Statsministerens tale på Fagforbundets landsmøte

Talen som framført (transkribert fra lydopptak)

Tusen takk, alle sammen. – Dette er en utrolig full sal! Jeg er jo her på Arbeiderpartiets landsmøter, og jeg har vært på mange slike forbundslandsmøter. Men det skulle bare mangle at ikke den største hadde det største møtet.

Så tusen takk for invitasjonen, og la meg begynne med å gratulere, Helene (Harsvik Skeibrok), med valget. Det skjer jo på ordnede måter her i Fagforbundet. – Et stort og viktig verv du påtar deg, for landets største arbeidstakerorganisasjon, 415 000 medlemmer.

Takk til alle tillitsvalgte

Jeg ble spurt da jeg kom inn: Hva er det beste å si om Fagforbundet? Og det jeg sa da var at jeg tror Fagforbundet er nærmere folks liv enn de tror. I den forstand at bak veldig mange av de øyeblikkene hvor det virkelig teller, av hva du får av oppmerksomhet og støtte og trygghet, så er det stor sannsynlighet at det befinner seg – enten en som er organisert i Fagforbundet – eller at det er en ordning og en trygghet og en rettighet som er kjempet fram av Fagforbundet og forgjengere og dere tillitsvalgte.

Så jeg synes det er hyggelig å si at dere – for meg – er den norske modellen, ‘in person’. Og jeg tenker at dere som er tillitsvalgte; jeg ærer og hedrer dere, for dere påtar dere arbeid på vegne av fellesskapet. Men jeg tror, folkens, i dypt alvor: Vi har en stor oppgave i å klare å formidle betydningen av det – ut i samfunnet, ut i skolene, ut i opplæringen, ut der hvor vi møter Fagforbundet, nært på livene våre.

Hvorfor er dette viktig? Og hvorfor er konstruksjonen LO, som balanserer alle disse forbundene i privat, kommuner, offentlig sektor, så viktig? – Fordi vi finner løsninger som jeg tror – ja, vi har våre utfordringer – men som sammenlignet med andre land er bra løsninger. Så dette er en stor oppgave vi har sammen.

Jeg synes jeg blir mer og mer opptatt av det når jeg møter kolleger i andre land – hvor du hører om nedbrutt tillit, ikke-kontakt, ikke-kommunikasjon, ikke-løsninger på de store, vanskelige problemene. Som vi har klart – vi stoler på hverandre, og dere representerer titusener og bidrar til at vi er i øyehøyde.

Så vil jeg få lov til å takke dere, mange av dere, for bidraget i valgkampen. Jeg skal ikke slå sammen alle – nødvendigvis – under vår kappe, men det ble et retningsvalg i denne valgkampen, slik den utviklet seg.

Jeg tror – for ett år siden – at det ville ha vært et godt veddemål å vedde på – at jeg står her i dag. Så gratulerer til alle som puttet noe på det. For slik ble det, og en av grunnene, tror jeg, var at det utviklet seg til å bli et retningsvalg. Og vi har nå et storting som er det det er – og det er et utgangspunkt jeg tror kan bli veldig spennende. Dere har i dag møtt partiledere, representanter for andre partier. Det blir et nytt kapittel i mindretallsregjeringens historie. Men vi har altså et flertall som har mer til felles enn det som skiller oss.

Det er ofte sånn i mediehverdagen – at vi dras mot det som skiller oss, det som er ulikt. Men jeg mener at vår oppgave som ledere er å prøve å finne ut av – hvor er det vi har felles interesser til å gå videre. Vi har fått et mandat fra velgerne: Fortsatt trygg styring, et fellesskap som skal ta ansvar. Og det skal vi ta videre. – Så tusen takk til dere for den innsatsen som dere gjorde gjennom denne valgkampen i år.

Takk til Mette Nord

Så har jeg behov nå ved inngangen til å si følgende: Helene, jeg ser frem til det samarbeidet vi har, men jeg må få lov i dag til også å takke Mette (Nord). Fordi det følger egentlig av noe som er litt formelt: Du går av etter mange år i den sentrale ledelsen. – Nestleder, forbundsleder.

