Sjekkes mot fremføringen

Deres kongelige høyhet, sysselmester, godtfolk,

Dette er en anledning hvor vi kjenner litt på historiens sus.

Vi kan se det for oss – i august for 100 år siden – KNM Heimdal lå nede i Adventfjorden – Norges første marinefartøy som seilte med rent norsk flagg – og det samme skipet som også hadde brakt den nye kongefamilien til Norge i 1905.

Nå skulle kongeriket utvides med Svalbard.

Og her i Longyearbyen fikk Store Norske det travelt – med å snekre honnørbrygge, plattform og talerstol – stryke flagg og skjorter – og en ny flaggstang ble høvlet fra en gruvetømmerstokk og malt hvit. – Og kokken hadde en stri tørn med å finne råvarer for festmåltidene – med vin og spiritus – til et stort antall mennesker, på relativt kort varsel. Historikere undrer fortsatt på hvor all vinen kom fra, men champagnen var i alle fall rekvirert fra Hurtigruta.

Det var jo først ikke meningen at denne markeringen i august 1925 – da Svalbard ble en del av kongeriket – skulle være så stor, heller ikke her i Longyearbyen. Av økonomiske grunner skulle det markeres nøkternt, i Oslo.

Men «polarfolket grep inn» og ville det litt annerledes, som det står i en bok. Det skulle feires, med representanter fra Oslo, med gruvearbeidere – som fikk fri – og marinegaster fra skipet – med bajonetter på geværet.

Og flagget skulle opp. Akkurat slik vi vil minnes dette i morgen formiddag – noe Kronprinsen vil fortelle mer om i morgen – på samme tid og sted, 100 år etter. «Heis flagget!», ropte justisminister Paal Berg. Og dermed var det ingen tvil om at Svalbard var en del av kongeriket.

Gode venner,

Under jubileer kan vi velge å se bakover. Og Svalbards historie – selv bare 100 år tilbake – er så fargerik og kruttsterk at fortellingene er mange og fascinerende. Svalbard Museum og et utall bøker har tatt godt vare på dem.

Men i stedet for å se bakover, vil jeg først og fremst få anerkjenne og takke – dere, og de dere representerer, dagens pilarer på Svalbard. – For å ta det ‘kronologisk’:

Store Norske, SNSK – Svalbards fjell og Svalbards sjel – 109 års erfaring med industriell gruvevirksomhet – og dette avvikles nå og det er vemodig. Vår tilstedeværelse her er mye takket være dere. Nå er dere tungt inne i krevende omstillinger – for Store Norske skal være med oss videre. – Fra kull til næringseiendom, boliger, energi og annet. Og samtidig, den unike kompetansen deres må tas vare på.

Og med gruvedrift, også en bergmester, en funksjon som naturlig kom på plass da Svalbard ble en del av kongeriket.

Sysselmesteren og hele ditt kontor, Lars (Fause) – kongerikets og regjeringens øverste representant i nord – nr. 23 i rekken (siden 1925); statsforvalter, sheriff, ombudsmann – mange hatter har du. – En stor takk for den jobben du og din dyktige stab gjør, i dag innenfor nær sagt alle fagområder, politi, natur- og miljøvern, samfunnssikkerhet, redningstjenester – ja, vielser og mye mer. I et Svalbard i omstilling og på en øygruppe som møter stadig større interesse utenfra – som du er vitne til i alle slags delegasjoner du tar imot.

Kirken – har også vært her lenge, siden 1921, et åpent, raust samlingsted, til hverdags og ved de store anledninger, for samtaler og støtte – og en viktig rolle i beredskapssammenheng.

Longyearbyen lokalstyre – folkevalgt organ for verdens nordligste lokalsamfunn – etablert i 2001. En stor takk for arbeidet dere gjør – dere leverer tjenester for innbyggere og næringsliv. Med varmt og stort engasjement. Ingen enkel oppgave – for mye av infrastrukturen er gammel.

Det er blant annet bakgrunnen for at vi har som ambisjon at staten skal ta et større ansvar for energiforsyningen i Longyearbyen. Kanskje vil også innføringen av besøksbidrag også hjelpe på – når det gjelder å vedlikeholde infrastruktur.

La meg legge til enda noen flere, viktige institusjoner – som ikke er tilstede i kveld:

Visit Svalbard – som representerer et ansvarsbevisst, voksende reiseliv – viktig for samfunnet og økonomien i Longyearbyen. Og i år markerer vi også at Svalbard Lufthavn er 50 år, en livline – en luftlinje – for lokalsamfunnet.

Og Svalbard Museum som vi besøker i morgen – etablert for over 40 år siden; i dag en kunnskapsformidler av Svalbards natur- og kulturhistorie – og et viktig stopp for besøkende og turister.

Og ikke minst: UNIS – Universitetssenteret som vi også besøker i morgen, verdens nordligste, nå godt over 30 år i virksomhet – en svært viktig institusjon, for undervisning, forskning, kurs og nettverksbygging.

I dag står UNIS – vår kunnskapsbank – midt i vår tids største globale utfordring – klimaendringene, som merkes mest og alvorligst her i nord. Det var herfra ‘varselet’ kom, det røde flagget, for 20-30 år siden. Min visjon har alltid vært at Norge skal være ledende innen all slags kunnskap om Arktis, ikke bare klima. – Vi skal ha idéforspranget – for det gir oss også ‘politikkforspranget’. – Andre land skal se til oss og komme til oss for kunnskap.

