, til vår tid, og vi må ha en teknologi som er moderne for vårt forsvar. Det er del 1.

Del 2 er mye mindre kostbart – men mye vanskeligere: Det er beredskapen i samfunnet hos deg og meg. Hvordan skal jeg innrette meg i den tiden vi lever i? Det betyr at det vi kan oppleve i våre liv, det er at strømmen kan gå, vi har ekstremvær, data som bryter sammen, og vi kan få en sikkerhetspolitisk og militær trussel som truer oss. Det må vi alle være med på å ha en beredskap mot. Det er del 2.

Det er derfor dere har fått på mail og sett i mediene at det er lurt å ha litt ekstra i spisekammerset hvis strømmen går. – At du har vann og de nødvendige tingene for noen dager. Det å fornye Forsvaret er dyrt, men det å gjøre dette (øke beredskapen) er ikke så dyrt, men vanskeligere.

Og del 3 er at vi må ha en økonomisk bærekraft i landet vårt. Vi må klare å skape inntekter til fellesskapet. Det har også med vår beredskap å gjøre.

Så gjør vi ikke alt dette alene. Vi inngår tettere samarbeid om sikkerhet og forsvar med våre naboer i Europa. Vi har NATO, vi har samarbeidet med USA. Men USA ser også andre veier. USA er noe annet enn det var, men de er vår viktigste allierte. Og vi fordyper samarbeidet nå med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Norden. Slik tar vi vare på vår egen sikkerhet.

Jeg har vært i Ukraina noen ganger nå. Jeg blir veldig preget av det som skjer der. De utsettes for alle disse angrepene, og de klarer å stå imot. Det har jo vært en katastrofe for Putins plan om å ta Ukraina på noen dager eller uker. Men de rammes jo av disse angrepene om natten som treffer sivile. Jeg har vært og sett på boligblokkene, hvor hele fasadene er borte og folk er drept og skadet. Det uroer meg jo veldig.

Og det uroer meg veldig at folk lever i dyp nød i Palestina. At Midtøsten –

krigen som var fryktelig, og nå en skjør våpenhvile – men det er drept 4 000 palestinere siden våpenhvilen, det skjer hele tiden. Og selvfølgelig, denne store usikkerheten rundt Iran, krigen. Midtøsten er nå en eneste stor usikkerhetsfaktor igjen. Det er av de store tingene som uroer meg der.

Men så tenker jeg at mitt ansvar er å ha oppmerksomhet også på oss her hjemme. At vår økonomi blir tatt vare på, at vi er trygge her. Og i denne ‘Plan for Norge’, hvor vi har fem hovedpunkter, er ett av dem barn og unge. Jeg møtte ungdomsrådet i regionen her i dag og vi snakket om hva som er viktig for dem. Det uroer meg at mange ungdom – selv i vårt land – opplever utrygghet. Det må vi som er voksne ta på største ansvar.

Så – det er et stort spenn. Jeg gleder meg også over mange ting, noe jeg begynte med å si. Det er flott å se mange fine ting som vi får gjort. Noen ganger strever vi med å finne balansen mellom gleden over alt det som er veldig bra i Norge – og verden utenfor. Og noen ganger blir vi kanskje opptatt av ting som kunne ha vært enda bedre i Norge.

Jeg har heller aldri vært veldig glad i å snakke om Norge som ‘fredsnasjon’. Vi er veldig glad i fred, men vi er en nasjon som har opplevd krig. Vi er en nasjon som må beskytte oss mot krig. Vi vil fred – og jeg har ofte kalt Norge for ‘en økonomisk og politisk overskuddsnasjon i en verden med veldig mye underskudd’.

Og da har vi, og da tar vi et ansvar. Vi tar ansvar med bistand. Vi stiller opp. Vi har vært med på fredsengasjementer som har lykkes. Vi har vært med på store initiativer for å vaksinere alle verdens barn, som kanskje har reddet livet på millioner av barn fordi vi har gått i spissen på det. Det er jeg veldig for. Men vi må aldri få et selvbilde hvor vi kaller oss per definisjon fredsnasjon og at vi er noe bedre enn andre. Og så tror jeg vi alle må tåle riper i lakken, og så må vi gå inn og se på hva vi kan lære av det.

Jeg mener også at jeg hadde – og har – et ansvar for at Norge bør støtte Ukrainas forsvarskamp. Vi er ikke en del av den krigen, men vi støtter Ukraina med betydelige midler for at de kan forsvare seg. Det er viktig for dem. Det er også viktig for oss i Norge at det å erobre land med militærmakt på vårt kontinent, ikke må bli akseptert.