Jeg har møtt deg ved mange korsveier. Vi har hatt ulike roller, og du kan jo vise til, når du nå går av, mange resultater. Du kjenner forhandlingene, du kjenner ordningene som er kommet på plass, du kjenner kampene.

Og jeg har sagt at som leder av Fagforbundet, så har du alltid hatt blikket for medlemmene. I alle de politiske debattene vi har, så kommer det eksempler på hva du henter inn av erfaring, og du viser dette med at det er ‘de tusen øyne og ører’ som kommer inn i beslutningsprosessene.

Vi har ofte brukt det eksempelet som du og jeg fant på sammen egentlig, da vi dro og besøkte Haukeland sykehus ‘under jorda’. Det finnes nemlig. Og det finnes ikke noe Haukeland sykehus ‘over jorda’ uten at det er en klar bevissthet om hva som skjer ‘under jorda’, som driver det. Der fant du mange av dine medlemmer. – De som sørget for at det var rent, at det var ordentlig, at varene kom inn. Og at det var en veldig dårlig idé å splitte opp og konkurranseutsette de tjenestene. Og det skjedde da heller ikke. – Fordi dette er et kretsløp som henger sammen. Igjen så var det Fagforbundet som tok det frem – men det var du som gjorde det – typisk deg egentlig, å bruke det eksempelet.

Så har du vært veldig engasjert i det internasjonale. Vi har hatt diskusjoner om det, og direkte samtaler til Vestbredden i Palestina for å høre stemmer inn. Og vi har sittet også i politiske organer sammen.

Men det personlige for meg, Mette, det er å si at på min vakt så har det vært noen tøffe stunder også. Og da har du vært et klokt menneske å ringe til og kunne stole på, og det tror jeg også er en av grunnene til at Fagforbundet står sterkt i dag. – At de har hatt en leder som det står stor respekt av. Jeg vil takke deg for det. Og vit at i tiden som kommer, så vil jeg også ha dette nummeret å kunne ringe til. Jeg har det lagret på mobilen, så du må bare vente på det. – Tusen takk, Mette!

Uro og trygghet

Så, gode venner, vi er inne i en tid som vi nå skal se mot i fire år. – Som jeg tror vi kan si – som en overskrift – at er preget av uro. Mange mennesker som føler utrygghet, mange av våre medborgere som opplever at de går til sengs og våkner opp om morgenen med grufulle bilder på netthinnen, enten det er fra Gaza, Vestbredden, og nå dukker Sudan opp i all sin grusomhet.

Vi har krig i Europa. Vi har klima, miljø – jeg møtte Jamaicas statsminister i New York på FN-møtet der i september. Jeg tenker på ham nå, etter at syklonen har feid over øygruppa.

Så det er en tid hvor den politiske oppgaven er å jobbe for å skape trygghet – for landet, for økonomien, for jobbene våre, og for hver og en av oss. Det er overskriften på Arbeiderpartiets politikk: Trygghet for fremtiden.

Og vi bør ikke se langt bakover, men tenk litt tilbake igjen til 2015, hvis vi bare tar ti år: Hvor var du 29. oktober 2015? Hva visste du om covid? Epidemier som er pandemier. Hvordan var tanken på at det kom uro – egentlig etter Krim-overtakelsen – men at det kunne bli en fullskala invasjon, rett og slett? En krig så grusom som det den er nå, i Europa, i bygninger og byer som ser ut som våre.

Kunne man ha sett for seg et USA som – etter å ha vært tilrettelegger av at vi ikke skal ha handelshindringer – nå innfører tariffer som et handelspolitisk virkemiddel den ene dagen, og så tar det bort den andre dagen, og så inn igjen den tredje dagen – det er uforutsigbarhet.

