Talen som fremført (transkribert fra lydopptak)

Portrett av statsministeren. Talekort i hendene. Dresskledd.
Statsminister Jonas Gahr Støre på landsmøtet til STYRKE i oktober 2025. Foto: Egil Brandsøy / STYRKE

Kjære alle sammen, kjære Frode (Alfheim),

Gratulerer med gjenvalget! Den stemmen din skal vi få høre, med forsterket volum! Ikke at vi ikke hørte den før, men nå blir det enda sterkere! 

Innledning

Gode venner, jeg tenkte på – at det er noe med torsdager og «styrke» for meg, nå i det siste: Forrige torsdag var jeg på VM i vektløfting i Førde. Og når dere ser på meg, så skjønner dere at jeg ikke var deltaker. Men jeg var tilskuer, og det var en utrolig opplevelse egentlig. Det sto mellom Førde og Los Angeles om hvem som skulle arrangere VM i vektløfting.

Og det er noe med idretter som du selv har drevet litt med, da skjønner du hvor spenningspunktet er i denne idretten, når det blir spennende. Der var det litt uklart for meg innen vektløfting. Men det som er greia der og da, i innspurten – ikke at det er noen vektløftere her, men det er sikkert mange som har vært med på tunge løft – det er om de som er i tet, om de tør å legge på en ekstra kilo idet de skal ta løftet. Og det er jo selvfølgelig en forskjell på å løfte 155 eller 150 kilo i – ja, var det rykk eller støt? Det er en forskjell. Men det sier noe om at det er jo den som løfter tyngst, som vinner. Og det gjorde altså Solfrid Koanda. – Utrolig kul dame, som vant. Jeg skal sende en melding til henne og si at de klappet for henne på STYRKEs møte nå!

Men dere er blitt større. Dere er det fjerde største forbundet i LO. 80 000 medlemmer. Og som du sier, Frode, innenfor flere næringer. Og jeg gjør som jeg tror jeg har gjort før: I andre forbundssammenhenger føler jeg veldig sterkt for å si, som statsminister:

Norske modellen

Takk for at dere er tillitsvalgte. Takk for at dere leverer den norske modellen!

I dag hadde Jens Stoltenberg og jeg møte med Kontaktutvalget, som det heter, og det er altså lederne for de store organisasjonene på arbeids- og næringssiden i Norge. Og det tar vi litt som en selvfølge. Det er bra det er en selvfølge, men noen ganger er det greit å stoppe opp og si at det er noe som er norsk og som er med på å lage den samfunnsmodellen vi har.

Og jeg tror at sterke organisasjoner gir et mer omstillingsdyktig nærings- og arbeidsliv. Gir bedre avtaler. Vi er mer i øyehøyde. Dere bringer inn kunnskap som ikke bare er tatt ut av et program, men som kommer fra ekte, levd arbeidsliv, som vi får inn når vi har denne åpne dialogen.

Og jeg er også sikker på at det bidrar til – for å være litt oppstemt nå – bidrar til demokrati, tillit og åpenhet. Så når vi investerer i en skattelette som vi har veldig tro på, nemlig fradraget for fagforeningskontingent, så er jo det en investering i at vi har representative organisasjoner. Og jeg heier like mye på bedriften som organiserer seg, som arbeidsfolk som organiserer seg, fordi summen av det er bra. Og vi skal altså opp i 10 000 kroner i fagforeningsfradrag. Det er det målet vi har satt oss. Hadde det ikke vært for oss, hadde det vært på tre tusen.

Og i den tiden vi lever i nå, har jeg lyst til å si at dere organiserer også folk som er avgjørende for sikkerheten i landet vårt. Det at vi klarer å få til løsninger gjennom et organisert arbeidsliv, er også viktig for beredskapen.

Og Frode, du sa det jo i åpningstalen din, jeg har fått med meg det; «Norge er verdens beste land å bo og arbeide i, først og fremst på grunn av den norske modellen. Den norske modellen hadde aldri eksistert uten titusenvis av tillitsvalgte, som står på for fellesskapet hver eneste dag over hele landet».

