Statsministerens innlegg på Falstadseminaret

Innlegget som framført (transkribert fra lydopptak)

Kjære alle sammen,

Jeg ber dere om å bære litt over med meg, for det gjør veldig inntrykk på meg å få være her i dag. Dette begrepet ‘minne’ det er jo hele historien om Falstad. Men det kommer noen minner eller linjer tilbake også i mitt eget liv – hvor jeg tenker; at hvordan ble det slik? Hvilken mening hadde det?

Personlige bånd

I dag har jeg kjørt forbi Støre gård, som jeg ikke visste fantes da jeg vokste opp. – Fordi min farfar, som forlot Levanger som 15-åring, han fortalte aldri om oppveksten sin. Så jeg har egentlig oppdaget røttene jeg har her i traktene i Nord-Trøndelag i mitt voksne liv. Og to av ‘veiviserne’ til det, Tone (Jørstad) og Sverre (Gustav Krüger), bodde i øyeavstand til Støre gård, og jeg har bodd hos dem. Og de har bodd hos meg, og de ble mine venner da jeg var i Røde Kors.

Slik at jeg kom hit før enn for 20 år siden og fikk være med rundt og se Falstad da. Jeg så barnetegningene oppe på rommene i annen etasje etter at ungene hadde bodd her – i det kapitlet. Og slik fulgte utviklingen – med at jeg fikk være med på å se idéen med Falstad – og som du sa – Tones enorme innsats for å få dette opp og stå. Og Atle Aas som arbeidet med å designe inngangspartiet, på innsiden der, det var det en del strid om – i hvilken ‘vinkel’ det skulle stå i.

Og så ville historien det slik at jeg fikk også anledning til å være med på åpningen (i 2006).

Emil Okkenhaug

Og så er det spesielt å få møte Vilma i dag – som altså er Emils (Okkenhaug) niese – som er barnebarnet til Arne og Ann Mari (Okkenhaug) – som jeg har blitt kjent med og vi har møtt hverandre. Jeg har vært hjemme hos dere, sittet i badstua på hytta. Og sagt at det er rart å møte så trivelige mennesker i livet, når du er nødt til å sitte og si at ‘jeg skulle ønske at vi aldri hadde møttes’ – fordi omstendighetene var slik. Men når omstendighetene er slik, så er det allikevel et håp i det at mennesker finner sammen og blir glad i hverandre.

Og det er også sånn at jeg står her nå – med min kamerat Gaute (Skjervø) som er her – som også er herfra. Og vi har alle bildet på netthinnen av Gaute, Emil og meg 21. juli (2011) på Utøya. – Hvor vi var, på solskinnsdagen, hvor alt var som det skulle være.

Så for meg er altså dette sterkt, fordi alle disse linjene kommer sammen i livet mitt nå. Og hver gang jeg er på besøk her, så kjenner jeg på at det er spesielt. Og det har noe med røtter og tilhørighet å gjøre. I sommer tok jeg med meg sønnen min og barnebarnet mitt og dro til Støre gård. Til Torbjørn (Støre) som bor der, og vi fikk lunsj. Og jeg kunne si at her i 1810 så kom det en som het Jonas (Nielsen) gående – og giftet seg med dattera på Støre og sånn ble det. Men da han ringte til meg, Torbjørn, for om lag 20 år siden og sa: Kan jeg ta navnet etter gården, siden det er ditt navn? – Men i all verden, selvfølgelig, og jeg får jo da en slektning til. Sånn er det.

Falstadsenteret

Og siden dette handler om minner, så vil jeg si at det er en fantastisk ting for meg å stå her i dag. Og jeg hadde altså æren av å åpne Falstadsenteret. Det var veldig flott.

Vi snakket da om minnestedet og om historiekunnskapen som skulle kobles til framtidstro. Og det vil jeg berømme dere for – at det har dere fått til sammen de andre minnestedene. Jeg vil også anerkjenne Holocaust-senteret, og vi har Arkivet, vi har de ulike stedene – jeg husker, Tone – vi snakket også om nettverkene ute i Europa.

Jeg har i alle fall erfart at en del av de norske stedene har gått foran og blir sett til, som 22. juli-senteret, som også setter spor, som vi så det da vi markerte det i sommer. Så jeg vil anerkjenne dere alle for det.

Så har vi Mark Twains sitat om at ‘historien ikke gjentar seg, men den kan rime’. Og det er jo rimene vi er ute etter og ser på med bekymring nå, at de mørke kapitlene i historien gjentar seg.

Siden det skal være dagen for Emils minnepris, så må vi trekke frem og tillegge ham – basert på kunnskap – noen verdier som vi tar med videre, fordi vi skal ha framtidstro: Arbeidet mot diskriminering, ekskludering, vold og radikalisering, og arbeidet for demokrati og inkludering.

