Sjekket mot framføringen (transkribert og redigert).
To lysark/kart ble vist.

Tusen takk, rektor.

Kjære sametingspresident, ordfører, stortingsrepresentanter, godtfolk, venner av Universitetet i Tromsø,

Jeg syns det er vel valgt av Tromsø når dere inntar hovedstaden og velger Sentralen. Det er bra tenkt, rektor. Og for meg så er det også sånn at jeg er på flyttefot. I dag da jeg skulle gå til kontoret, så sa jeg til vaktene som fulgte meg: Dette tror jeg blir en av de siste gangene jeg går til kontoret. Så sa hun: Hva har skjedd? Det er fordi jeg skal bytte plass for kontoret. – Ikke bytte kontor eller funksjon, men nå skal jeg gå til det nye regjeringskvartalet. Og da har jeg også måttet rydde i det jeg skal forlate, nå i løpet av denne uken. Mandag så flytter jeg inn der, i nærheten av Utenriksdepartementet og mange andre gode kolleger.

Og i dag har jeg da tatt ned det som henger på kontoret mitt, nemlig diplomet fra Universitetet i Tromsø. Det skal henge på mitt nye kontor.

Og så var det fint, rektor, at du tok oss litt tilbake til 1960-tallet og frem til 1972. ‘Årets mørkeste dag nordpå, men den lyseste dagen for Nord-Norges befolkning’, som det sto å lese et sted, den 21.12.1966, det var da vedtakene begynte å bli fattet. Og VG skrev at ‘nå gikk Tromsø foran Trondheim’. Det handlet om plasser på medisin. Og vi vet jo at unge Anne Husebekk reiste opp og studerte, og var av dem som ble igjen. Og Anne har jo satt betydelig spor etter seg i norsk universitetsliv og i Nord-Norge, og er gått bort og det sørger vi over.

Men det er jo et eksempel på hvor viktig institusjonen var, og at den hadde full effekt på så mange mennesker fra rundt om i verden. Og jeg tror jeg står ved de ordene, som du var vennlig å sitere meg på, at det har ‘den strategiske betydningen som investering i kunnskap har’. Og det at det var omstridt på den tiden, synes jeg er en interessant fortelling om hvordan vi er kommet dit vi er i dag.

Og de som var skeptiske, de skal man ha respekt for, men jeg tror det er viktig å si at de tok feil. Jeg har plukket opp en studie fra Nasjonalt senter for distriktmedisin, som viser at leger med bakgrunn fra Nord-Norge velger yrkeskarriere i nord. For å ta ett fagområde. Og så er det sånn at resten gir seg selv. Så jeg gir honnør til dere – som samfunnsbyggere.

Strategisk satsningsområde

Så er det jo sånn – ja, dette kartet har jeg også hatt hengende på et kontor ved siden av mitt eget. Det ble utviklet i 2007, tror jeg. Det var det første ‘nordområdekartet’ i stort. Jeg syns det fortsatt er en god og sterk fortelling.

Og for regjeringen så ligger dette fast, at nordområdene er vårt viktigste strategiske satsingsområde. Og det har vi sett – nå er det 21 år siden jeg var med på å lansere dette, da Stoltenberg-regjeringen kom – og det er noe vi har jobbet med i alle disse årene. Erna Solberg hadde det som sin prioritet, vi har fulgt opp, og det er blant styrkene i norsk politikk, at noe er det kontinuitet i.

Og målet – det kan vi fortsatt si – er at dette skal forbli stabilt og sikkert. Og begrepet «High North, low tension» er det faktisk viktig å holde fast ved – også i dag, selv om vi ser at spenninger utvikler seg på mange områder. Det ligger i dette vekselspunktet mellom avskrekkelse og beroligelse. – Og det kan være litt vanskelig å forklare til våre utenlandske venner.

Avskrekking sier seg selv. Vi skal være innrettet slik, innenfor Forsvaret, at idéen, om noen skulle få den, om å skulle ta oss, det er dårlig idé. Og beroligelse er egentlig ikke et ‘soft’ begrep, men det handler om forutsigbarhet og langsiktighet.

Og jeg har ofte brukt dette eksempelet – som jeg gjør overfor mine venner i EU – at hvis du er en spansk tråler eller norsk tråler eller russisk tråler som bryter reglene for våre fiskeområder, så blir du innbrakt av Kystvakten. Sånn må det være. Og det var sånn, rektor, da Lavrov og jeg ble æresdoktorer – da skulle vi begge være i Tromsø. Så hadde det en hake ved seg – at den dagen dette skulle skje så lå det en russisk tråler i arrest i Tromsø. Derfor kom ikke Lavrov til Tromsø. Det ville ha vært for ydmykende for ham, men det sier noe om konsekvensene.

