Statsministerens nyttårstale 2026

Talen som framført

I kveld er jeg i Høyblokka, midt i regjeringskvartalet i Oslo.

Her har Norges statsministere holdt de fleste nyttårstaler i moderne tid.

Høyblokka er et symbol på vårt demokrati og vårt fellesskap, men 22. juli 2011 ble denne bygningen også et symbol på smerte og tap for hele nasjonen.

Åtte mennesker mistet livet her. Og 69 ble drept på Utøya.

Den fredagen – for snart 15 år siden – var Line Nærsnes på jobb her i Justis- og beredskapsdepartementet, i 11. etasje.

Hun satt foran datamaskinen, løftet blikket ned mot Einar Gerhardsens plass – og strakk ut hånden for å ta en telefon.

Så kom eksplosjonen. Og alt ble mørkt.

Da hun kom til seg selv, var vinduet blåst ut – og kontoret helt ødelagt.

Sammen med kollegaen Knut kjempet hun seg ut, gjennom ruinene – over knust betong, vridde jernbjelker, og ned trappen, til utgangen – her hvor jeg står nå.

Line ante ikke da at en del av vinduskarmen stakk rett inn i pannen hennes.

På legevakten gjorde helsepersonell en fantastisk jobb. 

Hun overlevde – med millimeters margin – og kom tilbake på jobb.

Line sier i dag at hun er stolt over å være byråkrat i Norge – over å jobbe for tryggheten. For deg – for meg – og for landet vårt.

Om noen få uker flytter Line tilbake til Høyblokka – sammen med gode kolleger i departementene.

Fra før har AUF tatt Utøya tilbake.

Nå tar vi Høyblokka tilbake. Bygget fra 1958 er reparert og gjenoppbygd.

 

Norge har et åpent demokrati.

Derfor har vi lagt vekt på at vi fortsatt skal ha et åpent regjeringskvartal.

Der det er park og møteplasser for alle. Og et minnested.

Der det er trygt å gå på jobb for Line og alle de andre.

Og der departementene samles på ett sted, så vi kan styre landet mer effektivt.

Det er viktig – for oppgavene vi står overfor nå, de er store.

 

Den største oppgaven, det er å skape trygghet i en tid der verdens uro når helt inn i livene våre.            

Hvor land bygger tollmurer – og vi merker høye priser i nærbutikken og usikkerhet for hjørnesteinsbedriften. 

Hvor klimaet og naturen herjer – som ekstremværet «Amy» som gjorde dramatiske ødeleggelser i høst.

Og hvor Russland, støttet av Kina, Iran og Nord-Korea, fører en brutal krig mot Ukraina, på fjerde året.

I fjor fikk jeg et brev fra elever i 5. klasse på Isfjorden skole i Møre og Romsdal. 

De spurte: «Er det fare for krig i Norge?»

Jeg forstår at det spørsmålet stilles. 

Det er et større alvor i verden. 

Det er krig i Europa. 

Så – ja, også vi må være forberedt på at krig kan ramme Norge.

Samtidig vil jeg si: Norge truer ingen. NATO truer ingen.

Og vår vurdering er at Russland ikke ser seg tjent med en væpnet konflikt mot Norge, et NATO-land.

Men vi og våre allierte utfordres: 

Av påvirkning, desinformasjon og etterretningsaktivitet. Og sabotasjetrusselen, den er reell.

Det kan ramme mange deler av samfunnet vårt.

Transportårer. Industrianlegg. Olje- og gassinstallasjoner. Banker. 

Det finnes med andre ord mange former for trusler i dagens verden. 

Og skillet mellom krig og fred er ikke like klart som før.

Det betyr at vi – hver og én av oss – må gjøre mer for å forsvare tryggheten, med egne ressurser og i samarbeid med andre land. 

Hele Stortinget har samlet seg om en plan for å styrke Forsvaret – og en sterk og langvarig støtte til Ukraina. 

Vi står ikke alene – for vår trygghet henger sammen med andres frihet. 

Derfor styrker vi Forsvaret, som en del av verdens sterkeste militærallianse, NATO, 

og med våre nord-europeiske allierte – i et Europa som – riktig og nødvendig – tar større ansvar for egen sikkerhet. 

 

Tryggheten vår – det handler om å beskytte grenser og geografi. 

Men det handler også om å beskytte demokratiet – og ytringsfriheten – som gjør at vi kan si hva vi mener, uten frykt. 

Det handler om rettssikkerheten, som sørger for at loven er lik for alle. 

Og om velferden, som gir skole og helsetjenester til alle i landet vårt. 

Alt det som gjør oss trygge – alt det må vi beskytte – sammen.

Derfor handler tryggheten vår om mer enn fly og fregatter. 

Tryggheten bæres av folk, av oss:

Soldatene som øver i bitende kulde, mannskapet som seiler skipene og flyr flyene, som overvåker luftrom og havområder. 

Tryggheten vår bæres av politifolkene, som møter alt fra organiserte kriminelle nettverk, til vold og trusler i nabolaget. 

I romjulen for ett år siden betalte en av dem den høyeste prisen for det: Bare 25 år gammel ble politimannen Markus Botnen skutt og drept mens han forsøkte å hjelpe et menneske i en desperat situasjon. 

Markus minner oss om noe viktig:

Tryggheten vi noen ganger tar for gitt, bæres av mennesker som setter vår sikkerhet foran sin egen.

Tryggheten vår bæres også av sykepleiere, leger og annet helsepersonell, som møter oss når vi er på det mest sårbare – og tar imot skadde når sekundene teller. 

Tryggheten vår bæres av de frivillige i Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Norske Kvinners Sanitetsforening og mange andre organisasjoner. 