Et land jeg kjenner godt fra utdanning, er Frankrike. Der er det ikke sånn. Der er det en hjemmeside du kan gå inn på når du reiser til Frankrike som forteller hvor det er streik. Og det er en opplysning til folk som skal reise, for å si at her er deler av samfunnet satt ut av spill. Og streik er et legitimt kampmiddel i arbeidslivet. Men vi har altså det vi kaller konfliktpartnerskap i Norge. Vi klarer å håndtere konflikter, og det er takket være det blant annet dere står for.

Urolig verden

Jeg begynner der, folkens, fordi vi lever i en verden som kjennetegnes av uro. Og da Arbeiderpartiet laget en valgkamp hvor vi gjorde trygghet for framtiden igjen til vårt slagord, så er det ikke bare fordi det er et godt slagord som gjenkjenner bevegelsen vår, men det er fordi det er noe som virkelig treffer oss i den tiden vi er nå. – Det gjelder landet, det gjelder økonomien, det gjelder næringer. Hvor vi ser at vi må stå opp sammen.

Og store endringer har skjedd på kort tid. Jeg tenker ofte på at hvis vi, hver og en av oss, gikk inn for å se der vi er i dag i oktober 2025, og så tilbake, ti år, til oktober 2015: Hvor var du da i ditt liv? Hva var de viktige temaene rundt på arbeidsplassen din? Hva visste vi for ti år siden? Hva visste vi om pandemi og nedstengning? Det var en erfaring vi ikke hadde. Hva visste vi om en fullskala krig? Krig i Europa, som nå varer inn i fjerde året. Hva visste vi om å få en amerikansk administrasjon som bruker toll som et aktivt politisk virkemiddel, i proteksjonisme? Og hva visste vi om desinformasjonskampanjer, sabotasjer, hybride trusler? Som ikke er etter ‘den vanlige kabalen’. Og hva visste vi om begrepet KI? Vi ville ikke tro at det var en forkortelse som handlet om noe helt annet?

Store endringer og store nye oppgaver. – Men vi er fortsatt, på grunn av den norske modellen, et av de mest omstillingsdyktige samfunnene i verden. – Hvor vi kan si: Omstilling er ikke bare et omskrevet ord for nedskjæring. Tvert imot. Det er et begrep vi bruker for å kunne gå videre, til å skape og dele, og til å bygge trygge samfunn.

Mange ville ha byttet med oss. Norge er heldig stilt. Du skulle ikke tro det etter statsbudsjettet, selvfølgelig. Når du har fått noen av kommentarene. Og jeg tenkte, da jeg sto i Vandrehallen i går og hørte på de kommentarene, at det er helt utrolig hva de sier. Men så tenkte jeg at sånn sa jo jeg det også da jeg var i opposisjon. Jeg er ikke 100 prosent stolt over alt det. Men opplistingen i går av ordet ‘katastrofe’ slo meg litt. Det er et ord vi skal veie litt. Det er noen som opplever katastrofe i vår verden i dag, og da må vi økonomisere med det.

Norsk økonomi

Først litt om økonomien. Det vi sier i statsbudsjettet for 2026, er at vi nå har en økonomi som vokser. Vi er over 2 prosent i vekst. Det er altså betydelig høyere enn veldig mange andre land rundt oss.

Prisveksten anslås å komme gradvis ned, og vi har fått det vendepunktet at vi nå har betydelig reallønnsvekst, høyeste på ti år. Husholdningene får økt kjøpekraft, som økning av reallønnsvekst og lavere rente.

Ledigheten vår er lav. Om vi går over grensen og inspiserer ‘svenske tilstander’, så er den betydelig høyere der. 160 000 er kommet i jobb de siste fire årene, åtte av ti ute i bedriftene. Og samtidig er det 90 000 ledige stillinger, altså bedrifter som søker etter folk. Det gjør de også i helse- og omsorgssektoren.