Ville vi oppleve at strømprisene plutselig ble så ustabile at det virkelig skapte utrygghet – ikke bare for enkeltpersoners økonomi, men et helt lands økonomi? Og ville vi sett for oss at vi hadde enstemmighet i Stortinget om en enorm investering i Forsvaret i årene som kommer? Enstemmighet. Partiene som var her tidligere i dag hos dere – de var også med på det.

Jeg kommer tilbake til noe av dette senere, men det er store endringer og store oppgaver som ligger foran oss, og vi må være sindige og kloke og vite hva det er vi skal ta vare på. Og for Arbeiderpartiet så vil det å ta vare på alltid være forbundet med – og vilje til – å ha reformer og bygge velferden videre. Det var et hovedtema i valgkampen, hvor høyresiden som vanlig sa at tiden for de store velferdsreformene var over. Så lenge jeg har vært våken i norsk politikk, så har dette alltid vært et budskap. Mens vi har ment at kloke velferdsreformer tar oss videre, de gjør at vi kan skape mer, kan få flere med. Men det må gjøres på en klok måte, for det kommer til å bli mer krevende prioriteringer nå, noe som er kjernen av politikken.

Norsk økonomi

Statsbudsjettet vårt – det tegner jo et bilde av det som er norsk økonomi akkurat nå. Og sammenlignet med andre land, gode venner – jeg kommer fra Nordisk Råd i går – hvor altså Sverige har en ledighet på mellom 8 og 9 %. De har store budsjettunderskudd i Finland, og de sliter med en økonomi og utsikter som er ganske annerledes enn hos oss.

Aktiviteten i Norge vokser raskere enn i 2024. Det er gode utsikter. Prisveksten kommer nå gradvis ned. – Husk på at den var på over 7 %, for bare to år siden. Og da vi tok over regjeringsansvar i 2021, så hadde Erna Solbergs regjering eller Finansdepartementet spådd at prisstigningen i 2022 skulle være 1,3 %. Det ble nesten 7 %. Men den er på vei ned. Og nå har vi fått reallønnsveksten tilbake.

Og da jeg sa at målet er at folk skal få bedre råd, så ble det ironisert med det var et litt sånt ‘grunt’ krav. Men det er et veldig godt utgangspunkt til å snakke om hva som er skjedd i mange lands økonomi. I USA har arbeiderklasse og middelklasse ikke hatt kjøpekraftforbedringer siden 1970-tallet – mens de på toppen har stukket ifra – og samfunnet ryker. 

Og vi kan tåle at i ett år og kanskje to år så kan du oppleve reallønn-stillstand og kanskje nedgang hvis det skjer en krise. Men hvis folk går på jobben og gjør den hver dag på god måte, og opplever at de sitter igjen med mindre år etter år, så er det noe veldig alvorlig som er på gang, som kan ryke. Derfor har det vært viktig for oss å jobbe for dette vendepunktet.

Og det får vi nå, med en betydelig kjøpekraftforbedring i fjor og i år, og det det ligger an til å bli til neste år. Ledigheten er stabil, med anslag på 2,1 % både i år og til neste år. Over 160 000 er kommet i jobb, åtte av ti av dem ute i det private. Det var nærmest kritikk mot regjeringen i valgkampen for at det var kommet flere ansatte i det offentlige. – Og samtidig skal vi styrke sykehusene våre, vi skal styrke Forsvaret vårt, vi skal styrke politi. Vi skal styrke mange av de sektorene som er offentlige jobber. Jeg står veldig godt for det. Men det er 90 000 ledige stillinger der ute. – Så alle steder du kommer, så er jo det ofte temaet – vi mangler folk, med kvalifikasjoner og med vilje til å jobbe.

Bakteppet er allikevel urovekkende. – Usikkerhet slår alltid inn i norsk økonomi, for vi er så åpne som vi er. Handelskonflikter og markedsuro. Også innen EØS-avtalen, som er så viktig for oss nå, så kjemper vi for å hindre at det kommer beskyttelsestiltak mellom oss og resten av Europa. Dette er en ny dagsorden.

