Statsministerens innledning på halvårlig pressekonferanse

Statsminister Erna Solbergs innledning på halvårlig oppsummerende pressekonferanse i regjeringens representasjonsanlegg i Parkveien 45, 16. desember 2020.

Statsminister Erna Solberg
Statsminister Erna Solberg holdt sin halvårlige oppsummerende pressekonferanse 16. desember 2020. Foto: Eirin Larsen/Statsministerens kontor

Kjære alle sammen,

Velkommen til den aller siste av mange pressekonferanser dere har deltatt på i år. 

I alle fall den siste med meg.

Den blir ikke helt som tidligere år.

Men så er jo det meste i dette året annerledes enn det pleier.

Nye situasjoner skaper nye ord i språket vårt.

Ord som kan beskrive det vi opplever.

Det vi ikke har opplevd før.

I år har det skjedd mye vi aldri har opplevd før.

Hjemmeisolasjon.

Digital fredagspils.

Karantenekroppen.

Sjokkdigitalisering.

Nødlandslaget.

Koronapolitiet.

Sosiale bobler.

Avstandstur.

Ingen av oss hadde hørt noen av disse ordene for bare 9 måneder siden.

Nå er enkelte av de en del av dagligtalen vår.

Vi ser frem til at de ikke lenger er det.

Med ett unntak:

Og det er korona-vaksine.

I går varslet vi at den første godkjente vaksinen kan komme allerede før årsskiftet.

Vi er godt i gang med planleggingen av dette i Norge.

Alle kommuner skal ha klare planer for vaksineringen 18. desember.

Utstyr til vaksinasjon er bestilt og på vei.

Både sprøyter, spisser, desinfeksjonsservietter og frysere er underveis.

Det er ikke usannsynlig at de første vaksineringene kommer til å skje i romjulen eller nyttårshelgen i Norge.

Dette markerer starten på slutten av krisen vi har vært igjennom dette året.

På samme måte som krisen har vart lenge vil også tiden ut av krisen vare en god stund til. For det tar tid å bli ferdig med hele vaksineringen.

 

Men året vi legger bak oss har først og fremst dreid seg om koronaen.

Og nye situasjoner har ikke bare skapt behov for nye ord.

Det har også skapt behov for handling.

Og for å si det slik:

Det er mye jeg har gjort de siste 9 månedene som jeg aldri hadde trodd jeg ville gjøre.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle mene noe om hvor mange gjester man bør ha i sitt eget hjem på julaften.

Eller hvor mange meter det må være mellom deg og sidemannen på fotballkamp.

Jeg hadde heller aldri trodd at jeg skulle be Finansministeren levere en proposisjon i milliardklassen på en tirsdag.

Og forvente at innholdet ble lagt frem fredagen etter.

Jeg kan røpe at ansiktsuttrykket til staben min avslørte at det hadde heller ikke de trodd.

Det ble den første krisepakken i en rekken av totalt 7.

Helt siden mars har situasjonen krevd at vi handler raskt og at vi tar beslutninger under stor grad av usikkerhet.

Usikkerhet om viruset og smitteveiene, effektene av tiltakene og usikkerhet om den økonomiske utviklingen her hjemme og ute.

Derfor har jeg flere ganger sagt at vi kommer til å gjøre feil.

At vi må lære underveis. I møte med så stor grad av usikkerhet er det alltid viktigst å korrigere kursen, men at man også tør å handle.

Det har vi etter beste evne gjort.

Og ifølge OECD er Norge blant de landene som så langt har kommet best ut både når det gjelder helse og økonomi.

Covid-19 har tatt færre liv i Norge enn andre steder.  

Færre har blitt alvorlig syke.

Dermed har vi unngått at helsetjenesten vår blir overbelastet. 

Det økonomiske fallet er heller ikke like kraftig hos oss som i veldig mange andre land.

Men vi står fremdeles i krisen.

Og vi har sett hvor raskt situasjonen kan snu.

Derfor må den økonomiske politikken hele tiden være tilpasset smittesituasjonen.

De ordningene som gjelder nå, er tilpasset bølgen vi er inne i.

Tar vi hensyn til alle kompenserende tiltak i 2020 har det offentlige dekket godt over halvparten av tapet i husholdninger og bedrifter.

Hittil har over 34 000 bedrifter fått støtte gjennom kompensasjonsordningen.