Og jeg hadde jo også den oppgaven, og det er noe som sitter igjen i livet mitt, å tale i Emils begravelse. Og jeg pleier – når jeg kjører gjennom Levanger – å gå inn på kirkegården og se til oldefars grav og Emils grav, og tenke på at dette er to linjer i mitt liv. Men jeg sa den gangen, 5. august 2011, at i Emil ser vi kjennetegnene på AUF-eren: Ung, modig, med rettferdighetssans, som ser ting han ville ha gjort, eller ønsker å endre på, og som vender seg til politikken og demokratiet for å gjennomføre det, i ung alder.

Og så tenker jeg på deg, Gaute, den veien du gikk, og de sporene du har satt, og det du har stått i, og da har vi tanken på at du også har æret dette minnet.

Styrke demokratiet

Og da er det to refleksjoner jeg som statsminister vil dele. – Det ene, og dette er virkelig en annen linje i mitt liv:

Alle som jobber for meg, de får Timothy Snyders bok ‘Om tyranniet’, en liten bok, den er ganske enkel å ha i lomma. Den har 20 råd fra det 20. århundre som veiledning for det 21. århundre.

Først om demokrati. I noen litt private sammenhenger – om kjærlighet – så snakker vi om ‘make love’. Og jeg tenker at ‘demokrati’ burde være et verb, du må ‘make democracy’. Det er ikke bare noe du vedtar og innfører.

Og i vår Nasjonale sikkerhetsstrategi, som vi utarbeidet i fjor, og som vi forsøker å følge, er vi opptatt av at et sterkt demokrati og et trygt og tillitsfullt samfunn er en sikkerhetsinteresse. Det gjør seg ikke selv. Vi må beskytte det.

Rettsstaten og det offentlige ordskiftet tåler konflikt, og som jeg sa til Trønder-Avisa tidligere i dag: Jeg har politiske motstandere i Norge, det kan dere være trygge på. Men jeg har ingen fiender. Jeg har ikke politiske fiender. Det er innen de rammene vi i demokratiet skal jobbe.

Men det er altså en uro for demokratiet. Det er tilbakegang, ser de forskerne som jobber med det. ‘Varieties of Democracy’, V-dem fra Gøteborg, som undersøker dette, sier at vi er på det laveste nivået på 50 år i Vest-Europa og Nord-Amerika på disse indeksene.

Bygge motstandsdyktighet

Dette er ikke fatalisme å si at sånn må det gå, men vi må altså bygge opp motstandsdyktighet. Vi har temaet uønsket valgpåvirkning. Det er et valg i dag som skjer i USA. – Spennende å følge det.

Cyber- og påvirkningsoperasjoner, det er alvor. Og vi merker det, vi også, når vi får høre fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet at vi må heve den risikoen.

For alt det jeg ser av bruken av KI – når jeg besøker St. Olavs hospital, hvor de kan drive bedre kreftforskning, drive undersøkelser av brudd, fordi de bruker KI – men da kan også de gale miljøene bruke dette for å gå inn og påvirke meningene våre. Det er et enormt felt som åpner seg her.

Vi må stå imot, og vi må ha kunnskap og bevissthet, og vi må ha kildekritikk. Bibliotekene blir viktigere. Leseevnen til ungene våre blir viktigere. Redaktørstyrte medier blir viktigere. Vi må få ungene av skjermen og inn i boken igjen, for å lære og mestre.

Jeg så at sjefen for Nvidia, som lager disse chipsene, Jensen Huang, som sa at han fikk spørsmål om det er viktig å lære å lese og tenke først, før du begynner å bruke teknologi? Og ikke bare spørre – med en gang. Og han sa – hvorfor det? Det er jo dypt urovekkende. – Du behøver ikke tenke – men bare spørre, da får du svaret. Så dette må vi altså gå inn i.

Og det må også være slik at du må våge å gå inn i politikken – og tørre å være der. Det har Gaute vist, og det har også Marian Hussein fra SV vist og Simen Velde fra FrP – unge mennesker som har måttet tåle ting som ungdom skulle slippe å stå i.

Vi forsøker å bidra til kunnskap. Vi har bedt Senter for ekstremismeforskning og Institutt for samfunnsforskning å se på hvordan hets og trusler mot politikere kan forebygges og håndteres.

Vi satte ned Ekstremismekommisjonen som skulle samle kunnskap om alt dette for å gjøre oss mer trygge. Og noe av det vi har lært, bekrefter vår kunnskap om at utenforskap er farlig. Hvis du er utenfor ‘vi’, så har du ikke ansvaret for ‘oss’. Og det er farlig.

