Støre i et auditorium. Studenter hører ham tale.
Statsminister Jonas Gahr Støre på UiT Norges arktiske universitet. Foto: Jakob Bjørvig Henriksen / UiT

Talen som framført (transkribert etter lydopptak)

Lysark: Kart, Norge og Europa sett fra nord, med overskriften «Kunnskap – drivkraft i nord»

Tusen takk for invitasjonen! – Kjære Anne (Husebekk), kjære rektor,

Det er en spesiell glede for meg å være her i dag. Det er jo sånn at i mangel på universitetsutdanning i Norge så kan jeg si at det er ett universitet som er ‘mitt universitet’ – for jeg har diplom hengende på mitt kontor på Statsministerens kontor og det er fra Universitetet i Tromsø.

Og det er riktig som Skjalg Fjellheim (moderator) sier; dette er det første besøket – og det er en mening i det – som jeg tar utenfor regjeringskontoret, etter at jeg er blitt gjenvalgt. Du sa at jeg vant ‘atter en gang’. – Sånn føles det ikke helt. Men det er altså hit – til Tromsø.

Jeg tror alle mennesker stiller spørsmål fra tid til annen: Hvem er jeg? Og det må vi finne ut av selv. Det er et ganske stort tema som alle mennesker må spørre seg om – i alle faser av livet. Men det vi kan fundere på sammen, det er – hvem er vi? Hva har vi med hverandre å gjøre? Og det finnes mange slags fellesskap som er betydningsfulle, og universitetsfellesskapet er blant dem – det er viktig.

Anne Husebekk – en drivkraft

Og det som kanskje er særegent, vil jeg si, ved Universitetet i Tromsø, er at det er sterkt knyttet til personlige historier. – Personer som har gått foran, personer som har formet, personer som har stått i strid og utvikling. Og derfor var det også veldig hyggelig å kunne komme hit nå til denne akademiske og personlige anerkjennelsen av deg, Anne (Husebekk).

«Søringen som ble værende», som jeg leste, det sto i et intervju, og videre; jeg leste dine egne ord; du som «skulle bli allmennlege, var reiseleder på Hurtigruten», du «hadde løpt orienteringsløp i Nord-Norge og var fascinert av landsdelen». Og så var du altså knapt 20 år i 1975. Dette universitetet hadde tatt imot bare to kull, så du er jo virkelig en pioner i så måte. Og du gikk den vitenskapelige veien videre, fikk forskningsstipend og etter hvert forskningsstilling.

Så har du endt opp med å si at selv om du er «søring», så er du altså nordlending i hjertet. Og så har du et forhold til ski og fjell – og det har vi til felles. Du kan jo virkelig si at du er nordlending i hjertet. Jeg kan ikke skryte på meg det, men jeg har fått en tilhørighet til det gjennom noe av det Skjalg var inne på – betydningen av nordområdene for landet vårt.

Derfor vil jeg nå – som statsminister – være litt formell, og anerkjenne, takke og hedre deg, professor, tidligere rektor, og snart fyller du 70 år. Du har vært åpen om sykdom, og veldig mange mennesker er glad i deg og respekterer deg.

Og du står i det som er tittelen her – som en drivkraft i nord. Og det er det også tydelig spor av – en drivkraft til fulle.

Jeg husker jo veldig godt å få være med på at dette universitetet fikk et tilleggsnavn, «Norges arktiske universitet». Det var fortsatt på vår vakt. Den visjonen skulle det jo arbeides med, og den var du med på – i krevende fusjoner – som vi fikk et fargerikt foredrag om her nå. Jeg hørte bare halvparten – så jeg tror jeg må få tak i manus, så vi kan ha noe å lære av det. Men det krever utholdenhet å stå i slike prosesser.

Du ledet også internasjonaliseringen, den videre internasjonaliseringen av universitetet, samarbeid med russiske miljøer og gode relasjoner til mange lands fagmiljøer, folkehelsestudier på russisk jord – jeg kommer tilbake til det. – Hva det betydde og kan bety.

I sum, altså en drivkraft for dette universitetet. Og så har du gitt vekslende regjeringer gode råd og et godt kunnskapsgrunnlag for beslutninger. Det er jo også dialektikken i det norske systemet, i partssystemet; vi snakker sammen, lytter, brynes, men det kommer lærdom ut av det.