Og vi må altså prioritere mye hardere. Da er det viktig å holde orden i økonomien hjemme. Det er i og for seg hyggelig og lett å si, men det er krevende i hverdagen å gjøre det.

Plan for Norge

Vi vil legge frem en plan for Norge. Det blir vår regjerings måte å arbeide med disse oppgavene på. – Og det er å bygge et Norge som står sterkt i en urolig verden, og et samfunn med muligheter for alle.

Og med trygghet så snakker vi om trygghet for økonomien: Landets, virksomheten, bedriften, sykehjemmet, sykehuset, kommunen, din økonomi.

Og trygghet for arbeidsliv og næringsliv, jobbene våre. Trygghet for det viktigste vi har i samfunnet vårt – barn og unge. Og det handler om skole, psykisk helse, skjermenes dominans, hva vi gjør med dem. Det handler om helse – viktigst for alle – og ikke minst trygghet for landet.

Altså fem områder som vil utgjøre ‘Plan for Norge’, som skal lanseres senere. Og tar jeg dette med trygghet for økonomi og arbeidsliv, så er det grunnleggende. Vi foreslår på skatteområdet, som dere vet, i statsbudsjettet, brede lettelser til personer med vanlige inntekter. – Det skal gjøre det mer lønnsomt å jobbe.

Vi prøver å tette skattehull. Det har alltid vært noe Arbeiderpartiet har arbeidet etter: det å ha lave satser, et bredt grunnlag.

Og så trapper vi opp nivået på klimaavgiftene for å nå klimamålene våre. Prising av utslipp er et effektivt virkemiddel til å nå målene. Og så har vi tatt, som dere vet, initiativ til et bredt forlik om skattepolitikken. Det gjør vi jo i Norge sånn med jevne mellomrom. Det er ikke akkurat rett fram nå, vil jeg si. Vi foreslo det i mars, da ble det avvist. Og så har vi også tatt opp løftet vårt nå etter valgkampen og legger det fram, og så får vi se.

Seriøst, organisert arbeidsliv

Da er vi over i noe annet som dere er i front på, nemlig et seriøst, organisert arbeidsliv. Høy organisasjonsgrad og sterke fagorganisasjoner er kjernen i denne modellen. Et av tiltakene der er jo en skattelette vi er veldig for, nemlig fradrag for fagforeningskontingenten. Man kan leke mye med ord, eller man kan ‘ljuge med statistikk’, som det heter. Men det som har vært Høyres løfte, var å gå tilbake til 2021-nivå for det fradraget. Problemet er bare at 2021-nivået er det samme som i 2013, så det er tilbake til 2013-nivået de vil. Og fra 2021 har vi økt fagforeningskontingentfradraget fra 3 850 til 8 250 kroner, og vi gir løftet: Vi skal fortsette å øke det til minst 10 000 kroner.

Og jeg tror det er sånn at det er ikke det fradraget som i seg selv alene avgjør organisasjonsgraden, men det er et uttrykk fra samfunnet at dette investerer vi i, fordi det er bra at bedriftene organiserer seg og at arbeidsfolk organiserer seg, og at vi får den norske modellen til å fungere.

I dag jobber 64 % av alle i en virksomhet med tariffavtale. Det er grunnmuren i arbeidslivsmodellen, og det bør bli flere. Men vi skal fortsette å jobbe politisk, og særlig der ute i kommunene, for faste, hele stillinger med norske lønns- og arbeidsvilkår.

Dette kommer til å bli – igjen – et tema i kommunevalgkampen, som kommer. Alle som jobber med kommunepolitikk vet at det krever en hard innsats fra ordfører og de lokale politikerne for å få det gjennom, i samarbeid med de ansattes organisasjoner.