Jeg har allerede snakket en del om beredskap. Dere har rett til å forvente at vi har et forsvar som er satt opp for den tiden vi gjelder. Det jobber vi med. Jeg håper vi kan få et bredt flertall for det på Stortinget. Og når jeg er ute og besøker bedrifter, så spør jeg; tenker dere på hva som skjer hvis noe uforutsett skjer? Hvilken beredskap har dere for det? – Det er det vi driver med i Totalforsvarsrådet. Vi oppfordrer næringsliv, kommuner, frivillige organisasjoner til å tenke igjennom det.

Og noen ganger må vi øve på: Hva gjør vi hvis ting blir unormalt? – Og veldig viktig for næringslivet vårt er å si at hvis ting blir unormalt, så er det viktigste dere kan gjøre, det er å forsøke å fortsette som normalt. – Hva skal til for å drive videre? Og det å tenke igjennom driften i min virksomhet, hvordan blir den påvirket?

Kommunenes rolle

Så – Totalforsvarsåret det er å gå igjennom alt det. Vi oppretter beredskapsråd i alle kommuner og fylker. Vi i regjeringen har dette med alle organisasjoner i nærings- og arbeidsliv nasjonalt. – Og det er egentlig for å få opp igjen den ‘opplevelsen’ at det å være i beredskap må skje på en fornuftig måte, uten at vi får et sånt ‘se-oss-over-skulderen-syndrom’. Eller at vi begynner å mistenke andre på en feil måte. Og vi må alle ha egne beredskapslagre, ekstra vann, holdbar mat, osv.

Det viktige her i Voss er først å tenke gjennom beredskapen for folk som bor i kommunen. Kommunen må tenke gjennom hva gjør vi hvis vante rutiner opphører. Hvordan samtaler kommunen med helse-, politi- og beredskapsorganisasjoner.

Jeg har vært generalsekretær i Røde Kors. – Snakk også med de frivillige organisasjonene. De som kjenner samfunnet i en normalsituasjon, er de som kan ta seg frem i en ekstremsituasjon. Dere bor i en spesiell geografi. Hva skjer hvis veier stenges? Nå skal vi jo bygge nye veier – Arna – og det skal vi jo gjennomføre.

Men man må tenke gjennom det som er det lokale. Det er den måten denne viktige enheten i landet vårt spiller i landet. Og så er det viktig å samarbeide med nabokommuner og kommuner rundt. Vi er jo i en del av Norge hvor vi har nær tilgang til kraftressursene våre. Hvordan sikrer vi dem? Vi må tenke igjennom hva vi gjør hvis noe uforutsett skjer.

Da jeg var i militæret i 1979-81, så hadde vi jo leirer over hele landet. Fordi alle var vernepliktige. Nå har vi et helt annen type forsvar. Så vi har egentlig ikke leirer der vi ikke mener vi trenger det for Forsvaret. Når vi utvikler Forsvaret nå, så vil jo veldig mye av ressursene våre i Forsvaret være knyttet til havet og kysten og i nord. Men også Trøndelag fylke, som er midt i Norge, hvor vi har flybasen vår, og mange viktige kapasiteter.

Og så er Heimevernet vårt viktig. De kan utnytte militære leire. Men vi trenger færre militære leirer i sør, i det bildet som vi lever i nå.

Men som jeg sa det innledningsvis: Vi ser ikke på Norge i dag som at vi står overfor en militær trussel. Norge vil kunne komme i en militært krevende situasjon om det blir en storkonflikt i Europa. Og da vet vi jo det – ja, bare for å ta litt om det:

Det som gjør vår situasjon spesiell, er at vi er nabo med Russland. Og vi er nabo til Russlands atomarsenal. Og som jeg sa til president Trump da jeg møtte ham første gang; da sa jeg ‘at 100 km fra min grense, så er verdens største atomvåpenarsenal – og det er ikke rettet mot meg, men mot deg’. Så det å følge med på det som skjer der, og sørge for at vi vet hva som skjer og holder oss i ro, det er viktig for din homeland security’.

Vi driver nå en veldig viktig ressurskartlegging av såkalt viktig infrastruktur. Det må vi identifisere. Og så må vi bli klar over hvem som har ansvar for å passe på at de fungerer, slik at vi har beredskapsplaner, osv. Alt det jobber vi veldig mye med. Og da er det viktig infrastruktur også knyttet til denne delen av landet som vi er i nå.