Idéforsprang

Det andre punktet, i tillegg til å anerkjenne betydningen – og dette har jeg sagt mange ganger – og dere vet det og kan dra eksempler på hvorfor Nordområdene er viktig. Men det er et begrep vi lanserte i 2005-2007, nemlig at det er strategisk viktig for Norge å ha idéforsprang. Og at denne småstaten – vel, jeg vegrer meg alltid for å bruke det begrepet i den store familien av stater – så har vi ressurser til å ha idéforsprang. Vi skal ligge foran, på noen områder. Jeg tror at i 2006-2009, da vi utviklet vår nordområdepolitikk og tok mange initiativer, så satte vi også premisser for hvordan EU definerte sin politikk og USA for sin politikk. Vi har hatt gleden av å kunne dele med andre land våre idéer og vår kunnskap.  

Nordområdene er jo viktige for Norge fordi vi har den geografi vi har – og den er konstant, i vår tid preget av raske endringer. Og våre Nordområder er ingen periferi, men en sentral del av vår identitet og vår sikkerhet. – Og som hav- og kystnasjon, hvor vi jo har syv ganger mer hav enn land, og med våre interesser tett knyttet til Barentshavet, naturressursene, fiskeri, energi, skipsfart og alle mulighetene i nord. Hvor folkeretten og respekten for staters suverene rettigheter må ligge fast.

Og i vår geografi – i vår historie – har vi vårt naboskap med Russland. Historisk sett har denne nordområdefortellingen handlet om sameksistens – og om et forhold som har gått fra kald krig til mer samarbeid og tøvær – og til dagens frosne relasjoner.

Vi har måttet registrere at 1990-årenes kanskje store gjennombrudd med Barentssamarbeidet, ikke lenger er mulig. Og vi må – på en måte – gå forbi dette og se etter nye, regionale samarbeidsløsninger. De er mange.

Jeg mener – og jeg skal avslutte denne innledningen med å si – at vi bør ha det perspektivet at vi en dag igjen kan finne sammen med vår russiske nabo. Vi kan ikke deterministisk si at det er for alltid over og ferdig og ute. Vi må kunne ha det historiske perspektivet. Det har skjedd før. Og det kan skje igjen, at vi kan få et mer tilnærmet naboforhold.

Klimaendringer

Så opplever jo vi da, på disse 20 årene, og særlig nå, en stor og økende interesse for Arktis. Jeg tror det har to hovedgrunner: Den ene er geopolitikken. Jeg kommer tilbake til det. Og det andre er selvfølgelig klimaendringene, som ‘åpner opp’ regionen.

La oss huske at det var studiene av klimaendringer i Arktis tidlig på 2000-tallet som la føringene for IPCC-arbeidet. Det er en vei fra arktisk forskning i 2002-2004 og til Paris-avtalen. Det var et forsøk på det i 2009 i København som mislyktes, men Paris-avtalen henter veldig mange av sine funn fra det som ble observert i Arktis – og det er av stor betydning, for kystveier og så videre.

Vi opplever også stor interesse fra våre allierte. – Bare det siste eksempelet nå før påske, med den tyske forbundskansleren til Andøya og den kanadiske statsministeren til øvelsen ‘Cold Response’ i nord.

Våre allierte seiler mer i nord, er tilstede i nord, har oppmerksomheten mot nord. Det er bra – men det forutsetter at vi seiler med. Og dette er en dimensjonerende faktor for utviklingen av Sjøforsvaret: At vi faktisk skal kunne seile med de som er våre allierte og ikke slippe dem ifra oss når de også er i nord og skal ivareta sikkerheten der oppe.

Økt oppmerksomhet

Så – det er mange viktige ting å ha kunnskap om i Arktis, som også kan se ut på denne måten (nytt lysark med nytt kart ble vist): Jeg har alltid likt å snu kartet litt opp-ned. For dette kartet viser jo en veldig interessant historie om geopolitikkens betydning nå. Det er sett fra nord.

Dette er illustrert med havdyp. Og dette kartet pleier vi å dele med amerikanerne. Ved å si at det å følge med på ubåttrafikk øst for 20-graden der, det er relativt overkommelig, for det er grunt. Men kommer ubåtene ut der hvor det er dypt, er det langt viktigere.

Derfor er dette kartet en ‘illustrasjon’ for å si til amerikanerne: Dette er ‘homeland security’ for dere. For som dere har hørt meg si før: De ubåtene som er på den russiske siden, de er ikke en trussel mot meg – denne atomstyrken – det er en trussel mot det amerikanske kontinentet. – Og hvordan vi jobber for å ha situasjonsforståelse og oversikt i dette området, det er av stor betydning.