Det er den store oppgaven for oss i politikken. Det er å legge til rette for at flere kan komme i jobb. Og det som er virkemidlene for det, etter at 160 000 er kommet ganske greit inn i jobb, det er at det kreves mer av arbeidsmarkedstiltak i oppgang egentlig. Fordi du må nå folk som ikke er klare til å gå rett ut.

Lønnsomheten i bedriftene er god, og eksporten har økt de siste årene, men bakteppet er altså en urolig verden, og uro der ute det slår alltid inn i den åpne norske økonomien. Hvordan vil den ramme eksporten vår? Det vet vi rett og slett ikke.

Jeg hørte et intervju på radioen i dag tidlig med en fra Lærdal Medical, som selger slikt utstyr. De har bedrifter tre steder i verden, Kina og et par andre steder. De må nå sitte og regne på hvor tollmurene kommer, hvor kan varene gå. Og de vet ikke, og det er litt som å gjette seg fram til hva framtiden bringer.

Den uroen, den treffer hos oss. Så vår oppgave nå er å prøve å styrke et Norge som kan stå i den urolige verden, med verdens mest åpne økonomi. – Kanskje konkurrerer vi med ett eller to land, men ellers er vi verdens mest åpne økonomi, så dette treffer inn hos oss.

Og da mener vi trygghet for økonomi, arbeidsliv og næringsliv, barn og unge, helsa og ikke minst trygghet for landet. Det er de fem områdene vi gikk til valg på. Der må vi sette inn vår hovedoppmerksomhet. Og det kommer til å bli også vår plan for Norge å vise det.

Energisektoren

Hvis vi først tar trygghet for økonomi og kommer inn på det som er særlig viktig for dere, i en tid hvor mange bedrifter står i store omstillinger, dere arbeidstakere, så gjelder det selvfølgelig spesielt innenfor energi og industri, her hos dere i denne salen. Så, noen ord om det. For det første, til energisektoren.

Så er jo den globalt sett i en stor omstilling, kan man si. Det har den vel alltid vært. Energi er jo per definisjon i omstilling. Men, jeg tror jeg har sagt før, i møte med noen av dere i andre sammenhenger, at når energiformer endres, så flyttes også makt globalt. Og det skjer selvfølgelig også innenfor verdiskapingen. Og for Norge så er det da viktig å være klar på hva vår styrke er som energinasjon. 

Det er ikke slik at vi setter sluttdatoer for energi. Vi går videre, basert på energi. Vi skal være veldig glad for – i 1970, da vi utviklet olje- og gassektoren – at vi en del tiår før hadde oppdaget vannkraften som ressurs og hadde en tradisjon for å håndtere energi.

På samme måte går vi inn i nye kapitler. Og det er så viktig at vi klarer å holde den kontinuiteten, fordi kunnskapen innenfor én energiform bygger kunnskapen inn i de neste.

Petroleumsnæringen er vår største energi, og Norge er Europas viktigste leverandør av olje og gass. – Så viktig for Storbritannia. Så viktig for Polen. Så viktig for EU.

Vi har hatt lønnsom leting, utbygging og drift på vår sokkel, og det skal vi fortsette med. Vi skal utvikle, ikke avvikle. Og så skal vi si, at det med å utvikle, det betyr jo ikke at du bare kjører på akkurat som du har gjort før. – Hvis man gjør det, så går vi mot avvikling. Men hvis utviklingen betyr å legge til rette for ny teknologi, nye energiformer, bygge på det vi har, da vokser energien.

Vi kan fortsatt være verdensledende. – Fordi vi skal også levere på klimakutt. Vi har forpliktet oss til å kutte minst 55 prosent innen 2030, og 70 til 75 prosent innen 2035, på veien mot lavutslippssamfunn. Og det kommer til å kreve fortsatt omstillinger innenfor industri, transport og energisystemer.

Og sørge for at de omstillingene skjer på den norske måten; rettferdig, gir gode jobber, kompetansepåfyll. Og så sier vi at vi frykter ikke ny teknologi, vi frykter gammel. Det er der hvor man ikke har økonomi eller vilje til å ta i bruk ny teknologi, at tapet større.