Demokratisk utenforskap er farlig. 10 % av de som ikke stemmer ved valg, er permanente hjemmesittere. Og det kan være starten på noe.

En veldig fin ting ved deltakelse, er deltakelsen i helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, HUNT, som jeg har besøkt nå. Der deltar 50-60-70 % av nordtrøndere ved å dele egen helseinformasjon. Det er viktig for dem selv, men også utrolig viktig for folkehelsen. Og igjen et eksempel på demokrati.

Så det er det jeg vil si – og det er det ene elementet i temaene i boken til Snyder, som han selv sier: Ta vare på språket. Vær varsom med ord. Vær i øyehøyde med andre.

Ekstremisme

Den andre refleksjonen som vi må innom når vi er her, og når vi nærmer oss minneprisen, det er voldelig ekstremisme og hat.

Og da kommer man ikke utenom den enorme ressursen man hadde i Julius Paltiel, som overlevde, satt først på Falstad, så Auschwitz. Det er jo nesten ikke til å forstå. Han kom tilbake, og så sa han: Man lever ikke livet videre ved å være bitter. Jeg tilgir. Jeg lever ikke for å hate.

Jeg går ut fra at det blir sitert på Falstad – når dere møter unge mennesker og tar de med rundt, og hvilken indre styrke man må ha hatt for å kunne si det. Og om volden som ødelegger.

Og mitt poeng da vi talte over Emil i 2011, i august, det var å si at med ondt skal ikke ondt fordrives. Onde gjerninger skal erstattes av gode gjerninger. Og det var vel også Bjørnstjerne Bjørnsons siste ord: ‘De gode gjerninger redder verden’. Det er faktisk mulig å si det uten å være naiv.

Det skal vi følge opp fra vår side, men jeg anerkjenner det Falstad gjør, og det nettverket dere har, ved å drive et arbeid som dette; å bygge robusthet blant de unge, alle de tusen som kommer innom her. Det er virkelig et viktig arbeid.

Det er også derfor vi prioriterer nå – som en absolutt hovedoppgave – å beskytte de unge menneskene for de digitale mediene. Det er derfor vi foreslår aldersgrense for sosiale medier. Det er derfor vi sier til de andre nordiske statsministrene at vi må gå til Meta og si at hvis de innfører regler i USA som skal stenge Facebook om natten, og bare kunne være innom to timer ad gangen, så kan ikke det gjelde bare i de delstatene som har saksøkt Meta – det må gjelde for alle. Det tror jeg er et ganske fåfengt ønske, men vi er nødt til å stille det kravet.

Vi beskytter ungene våre og mener at de må bruke hjelm, og ikke røyke og ikke drikke, men vi har latt dem være åpne for dette; det enorme digitale presset, som jeg ikke tror vi har sett alle konsekvensene av, men det må vi altså ta tak i.

Minneprisen

Dette var noen tanker om samfunnsutfordringene. Så vil jeg si at jeg synes det er en ære å få være her i dag og få formidle at du (Silje Kristine Stjern) skal få denne æresprisen. Det skal skje på ordentlig vis etterpå. Men det skriver seg altså inn i rekken av at vi må se etter alle steder i samfunnet for å kunne lage og bygge dette ‘vi’. Emil trodde på det. Han dro til Utøya som ung og var med i det fellesskapet. Jeg så ham der i det gode øyeblikket.

Og at vi kan ta med oss det minnet inn her på Falstad, som nå vitner om håp og om framtid, det mener jeg er veldig, veldig bra; det å tenke inkludering i alle deler av samfunnet. Vi skal ikke bare se tilbake på de vi har mistet, men også gjøre noe for å hegne om fremtiden.

Og da vil jeg avslutte med det jeg liker aller best med Timothy Snyders bok. Og hvis jeg nå har rett, så står ikke det på veggen her, ennå? – Men kanskje andre steder? – Vær så modig som du kan. Okay, ja, det henger her i gangen, det er bra.

Det er mange måter å være modig på. Det er ikke bare én måte. Hvor mange av de vil minnes her?

Jeg tenker på den unge læreren som tar en master i det faget – for å løfte dette temaet – det er modig. Jeg tenker på dem som gjør en innsats utenfor medienes oppmerksomhet, fordi de ser at de kan gjøre noe mot diskriminering, utenforskap, ekskludering. – De er modige.

Vi må være modige, alle sammen. Og jeg tenker at det å komme til Falstad gir oss egentlig et påfyll av det. – Så tusen takk for at jeg ble invitert til å komme. Det betyr veldig mye for meg. Og vi skal føre dette livet sammen. Takk. 

 

Om Emil Okkenhaugs minnepris:

• Emil Okkenhaugs minnepris for inkludering - falstadsenteret.no