Vi fjernet altså den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. Innleiereglene er strammet inn. Arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven er gjort tydeligere. Vi har lagt fram en ny handlingsplan mot sosial dumping, for den vi hadde i 2013 ble lagt i skuffen. Vi har styrket Arbeidstilsynet med 100 millioner kroner. Og vi har fått nye virkemidler til å slå til mot useriøse aktører som utnytter folk. Og fra 1. juli så kan altså tilsynet gi overtredelsesgebyr på stedet og politiet har plikt til å bistå tilsynet. Dette er små skritt på veien for å gjøre det mer trygt i et ulovlighetsbilde som endrer seg.

Dere vet jo – kampen mot ungdomskriminaliteten – viser oss også veldig tydelig at den skal kjempes like mye på nett som på gatehjørnet. Og det gjør inntrykk på meg å være sammen med svenske kolleger, som jeg var i går, hvor de ser kriminaliteten – og den nye kriminaliteten – som krever at man jobber på nye måter. Og tilsvarende er det også her for et seriøst arbeidsliv.

Folk skal ha det trygt på jobben. Og vi har tydeliggjort at lovens krav til oppfølging også gjelder psykososiale forhold på jobben. Vi er hele mennesker. Og her må ledelsen ta sitt ansvar og jobbe godt med de tillitsvalgte, med verneombud, og virkelig bruke partssamarbeidet for også å skape et godt arbeidsmiljø. Og som en del av IA-avtalen har vi et bransjeprogram i fire nye bransjer nå; hjemmetjenesten, butikk og handel, skole, SFO og barnevern. Det er bra. Det er jo feil å si at ikke IA-avtalen gir resultater. Den gir viktige resultater også i hverdagen, i kvaliteten på jobb.

Så har utredningen fra kvinnearbeid-helseutvalget, som vi satte ned, pekt på at mange kvinnedominerte yrker kjennetegnes både av psykososiale og ergometriske arbeidsmiljøbelastninger. Det må vi også ta tak i, få bevissthet om det, og kunnskap om det, og ta det inn i arbeidshverdagen. Og så har vi satsing på bransjeprogrammer, særlig i kvinnedominerte bransjer, som skal følge opp dette utvalgets anbefalinger.

Men jeg vil tilbake til dette: Jeg tror dette med å få til høy tariffavtaledekning – det er et velkjent, velprøvet virkemiddel, og det må vi jobbe for; at tariffavtalene gir rammer for både samarbeid og involvering.

Flere i jobb

Så er det jo noe som ikke dere må forklares eller overbevises om, nemlig at arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Det har vi slått fast i alle typer meldinger, også i Perspektivmeldingen. Verdien av arbeidskraften er det samme som to tredjedeler av vår nasjonalformue. Slik at oljefond eller hva det måtte være – humankapital, realkapital, finanskapital – det er folk på jobb som virkelig teller.

Utfordringen er nå at vi har knapphet på kompetent arbeidskraft, og det kommer til å øke fremover. Folk blir eldre, vi kommer til å trenge nye typer jobber for å ta vare på hverandre, og da må vi klare den omstillingen på best mulig måte. – Få flere i jobb og gi flere muligheter til å jobbe.

Og det kommer til å kreve noe nytt av oss, gode venner. For de 160 000 som er kommet i jobb de siste fire årene – der jeg tror at mange av dem i grunnen har hatt ganske lett for å komme i jobb, med en lav terskel – og til å si at nå passer det å gå tilbake i jobb, eller begynne i jobb.

Men de vi skal være tilgjengelig for nå, er jo mange av dem som står utenfor arbeidslivet, av grunner som krever noe for å komme inn. Og det særlig urovekkende er de 100 000 under 30 år som verken er i opplæring eller jobb. – Mister vi dem, så blir de utenfor i 30-årene, 40-årene og 50-årene. Og det er et stort tap for dem – for de aller fleste av dem som ønsker å jobbe – og det er ikke bra for samfunnet.

Så dette er en hovedoppgave for oss: At flest mulig kan jobbe, at folk som ikke har rett kompetanse eller arbeidstrening får den type tiltak, opplæring og støtte som de trenger. Da må det lønne seg å være i jobb. Og vårt mål er å få mange flere i jobb, 135 000 innen 2030.