Over 2000 bedrifter søkt om tilskudd fra ordningen med lønnsstøtte for å ta egne permitterte tilbake i jobb.

13 000 månedsverk er tatt tilbake fra permittering.

Og mer enn 3 700 bedrifter har fått lån under lånegarantiordningen.

Noen vil mene at pengebruken er for høy.

Jeg mener det har vært riktig og nødvendig å bruke mye penger for å motvirke de negative konsekvensene av pandemien og smitteverntiltakene.

Det har vært riktig å stille opp for bedriftene.

Fordi det å redde levedyktige bedrifter handler om å redde jobbene til folk. Den grunnleggende velferden i vårt samfunn.

Og det har vært mange jobber å redde.

Ledigheten i april var rekordhøy.

Nå er antall arbeidssøkende mer enn halvert sammenliknet med da.

Det er veldig bra.

De siste tallene vi har viser også at antallet arbeidssøkere igjen har begynt å falle.

Hittil i desember har det blitt om lag 1 300 færre arbeidssøkere.

Jobben vår nå er å hindre at arbeidsledigheten får feste seg på et høyt nivå.

 

Koronaen er ikke den første krisen min regjering håndterer.

Men den er mer omfattende enn noen annen krise har vært i vårt land i nyere tid.

Det sier seg selv at det har tatt veldig mye tid og beslaglagt kapasiteten vår.

Og hvis jeg skal si alt jeg kunne sagt om det, så blir vi her i 3 timer.

Minst.

På tross av krisen har det vært viktig for meg å ha Norges langsiktige utfordringer for øye.

Og fortsette å levere løsninger for tiden fremover.

Derfor har regjeringen levert både små og store saker.

Jeg kan nevne:

  • Pårørendestrategi
  • Demensplan
  • En samarbeidsstrategi mot barnefattigdom
  • Ny langtidsplan for Forsvaret
  • Ny integreringslov
  • Fritt skolevalg
  • En nordområdemelding
  • En nasjonal strategi for den sosiale boligpolitikken
  • En eksporthandlingsplan
  • Og en stortingsmelding om den maritime næringen

Jeg kunne nevnt mye mer, men la meg heller løfte frem noen av de litt større sakene.

Som kommer til å prege Norge fremover.

Men som ikke har fått like mye oppmerksomhet som kriseledelsen.

 

På justisfeltet har vi landet den største domstolsreformen i moderne tid.

Det vil gi bedre rettssikkerhet og kortere køer, samtidig som vi får økt aktivitet i distriktsdomstolene.

En annen reform som vi i år begynner å se resultatene av, er politireformen.

Politiet har for aller første gang nådd målene på responstid i alle tre tettstedskategorier.

Det tar kortere tid fra man ringer, til politiet er på plass.

2020 ble også året hvor regjeringen nådde målet om to polititjenestepersoner per 1000 innbyggere.

Det ble feiret med kake fra Politiets fellesforbund. 

Norge har dermed den sterkeste politibemanningen i moderne tid, opp 2 100 årsverk siden 2013.

Totalt er bemanningen i politiet økt med over 3200 årsverk.

Ingen annen offentlig etat har hatt en så stor vekst i antall ansatte.

Også på samferdselsområdet har det skjedd mye.

Over hele landet har det i løpet av året blitt igangsatt, bygget videre eller ferdigstilt veiprosjekter.

Når 2020 er omme, har denne regjeringen åpnet nesten 800 kilometer ny vei, hvorav 330 bare de siste to årene. 

Resultatet er økt trygghet og kortere reisetider.

Og det betyr noe. Sammenlignet med 2009, tar det omtrent en og halv time kortere tid å kjøre fra Ålesund til Oslo.

Også på E6 mellom Oslo-Trondheim og E18 mellom Oslo-Kristiansand er reisetid nærmere halvannen time kortere.

Og stadig flere av bilene som kjører på veiene, er elbiler.

Bare for å sette ting i perspektiv på hva som har skjedd:

To år før jeg ble statsminister, ble den aller første Nissan Leafen solgt i Norge.

Nå er det en av Norges mest solgte biler.

I oktober i år var elbilandelen i nybilsalget over 60 prosent.

Det har ikke skjedd av seg selv.

Det er en fremgang som skyldes målrettet politikk for en grønnere bilpark.

