Sjekket mot fremføringen (transkribert fra lydopptak)

Kjære alle sammen, kjære rektor,

Tusen takk for invitasjonen og muligheten. Takk for hyggelig hilsen.

Vi lever i kontrastenes verden – det er sant, rektor. Jeg tok toget inn til Kiev søndag kveld, hadde én dag der i går, og toget ut i natt. Og det gir jo et perspektiv på den verden vi lever i – det å stå ved et utbombet bolighus i Kiev for litt under et døgn siden og se hva mennesker rammes av og hvilket ansvar vi har. Men slik er det og det ansvaret har vi og det ansvaret må vi ta i vår tid.

Jeg finner det også veldig meningsfullt å komme til Tromsø og være med på annonseringen av noe som virkelig er viktig for Norge, viktig for framtiden og viktig for det ansvaret vi skal ta.

For to uker siden var jeg på Svalbard, hvor vi markerte 100 år for norsk suverenitet. Da jeg var der – én av mange ganger – så ble jeg egentlig slått over hvor stort det er. Og egentlig over hvor lite oppmerksomhet det fikk på fastlandet, for å si det sånn. At vi for 100 år siden økte territoriet med 20 prosent. Og det skjedde på bakgrunn av forhandlinger og en internasjonal enighet.

Jeg kommer fra et land (Ukraina) hvor 20 prosent nå er okkupert av et annet land som driver krigføring. Det er også en tanke å ta med.

Senere i dag så lanserer kommunalministeren og utenriksministeren – Kjersti (Stenseng) og Espen (Barth Eide) – Nordområdestrategien i Kirkenes. Det er for å ramme inn punktene våre for å arbeide videre med nordområdestrategi – som jo egentlig, for min del; noe jeg opplever vi lanserte for 20 år siden, da jeg fikk snakke her på universitetet i Tromsø den høsten i 2005.

Men nå står jeg altså sammen med høyere utdanning- og forskningsminister Sigrun Aasland for å lansere en storsatsing på forskning i Polhavet og sammen med Cecilie (Myrseth), som jo har vært en inspirasjon for alt vi gjør i nord. Og jeg er glad for at det er mange kjente ansikter her som er engasjert i dette temaet.

Dette er noe vi setter veldig høyt. Og da vi la fram den nasjonale sikkerhetsstrategien den 8. mai, så var det et eget punkt om akkurat dette, rektor: Betydningen av at Norge forvalter og utvikler et idéforsprang i nord. Det er ikke fordi vi anser det å være et slags kappløp hvor det gjelder å være først, men det er fordi at vi som en stat med fem millioner mennesker, med vår geografi, med vår beliggenhet, skal ivareta våre interesser – når det geopolitisk blir press på dette – så er ett av de virkemidlene vi har, det er å kunne ha forsprang for å sette dagsordener.

Og jeg vil si at 20 år etter, så har arbeidet med nordområdene, som også regjeringen Solberg i stor grad videreførte – vi har hatt enighet om det – så har Norge satt dagsordener for hvordan også andre ledende aktører har forholdt seg til folkeretten i Arktis på en del av de områdene hvor vi vet at folkerett lett blir relativt, for å si det på den måten.

Så står vi altså i en ny tid. Jeg har snakket om Nordområdene i Tromsø mange ganger. Jeg har snakket om det i Shanghai, i Paris, i New York, rundt om. Det er en del av det å presentere Norge, men skal vi kunne gjøre det på et solid grunnlag, så må forskningen ligge godt i bunnen. Og forskningen er også viktig for å beskrive et geografisk område i endring.

Vi lanserer nå «Polhavet 2050». – Det er ikke så lenge til. Hvis man tenker på hvor lenge siden det er siden 2000, så kan de fleste huske det, ganske nært. 2050 er egentlig rett der fremme.

Det er et prosjekt som skal samle et landslag av våre fremste polarforskere; 18 universiteter og institusjoner fra hele landet. Og dette er egentlig å bygge på arven etter arven. Det er jo «Arven etter Nansen» som vi nå tar videre og utvikler – og også prosjektet «Go North», som mange her har vært engasjert i. Og det skal dekke hele feltet av kunnskapsgrunnlaget vårt; sikkerhet, geopolitikk, havrett, miljø, klima, energi og mer.

Vi forplikter å øke innsatsen på polarforskning med én milliard kroner de neste ti årene fra 2026. (Applaus). Og jeg går utfra at de som klapper nå, det er også de institusjonene som har gått med på å matche det … Ja, så takk for den applausen. Den er registrert her nå, så vi vet at vi kan komme tilbake. Men det betyr at det blir et historisk løft.

Dette er også inspirert av noe av det vi gjør innenfor kunstig intelligens-satsingen, med Forskningsrådets viktige rolle. Med «Polhavet 2050» så vil vi styrke posisjonen vår som en ledende polarforskningsnasjon. Jeg vil at norske forskere, vitenskapskvinner og -menn, politikere, næringslivsfolk som er ute og reiser, skal assosieres med at vi er et kunnskapsbasert land på dette området.

Polhavet er i endring. Det er ikke annet enn dramatisk i et historisk, varig perspektiv – nå isen smelter og havet ‘skifter farge’, fra hvitt til blått – så er det en stor boks som åpner seg. Vi kan noe, men det viktigste, som også forskerne har sagt til oss i meldinger til Stortinget, er alt det vi ikke vet – og hva vi må få vite. Det blir mer skipstrafikk og nye handelsruter.

Da jeg ble utenriksminister i 2005, så var frampeket at Polhavet kunne bli isfritt på slutten av århundret. Da jeg gikk av som utenriksminister etter sju år, så sa de: Det kommer til å skje på kortere tid – 2030, 2040. Nå er vi der. Det blir nye muligheter. Fiskeri, turisme, næringsliv. Det blir konflikter og rivalitet om ressurser.

Endringer i havstrømmene kan selvfølgelig også påvirke klimaet, og glem ikke det: Arktis har egentlig vært inngangen til å forstå klimaendringene. IPCC, alt det arbeidet som ble gjort i første tiåret av dette århundret, var basert på kunnskapen fra Arktis. Det har vi gjentatt en del ganger og det betyr bare hvor viktig det er.

Og så er det selvfølgelig den økende geopolitiske interessen som er i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Derfor så må vi i alle fall bestrebe oss kunnskapsmessig for å være i forkant. En del av det som nå skjer, er ikke noe vi kan stoppe, men vi må forstå det. Og vi må bygge kunnskap for å kunne også styre der vi kan. – Derfor denne satsingen, og vi skal møte dette med kunnskap, tilstedeværelse og langsiktighet.

Og så vil jeg få lov til – og det håper jeg dere forstår – å berømme min forsknings- og høyere utdanningsminister, for det var Sigrun som så den strategiske muligheten i at vi tok et grep, også fra vår side. Og da møtte vi jo dere 18 som hadde tenkt ut denne idéen om å fortsette arbeidet. Så dette er en fin måte hvor politikk egentlig møter kunnskap.

Og da gir jeg ordet til Sigrun Aasland. Vær så god. Tusen takk.