Når vi har fått 160 000 inn i de siste fire årene, så er det tallet mulig. Men, som sagt, det kommer til å kreve mer. Og det kommer til å kreve én ting til: Og det jeg sier nå, er ikke egentlig så kontroversielt som det høres ut. Vi kommer til å få mer deltid som følge av folk som ikke kan – av ulike grunner – jobbe 100 %, som de fleste av oss kan, ja ofte mer enn 100 %. Men i dag er det veldig mye ‘100 eller 0’. Og det er for ille at det er 0 % for de som kunne vært noe eller mye mer. Egentlig burde vi jo heise flagget hver gang en kom inn og kunne jobbe 50 eller 70 %. Vi har ikke et arbeidsliv som er lagt til rette for det.

Arbeidsmarkedstiltak

Så i forslaget til statsbudsjett så er det satt av 12,5 milliarder kroner til arbeidsmarkedstiltak. Vi har styrket innsatsen på å få flere aktivt ut i arbeid med 600 millioner kroner. – Og særlig for å få unge inn. Vi har Ungdomsløftet: I Arendal under Arendalsuka, så var LO og de andre partene i arbeidslivet med, KS og flere store virksomheter, særlig innenfor de tjenesteytende næringene inne – og skrev under på en avtale som forplikter oss til en innsats for å kunne få unge inn i arbeid og utdanning, og ut av det å stå på utsiden.

Her trenger vi – som sagt, tror jeg – en holdningsendring til denne type deltid som vi ser. Den må reguleres og ordnes, og den er ikke av den samme karakteren deltid som vi bekjemper når vi skal ha heltid. Men det er jeg sikker på at også Fagforbundet er de som ser dette veldig godt.

Så trenger vi å få flere i arbeid i helse- og omsorgssektoren. Der har jeg bare lyst til å si at prosjektene med å få menn inn i helse, de må vi ikke slippe, det er vellykket, og jeg møter det rundt på mange steder, for dette er en kvinnedominert sektor på mange områder. Det er ønske å få inn flere menn, og de tersklene må vi senke. Mange med helseproblemer både kan og ønsker å jobbe deltid. Arbeidsgiveren må legge til rette for det.

Vi etablerer et nytt rekrutteringsprogram som vi har satt av 125 millioner kroner til neste års statsbudsjett, primært for unge som står utenfor arbeid og utdanning. Og vi skal satse på mange andre områder som vi også vet virker. Det spennende her er at vi skal gjøre det vi vet virker, og så må vi prøve ut nye ting som vi ikke vet om virker, for å teste ut og se om det fungerer.

Men det vi vet, er at fagskolene er en god vei. Vi har sørget for midler til 2 000 nye studieplasser ved fagskolene. Vi har nær 1 milliard kroner til tiltak for at flere skal fullføre videregående opplæring og dermed bli kvalifisert for arbeidslivet, selv om det er etter vanlig skolealder.

Samtidig ser vi – og det er gledelig – at aldri før har så mange begynt på yrkesfag som nå. Det er også et resultat av at yrkesfagene er blitt rustet opp i kvalitet og med utstyr som minner om det arbeidslivet de skal møte. Nyutdannede fagarbeidere – de kommer seg raskt i jobb – over 80 % av dem som tar faget og svenneprøve, er i jobb etter ett år, så det er et godt spor å følge videre.

Så har vi også utviklet det som teknologien gir mulighet til; desentraliserte og fleksible studietilbud ved universiteter og høyskoler. Cirka 80 000 studenter var på slike fleksible programmer i fjor, det vil si nesten 30 % av alle studenter. Og vi tar flere grep for å møte også bemanningsutfordringene i barnehagen og SFO. Og her fikk vi enighet i RNB om en ordning som skal toppe bemanningen i alle barnehager. Vi er klar over utfordringen som er der ute i dag. Og vi har doblet bevilgningen til IA-bransjeprogrammet for barnehage for å beholde flere ansatte i yrket. Det må vi følge veldig nøye fremover.