Og når jeg først er inne på det grønne: Også i år har utslippene gått ned.

Utslippene i Norge er nå de laveste på 27 år.

Det skal vi glede oss over.

Men det gjenstår fortsatt mye jobb.

I februar i år ble vi det tredje landet i verden som meldte inn et forsterket klimamål til FN. 

Vi har forsterket målet vårt vesentlig.

Fra minst 40 prosent utslippskutt.

Til minst 50 og opp mot 55 prosent.

Vi har også jobbet for at EU skal øke sitt klimamål for 2030 til 55%. 

I forrige uke fikk vi den gode nyheten om at EUs statsledere har gått inn for å gjøre nettopp det.

Norges klimapolitikk er tett knyttet til EUs klimapolitikk.

Vi har hakket strengere regler for måten det beregnes på enn det EU har nå.

Og på nyåret kommer regjeringen til å levere en klimaplan som viser hvordan vi skal nå våre mål.

En sentral del av den planen, er at vi skal kutte utslipp, uten å stoppe utviklingen.

Ett av tiltakene landet vi denne høsten: Langskip. 

Det er det største klimaprosjektet i norsk industri noen sinne.

Det skal demonstrere at CO2-håndtering er trygt, og at det er mulig.

Samtidig skal det bidra til å bevare, omstille og skape ny industri og næringsvirksomhet i Norge.

En annen sentral del av arbeidet med å kutte utslipp og bidra til grønn vekst, handler om forskning.

Regjeringen har bestemt at Norge skal være med i EUs rammeprogram for forskning.

Det høres kanskje litt tørt ut.

Men det er altså en gullgruve for norske bedrifter.

Fordi det gir dem den samme tilgang til forskningskapital som alle andre bedrifter i EU.

Og det lønner seg for Norge.

Nye tall viser at norske deltakere har hentet hjem 2,46 prosent av pengene fra Horisont 2020.

Det utgjør over 13 milliarder forskningskroner.

Med målrettet satsing på forskning og utvikling har budsjettene økt med 55 prosent siden 2013.

 

Jeg kan nesten ikke snakke om internasjonal samarbeid, uten å nevne FNs sikkerhets råd.

Selv om enkelte i Norge har stilt spørsmål ved om vi har noe å gjøre i FNs sikkerhetsråd, mener åpenbart verden at vi har det:

Norge fikk flest stemmer av de tre kandidatene til setet i FNs sikkerhetsråd.

Vi har bygget allianser rundt havspørsmål og arbeid for bedre helse og utdanning internasjonalt.

Nå skal vi ivareta norske interesser og være med å ta ansvar i noen av de vanskeligste spørsmålene verden står overfor. Det blir krevende. Men det er viktig at et land som Norge også tar det ansvaret.

Til slutt vil jeg nevne Brexit.

Fra nyttår endres betingelsene for vår handel med Storbritannia betydelig.

Helt siden Brexit var et faktum, har vi forberedt oss på ulike scenarioer.

Også en uttreden uten avtale.

Derfor er Norge godt forberedt på de fleste situasjoner.

Vi har sikret at det ikke blir tolløkninger i handelen mellom Norge og UK.

At flytrafikken kan fortsette å gå.

Og at borgernes rettigheter blir ivaretatt.

Men vi kan ikke sikre bedriftene mot det som skjer på britisk side.

Vi er blant annet bekymret for at det skal bli vansker med tollbehandlingen når all handel mellom EU og UK skal gjennom grensekontroll for første gang på mange år.

Det kan oppstå flaskehalser og lange køer på grensen til UK rett over nyttår.

Jeg tror at vi fremover enda tydeligere vil se hvor komplisert det er å skulle forlate det Europeiske økonomiske fellesskapet.

Partier i Norge som mener at det er forsvarlig å melde seg ut av EØS fordi vi kan forhandle frem nye, og bedre avtaler, bør kaste et blikk over dammen.

For det første har det fortsatt ikke lyktes Storbritannia å forhandle frem en avtale med EU.

For det andre viser beregninger at britisk økonomi raskt vil svekkes.

BNP blir varig liggende 4 prosent lavere enn om de blitt i EU.

Det er mer enn det norsk økonomi er svekket av korona.

Og for det tredje: er det virkelig troverdig at lille Norge skal lykkes med å få en bedre avtale med EU hvis vi sier opp EØS, enn det store Storbritannia har klart?