Hver kommune skal stå for økt beredskap selv – men sammen med andre kommuner og hele landet under ett. Alle kommuner skal nå ha opprettet et beredskapsråd med de viktigste aktørene rundt.

Jeg har hatt en erfaring – som jeg deler med dere for å si at dette ikke bare handler om det militære: Vi hadde ekstremværet på Østlandet høsten 2023, ekstremværet ‘Hans’. Det var voldsomt nedbør, som gikk over noen dager. Og Hønefoss-regionen måtte evakuere tusenvis av mennesker. Og de gjorde det helt eksemplarisk. Så jeg har derfor sagt ‘Look to Hønefoss’. Og hva var det de gjorde? Jo, kommunene hadde allerede gjort planer med helse, politi, og flere; beredskapsplaner hvis noe sånt skulle skje.

Og når det skjedde, så skjedde det ikke helt som de hadde planlagt, for slik er det jo aldri. Men de var ganske godt forberedt, blant annet så ble familier evakuert, hoteller åpnet dørene for dem, og hva gjør du med alle barna som kommer dit til hotellene? Jo, da hadde de en avtale med de frivillige organisasjonene som kom og aktiviserte barna. Så det er et ansvar som den kommunen tar. For de vet at de er tettest på.

Kommunene er jo veldig viktige for hverdagslivet vårt – og for beredskapen. Kommuneøkonomi er et veldig ‘kjedelig’ ord, men det dekker jo over nesten alle ting som er viktig. – Barn, unge, eldre. Det som skjer i samfunnet. Og for min regjering er den første bevilgningsdiskusjonen vi tar, det er hvor mye vi kan sette av til kommunene, så de får reell vekst. Og det vil gjelde også i år.

Det er ikke alltid slik at all beredskap koster. Det vi sier (når det gjelder sikkerhetsstrategien), det er at del 1, Forsvarsplanen, den koster. Og misforstå meg rett, men det er relativt ‘enkelt’, så vet vi hva dette handler om – det handler om store innkjøp. Men jeg vil bruke en annen inngang – til å si at beredskap i det daglige og i det sivile er ikke først og fremst en kostnadsutfordring. Det sitter her og her (i hodet).

Økonomi og omstilling

Vi må hele tiden omstille oss for å svare på de utfordringene vi har – og får. Det vi ser i Norge i dag – men det har ikke vært sånn i hele levetiden for alle dere som er, ser jeg – er at vi i større grad vil få mangel på folk enn på penger. Og vi må ha en økonomi som gjør at vi har så mange som mulig av oss i arbeid. Vi har tradisjonelt hatt veldig høy deltakelse i arbeid i Norge. Det har vi fortsatt, men vi mener vi må komme enda høyere, fordi vi har veldig mange uløste oppgaver innen blant annet helse og omsorg.

Norske kommuner har vært gjennom en tøff tid, pandemi, vi fikk inflasjon. Jeg ser at det i salen sitter mennesker som husker sist gang vi hadde inflasjon, fra 1980-tallet, inn på 90-tallet, men det sitter også mange her som ikke husker, fordi de ikke har hatt det.

Jeg var sammen med en person forleden gang som hadde kjøpt hus i 2020, som sa at det var veldig fint å kjøpe hus da fordi det var nesten 0 % rente, som jo er unormalt. Alt dette har truffet oss, og det har truffet kommunene også. Det er en utfordring og da må vi gjennom en omstilling. Vi kan ikke bevilge oss ut av dette.

Det er krevende i Norge i dag, ikke sant, hvor vi har penger på bok i pensjonsfondet vårt fordi vi har klart å putte penger fra olje og gass inn på bank og konto. – Hvorfor kan vi ikke bruke av det? Og det husker jeg at jeg lærte av Gro Harlem Brundtland, som jeg jobbet for i mange år, som sa at det er mulig å forklare folk at du ikke kan bruke penger du ikke har, men det er veldig vanskelig å forklare at du ikke kan bruke penger som du har. – Og vi har, for kommende generasjoner.

Men vi bruker akkurat så mye som vi kan for at ikke økonomien blir slik at vi mister arbeid eller mister konkurransekraft. Så alt dette må vi få til å gå opp på, og da må vi også tørre å klare omstilling. Og det er tøft i kommunene. Det er litt bedre nå. Jeg tror vi går mot en litt bedre tid, men vi må få prisstigningen ned, slik at de får mer igjen for pengene.