Og tryggheten vår bæres av lærere i barnehage og skole – som i en digital tid lærer barna våre å tenke kritisk. 

Det er spesielt viktig nå.

 

Barn og unge lever i digitale rom som vi voksne ikke alltid ser.

Der de kan finne vennskap og tilhørighet – som vi så i den sterke Ibelin-filmen: om Mats Steen, som hadde en alvorlig sykdom, men fant venner, mot og mening i et spillunivers som foreldrene knapt kjente til.

Men det kan også ende motsatt, som mange av oss så i TV-serien Adolescence 

i fjor: Ungdom som glir inn i mørke nettmiljøer, der hat og vold forsterker hverandre – helt til noen trår over en grense og ødelegger vår felles trygghet.

Vi står midt i en digital revolusjon, der algoritmer, kunstig intelligens og ulike plattformer følger oss og former oss, helt inn til det mest grunnleggende – tankene våre.

Når så mye av det vi tenker og snakker om formes av det som skjer på skjermen, må vi være mer på vakt – ikke bare som stat, men som foreldre, besteforeldre, søsken, venner, kolleger, lærere.

For dette er viktig: Når vi snakker om trygghet og motstandsdyktighet, så er det lett å tro at det bare er de store beslutningene som teller.

Og ja – staten og kommunene oppdaterer og forsterker planene sine, har beredskapsøvelser og møter krevende situasjoner – alt fra ekstremvær, en bro som kollapser og strømstans, til datasammenbrudd på et sykehus eller flyplass. 

Men forsvaret av verdiene våre, det starter ikke med staten – men med deg og meg, og de vi har rundt oss.

Det er i de små, nære handlingene vi skaper den store tryggheten: 

Når vi følger med på barn og unges liv på skjermen – og aksepterer det irriterende varselet om å endre passord. 

Når vi sier ifra når noe virker galt – enten det er svindel på nettet, dårlig adgangskontroll på arbeidsplassen, eller manglende røykvarslere i blokka.

Når vi deltar aktivt i nabolaget og lokalsamfunnet – i FAU på skolen, idrettslaget, fagforeningen eller i frivilligheten. 

Hver gang du gjør ditt lille bidrag, blir tryggheten for oss alle større. 

For når vi passer på hverandre – da passer vi også på landet vårt.

 

Selv om Norge ikke er immun i møte med en mer utrygg og uforutsigbar verden, så har vi et sterkt immunforsvar:

For Norge er et trygt land. 

Med god økonomi. 

Små forskjeller.

Muligheter for alle i hele landet.

Høy tillit mellom folk. 

Og som fjoråret viste: Vi har et levende demokrati.

Tenk på dette: «Valgomat» var det meste søkte ordet i Norge i fjor.

Og i høst deltok 8 av 10 elever i videregående opplæring i skolevalget. 

Like mange med stemmerett til stortingsvalget gikk til valgurnene, og nesten like mange i sametingsvalget.

Og dette er jo ikke bare tall, men et bevis på at vi bryr oss, at vi vil påvirke og bli hørt. 

I Norge har vi meningsmotstandere – men ikke fiender. 

Vi kan diskutere heftig, men også ta hverandre i hånden og gi hverandre en klem –fordi vi vet at det som forener oss er større enn det som skiller. 

Her i Norge møter barna hverandre i de samme klasserommene, uansett bakgrunn. 

Og her i Norge kan vi bruke kraften i tilliten og fellesskapet til å bekjempe økende antisemittisme, muslimfiendtlighet og alle andre former for diskriminering og hatytringer.

Det gjør at vi står sterkt i Norge.

Og sterkere blir vi også hver gang vi deler så mange øyeblikk der vi er ett folk:

Takk til Ståle Solbakken og herrelandslaget – nå kommer fotballgutta endelig etter de dyktige jentene og er klare for VM. Takk til håndballjentene som for noen uker siden enda en gang tok et mesterskap hjem.

Takk til dere som lager filmer og TV-serier som vi kjenner oss igjen i – fra 23 sesonger av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu – til familieutfordringene i Pørni. 

Takk til alle dere som tar samtiden på pulsen og skaper kunst, musikk, festivaler – fra Tons of Rock til Riddu Riđđu – som viser hele mangfoldet vårt.

Og takk til dere som skriver bøker som «gjør himmelen til tak og horisonten til vegger», for å låne en av Roy Jacobsens formuleringer.

Det norske fellesskapet er et skjold som beskytter de norske verdiene.

Fellesskapet er også vår bro til nye perspektiver, ideer og fortellinger – som vårt samfunn og vår kultur trenger.

Mitt budskap i dag er: Et sterkt fellesskap er fundamentet for et sterkt forsvar av Norge i årene foran oss.

Her i Høyblokka kjenner jeg på at vi har mye å forsvare og bevare.

Det kan vi gjøre hver dag:

Ved å ta forholdsregler, i en tid med økt beredskap.

Ved å løse uenigheter med ord.

Og ved å gi av tiden vår, omsorgen vår, det frivillige engasjementet vårt – alt det som ikke synes i statistikken, men som merkes av menneskene rundt oss.

 

På vegne av oss alle sender jeg i kveld en varm takk til Kongen og Dronningen og resten av kongefamilien for deres dypt engasjerte gjerning for Norge.

En stor takk til nordmenn i utlandet – studenter, forskere, folk i skipsfart og andre næringer, Forsvaret, humanitære organisasjoner og i utenrikstjenesten.

Og en ekstra takk til dere som har jobbet i julen eller som er på jobb akkurat nå – og til alle frivillige krefter over hele landet.

Til hver og en av dere: Et riktig godt nytt år!