Sikkerhetspolitikk

Det andre her er at vi har gitt Norge en annen farge her, men vi har nå bedt våre forsvarssjefer om å planlegge for forsvaret av Norge, Sverige og Finland uten grenser, som én geografisk landmasse. Og i uka før påske var det et møte i Joint Expeditionary Force (JEF), som er Nederland, Storbritannia, Norden og Baltikum. Vi møttes – regjeringssjefene der – for å diskutere hvordan forsvarssamarbeidet skal skje i disse områdene.

Ikke alle har hørt om dette samarbeidet, men det er et viktig samarbeid for Norge nå. For det er disse landene som er geografisk nærmest oss, og som er relevante for oss i oppgavene mellom nasjonal sikkerhet, som vi ivaretar hjemme, og artikkel 5 i NATO. Alt imellom er relevant for våre nærmeste partnere. Da blir forståelsen av dette kartet viktig. Så – når vi har Merz på besøk, og Carney på besøk, og Mark Rutte på besøk, så er det betydningen av hvordan sikkerhetspolitikken utspiller seg her, som det er viktig for oss å dele.

Vi kommer til å se mer rivalisering, også i Arktis, som i andre regioner, fordi geopolitikken kommer hit. Jeg går ikke inn på Grønland nå annet enn å si det jeg nå har sagt. Det spesielle ved det, er jo hvor kompakt, enstemmig landene rundt har reagert. Det kan hende at det var en overraskelse for Donald Trump, men hvordan de nordiske, europeiske – og langt utenfor – og i NATO – har markert veldig tydelig, på dette området.

Men jeg pleier å si: – ‘Dette er ikke over’. Og mine danske venner er også tydelige på det. De kan ikke si at det er over. Fordi selv om han trakk ifra dette da han var i Davos, så er det fortsatt noe han sa på søndag kveld eller mandag. – Nå sist i sin pressekonferanse, at han var oppgitt over NATO. – Han ville ha Grønland, og svaret var at nei – og da ‘er jeg ferdig med det’. Men hva han legger i den tvetydigheten er noe vi skal følge med på.

Dette er et område hvor utenriks- og innenrikspolitikken er sammenkoblet. Vi har mye kunnskap om det. Hvordan denne rivaliseringen i Arktis kan komme til å skille seg fra andre regioner, det trenger vi enda mer kunnskap om. NATO og Schengen har yttergrenser her oppe – og vi er en del av det – og det må vi overvåke sammen.

Dette er viktige fagretninger som også dere har. Betydningen av levedyktig, robuste samfunn i nord. – Bosetting, bolyst, flytte til, flytte fra. Det er ikke ett fag som gjelder i alle land. Vi har spesielle erfaringer på det området. Dette er også noe av det vi må forklare til våre venner i EU; hvorfor vi har et regelverk på noen andre områder som faktisk er ment for bosetting og som skal være et legitimt kriterium også der.

NATO

Og så pleier vi å minne våre partnere om – at når man nå får inntrykk av at ‘NATO nå må bli aktive og til stede i Arktis’ – og Donald Trump gir inntrykk av at det aldri har vært noe NATO i Arktis – så må vi si at NATO har vært her hos oss og relevant i lang tid. I 2005, da vi kom i regjering, så definerte vi i Norge et prosjekt som vi kalte på arbeidsspråket ‘Ta NATO hjem’. Vi hadde flere norske militære offiserer som kunne mer om afghanske fjell enn om norske fjorder. Det var nødvendig å komme tilbake til kjerneoppgavene.

Jeg vil si at det vi nå har, med alle nordiske land i én felles NATO-kommando, og med regionale forsvarsplaner i NATO; det betyr at i vår del av Arktis så er NATO relevant – og avstemt med det som er Norge, Sverige og Finland – og med Danmark og i for seg Island, hele det nordiske. – Men lenger vest så er det klart at vi også må jobbe for å bli relevante i det som er i og omkring Grønland.

Og det skiftet vi har sett siden jeg var utenriksminister; at Canada nå kommer for fullt og sier at NATO er relevant også hos dem. For gjennom 2000-tallet og inn på 2010-tallet, i forrige tiår, så blokkerte jo Canada avtaler i NATO om å skrive inn Nordområdene og Arktis i NATO-kommunikéer, fordi for dem så var det nordlige Canada noe som ikke skulle berøres. Nå bygger også Mark Carney opp forsvarskapasitet i de områdene hvor det knapt bor mennesker. Og det han måtte oppleve av trusler, er i seg selv interessant, for de kommer ikke fra samme sted som der vi ser trusler.

