Statsministerens tale på markering av hovedavtalen for jordbruket 75 år

Talen som fremført (transkribert fra lydopptak)

Tusen takk for det! – Det er grunn til å feire hovedavtalen. – Den fortjener heder og oppmerksomhet.

Om tre og en halv uke så deles Nobel fredspris ut i Oslo. Den går ikke til hovedavtalen. Men feires her, i dette rommet her, så jeg tenkte – har jeg har sett feil på invitasjonen? Men det har jeg altså ikke. Det er en stor glede å være her.

Og jeg har lyst til å begynne med det at når vi samles på denne måten – og nå sier jeg at vi er et stort «vi» – så er det i Norge et gammelt ordtak – jeg lærte det da jeg var barn – det var at i Norge så reiser alle hjem til jul. Og det betyr at alle må et sted å reise til og en tilhørighet. Og så ble jeg minnet om av en god kollega at hvis vi ser på alle navnene i Norge, hva vi heter alle sammen, så har 70 % av alle nordmenn navnet sitt fra en gård. Og i England er det vanligste navnet Smith – det er ikke en gård – Smith er et navn fra et yrke, blacksmith, som altså er smed.

Hvis du kjører E6 mot Levanger og du passerer papirfabrikken på venstre side og kommer opp mot Gråmyra, så ligger – opp til høyre der – Støre gård. Og der kommer ikke jeg fra, men oldefaren min kom derfra, og han var sjette mannen i kjeden. En del av de andre dro til USA, og det ble ikke noe odel på ham. Så det er et vagt minne jeg har om at farfar var født i Levanger. Men så ringte det en kar til meg her for 15 år siden og sa at vi som bor på Støre gård – vi tenkte at vi heter ikke Støre, for vi skiftet navn to ganger – men de vil ta navnet Støre, fordi de bor på den gården som heter det. Har du noe imot det? – For vi må jo konsultere de få som heter det. Så dette er jo fantastisk, tenkte jeg. – Ikke noe imot det. Så nå har jeg altså ‘slektninger’. Det er riktignok et resultat av litt kreativitet både fra han Torbjørn og meg. Og jeg besøker Støre gård jevnlig. Han har en stor driftsbygning og driver med økologiske kyr og er en fin fyr. – Med mange krav til meg hver gang jeg kommer. Det synes jeg er veldig, veldig spennende. Men det handler da noe om røtter.

Og Bjørn (Gimming), vi var sammen på Berger gård i Kråkstad her for noen uker siden. Der møtte vi Mina og Jon Johansen og de voksne barna Maren og Johannes. Men det var også et veldig flott besøk til den moderne bonden – og familien. Veldig kompetente barn. De viste masse framtidsoptimisme og vi hadde en god diskusjon. Og temaet var alt fra klimaplanen, det var gjødsling, og det var måling, og jeg har fått jordprøver. Og det håper jeg at ser resultater av en gang, om hvordan det sto til med fosfor i jorda. Men Maren, som skal overta, hun så inntektsmulighetene framover, og jeg tror derfor jeg tenkte at – det er spennende, og det er unge mennesker, og de tar tak.

Og så var det slik akkurat i den uka at jeg hadde bevis på hvor viktig disse temaene fletter seg i en statsministers dagsorden, for jeg var der den dagen, og så – Yara-sjef (Holsether) – var jeg på din konferanse, Yaras høstkonferanse, dagen etter. Og så dro jeg derfra til Brasil og COP30, den store miljø- og klimakonferansen hvor det handler om å berge regnskogen og de store klimasammenhengene. Så når vi diskuterte klima på Berger gård, så kommer det jo fra et sted.

Og så er jeg her nå og senere i uka drar jeg til Sør-Afrika, hvor det er G20 – på møter, hvor Norge nå i to år har vært partner i G20 og sittet rundt det bordet. Og der skal vi også diskutere disse spørsmålene i stort.

Men jeg er veldig glad for å være her. Da denne invitasjonen kom, så sa jeg at her skal vi være. I Norge er vi gode til å feire jubileer. Dette er et riktig jubileum å markere av mange årsaker. Dette er stort. Vi markerer egentlig en grunnvoll i det norske samfunnet.