Og jeg har lyst til å avslutte dette lille poenget rundt Universitetet i Tromsø, etablert for over 50 år siden. – Hvilket stort grep det var. Nå har jo dere kjempet imot at det kommer medisinstudier andre steder, så jeg ser jo at det å hegne om sitt – det er jo – vel, det kan spre seg. Men det var jo iherdig motstand i Oslo, Bergen og Trondheim mot idéen om å spre universitetskompetanse og ressurser til nord. Jeg var ikke voksen nok til å kunne følge den debatten, men jeg går ut fra at det var et sterkt engasjement, at det var helt ‘feil’ for et lite land å gjøre det.

Men jeg mener at vi kan se tilbake på det som en av de virkelig store historiske strategiske beslutningene for landet vårt, som har hatt stor, stor betydning. – En idé som egentlig er større enn selve institusjonen.

Akademisk frihet

Og det bringer oss over på det at når vi sier at akademia må være fri – og det er i grunn av en dobbeltbetydning at det er viktig for meg å komme hit i dag – til et av våre flotte universiteter. For i morgen tidlig reiser jeg til USA og skal på en måte oppleve det som skjer i nerven der – hvor akademia nå er utsatt, og hvor store etablerte universiteter som har vært forbilder for oss på mange områder, på delfag og på institusjon, kjemper for sin frihet, intet mindre.

Så tror jeg kanskje det at Universitetet i Tromsø ble befolket av folk som var litt i ‘etterdønningene av 1968-tiden’, de hadde et radikalt samfunnssyn på kunnskapens betydning og turte også å gå nye veier. Og det genet – vil jeg si – det ligger fortsatt i dette universitetet. – Ta vare på det. Fordi våre universiteter får sine særtrekk. Når jeg åpner studieåret ved Universitetet i Oslo, så reflekterer vi tilbake til 1811 da det var knapt ti ansatte der – og kimen kom til et universitet. Så det har sin historie. Men UiT har altså sin historie.

Og så mener jeg at dette med å hegne om den akademiske friheten, er virkelig verdt å sette på dagsorden. – Fordi disse kulturelle strømningene fra USA, de kommer til å nå oss. Og det gjør de jo på veldig mange andre områder – men dukker opp i litt andre former – enn der de kommer fra. Men jeg tror vi må være klar over at dette er ikke bare lukket inne til ett enkeltland.

Det er viktig at vi kan stole på at det som forskes og skrives og arbeides med her – at det er frie, uavhengige tanker – det er utrolig viktig også for det politiske beslutningsgrunnlaget i Norge, og det skal jeg nå komme litt tilbake til.

Du har en gang sagt Anne, og det fant jeg fram til: «Det smarte Stortinget gjorde var å opprette et klassisk breddeuniversitet i nord». Og det er klart at det å begynne med et helt nytt universitet som blir et breddeuniversitet, det er et stort løft. Man kan tenke seg at man begynner med noe som er mye mer sektororientert ut fra hvilken del av landet, hvilke næringer som er nære. Men det var et modig valg, og det har gjort det attraktivt. Som du sa; «det har gjort det attraktivt å trekke til seg gode forskere og undervisere».

Jeg skal ikke komme hit i dag for å trekke konklusjoner. Vi er ti dager inn i en regjeringstid, men det er også en ny tid – for et gjenvalg det signaliserer to ting: Kontinuitet – men også forandring. Det skal være litt forandring.

Men jeg tenkte jeg skulle gjøre noe av det som er det flotteste ved den akademiske friheten, nemlig å stille noen spørsmål. For alle steder jeg kommer, så skal folk ha svar. Men nå kan jeg si at dette er jo stedet å stille noen spørsmål, rett og slett. Og dere må være med på å gi oss noen av de svarene.

Lysark: Kart over Nordområdene, topografisk, fra ca. 2005.

Nordområdekart

Da jeg holdt mitt foredrag her i november 2005, så viste jeg dette kartet, og det har fulgt meg siden og henger fortsatt på mitt kontor. – Jeg snakker ofte om at det er viktig å snu kartet og se mot nord. Altså ikke bare mot sør, øst og vest, men se mot regionen, fra nord. Og det jeg sa når jeg skulle argumentere for hvorfor nordområdene ble et strategisk satsingsområde, det var å stille spørsmålet:

Hvor er det det mest forandrer seg rundt oss? Hva er det som er mest i forandring? Og jeg brukte bildet at ser vi østover, så har vi Sverige – det er stabilt. Ser vi sørover, har vi Europa, vi har EØS-avtalen – og ser vi vestover, så har vi Storbritannia og USA. Det er endringskrefter der også, men ser vi nordover så er det tre tunge utviklingstrekk:

Utviklingen i Russland, klima og issmeltingen, og energi.