Jeg mener at denne næringen, energinæringen, offshorenæringen, er den mest omstillingsdyktige vi har i vårt land. – Så det å begynne å sette sluttdato og avvikling av den, det er egentlig å sette bremsene på for omstillingen vi er inne i.

Og det er det denne regjeringen legger til grunn. Vi vet at norsk produksjon vil falle. Derfor må vi fortsette å lete, ikke avvikle, men utvikle nye ressurser og forbedre utvinningen fra eksisterende felt, holde produksjonen stabil og føre en forutsigbar politikk på dette området.

Så er dette en næring, det er verdt å si, som springer ut av Sør-Vestlandet. Men den skaper arbeidsplasser i hele landet. Det er en del av den norske fortellingen at dette beveger seg nordover. Petroleumssektoren bidrar til arbeid i 56 av 80 kommuner nord i landet vårt. I 2024 bidro næringen med over 4 500 årsverk i nord, inklusive ringvirkninger, en økning på nær 1 500 fra 2023. Dette er en næring, en maskin, for omstilling og fornyelse.

Grønn omstilling

Teknologi og kompetanse brukes nå i andre næringer. Det er jo det som er det spennende; at kompetansen på teknologi som kommer i denne næringen, kan brukes på tvers, langt inn i andre næringer.

Og så vet vi at en av våre største utfordringer fremover, er det som er formulert i ‘mer kraft, mer nett, mer enøk’. Alle de tre må vi levere på. Det er stort og krevende i landet vårt. Grønn omstilling krever mer, ikke mindre kraft. Vi må bygge ut mer fornybar energi, forlenge levetiden på sokkelen, ta i bruk CO2-håndtering, hydrogen, og legge til rette for vannkraft, vindkraft, solkraft og mer effektiv bruk av kraften.

Om CO2-håndtering; det gjøres mye spøk av Jens Stoltenberg som snakket om ‘månelandingen’ tilbake i 2007. Men egentlig er jeg ganske stolt over å ha vært med i en regjering som satte et mål som var ganske djervt; å fange og lagre CO2. Det klarte vi egentlig, i etapper, for først klarte vi å fange gjennom testanlegg og utprøving, og nå klarer vi også å lagre. Vi har brukt mye penger på å bygge ut CCS i Norge, men nå er den neste etappen at Northern Lights og CCS gjøres uten statlig støtte.

Da har vi gått den riktige veien. Og dette møter jo jeg når jeg er ute og møter kolleger, at Norge er helt i front på det som alle land må ta i bruk om vi skal nå klimamålene, nemlig fangst og lagring, sikker lagring av CO2.

Og om hydrogen: det er dyrt og krever mye energi, men det kan bli viktig som drivkraft for skipsfart, industri og tungtransport, og vi har også spesielle forutsetninger der.

Og så er vi på vei, gode venner, til et nytt kapittel for norsk vannkraft, ved å utnytte vannkraften bedre. Jeg mener vi fortsatt skal være veldig opptatt av å verne ressursene i fjellene våre. Men det kommer stadig mer kraft i Norge, og mest vannkraft. Vi har 2 700 MW vannkraft til behandling. Og så langt i år har NVE fått flere søknader om oppgradering og utvidelser av vannkraft enn på mange tiår.

Så til havvindsatsingen – en stor og viktig næring. Tenk på hvor mange mennesker i verden som bor ved kysten. Det at vi har en kyst hvor vi har mer avklarte arealsituasjoner, gjør at havvind kommer til å bli en stor ressurs. Og havvind er jo ikke noe som bare ligger foran oss. I 2023 omsatte norske havvindselskaper for over 44 milliarder kroner, en vekst på nær 30 prosent.

Og hvem er denne industrien? Jo, det er en forlengelse av leverandørindustri, offshoreindustri, kompetansen fra energisektoren vår. Sørlige Nordsjø 2 blir vår første storskala havvindpark, med store muligheter for leverandørindustrien. Og nå jobber Energidepartementet med å se på søknadene for Utsira Nord, flytende havvind.