Og det er riktig som du sier, Sigrid (Hjørnegård), jeg er opptatt av hvordan dette samfunnet forhandler seg fram til ting. Vi har partnerskap om mye. Vi har også det som kalles konfliktpartnerskap. Det var et begrep som kom med hovedavtalen i 1935 – som la en mal for hvordan man ikke bare håndterer enigheter – for det går jo stort sett greit – men hvordan håndterer man der hvor det er ressursknapphet. For øvrig er jeg helt enig med dere i det dere sa om opposisjonen. Men tenk på det. Jeg spurte Bjørn (Gimming) på vei hit: Hva skjedde fra 1945 til 1950? – Det er også interessant og vi kommer sikkert inn på det i løpet av dagen; da kom vi fra et land under okkupasjon og krig. Arbeiderbevegelsen og bondeorganisasjonene fant altså sammen i et nasjonalt løft – og det hadde jo spor fra 1930-tallet å bygge videre på.

Og dette samarbeidet mellom by og land, arbeid og jord, ble jo en del av en samfunnskontrakt på den tiden, og jeg opplever at den kontrakten står seg. Men den har jo andre uttrykk. Og det med å finne den rette balansen i by og land, hand i hand, som er mitt partis grunnvoll – og som vi deler med andre – men for oss står det sterkt – det må jo hele tiden tilpasses. Erkjennelsen av at velferden hviler både på hendene i industrien og på hendene på gården, primærnæringen og sekundærnæringen, det går opp i en høyere sammenheng.

Denne hovedavtalen skal sikkert omtales på mange måter. Det er mange kyndige her som kan den – og har levd med den. Den setter gjerdestolpene for viktige ordninger - forhandlingene. Og de delene som ikke allerede er vedtatt i Stortinget, og dermed så er de grunnlaget for et av vårens vakreste eventyr: jordbruksforhandlingene. Og dermed så er de egentlig beviset på den norske modellen.

Og som det ble sagt innledningsvis; veldig mye av dette modellarbeidet er i oppløsning. Der sitter Terje (Riis-Johansen). Han og jeg var på WTO-prosesser i 2005, 2006, 2007 og 2008, hvor verden forhandlet om å få til en global handelsavtale. Og i 2005, Terje, rett etter at vi tok over, så var vi jo like ved å få til det; 80-90 % var på plass. Og så begynte det å rakne. Og i 2008 så brøt de forhandlingene sammen. Og da skrev jeg nok ikke – som Terje minnet meg om – at spørsmålet var om vi faktisk var til stede – det er jo skrevet en bok av en amerikansk utenriksminister etter andre verdenskrig – Dean Acheson – han skrev at han var "present at the creation", at han var til stede ved skapelsen av et system; FN, Verdensbanken, Bretton Woods, alt det.

Det var kanskje litt opphøyd av meg, men jeg skrev en artikkel i Aftenposten som de tok inn en gang, og det var spørsmålet: ‘Er jeg nå tilstede ved ‘its destruction’’? Og i ettertid så tror jeg egentlig at – ja, noe raknet der. Fortsatt så regulere WTO om lag 75 % av all handelen. De har ordninger og de har institusjoner. WTO-sjefen, fra Nigeria, møtte jeg på klimatoppmøtet i forrige uke. Hun sa at WTO lever, men vi lever ikke slik som planen var. – Så veldig mange av disse modellene blir altså utfordret.

Vi har en modell som vi skal ta godt vare på, den norske modellen, som jo er en samvirkemodell i stort.

Vi har 37 000 jordbruksbedrifter. På 1950-tallet var det 200 000. Samtidig har vi doblet matproduksjonen, og land og samfunn og næringer forandrer seg. Jeg synes disse tallene er fantastisk interessante når vi diskuterer beredskap, selvforsyning, hvordan vi innretter oss: Om lag 3 % av Norges areal er fulldyrket. Danmark 65, Frankrike 52 og Sveits 38. Det sier noe.

Hva hovedavtalen er uttrykk for

Jeg har tre punkter jeg vil innom i dag. Det første er egentlig å gå litt inn på avtalen selv – og det siste punktet er å se litt framover – fordi denne regjeringen ser altså framover og ikke bakover. Men først skal vi se på avtalen og hva den er et uttrykk for.