Helse og eldreomsorg

Vi har en helselovgivning som sier at du har rett på den helsehjelpen du trenger. Politisk har vi satt det som mål at folk skal kunne bo hjemme så lenge de kan og ønsker, så lenge det er trygt. Og når det ikke er trygt, så skal man få hjelp. Det har jeg et mål for, som politiker. Jeg har også vært igjennom det som pårørende, hele spekteret av dette. Det gikk greit hjemme en stund, til det ikke gikk greit, og så skulle man da videre til sykehjem.

Men også dette er en stor omstilling for oss. For det vi kommer til å møte fremover nå, er at vi som befolkning kommer til å få flere eldre. Og vi kommer til å få, relativt sett, færre barn. Men som noen sier, det er lettere å lage demonstrasjonstog for f.eks. å bevare den grendeskolen, enn det er å lage et demonstrasjonstog for hvordan vi gjør eldreomsorgen.

Og eldreomsorgen skal ha ansatte, faglig ansatte og trygge ansatte. Vår modell er at kommunene har ansvar for å planlegge dette. Det er mange kommuner nå som må tenke gjennom at det vil komme flere eldre fremover. Og det å planlegge for den kapasiteten som skal være om fem og ti år, det må man begynne med nå. Og vi som borgere i landet, og våre forventninger – tidligere helse- og omsorgsminister Kjerkol, hun sa at hver og én av oss har ansvaret for å planlegge hvordan vi skal bo i alderdommen. Flere må kanskje tenke igjennom at de i tide bør bo på en litt annen måte enn det de gjør nå. Så det å forberede oss på at det er slik i det samfunnet vi går inn, det er viktig for oss.

I forrige uke hadde vi Indias statsminister på besøk i Norge. India er verdens mest folkerike land. Halvparten av befolkningen er under 30 år. Og snittalderen er 28 år. Vi har nesten det dobbelte. Så det å planlegge for hvordan mennesker skal ha det trygt i Norge, det er noe helt annet. Vi må gjøre det nasjonalt. Men modellen vår er jo fortsatt at det er kommunen som vet best hvilke behov som det er der i kommunen. Derfor har de det ansvaret også.

Jeg har opplevd mine foreldre på sykehjem i flere år og synes det var fryktelig vondt. Fordi jeg tenkte at – er det sånn de skal ha det på slutten av livet? Og så er spørsmålet er: Kommer vi til å få en velferdsstat, eller å ha forventninger til en regjering som kan gi den livskvalitetsopplevelsen som vi ønsker, fra vugge til grav? Dette tror jeg aldri vi kommer til å komme til. Men at vi skal ha det som mål. Jeg har det som mål. – At vi skal klare å sikre det som fellesskap. For hvis vi splitter opp dette og sier at nå får hver og én ordne dette for seg selv, da får vi store forskjeller, og vi kommer ikke til å få det bedre for noen.

Men jeg har full forståelse for at den fasen av livet er krevende på mange måter, for de som også opplever at de sene årene av livet har andre opplevelser. Men jeg tror jeg likevel våger å si – gjennomgående – at det å bli eldre i Norge, er et godt sted å være sammenlignet med omtrent alle andre land vi normalt sammenligner oss med.

Storting og regjering

Og så til det med å lede en mindretallsregjering: Vi satt i regjering i fire år, og med Senterpartiet tre og et halvt år av den, og da vi kom ut av valget i fjor høst med 28 %, og flertallet pekte på at jeg burde fortsette som statsminister og Arbeiderpartiet burde fortsette i regjering, så tenkte jeg to ting:

Det ene var at i Norge så kan vi ikke oppløse Stortinget i fireårsperioden. Vi har faste valg. Vi er de eneste landet i Europa som har det. Så – det Stortinget som folket velger, det er det vi har i fire år. Det som er fint ved det, er at vi som er valgt, må ta ansvar.

Det går ikke an å si at dette ikke går og så kaste kortene og gå til velgerne igjen, slik de gjør i andre land. Vi har ansvaret. Og dette Stortinget er forskjellig fra alle andre storting. Dette er slik det er nå. Og bak min regjering er det fem partier som peker Arbeiderpartiet. Da er det min oppgave at vi må finne ut av dette. Og det er en ny erfaring. Det er blant annet to partier som aldri har vært med på å vedta statsbudsjett. Det er nye konstellasjoner som vi må gå opp og gjøre det beste ut av det.