I et globalt perspektiv, gode venner, så sier jo IEA, som tar temperaturen på dette internasjonalt, at det er en sterk vekst i fornybar, globalt. Fornybar kapasitet forventes å dobles innen 2030. Og det er like mye som Kinas, Japans og EUs samlede energiproduksjon.

Så vi må jo ta et valg nå. Hvor mye av denne utviklingen skal vi være koblet på? Og det er der jeg mener at det at vi utvikler norsk sokkel betyr ikke at vi ikke kommer til å være med på det fornybare. Tvert imot, dette henger sammen. – Så vi skal være der politisk, vi skal være der innen teknologi, og vi skal også være der og legge til rette for investorer.

Eksport, handel og EU

Så skal jeg gå et skritt videre, til et uroelement, som vi skal møte i denne verden som er åpen, nemlig internasjonal handel og toll. Det vil jo veldig mange av dere kjenne til, for dere kommer fra eksportarbeidsplasser. Eksporten legger grunnlag for 630 000 arbeidsplasser i Norge, hver femte jobb i Norge er av dem.

Og ifølge Eksportmeldingen fra 2025 fra Menon, eksporterte Norge varer og tjenester for 2470 milliarder kroner i 2024. Og det betyr at vi er – gjennom eksport av olje og gass – også på det høyeste nivå noensinne. Fastlandseksporten har økt med 50 prosent siden 2021, i løpende priser, og gode eksporttall bekreftes av NHO.

Dette er noe vi kan, vi er i front. Men det er også her en stor usikkerhet. La meg ta et par av de områdene hvor vi nå har som viktigste jobb å stå på for bedriftene der ute:

Grunnplanken må være at vi holder orden i norsk økonomi. At vi klarer fortsatt å ha folk i jobb, at vi fornyer oss, at vi har noe å eksportere og er i front.

Og vi skal stå opp for det aller viktigste eksportmarkedet vårt, Europa. Det er å holde fast ved – og ikke rokke ved – EØS-avtalen. Den er en bunnplanke for oss. Og la meg bare si det sånn: En bunnplanke ligger ofte ikke helt stille. Vår posisjon og våre rettigheter i EØS er ikke hugget så mye stein at vi bare kan ‘peke på det’ og så gå videre.

Vi erfarer nå at vi må bruke veldig aktiv politikk for å ta vare på våre rettigheter innenfor den avtalen. Avtalen er ment å ha like spilleregler for alle landene som er med i Det indre marked. Norge er blant dem. Men vi er altså ikke medlemmer av EU og rundt de bordene. Og i EU vil det gå diskusjoner om å beskytte utsatte industrier i en verden hvor klimaet går i retning av at man søker mer beskyttelse.

Da er det vår oppgave å sette en fot i døra og si at her er det likebehandling som skal gjelde. Det gjelder for oss. Vi har en industri som følger reglene, som ikke er utsatt for støtteordninger, subsidier, skattefavoriseringer. Da skal vi også ha rettigheter til å komme helt inn.

Men det er, som jeg sier, krevende. To tredjedeler av eksporten går til EU. Vi er fullt integrert i verdikjedene. Og EØS-avtalen har altså passert 30 år som en god avtale for Norge.

Vi har én test nå. Det er denne ferrolegeringssaken, som vi har nær kontakt med Frode og dere på. Og med norsk industri. Det er en styrke for oss at vi kan bruke internasjonale nettverk også gjennom arbeidstaker- og bedriftssiden.

Men vi står overfor en prosess som kan ende med permanente tiltak, som også rammer EFTA/EØS-land på utsiden. Vi har jobbet på alle nivåer i EU-systemet for å fremme vårt standpunkt. Vi ønsker en løsning slik som for stål i forrige uke. Det rammer Storbritannia med full kraft, men ikke Norge, Island og Liechtenstein fordi vi jo er med i EØS.

Det er den avtalen vi også vil ha på ferro, men vi må jobbe med det, og den saken er altså ikke over. Vi har tydelig formidlet dette til EU og til EU-land, og vi gir oss ikke, og vi skal jobbe veldig, veldig tett på dette.