I forlengelsen av det: Alle yrkesgrupper i barnehage, skole og SFO må få muligheter til etter- og videreutdanning. Der har vi satt av en stor sum, 2,9 milliarder i budsjettet til neste år. Og til slutt har vi styrket et av våre mest treffsikre tiltak, det som heter arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, eller det velkjente navnet ABLU, som gjør at flere assistenter kan utdanne seg til barnehagelærere mens de jobber i barnehage. 365 fikk slike plasser i år, og det er verdt å bygge videre på.

Og så tester vi også en ny ordning i industrien. Der vi sammen med frontfaget dekker kostnadene ved at ansatte deltar på kurs, løfter kompetansen, og det ønsker vi å trekke videre på. Og her er igjen trepartssamarbeidet selvfølgelig helt avgjørende.

Så jeg vil bare utfordre – tilbake til dere: Hvis det er lavthengende frukter på kompetanse som kan kombineres med arbeid, som kan gjøre det mulig å gjøre jobben mer treffsikker, så lytter vi også til de innspillene vi får fra dere.

Internasjonalt. Palestina

Avslutningsvis, gode venner, så er det også en verden rundt oss som er krevende, og jeg vet at engasjementet i Fagforbundet for palestinernes sak, for å stoppe grusomhetene som skjer i krigen der nede, er stort. Fagforbundet har et internasjonalt engasjement, og dere har det også enkeltvis som medlemmer.

Da vil jeg trekke fram at så lenge disse grusomhetene pågår – jeg tror vi er vitne til en av vår tids største krigsforbrytelser – hvor Norge tok initiativet i fjor til at domstolen må uttale seg: Hva er okkupantens ansvar? – Fordi okkupasjon, som i seg selv er et overgrep, gir den som okkuperer et ansvar, som Israel har forsøkt å fornekte. Så fikk vi en avstemning i FN som gjorde at domstolen gikk gjennom dette og leverte sin vurdering, i forrige uke. – Som sier veldig klart hva det ansvaret er.

Og det ansvaret er å sikre uhindret tilgang på helse, utdanning, trygghet for de som bor i et okkupert område. Og alt dette er jo ikke fulgt opp når det særlig gjelder særlig Gaza. Og så har jeg lovet meg selv – i samtale med mine palestinske venner – å alltid nevne Vestbredden når vi nevner Gaza. – For dette henger sammen. Det skjer ting på Vestbredden nå som er fryktelig alvorlig.

FNs generalsekretær sa til meg for to uker siden at det han frykter nå, er at Gazastripen blir et protektorat, hvor det kommer inn nok hjelp til at folk kan overleve, og samtidig, i skyggen av det, så blir Vestbredden annektert. Så her må verden være absolutt på alerten, og vi må jobbe sammen med europeiske og arabiske land for å gjøre det vi kan for å hindre det.

Så er det også dilemmaer, gode venner. Og det at vi har en fredsplan, som nå har fått slutt på den pågående krigen – men vi ser jo hva det betyr. Det er fortsatt trefninger og angrep. Gislene er returnert. Det var på høy tid. Fanger er utvekslet. Men vi står altså ved starten av noe som er veldig uoversiktlig. Og det er lett å stå på avstand og si at dette holder vi oss borte fra. For her er det mange hull i planen til Trump, og det er for lite palestinsk deltakelse, og alt det er jeg enig i.

Men jeg tror at valget til Norge må være å gå inn og påvirke og forsøke å bidra der vi kan. Og det er to områder der Norge virkelig kan gjøre en forskjell. Det får vi også høre fra våre venner og allierte. Vi hadde presidenten i Palestinsk Røde Halvmåne her. Han var i Oslo på mandag morgen og fortalte om sine erfaringer. – Så, to områder:

Det ene er hele det humanitære feltet, hvordan vi jobber for å få inn hjelp. Alle de norske helsearbeiderne som tross alt har vært i Gaza, de kan dette, de vet hvordan det fungerer, de vet hvordan det også må være for at det ikke fungerer. Og det er slik det er nå. Det er ikke fri tilgang for de mest erfarne hjelpearbeiderne.