Jeg mener jo – og jeg vil si det nå, fordi det hører hjemme å si – og for å ha sagt det som statsminister – at dette systemet er unikt. Jeg tror ikke det har sitt like noe sted. Det kan jo være en grunn til at man skal være spesielt oppmerksom på om dette er riktig innredet. Men det er altså et system hvor næringen selv gjennom sine organisasjoner er med på å forhandle om rammevilkårene for sin egen næring. Og jeg mener det er et opplegg som skjærer unna «bukken og havresekken»-problemstillingen fordi du er også innom de bevilgende myndigheter som må sette rammene.

Det er en test på tillitsmodellen. Og den har klare paralleller til trepartssamarbeidet, hvor du har staten og arbeidsgiversiden og fagbevegelsen – altså den norske modellen – én versjon av det. Det er ikke et lønnsoppgjør – men bygger på samarbeid mellom staten og næringen – som skal skape forutsigbarhet, medeierskap og innflytelse.

Og så bygger den på et prinsipp som jeg mener er utrolig sterkt for Norge: Kollektive forhandlinger og en dialog satt i system mellom parter med ulike interesser.

Og så kan kanskje noen si at dette er en innretning av jordbruket mot staten? Siden det først legges frem krav, og så kommer det tilbud? Men jeg mener at det er ikke helt riktig forstått av hvordan dette virker. Og min erfaring – når jeg har sett disse forhandlingene på nært hold, i vår nære historie – er at oppgjørene er muligheten der staten og næringen setter seg ned og jobber fram løsninger. Det må jo være hovedpunktet. Så er det begrensninger – selvfølgelig – som skal rammes inn – men det har vært løsninger som tjener jordbruket og staten og samfunnsutviklingen godt. Og når vi igjen ser mot andre land, så mener jeg at dette står seg – og særlig mot det faktum av vi lever under nordiske forhold. Det er det første punktet mitt.

Tilpasningsdyktig avtale. Klima og miljø

Det andre er at avtalen har vist seg tilpasningsdyktig. Det er jo et spørsmål som utfordres hele tiden, og som sikkert denne dagen kommer til å gi noen erkjennelser av. Men den regulerer hvordan forhandlingene foregår, forholdet til Stortinget, og hva som skal skje ved ikrafttredelse og opphør.

Den har vært revidert i hovedsak én gang. Men den har jo samtidig blitt formet år for år. Man bygger videre på det som var – tidligere. Den ‘revideres’ egentlig etter at det er vedtatt i Stortinget og så går man videre på det grunnlaget. Derfor er det slik at Stortinget er – på en måte – ‘bestilleren’ som trekker opp mål og retningslinjer. Og den dynamikken mener jeg har stått seg over tid når vi tenker 75 år bakover.

Jeg vil trekke fram ett eksempel, som jo ikke var der i 1950, og kanskje i liten grad også i 1992, nemlig klimaendringer og klimahensyn, i stadig større grad. Hvordan får vi dette til å gå opp? – Både generelle og spesifikke ordninger som jordbruket skal være med på for å nå klima- og miljømålsettinger satt av Stortinget. Det er en egen klimaavtale med jordbruket. Og det er jo i de daglige ordningene som også skal være med og styre dette. I dag går – etter hva jeg ser – en tredjedel av avtalens bevilgninger til ordninger med natur-, miljø- og klimaeffekt. Det er ofte ikke helt framme i debatten, men jeg mener det er viktig.

Det er en av grunnene til at forhandlingene fortsatt står seg – fordi de tilpasser seg dette. Alle næringer i Norge må ta miljø- og klimahensyn. Det kan gi merarbeid og kostnader, det vet vi.

Det store spørsmålet er nå hvordan vi berger Oslofjorden. Det handler om alt fra kommunale avløp til fiskeri og til avrenning selvfølgelig. Her mener jeg at vi de siste årene har praktisert en versjon av disse ‘lovene’ («I lovens navn, et utvalg av landbruksdirektørens ‘lover’»), for her står det, i paragraf 2, 1 a) at «det er lov å gjøre fornuftige ting i landbruket selv om staten ikke gir særskilt tilskudd for å gjøre det». Landbrukets kritikere mener at dette ikke er sant. Men jeg har vært en helhjertet støtter av dette tilskuddet. For man skal ha det som kalles på fint for incentiver. Og jeg har sett hvordan det faktisk foregår og jeg så det på Berger gård – som jo er ett område, omgitt av andre, hvor det pløyes og det ikke pløyes, og det dyrkes og ikke dyrkes, på måter som gjør noe med vannavrenningen som har betydning. For det er ikke så langt der fra Vestby og til fjorden. Det er viktig.