Og det jeg kan begynne med å si er at disse tre er fortsatt sterke endringskrefter som påvirker oss. Og ett av mine hovedpunkter da – det var at hvis det er sånn – så kan ikke Nordområdene være periferi – det må være et sentrum i Norge. Vi har flere sentra, men det må være et sentrum for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Og vi formulerte da, Espen Barth Eide og jeg på mitt kjøkkenbord i 2005, mens vi forhandlet om Soria Moria – erklæringen, at Nordområdene skulle være Norges strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Det beholdt Erna Solberg, og jeg har tatt det opp igjen, og det er slik det må være.

Utviklingen i 20 år har forsterket dette. – Se det kartet her: det har fått noen ‘rettelser’. Det er et litt gammelt kart fordi delelinjen ikke er tegnet inn. Den fikk vi i 2010. Det har jeg holdt foredrag om her på universitetet et par ganger. Det står derfor ‘grey zone’ på en lite ‘luke’ oppe i havet der. Jeg er glad for at vi har en hel-trukket grense med Russland nå. Du vil ikke være et sted med en uavklart landegrense eller sjø-grense med Russland. Det tror jeg man kan erfare, så det mener jeg er bra at vi fikk til.

Lysark: Nordområdekart, politisk, alle statene rundt Polhavet.

Så er jeg som sagt glad i kart, og mitt første spørsmål er – ja, dette er kartet jeg viste president Trump – blant annet for å vise ham det strategiske som ligger 100 kilometer fra vår grense i nord, den største atomvåpensamlingen i verden. Og som jeg sa til han, over bordet, ‘Mr. President, de er ikke rettet mot oss eller mot meg, men mot deg’. Men vi følger med, og her får vi den gjensidige avhengigheten fram.

Russland

Men mitt første spørsmål er egentlig: Hvor går Russland?

Vi har fått en farligere nabo, et autoritært styrt land. Mange av de folk-til-folk kontaktene vi utviklet på 1990-tallet og 2000-tallet er jo nå nærmest blitt forbudt, arrestert. Mange av dem er tilintetgjort, og nesten all vår bilaterale kontakt er fryst, også utav dere. Mye av det dere arbeidet fram – også du, Anne, på din vakt, selv om du kom sent og det var vel kanskje mer på Jarles (Aarbakke) tid – at det var virkelig et klima for det. Men det tar tid – og det er selvfølgelig utrolig bittert at mye av det har måttet bli frosset.

Men Russland er fortsatt vår nabo, og vi velger ikke vår geografi. Det må vi huske.

Da jeg var utenriksminister, så sa jeg ofte til min kollega Lavrov, som fortsatt er utenriksminister i Russland, at Russland er ‘in transition’, og vi lurer på hvor det er når den overgangen er gjort? Er dere da et mer vanlig europeisk land, eller er dere det som Peter Normann Vaage sa – ‘Russland er et annet sted’? Det er det siste som har skjedd. Russland er et annet og mørkere sted.

Men jeg holder fast ved det at vi kan ikke ‘klippe’ Russland ut av kartet. Jeg sier til mine kolleger ofte at vi snakker litt som om Russland nærmest ikke er der lenger. Men det er der. Også Russland er et land som har legitimt krav på å kunne oppleve sikkerhet, inkludering og deltakelse. Men det må skje på nye måter, og vi må begynne å snakke om det. Husk – i 1941 så begynte allierte å snakke om hvordan verden skulle se ut etter andre verdenskrig, med FN, og det var jo på et tidspunkt hvor man ikke visste hvordan den krigen ville ende.

Så vi må ha diskusjoner om hvordan sikkerhetsorden og samarbeidet i Europa kan se ut, post-Ukraina-krigen. På et eller annet tidspunkt, på en eller annen måte vil den også slutte. Men det er dypt, dypt alvorlig, selvfølgelig, at Russland, som har den fantastiske kulturen, musikken og litteraturen i dag er en del av et mørkt og totalitært landskap.

Så hvor går Russland, vår nabo? Og hvordan utvikler vi naboskapet nå? Der mener jeg at universitetet har en rolle i å analysere, teste ut løsninger, basert på kunnskap om historie, geografi, økonomi og politikk.