Garderingsstrategi

Vi velger også, som dere vet, en garderingsstrategi i vår sikkerhetspolitikk. Vi har et interessefellesskap i USA i nord hva gjelder sikkerheten over havet. Men vi må – for å bygge en europeisk forsvarskapasitet, med sterkere europeisk identitet og større europeisk ansvar – fordype forholdene til våre europeiske partnere.

Og det gjør vi, som dere vet, med Storbritannia ved at vi nå kjøper fregatter fra dem. Det betyr at Norge og Storbritannia kommer til å ha det samme fregattvåpenet. Og som Keir Starmer sier: Dette er idealet for hvordan europeisk forsvarssamarbeid må skje – og vil skje. Det betyr at norske marinefolk kan gå inn og ut av britiske fartøyer og kunne betjene dem, slik vi også har gjort med F16-fly som luftvåpen.

Vi gjør det med Tyskland, med ubåter. Vi bygger en ubåt som egentlig er designet for norske forhold. Polakkene vil trolig kjøpe ubåt fra Sverige. Det er ubåter ment for Østersjøen – grunt, trangt – men vi skal ha ubåter som kan seile langt og trenge inn i store, dype farvann. Det utvikler vi i Tyskland. Vi bygger derfor sammen med Tyskland.

Og vi er i ferd med å forhandle frem en partnerskapsavtale om sikkerhet med Frankrike. Vi vil også ha det med Polen og med Canada, i tillegg til Norden. Og vi kaller det en garderingsstrategi, for også her trenger vi påfyll.

For vår nordområdepolitikk så er det jo knapt noe mer kraftfullt tiltak enn det vi jobber med nå: Investeringer i Forsvaret i nord. Det er jo i nord – hovedtyngden ligger der – og det å gjøre det på riktig måte, opp mot fagmiljøene som er der, det er viktig.

Kunnskap er navet

Da skal jeg gå inn for landing, men komme tilbake til det jeg sa i talen min ved universitetet i Tromsø i 2005, da vi satte nordområdepolitikken på kartet. Da sa jeg at «Kunnskap er navet – og det viktige nå er at vi satser på en slik måte at det utløser aktivitet, investeringer, satsinger. Og da er igjen kunnskap så viktig, kunnskap som bygger bro til investeringer, ny verdiskapning og nye arbeidsplasser».

Det mener jeg vi har sett mange eksempler på. Ett av dem er rom, hvor vi nå er ledende. Jeg vil gi honnør til ‘rombyen Tromsø’, som vi også ser store ringvirkninger av. – Strategisk sett; noen av dere og Kongsberg-miljøet så jo dette for flere år siden. Og nå ser Europa det. Fra besøket på Andøya nå før påske med den tyske kansleren, så er det på en måte – ja, det er jo talende da – og man kan bli litt ‘nummen’ av å tenke på det – jeg tror at 80-90 % av vestlig rakettutskytingskapasitet av satellitter er eiet av én mann, SpaceX av Elon Musk. Og den europeiske andelen synes nesten ikke på grafen.

Men det stedet som kanskje har det største potensialet, er Andøya i Nordland. En kommune med 4 500 innbyggere som sitter med denne ressursen. Det betyr at vi som regjering må i stor grad gå inn og være med og ta ansvar for hvordan vi sikrer og lager betingelser for dette. – Blant annet så må ikke fiskerne seile inn i området.

UiT har formulert det bra i sin årsmelding fra 2025, som jeg leste med interesse, hvor dere sier at det er snakk om «strategisk viktige prosjekter og allianser» og å være «en tung aktør innen polar- og nordområdeforskning». Dette passer som hånd i hanske. Og da sier jeg at dette er i samspill med det vi gjør i politikken, men jeg sier til dere også: Det skal også være noen utfordringer. For det gjør dere og fagmiljøene deres. Dere må utfordre myndighetene, sette dagsordener og ha forventninger, og så blir det ikke ‘ja’ til alt – men det må være et trykk der for at det skal fungere bra.

Dere har i Strategien mot 2030 sagt at dere skal «være en drivkraft i nord» med «tre prioriteringer: Arktis og nordområdene, de store samfunnsutfordringene, og talentutvikling og mangfold». Det er gode mål, mener jeg. – Jeg er stolt av hva dere gjør på dette området.

Kunnskapsutvikling – eksempler

Noen eksempler på denne kunnskapsutviklingen, slik jeg ser det:

Det ene er ‘Polhavet 2050’ som vi lanserte i august i fjor og som jeg fikk være til stede på. Og hvor UiT er aktive med å bygge broen fra ‘Arven etter Nansen’ og ‘Go North’. Det er klart at vi må være ledende her – og finne den veien og bygge de broene.