Så vil jeg legge til enda en institusjon – frivilligheten; alt det engasjement og arbeid som legges ned i foreninger og lag og organisasjoner. Jeg leste at Longyearbyen Røde Kors har 250 medlemmer og 60 aktive frivillige i sitt korps! Og vi har Norsk Folkehjelp, idrettslag, kulturfestivaler, og mer. – Så viktig!

Til dere alle sammen – også de som ikke er her, men det skal jeg si til dem i morgen:

En stor og varm takk, på vegne av regjeringen, på vegne av landet! Det er ikke alle institusjoner jeg nevnte nå som var her for 100 år siden – da Svalbardloven trådte i kraft – da KNM Heimdal lå nede i fjorden – men i dag utgjør de dagens, moderne sivilisasjon på Svalbard – og fellesskapet, samholdet, dugnaden, tryggheten som skaper et godt samfunn.

Gode venner,

Til slutt vil jeg si noen ord om Svalbards betydning, fortsatt med blikket framover – men i erkjennelsen at vi gjennom 100 år har viktige erfaringer, verdier og interesser å ta vare på.

Vi ser alle en betydelig, økende internasjonal interesse for Nordområdene og Arktis, inklusive Svalbard. Jeg tror det skyldes to forhold: For det første, den geopolitiske situasjonen med økte spenninger, og for det andre, klimaendringene.

Men jeg vil hevde at økende internasjonal interesse er positivt, stort sett, og det er håndterbart – fordi vi er godt satt opp – og fordi vi skal hele tiden være oss bevisst det jeg har lyst til å kalle svalbardpolitikkens nøkkelord; det kunne vært tre, eller syv, men la oss ta fem stikkord:

For det første, suverenitet. Som er det jubileet handler om. Svalbard er norsk, som Telemark er norsk. Og med suverenitet følger rettigheter, ansvar og plikter. – Til å styre og ta vare på øygruppen – ressursene, naturen, miljøet, landskapet, industri- og kulturarven. – Vedta og håndheve ny lovgivning, inngå internasjonale avtaler, etterleve traktatens krav. Som en stor kyststat, forvalter Norge svære kyst- og havområder.

Svalbard er altså ikke noe rettsløst område, ikke et terra nullius, fordi øygruppen er norsk. Det hender jeg trenger å minne enkelte andre statsledere om det. Denne tidlige, unike avklaringen har bidratt til ansvarlig myndighetsutøvelse, geopolitisk stabilitet og lavspenning i denne viktige arktiske regionen i 100 år.

For det andre, kontinuitet. Verden har gjennomgått store endringer siden 1925. I Svalbard-traktaten bekreftet partene sin anerkjennelse av suvereniteten en gang for alle. Og traktaten har blitt respektert. Mange internasjonale avtaler med røtter i den første verdenskrigens oppgjør, smuldret raskt opp.

Og med kontinuitet tenker jeg på det som er en etablert linje i vår forvaltning av Svalbard. Vår svalbardpolitikk har vært fast, konsistent og gjenkjennelig, uansett politisk farge i regjerings- og stortingskorridorene. Det er viktig å si i disse valgkamptider. Dette er unikt, og det har tjent oss vel. Og våre omgivelser – andre land – har visst, og de vet, hvor de har oss. Ikke minst vår store nabo i øst.

For det tredje, omstilling. Svalbard har stått i omstillinger før – og nå er vi inne i nye, store endringer igjen. Forandringer er det eneste konstante, er min leveregel. En stor epoke avvikles – gruvedriften. Nå er det andre næringer og aktiviteter som må utvikles videre på en klok måte i årene framover – reiseliv, forskning, undervisning, teknologi, kommunikasjon, infrastruktur og andre næringer. 

For det fjerde, kunnskap. Undervisning, forskning og formidling er en hovedpilar på Svalbard nå. Dette har stor betydning for verden. Tenk på alle forskere, lærere, studenter og elever som er her, inklusive folkehøgskoleelever, for kortere eller lengre tid.

Nå tar Norge et tydelig lederskap og koordinering av forskningsaktivitetene her, det er bra. På den måten kan vi vise norsk gjestfrihet, åpenhet og tilgang til vår universelle arv – denne kunnskapsbanken om Arktis. Ja, som en parallell til Frøhvelvet.

For det femte, det norske. Det er en klar utfordring. Folketallet i Longyearbyen øker, men ikke blant nordmenn. Regjeringen jobber med dette, og dere jobber godt med dette. Svalbard skal være attraktivt, for fastboende, for familier, for gjester, for turister.

Og norsk nærvær her på Svalbard er like viktig som det er i Troms og Finnmark og alle andre deler av landet. Dette handler om arbeidsplasser, skole-, helse-, kultur- og velferdstilbud, god infrastruktur innen boliger, energi og vann. Alt skal fungere, tilpasset de rammer som gjelder for samfunnet her. Det handler også om sikkerhet og beredskap – om trygghet. Det skal være nordmenn på Svalbard, norske familier, samfunnet skal være norsk.

Med disse nøkkelordene, som både peker bakover og fremover – suverenitet, kontinuitet, omstilling, kunnskap og det norske – så vil jeg få gratulere dere alle med jubileet – 100 år siden Svalbard ble innlemmet i kongeriket.

En stor og varm takk for innsatsen for å skape et levende og trygt samfunn på 78 grader nord. – Som en av de ansatte i Store Norske sa i et avisintervju: «Man holder i lag og passer på hverandre!» Skål!