USA og toll

Så skal jeg også nevne USA, som ikke er et marked for veldig stor eksport fra Norge, men det er prinsipielt viktig. USA har ensidig ilagt Norge en tilleggstoll på 15 prosent og sektortoll på noen varer og skapt en veldig uforutsigbar situasjon for deler av vår industri.

Vi er i dialog for å få til en handelsavtale med USA, men vi møter en administrasjon som har så mange ulike initiativer gående, at det å avtale et tidspunkt, om at nå setter vi oss ned og avslutter forhandlingene; det er liksom ikke slik det foregår. Det er litt avhengig av humøret innenfor et visst kontor. Men dette jobber vi med, og jeg mener vi har god kontakt, og det skal den administrasjonen ha: Vi snakker mer med den amerikanske administrasjonen nå enn med den forrige. Den er mer åpen og tilgjengelig. Det skal de ha, tross alt.

Jeg nevner for dere at vi jobber også, Cecilie Myrseth og flere, for å få markedsadgang til nye markeder, nye handelsavtaler. Siden 2024 har vi signert handelsavtaler med Thailand, Ukraina, Chile, Brasil, Argentina, og India-avtalen er stor og viktig, med store muligheter for Norge.

Og alt dette er et uttrykk for en viktig del av både vår utenrikspolitikk og vår økonomiske politikk. Vi ønsker enda tettere dialog med dere på hva økonomisk sikkerhet vil si. I den Nasjonale sikkerhetsstrategien vi har lagt frem fra regjeringen i mai, så er økonomisk sikkerhet ett av de viktige punktene. Forsvarssikkerhet og beredskap er de to andre. Om økonomisk sikkerhet vil vi ha tett kontakt med dere, med partene i arbeidslivet.

Arbeidslivspolitikk

Så skal jeg runde av med dette som jeg jo også begynte med når jeg snakker om det. – Den norske modellen, arbeidskraften, som vår viktigste ressurs og arbeidsmarkedspolitikk.

Verdt å minne om når vi snakker om de store ressursene dere jobber med på arbeidsplassene: Det er arbeidskraften som er den viktigste verdien vi har i norsk økonomi. – Beregnet til å utgjøre 65 prosent av vår nasjonalformue. Da blir både oljefond og ulike naturressurser mindre enn betydningen av folk. Humankapitalen er høyere verdsatt enn realkapital, finanskapital og naturressursene til sammen.

Da er det en utfordring for oss at vi har knapphet på denne ressursen i dag. Den kommer til å bli større fremover når befolkningen blir eldre og behovet for helse og omsorg i økonomien melder seg. Det vet økonomer at det alltid er kamp om den arbeidskraften. Hvor trekker den? Dette er en viktig satsing i budsjettet vi har lagt fram.

Cirka 300 000 nye jobber i Norge – omtrent like mange legges ned eller endres; antall nye og avviklede jobber tilsvarer om lag 10 prosent av alle jobber årlig. Men vi må altså jobbe for at flest mulig som vil jobbe, kan jobbe, og få mulighet til å jobbe, innenfor et seriøst arbeidsliv med ordnede arbeidsforhold.

Og dette er en viktig satsing i budsjettet vi har lagt fram: Ungdomsløftet, de under 30, gi dem opplæring eller aktivitet. Mister vi de under 30, så kan vi miste dem for hele arbeidslivet gjennom. Og det har vi rett og slett ikke råd til.

Vi jobber med at folk som ikke har riktig kompetanse eller arbeidsledning, får komme i jobb eller får den type tiltak og opplæring som de trenger. Det er et NAV som nå endres for å klare å møte dette.

Og så må det selvfølgelig være slik at arbeidslinjen gjelder, at det lønner seg. Vårt mål er å få mange flere inn i arbeid, 135 000 innen 2030, med særlig fokus på de unge.

I Arendal i august undertegnet partene i arbeidslivet, KS og flere store bedrifter, en avtale hvor vi forplikter oss til å gjøre innsats sammen – for å løfte særlig de unge innen arbeid og utdanning. – Ikke noe kan vel egentlig være viktigere.

