Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Statsministerens tale 8. mai

Statsminister Erna Solbergs tale på markeringen av frigjørings- og veterandagen i Oslo, 8. mai 2020.

Statsminister Erna Solberg på talerstolen 8. mai
Statsministeren taler ved Nasjonalmonumentet på Akershus festning, 8. mai 2020. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

Deres Majesteter.
Deres Kongelige Høyheter.
Stortingspresident.
Høyesterettsjustitiarius.
Veteraner.
Kjære alle sammen!

I dag feirer vi at vi lever i et land i fred og frihet.

Det har vi fått gjøre i 75 år.

8. mai 1945 ble Norge igjen et fritt land.

Det var en gledens og en feiringens dag.

Etter fem lange og vonde krigsår kunne vi igjen ta frem det norske flagget.

Flagget som gjennom krigen var gjemt bort på loftet eller under divanen.

I hver en bygd og by vaiet det i rødt, hvitt og blått.

I dagene som fulgte, gikk trykkeriene for fullt for å trykke nye, norske flagg.

Barn gikk i improviserte tog.

Blendingsgardinene ble revet ned og satt fyr på.

Folk ville slette sporene etter okkupasjonsmakten.

Vi hadde beseiret diktaturet.

Friheten var vunnet tilbake.

 

Men det var ikke bare glede som preget maidagene 1945.

Dette var også en tid preget av savn og sorg.

Over å ha mistet noen av sine kjære.

Over å ha mistet alt en eide.

 

Okkupasjonsmakten hadde arrestert, torturert og henrettet.

Våre jøder ble trakassert, forfulgt og deportert.

Nær halvparten av norske jøder ble drept i dødsleirene.

Mange norske rom, som i mellomkrigstiden var blitt nektet innreise til Norge, endte også sine liv i konsentrasjonsleirene.

Behandlingen av jøder og rom er et av de mørkeste kapitlene i vår historie.  

 

Landet rundt var det skader etter krigshandlinger.

Finnmark og Nord-Troms var jevnet med jorden.

Lenge etter at jubelen hadde lagt seg, var det mange som slet med traumer.

Mange krigsskader ble aldri leget.

 

8. mai er en dag for ettertanke.

Vi tenker på alle dem som ofret.

Dem som mistet.

Og dem som kjempet.

Både sivile og militære.

I dag hedrer vi alle nordmenn som på ulikt vis gjorde en innsats under krigsårene.


Soldatene som kjempet så tappert våren 1940.

Alle som drev militær motstand og etterretning i det okkuperte Norge.

Grenselosene.

De som gjorde tjeneste på utefronten.

Norske krigsseileres uvurderlige innsats som var avgjørende for at de allierte vant krigen.

Alle sivile i motstandskamp og holdningskamp.

Mange bidro og løp stor risiko. Mange ofret sitt eget liv.

 


Frigjøringen var et resultat av samarbeid og samhold.

Samhold blant nordmenn.

Samarbeid med våre allierte.

Det var mange land som bidro til vår frihet, og jeg vil rette en stor takk til alle disse.

Den avgjørende innsatsen kom likevel fra de tre stormaktene USA, Storbritannia og Sovjetunionen.

Vi vil alltid være takknemlige for amerikanske, britiske og sovjetiske soldaters innsats for et fritt Norge.

 

Andre verdenskrig lærte oss at nøytralitet og alenegang ikke er nok for å sikre vår frihet.

Både et sterkt forsvar og en sterk allianse er viktig for å unngå krig.

Institusjonene og det internasjonale samarbeidet som vokste ut av krigens ruiner, har vært viktige for å sikre fred i store deler av Europa siden 1945.

 

75 år i fred og frihet er ingen selvfølge.

Demokrati, fred og frihet kommer ikke av seg selv.

Dette er verdier vi holder høyt – verdier som må forsvares hver dag.

Det blir stadig færre igjen som kan fortelle om krigens overgrep og grusomheter.

Færre som kan fortelle hvordan det var å leve i et ufritt land.  

Da må vi som kommer etter ta et større ansvar for å dele og forstå deres historier, slik at dette aldri skjer igjen.

Vi skal verne om menneskeverdet og likeverdet.

Vi skal ikke glemme.

 

8. mai er også en dag for å hedre alle veteraner.

Fra andre verdenskrig og frem til dagens internasjonale operasjoner.

Alle de som hver dag gjør en innsats for å trygge vårt demokrati og vår frihet.

De fortjener vår anerkjennelse og respekt.

Men først og fremst vår takknemlighet.

 

Takk for innsatsen.

Til toppen