Og så er det andre temaer som også skaper diskusjon og konflikt. Metan er ett av dem nå, med tiltak for hvordan vi kan redusere de utslippene. Jeg går ikke inn i den debatten, men at vi tar debatten, går inn og ser på dette, finner ut og tester det, og ser hva som virker, det må vi gjøre. Alle må være med på det.

Vi jobber med en handlingsplan for god nitrogenutnyttelse i landbruket. Det er viktig. Den skal leveres til forhandlingene i 2026, altså de som kommer nå.

Men min konklusjon er at politikk blir til ved å veie ulike hensyn og gjøre det sammen. Og i andre land så er det jo ikke kontakt egentlig mellom parter inntil de vedtar slike ting. Og så får de en konfrontasjon. Også vi har det til tider, men vi har mange flere ‘buffere’ fordi vi har gjort dette i tråd med den norske modellen.

I Oslofjorden – i 2021 – ble 40 % av kornarealet ikke pløyd om høsten. Nå er dette oppe i 70 %. Og jeg mener at fra et klimaperspektiv, et avrenningsperspektiv, så er dette veldig bra.

Landbruks- og matpolitikken

Så til mitt tredje punkt – for å se fremover på hva som ligger og venter oss – for de kommende årene: Hvilke hovedmålsettinger har vi, regjeringen, for en bærekraftig landbruks- og matsektor?

Stikkord for oss er matsikkerhet og beredskap – som er enda mer aktuelt i vår tid – og landbruk over hele landet. Det er jo grunnen til at vi har den modellen som vi har, sammenlignet med andre. – Og økt verdiskaping og et bærekraftig landbruk med lave klimagassutslipp.

Og da er jordbruksavtalen sammen med tollvernet avgjørende for at vi kan nå disse målene. Jeg går ikke inn nå og argumenterer for tollvernsiden, men det vernet skal vi og må vi ha – og det er vi også beskyttet for å ha gjennom de internasjonale avtalene vi har.

Og så er det internasjonale som er rundt oss nå – det er krevende. Alt det geopolitiske – jeg går heller ikke inn i det, men konklusjonen er at målene om beredskap og selvforsyning, 50 % innen 2030, og matproduksjon over hele landet, det står seg og blir enda viktigere.

Forsyningssikkerheten hviler på tre pilarer: Å sikre stabil produksjon av matvarer og jordbruksvarer i Norge, å ta vare på produksjonsgrunnlaget og å støtte de fungerende handelssystemene. Det ser dere er krevende i den tiden vi er i, men jeg mener vi har gode kort på hånden og vi skal fortsette å gjøre det, aktivt.

Så har min regjering satset tungt på landbruket. Jeg er stolt av det vi har fått til sammen i den forrige perioden, med store deler av det sammen med Senterpartiet i regjering, og nå skal vi også samarbeide godt om det i Stortinget. Det er ingen tvil om at gode inntektsmuligheter er en forutsetning for å kunne opprettholde jordbruk i hele landet, øke selvforsyningen og beredskapen. Dette er politikk. Dette er ikke noe vi overlater til at det liksom ‘blir til underveis’. Det er politiske beslutninger.

Så hører det også hjemme her å si at vi nå har lagt fram for første gang Nasjonal sikkerhetsstrategi, som kom 8. mai i år, et viktig dokument som setter opp hvordan sikkerhetsbildet vårt handler om forsvar, nasjonal beredskap og om hvordan vår økonomiske sikkerhet er ivaretatt.

Siden 2021 har overføringene til landbruket økt med 75 %. Det er vel bare Forsvaret som er i nærheten av det. Og det mener jeg er illustrerende. Utenfor avtalesystemet har vi innført tiltak som strømstøtte og jordbrukskonto, som også bidrar til inntektsutjevning mellom år. Det gjør at vi kan bidra til en forutsigbarhet for lønnsomhet som andre land ikke har.

Så er det bra at vi har kommet til enighet om tallgrunnlaget. Det har jo vært en av de sakene hvor det har vært ‘halt og dratt i’ – sånn er det. Det har vært kontroversielt, men skal nå ligge fast. Og med den politikken vi har ført, så ligger det an til å nå inntektsmålet vi satte før 2027. Det mener jeg er et uttrykk for at politikk og trepartssamarbeid virker.