Verdenssituasjonen er endret og det vil vare lenge. Vi blir egentlig minnet om at det eneste konstante er forandring. Det er litt som en banalitet, men ta den kjennskapen til oss. Vi har jo ofte en tendens til å si at nå er det den kalde krigen, og nå er det ‘etter den kalde krigen’, som om dette på en måte er en definert periode. Men det ruller på, hele veien, og vi er i et mørkere og mer uforutsigbart sted.

Men vi kan gjøre ting for det. Det betyr at vi har vært gjennom mange år med reduserte forsvarsinvesteringer. Nå må vi øke forsvarsinvesteringene, i den perioden vi er i nå, for å forstå den perioden og forberede oss på grunnleggende, varig, mer usikkerhet og uforutsigbarhet. Men dette må vi altså jobbe med.

Det er økt internasjonal interesse for Arktis. Tromsø er blitt den arktiske hovedstaden. Her har vi sekretariatet for Arktisk Råd. Her har vi kunnskapen i alle forskningsinstitusjonene. Så vi må påta oss den rollen, for også å kunne tenke nytt. For dette er mitt stikkord ifra alt mitt arbeid med nordområdene: Norge som lite land må arbeide for å ha idéforsprang. Vi må ha idéer som vi kan sette på dagsorden, som andre kan se at – ja, det er kanskje den veien vi skal gå. Det er den måten vi kan påvirke og forme utviklingen i nord.

Forsvarsløftet – jeg skal ikke gå inn på det i detalj – men når det etterlyses satsinger i nord i Norge, så er dette den store infrastruktur-utbyggingen i Norge, som er egentlig å bygge et nytt forsvar. Og det skjer jo i nord, for alle praktiske formål.

Men til Norge og Russland: Vårt langsiktige mål: La meg bare si det slik; det må være å komme tilbake, en gang, til et mer normalt forhold. Og jeg sa i min tid som utenriksminister; at visjonen vår for forholdet til Russland må jo være det samarbeidet vi har i Norden – til hvilket man kan si at det er det naivt å si. Og da legger jeg til at selv om jeg har tenkt å holde på litt i politikken, så skjer ikke det nødvendigvis i min politiske levetid. Men kan vi ha en annen visjon? Selv om det er langt å komme dit – kan vi ha en annen visjon? Kan vi si at – nei, det er ikke mulig?

Og derfor er jeg opptatt av at vi skal holde også dette oppe – at det finnes en framtid. Vi gikk inn i noe som egentlig var helt utenkelig på 1990-tallet. Folk-til-folk samarbeid, de som reiste over – etter hvert kom økonomi, etter hvert kom universitet, etter hvert kom det faglige. Og derfor så var ikke Barentsamarbeidet og alt det som ligger der bortkastet arbeid. For vi må opprettholde betydelig kunnskap om denne regionen, og det forventes av Norge og av universitetene og forskerne. Så det å ha en levende debatt om dette, det mener jeg det er viktig at dere har.

Lysark: Et fotografi av at forskningsskipet «FF Kronprins Haakon» når Nordpolen, 2. september 2025, her med noen av ekspedisjonsdeltakerne fra UiT.

Klima og forskning

Så til mitt andre punkt: Hva skjer med klimaendringene?

Dette er forskningsskipet «Kronprins Haakon» på Nordpolen 2. september, altså nå i denne måneden, med noen av ekspedisjonsdeltakerne fra dette fine universitetet.

Husk på det at IPCC og Fredsprisen og all oppmerksomheten som kom – som ledet til Parisavtalen – bygger jo i stor grad på kunnskap fra denne regionen. Jan Gunnar (Winther), du var med på det. Det var jo Arctic Climate Impact Assessment som brakte ut de nyhetene om den enorme betydning for det globale som kom fra Arktis. Forskningen her oppe og da Al Gore og jeg tok det initiativet i 2008-9 for å oppdatere den kunnskapen og spille inn igjen i det diplomatiske samarbeidet, så var det herfra at kunnskapen kom. Så Arktis er frampek av mye av det som vil skje og det vi skal forstå.

Det mener er viktig å fortsette, og at de vitenskapelige miljøene som vi har her, det skipet vi har, samarbeidet med de andre arktiske nasjonene, og Arktisk Råd eksisterer fortsatt, selv med Russland på utsiden. Vi har amerikanerne med, enn så lenge. Der må vi arbeide og være pådrivere.

Lysark: Grafikk, «Polhavet 2050», alle de 18 institusjonene listet opp med et kart over Polhavet.