Og være verdens ledende og største leverandør på forskning fra og om Svalbard. På grunn av klimaendringene så er Svalbard selvfølgelig helt avgjørende. Og det viser vi også i regjeringens nye strategi for vitenskapelig aktivitet på Svalbard. – At dette både er en mulighet og et ansvar vi tar.

Så har dere et Senter for fremragende forskning innen de store ismassene og deres rolle i det globale karbonregnskapet. Og jeg sier det igjen; det er ingen andre land som har det på den måten, i et integrert, tverrfaglig miljø. Det er utrolig viktig. Og så har dere Senter for fremragende innovasjon om forurensning i havet med mål om å redusere mikro- og makroplast forårsaket bl.a. fiskeri og havbruk.

Og jeg vil også anerkjenne det dere gjør på tvers av landegrensene med ‘the Arctic Six’, med universitetene i Tromsø, Nord/Bodø, Luleå, Umeå, Oulu og Lappland, hvor UiT har en ledende rolle.

Og som sagt: Langtidsplanen for Forsvaret gir nye kunnskapsmuligheter og ringvirkninger som vi kan jobbe med i nord.

Rom har jeg nevnt. Norge og den europeiske romorganisasjonen ESA har inngått en intensjonsavtale om å opprette et arktisk romsenter i Tromsø.

Det blir mye Tromsø her nå, men jeg er for. Og så har vi selvfølgelig utviklingen i havområdene og på sokkelen når det gjelder energi, olje og gass på en ansvarlig, forsvarlig og langsiktig måte.

Så dette er bare noen områder – og den listen kunne ha vært lenger. Det er egentlig ingen grense på den. Men hvis noen mener at jeg er her for å framsnakke UiT, så er det egentlig helt riktig. Jeg synes dette er spennende. Og sett fra Oslo, så er det viktig for alle å bli minnet om at det er i nord at veldig mye av det som former vårt samfunn nå, skjer – og har sin drivkraft. – Sikkerhetspolitikk, forsvar, energi, næringsliv, klima, bærekraft, romvirksomhet.

Energi og Gulfen

Men jeg vil si til slutt – når det gjelder dette med geografien – og denne lærdommen tror jeg står seg: Veldig få globale konflikter oppstår i nordområdene. Men alle globale konflikter føles i nordområdene. Og det er som ved årsak-virkning: Hvor kommer det fra?

Da vil jeg avslutte med en aktualitet som jeg kjenner mer som intuisjon og i ryggmargen enn som forskning. Jeg tror det som skjer i Gulfområdet i dag, kommer til å få stor betydning lenge. For det som kommer til å være – etter min mening – et historisk øyeblikk som vi er vitne til nå, det er at den regionen blir satt tilbake.

Inntil nå så har vi sett og fulgt med på denne regionen som et av de mest initiativskapende regionene. De har utviklet et helt nytt diplomati – fra Qatar, Emiratene, Saudi-Arabia – de har lagt store ressurser i det. De bruker penger, forhandlinger, i veldig mye av sitt diplomati, og de har vært i stand til å tiltrekke seg enormt med ressurser, fra store sportsarrangementer – til politiske løsninger.

Hva det kommer til å bli etter de siste ukene, det er helt uvisst. Og et Iran på 90 millioner mennesker som nå er bombet tilbake – husk på; det var en region, det var et land, hvor folk gikk i gatene og ble skutt i januar pga. levekår, priser, undertrykking. Hvor er de nå, i midten av april? Og med et regime som antakeligvis er hardere og tøffere.

Så denne regionen kommer til å bli preget og omdefinert, tror jeg. – På hvilke områder og med hvilke konsekvenser? Vanskelig å si. Men det kommer til å få betydning for alle andre regioner. Og Nordområdene er jo også en energiregion, en transportregion, nye sjøveier.

Og det vil være mange som er avhengig av tilgang på energi, som vil begynne å si at risikoen i forbindelse med utgangen fra Persia-gulfen og Hormuz-stredet gjør at de må tenke annerledes. Emiratene og andre bygger rørledninger over land for å komme ut til andre sjøveier. Men mange av de som mottar denne energien, vil også måtte begynne å tilpasse seg. Så energien er for fullt tilbake i geopolitikken. Og det tror jeg vi også skal være klar over at skjer i Norge.

Vi må jobbe for å ha et idéforsprang, kjære venner. Jeg er stolt av å tilhøre et universitet som er i fronten av det å ha idéforsprang. Takk for oppmerksomheten.