Sånn sett tror jeg at den opptrappingen vi gjør nå, er mer bærekraftig enn den som kom på 70-tallet – det vil si måten dette har vært innarbeidet på og forankret.

Og så synes jeg, avslutningsvis, at det er løfterikt å se at norske bønder blir «yngre»; andelen under 40 år øker. Jeg så det på Berger gård. Jeg så hvordan de satset – både søsteren som skulle ta over – og broren som også hadde noe annet han skulle ta tak i. Det har blitt nesten 1300 flere bønder under 40 år i løpet av de siste tre årene. Det mener jeg er bra. Det er jo et tegn på hva folk tror på.

Så er det sånn, gode venner, at det er kun ved å ta markedsandeler fra importen at selvforsyningen kan øke. Og det kan vi ikke løse bare ved å gjøre noe med tollen. Vi må også gjøre noe med produktiviteten. Og jeg mener vi skryter for lite og dere skryter for lite av at dette er en av de mest produktive næringene vi har. Når vi går inn og ser på faktorer knyttet til produktivitet og investeringer – og jeg ser også dette når jeg er ute og besøker dere – i arbeidet.

Så er det andre viktige mål, jeg vil bare nevne det: Vi må fortsette å forbedre dyrevelferden. Ikke minst fordi folk er veldig opptatt av det. – Hvor kommer maten fra? Hvordan behandler vi dyr? Og vi må opprettholde lav bruk av antibiotika. Det gjelder jo både i havbruksnæringen og landbruksnæringen. Vi må redusere miljøbelastningen, som jeg har nevnt. – Og utvikle nye, gode produkter, planteprodukter, som gjør det mer attraktivt for folk å spise mer norskproduserte planter. Der tror jeg mer på at dette går veien via smak og lyst og ønske – for å nå de målene. Og det skjer jo også nå blant folk.

Og så mener jeg; det alltid har vært et spørsmål for meg: Hvorfor ikke klarer vi egentlig – vi burde klare mer av det – å få solgt ut av Norge de fantastiske frukt- og bærproduktene vi har, som er produsert i den lyse tiden og som nå etterspørres i stor grad? Her har vi altså paradoksalt nok en stor eksportmulighet som vi ennå kan utvikle videre.

Så må vi, som regjering og myndigheter, klare å holde kontroll på veksten i matprisene. Dette treffer folk – stort og er urovekkende – råvarepriser som utvikler seg, som vi må ta hensyn til, men vi må også jobbe inn mot kjedene som omsetter de produktene som bonden produserer. Og så må vi jobbe for at produktivitetsframgangen kan fortsette.

Så skal jeg jo avslutte med å si her at statens budsjetter kommer til å bli strammere, av flere årsaker, som vi har hørt nå i alle diskusjoner om statsbudsjettet, også fordi det er noe annet som vil komme til å dominere og bli veldig viktig, nemlig sikkerhet, beredskap, forsvar. Det kommer til å bli veldig store prioriteringsspørsmål rundt det bordet hvor vi skal fordele ressursene.

Avslutningsvis, gode venner, så gratulerer jeg dere med jubileet!

Tidlig i desember legger jeg fram regjeringens «Plan for Norge 2025-2029». Det er en ny måte å jobbe i regjering på, hvor vi går bort fra å ha veldig mange kulepunkter for hva vi vil, men hvor vi deler dette inn i disse trygghetsmålene, som vi har vært opptatt av: trygghet for landet og økonomien, trygghet for arbeidsliv, trygghet for skole, barn, unge og oppvekst, helse, og trygghet for landet vårt.

Og der har vi en formulering om at vi skal videreføre «innsatsen for å styrke selvforsyningen av mat og vil fortsatt gi forutsigbarhet for inntektsmuligheter i jordbruket». Dette holder egentlig som et mål; vi trenger ikke ‘70 kulepunkter’ under det; mange av disse følger dere allerede.

Og at vår viktigste oppgave er å skape trygghet og muligheter for fremtiden. Og at de beste løsningene mener vi altså at vi får i Norge ved å bruke den norske modellen på ulike områder, også på dette viktige området. Og med all den erfaring og kunnskap som dere har, så skal vi klare det sammen. – Tusen hjertelig takk for oppmerksomheten.