Så skal jeg avslutte med å snakke om organisasjonsgraden – som jeg begynte med, det organiserte arbeidslivet. Vi har økt skattefradraget for fagforeningskontingenten. Og vi ser at andelen som organiserer seg, nå øker. For det var jo lenge hevdet fra høyresiden at det spiller egentlig ingen rolle, at det ikke er det som avgjør, men nå ser vi at det går opp, og det er bra. 

I dag jobber om lag 64 prosent av alle i en virksomhet som har tariffavtale. Det tror jeg står seg veldig godt i internasjonal sammenheng, men tallet kan selvfølgelig bli høyere. STYRKE har for eksempel fått på plass tariffavtale for bedriften Sibi AS utenfor Bergen, og hovedtillitsvalgte (Arton Alihajdaraj) der merket jeg meg, hva han sa; «For meg handler organisering om trygghet. Tariffavtalen gir oss et sikkerhetsnett og sørger for ryddige vilkår. Det er som å forsikre jobben sin», og det er egentlig veldig godt sagt.

Vi jobber videre for faste, hele stillinger med norske lønns- og arbeidsvilkår, og derfor ble den generelle adgangen til midlertidig ansettelse fjernet. Jeg sa den gangen i 2015 at det mest midlertidige med den loven, er loven selv. Og den forsvant veldig fort ut da vi fikk regjeringsansvar i 2021.

Men merk dere, i valgkampen: Høyresiden lovet at kom de til makten, skulle de gjeninnføre den generelle adgangen til midlertidige ansettelser; en slags vidunderkur for å få folk inn i jobb. Men det er for å flytte folk inn i utrygge posisjoner, hvor de har liten makt til å stå opp for egne rettigheter. Og det har vi gudskjelov klart å hindre.

På tampen av vår forrige regjeringstid hadde vi en handlingsplan mot sosial dumping som ble lagt i skuffen av Solberg-regjeringen. Nå har vi laget en ny handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og vi har styrket Arbeidstilsynet betydelig. Og innført nye virkemidler for å slå hardere ned på useriøse og kriminelle aktører. Og vi skal selvfølgelig fortsette utvikle arbeidsmiljøloven til å takle nye utfordringer.

Vi jobber med å få på plass – la meg nevne det – en kompensasjonsordning for dem som har fått helseskader, som dere vet og har diskutert her, folk som jobbet med farlige kjemikalier offshore. Dette har Kjersti vært inne på her. Vi har satt av penger i budsjettet som vi har lagt frem for Stortinget, og laget prosessen for at det skal kunne komme på plass. Her har STYRKE vært, og er, en tydelig aktør.

Så gode venner, kamerater, takk for muligheten for å komme til dere. Takk for at dere sier fra og har kanaler inn til oss. Hovedverneombud ved Hydros aluminiumsverk på Husnes, Geir Yven, sier det slik, på STYRKEs nettsider, et langt og godt sitat som jeg skal lese litt av; «Det som er avgjørende for å få et godt psykososialt arbeidsmiljø er å ha et system for å fange opp utfordringer som oppstår. (...) Det handler om å ha verdighet i arbeidslivet. Og det handler om at alle har behov for å bli sett. Når folk opplever at de blir sett, så får de en god hverdag. Det er viktig at alle jobber med dette. Og det er utrolig kult at mitt eget forbund, STYRKE, jobber aktivt med slike myke verdier».

Og det er jo ikke akkurat ‘myke verdier’ man tenker på når man møter Frode Alfheim; man tar ham i hånda og det er ‘harde verdier’ det der. Og et skikkelig håndtrykk. Men det som er kult med det sitatet, det er jo å se sammenhengen mellom arbeidsmiljøet og at folk blir sett for det de er og den jobben de gjør. – For meg treffer det begrepet ‘skape og dele’. Det er når vi deler rettferdig, at vi kan skape mer. Det er godt sagt, og det er godt jobbet. Takk for oppmerksomheten.