UNWRA, som er der fordi de kan nå flyktninger, som kan nå de utsatte; de hindres i å gjøre jobben sin. Og våre dyktigste nødhjelpsarbeidere, som kan sette opp beredskapsboliger i et område hvor boligene er utslettet, de får ikke visum til å komme inn. Det er det ene.

Og det andre feltet vi virkelig kan, det er å kunne tale rettighetene til det palestinske folkets sak på eget område. Det høres ganske brutalt ut at det er sånn, men det er sånn det er. Vi kjenner historien, vi kjenner folkene. Palestinerne må inn og få styre over eget område.

Det var grunnen til at vi tok beslutningen i mai i fjor om å anerkjenne Palestina som stat. Og dere vet jo hva som har vært historien på dette området, nemlig at vi ventet på at det skulle komme betingelser for en endelig fredsavtale – og da anerkjenne Palestina. Og så har vi sett de siste årene at det har vært en israelsk regjering som motvillig har snakket om tostatsløsningen, men ikke vist noen reell vilje til å bidra til det. – Til at den regjeringen er kommet dit at den er åpent imot dette. Og at den snakker om annektering, énstatsløsning og fordrivelse av palestinere.

Og da var det riktig, mens krigen raste, for Norge å anerkjenne, sammen med Spania, Irland, Slovenia; å si at palestinerne har rett til å bli behandlet med de samme plikter og rettigheter under folkeretten som andre land, under FNs Charter. Og merk dere begge ordene: Plikter og rettigheter etter FNs Charter. Det er det de ber om.

Og så er det israelske svaret at dette er egentlig å anerkjenne Hamas og de som driver med terror. Og mitt svar er: Det er det motsatte. For ved å ikke anerkjenne og understreke at du har et ansvar for å opptre etter folkeretten, det er jo da du egentlig overlater arenaen til de som bruker vold og terror.

Og så opplevde vi i Norge at Erna Solberg sa at ‘ja, anerkjenne Palestina kan vi godt være med på, men det er galt tidspunkt, det er for tidlig’. Norge skulle ikke gjort det da. Det er ikke noe ideelt tidspunkt for noe sånt. Jeg står veldig inne for at det var riktig tidspunkt. Og jeg har hørt det fra kolleger i Storbritannia, Frankrike, Portugal, Canada, Australia, som nå har kommet etter, at det at dere gikk foran, det fikk betydning. Så noen ganger så kan det vi gjør, om vi gjør det riktig, om vi snakker med de riktige folkene, om vi er til stede, det kan gjøre en forskjell.

Men kjære venner, dette er vanskelige avveininger og dilemmaer. Jeg erkjenner det. Norge skal ikke være investert eller medvirkende i noe som bryter med folkeretten, krigens rett. Det er viktig for oss å innrette oss slik på best mulig måte i dagens kompliserte verden. Men jeg opplever i dag at Norge har en respekt og et kontaktnett som vi skal bruke maksimalt for å bidra til at det kan bli slik, en dag, at israelere og palestinere kan leve side om side i fred.

Dette er lange sprang, gode venner, til kompetanse på arbeidsplassen, til kommuneøkonomi i Norge, til det internasjonale. Men jeg vil avslutte med å si at det kjennetegner Fagforbundets dagsorden og deres engasjement at disse tingene henger sammen. Dere er ikke tillitsvalgte bare for én sak veldig nær dere, men dere er tillitsvalgte også fordi dere tar del i samfunnsdebatten og samfunnskampen for et bedre samfunn.

Jeg setter stor pris på dialogen vi har. Jeg tåler kritikken. Det er en del av demokratiet – jeg får informasjon, råd og forslag. Og i den familien som arbeiderbevegelsen er, så er Fagforbundet et bankende rødt hjerte. Og jeg håper det skal slå sterkt og lenge til det beste for folk i landet vårt. Tusen takk for oppmerksomheten.