Og det gjøres enormt mye i den sammenhengen. Mange av dere var her på presentasjonen av Polhavet 2050 hvor vi legger inn 1 milliard over ti år som skal matches fra de som deltar. Og det mener jeg er et veldig framtidsrettet prosjekt. – Et landslag av våre fremste forskere.

Tenk, Polhavet isfritt sommerstid om 25 år. Da jeg var utenriksminister så var det snakk om at det ville skje i slutten av dette århundret. Nå sier vi innen de neste 25 årene. Så dette prosjektet drar inn i havområder som ikke har vært tilgjengelig tidligere. Og vi må selvfølgelig stille de store spørsmålene:

Hva skjer med økosystemene? For dette er endringer som vi vet vil komme. Vi må prøve å begrense dem, men det er ikke mulig å si at vi kan la være å ta hensyn til dem. Nye biologiske eller geologiske ressurser? Ferdsel og aktivitet? Konsekvenser for geopolitikken? Dette prosjektet har alle disse dimensjonene inne i seg og det er bra.

Ta Svalbardforskningen, hvor universitetet her spiller en viktig rolle. Jeg var der i august og da markerte vi 100 år med norsk suverenitet. Det pågår nå 675 forskningsprosjekter på Svalbard, med forskere fra 40 land. 120 prosjekter kom til bare i år. Og vi tar en tydeligere koordineringsrolle. – Se Svalbardmeldingen og den ny geopolitisk virkelighet og igjen: Idéforsprang – det er en ressurs for Norge.

Lysark: Kart over nordøst-arktisk torsk, gyteområde og beiteområde, Barentshavet. 

Fiskeri

Så, neste spørsmål: Hva skjer med ressursene? Eller mer fundamentalt – hva skjer med fisken? Fiskeriressursene? Har vi en ressurskrise, eller har vi en konjunktur?

Det er grunn til å tenke at det kan være det første; at vi står i en utsatt ressurskrise.

Hvordan lar vi kunnskapen forme forvaltningen og fiskeripolitikken? Disse ressursene er ekstremt viktige for kystsamfunnene, for vår bosetting og aktivitet og norsk økonomi. – Men nedgangen i torskebestanden påvirker kvotene og inntektsgrunnlaget for hele fiskerinæringen. Og det er jo slik i avtalesystemet at vi kan redusere kvotene i avtale med Russland, men bare med 20 prosent. – Det er mye, i året, ikke mer. Mange forskere sier at det er for lite i forhold til det ‘stresset’ som disse bestandene er utsatt for.

Jeg kan ikke gi svarene på det, men jeg tror årsakene til nedgangen er sammensatte, og derfor så er forskningen og kunnskapen så viktig. Hva forteller utviklingen oss om endringene i havmiljøet? Hva kan vi lære av tidligere ressurskriser? Denne fiskebestanden som fantes utenfor Newfoundland, ble fisket ned på 1960-tallet og kom aldri tilbake. Så det kan skje. Og jeg mener at det er et alvor i denne situasjonen – selvfølgelig nå knyttet til kvotenedgang for kystsamfunnene, det er jo det umiddelbare.

Men om vi løfter blikket litt på sikt; dette er kanskje verdens mest verdifulle fiskebestand – så dette er selvfølgelig ekstremt alvorlig. Hvordan kan forskningen bidra til mer bærekraftig forvaltning av alle de verdifulle ressursene? Og da vet vi jo alle her at dette er kontroversielle spørsmål. – For mer til noen, betyr mindre til andre, regulering av flåte, strukturendringer. Det er ikke bare ved universitetene av strukturendringer er krevende. Strukturering av flåten kan jeg fortelle om; det er også krevende.

Her har akademia en viktig rolle å spille – som vår hukommelse. Fiskerihøgskolen her ved UiT har bygget opp kunnskap som vi kommer til å trenge.

Og her har vi også en ‘nøtt’ i samarbeidet med Russland, hvor vi har klart – i disse tre årene med krig i Ukraina – allikevel å ha kontakt, som setter kvoter. Men dette er en krevende – utsatt – ressurs for oss, som vi må tenke veldig grundig gjennom hvordan vi forvalter. Vi ønsker å stå i dette og videreføre det, fordi det er så viktig at vi kan ha en bærekraftig forvaltning som kan gjenspeile disse bevegelsesmønstrene til fisken der den gyter og der den beiter.