Jeg tror ikke det.

Og derfor sier jeg nok en gang:

så lenge jeg er statsminister, er det ikke et alternativ å gamble med det viktigste rammevilkåret for norske bedrifter og norske jobber.

EØS-avtalen.

 

Dette er en oppsummerende pressekonferanse, og jeg skal snart runde av.

Men jeg syns det er viktig å si noe om det som skal skje fremover også.

Det er to virkelig store spørsmål som politikerne må svare på.

Punkt 1: Hvordan skal vi lykkes med å skape flere private arbeidsplasser, samtidig som vi kutter utslipp?

Punkt 2: Hvordan skal vi sørge for at flere personer inkluderes i arbeidslivet, og færre faller utenfor.

Det er de to tingene som er helt avgjørende for at vi skal ha et bærekraftig velferdssamfunn i fremtiden.

Det var det før korona, og det blir det etter korona.

Men svaret på disse spørsmålene handler om mye av det jeg nevnte i den oppsummerende delen av denne pressekonferansen.

Det handler om forskning, grønn teknologi, infrastruktur og markedsadgang for norske eksportvarer.

På disse områdene har Norge blitt bedre.

Der mener jeg at tallene og resultatene taler for seg selv.

Men det dreier seg også om en ting til: tilgang på kompetanse.

Før koronapandemien sa seks av ti bedrifter at de manglet relevant kompetanse.

Og gjennom pandemien har vi sett at de som står først i permitteringskøen, er nettopp de med liten eller ingen formell kompetanse.

Når jeg snakker om å inkludere flere, så handler det altså om to ting.

Én: Om at bedriftene skal ha gode rammevilkår sånn at de etterspør arbeidskraft.

Og to: om at vi må skape rom for at flere mennesker skal få komme inn i arbeidslivet.

Derfor mener jeg at de som er permittert nå, må bruke tiden sin på utdanning og kompetanseheving.

Sånn at det blir lettere å komme tilbake til den jobben man hadde.

Eller kvalifisere seg til en annen jobb.

I Utdanningsløftet 2020 har regjeringen foreslått 2,5 milliarder til nettopp dette formålet.

De pengene skal brukes på:

  • 5500 flere studieplasser og flere fleksible utdanningstilbud
  • Økt lærlingtilskudd frem til våren 2021
  • At flere avgangselever med hull i vitnemålet skal få mulighet til å fullføre
  • At flere skal få tilbud om å ta Fagbrev på jobb
  • Kompetanseløft for utsatte industriklynger
  • Og at flere permitterte og ledige kan fullføre videregående opplæring

For å nevne noe i det som ligger i utdanningsløftet 2020.

I dag sender vi også på høring et forslag som vil gjøre det enklere å kombinere dagpenger med utdanning.

Det har vært et midlertidig tiltak under krisen.

Vi mener at det må være en permanent ordning framover.

Forslaget bidrar til at ledige ikke lar være å kvalifisere seg til jobb fordi de mister dagpengene.

Konkret foreslår vi at helt ledige og helt permitterte får muligheten til å kombinere mottak av dagpenger med opplæring.

For grunn – og videregående opplæring og fagskoleutdanning avgrenses ordningen til personer som er 25 år eller eldre.

For høyere utdanning er den nedre aldersgrensen 30 år.

Aldersgrensene settes blant annet for å unngå at dagpenger blir et reelt alternativ til studier finansiert av Lånekassen.

Dette forslaget bryter radikalt med dagens tenkning om at man enten er arbeidsledig, aktivt arbeidssøkende og på dagpenger.

Eller at man kvalifiserer seg for jobb.

Det er en erkjennelse av at arbeidsmarkedet vårt har endret seg.

Og at folk må få en sjanse til å få faglig påfyll mens de er ledig.

I stedet for å tenke arbeidslinjen og kompetanselinjen hver for seg, må vi fremover tenke at de to kan kombineres.

Dette er ett skritt på veien mot vår visjon om at alle skal få lære hele livet.

Og at ingen skal gå ut på dato.

 

Jeg skal overlate ordet til dere nå.

Men først vil jeg benytte anledningen til å takke pressen for godt samarbeid i 2020.

Og ønske dere alle en riktig god, og smittevern-tilpasset jul!