‘Plan for Norge’ er meningen å si – at i stedet for å ha det slik hvor vi sier: Her er mitt parti, og så har vi alle områdene i politikken, og så ‘vi vil’ og en masse kulepunkter, og hva vi vil. Og vi vil mye, og vi har et stort partiprogram. Men jeg tenkte at tidene forandrer seg så mye nå. Så det å lage en sånn lang liste i oktober 2025 – og så går det noen måneder, og så har verden forandret seg. Da blir mange av de punktene litt ‘gammeldagse’. Det opplevde vi i 2021, på Hurdal; en lang liste med kulepunkter og vi har levert på de fleste av dem.

Men bare noen uker etter at vi kom i regjering, så kom pandemien tilbake. Så kom krigen i Ukraina. Så begynte rentene å gå opp. Strømprisene begynte å gå opp. Store, nye utfordringer.

Så nå har vi en ‘Plan for Norge’ med et tyvetalls punkter – og vi sier; trygghet for framtida, det er det vi skal prioritere. Og så har vi fem områder: Trygghet for landets økonomi. Trygghet for bedriftene og arbeidsplassene våre. Trygghet for barn og unge. – Det er det som opptar meg mest, for de skal leve lengst i landet, og de er utsatt i samfunnet vårt nå – med teknologi og alt som skjer. Trygghet for helsa, det gjelder oss alle. Og trygghet for landet, Forsvaret, sikkerheten vår.

Da er dette et mer oversiktlig dokument som sier at dette er det vi planlegger etter, dette er prosjekter som vi forsøker å kombinere. Det vi lærer når vi styrer et land, er at ikke noe tema tilhører bare én statsråd. Nesten alt vi skal gjøre, krever at flere samarbeider.

Ta barne- og ungdomskriminalitet, som er et alvorlig fenomen. Den er på vei ned, men det som er, er mer alvorlig. Det er justisministerens jobb, men det er også barne- og familieministeren, kunnskapsministeren, helseministeren, kommunalministeren som har bomiljøer. – Så vi prøver å jobbe på nye måter.

Regjeringen er jo en regjering av mitt lag, fra mitt parti, og den jobber bra. Og vi skal jobbe for å få flertall. Vi har som sagt 28 % av stemmene. Vi kan ikke regne med at vi får 100 % gjennomført. – Så noen ganger så blir det andre flertall enn vårt.

Vi må se på sakene, de viktige sakene. Får vi gjennom det viktigste som gjør at vi mener det er riktig å ha regjeringsansvar, så gjør vi det. Hvis det går utover det vi står for, og de vi er, så må vi sette litt mer hardt-mot-hardt, men vi er ikke der.

Og så er det bedre med «tutti frutti» enn «sure sild». Og om det er vanskelig å få flertall? Det er klart at mellom f.eks. MDG og Senterpartiet, så er det jo ulike syn. Men min holdning er at det er en helt ærlig sak. Spørsmålet er; hva er hovedretningen for Norge? Hvor skal vi? Hvilke alternativer ser man for seg? Det er også en ærlig sak i demokratiet, og jeg har respekt for det. Alternativet er jo en Fremskrittsparti-ledet regjering, med det de står for.

Jeg ledet jo først en regjering hvor vi var to partier i regjering og samarbeidet med SV. Nå har vi ett parti i regjering og har fire partier vi samarbeider med. Men igjen: Det er det Stortinget folket har valgt. Så da tenker jeg at min jobb er å gjøre det beste ut av det. Og husk på det, jeg vil gjentar det: Vi er et land med lav arbeidsledighet. Vi har økt kjøpekraft. Vi har en velferdsstat som kan levere på områder hvor andre land må kutte brutalt. Bedriftene investerer, de eksporterer.

Men hverdagen er jo ikke slik at man sammenligner seg med andre land. Vi må hele tiden være et forbedringssamfunn, og selv om man kan ha oppnådd noe som er bra, så står jo ikke samfunnet stille. Det utvikler seg. Det skaper også problemer og utfordringer.

Tenk bare på den jobben vi har med å håndtere mobilsamfunnet, internett, algoritmene, sosiale medier for våre unge. For 15 år siden ble det beskrevet som det store, frigjørende og kontaktskapende virkemiddelet som gjør at du kunne bli opplyst og få kontakt. I dag ser vi jo hvilke veldig store utfordringer og trusler alt dette har mot unge mennesker. Det må vi gjøre noe med. (Så spørsmål & svar).