Lysark: Foto av Hammerfest nye sykehus.

Bosetting

Så, til det fjerde spørsmålet mitt: Det går på bosetting og trivsel i nord. Hvordan sikre aktivitet og likeverdige tilbud i hele landet? – Som jeg tror er, eller som jeg vet er,

for oss en veldig klar politisk ambisjon – men også ganske bredt forent i den norske politikken.

Vi er rike på ressurser, havbruk, energi, mineraler. – Veldig mye av det i litt utilgjengelige strøk. Men verdier skapes av folk, og folk lever i hovedsak sine liv på land. Og som Forsvaret sier, Forsvaret drives ikke fra hjemmekontor. Det må folk til.

Men hvordan gjør vi det, med kjente virkemidler? Og hva er de nye, som treffer mennesker som tar frie valg, og investeringer som går riktig vei? Universitetet, det tverrfaglige breddeuniversitetet, kan gi flere typer svar.

Hvordan sikrer vi bosettingen? Hvilke faktorer eller verktøy betyr mest? Og i kombinasjon med hva? Konkret: Samarbeidet mellom kommunene? Det blir mye styr rundt sammenslåing, men hvordan samarbeider de for å utnytte ressursene og fagkunnskapen? Hvordan styrker vi Husbankens rollene innen økt boligutvikling? Når vi sier 130 000 nye boliger, så er jo det en nasjonal ambisjon, det gjelder mange steder. Reduserte reiseutgifter for pasienter og leger til sykehus? Muligheten for desentralisert utdanning, fjernundervisning, mindre behov for mobilitet? Kraft- og industriløft? Hvordan skape bolyst?

Stikkordene er mange her. – Som dere vet, gode tjenestetilbud, gode lokalsamfunn, boliger; jeg må ha en jobb, partneren må en jobb, og vi må ha et velferds- og kulturtilbud som gjør at vi vil bo der. Her har politikken en del spor å gå etter, men jeg tror igjen at forskningen og arbeidet dere gjør kan være veldig viktige innspill – fra det tverrfaglige. Og infrastruktur bygger samfunn.

Og det er i alle fall løfterikt; Norges Banks regionale nettverk, som kom med sin rapport forleden dag: Det er optimisme blant bedriftene i nord. Så la oss bruke det også, og bygge videre på det. Men mange bedrifter melder om udekkede kompetansebehov.

Vi har lagt fram en nasjonal sikkerhetsstrategi. Den er kort. Den er lett å lese, og den binder sammen Totalberedskapskommisjonen og Forsvarskommisjonen. Hva er nasjonal sikkerhet i dag? Og i den ligger også dette med økonomisk motstandskraft; at vi har næringsliv, bedrifter, lokalsamfunn som henger sammen økonomisk.

Dette er en del av norsk sikkerhetspolitikk – for å ivareta vår sikkerhet. Som vi skriver (i den nye nordområdestrategien); «levende lokalsamfunn i nord er viktig for nasjonal sikkerhet. Det fordrer idéforsprang på kunnskap og politikkutvikling i nordområdene og Arktis».

Lysark: Nordområdekart, Norge, Norden og Europa sett nordfra, med havdybder.

Sett nordfra

Så skal jeg gå inn for landing, og nå har jeg blitt mer og mer ‘eksperimentell’ med kartene, som dere ser. Dette er jo virkelig sett nordfra, og jeg bruker alltid dette når jeg tar det med mine europeiske kolleger. Vi hadde president Macron på en brief her, og jeg sa at; her er sentrum! – Og ser du, helt i ytterkanten, der nede er Frankrike. Det er jo da en ‘hevn’ fra min side. Som student i Paris, hvor det europeiske kartet på den franske værmeldingen sluttet på 60 grader nord. Du så da et snitt av Sør-Finland, Sør-Sverige og Sør-Norge, og jeg rakk opp hånden og sa at nord for dette, gode venner, er det en uendelighet som dere ikke har begreper om.

Så nå, her nede, kan dere se litt av det samme. Her er Svalbard i midten.

Og kart former tanker. Se på dette kartet: De litt lysere havområdene, som er fra Tromsø og østover. Og dette er det grunne Barentshavet, 200-300 meter cirka. Og går du lenger vest ut, de mørkeblå, det er de dype, Norskehavet, flere tusen meters dyp. Sikkerhetspolitisk er dette viktig – for det å følge med på hva som skjer over vann og under vann. Det er lettere i grunne områder, vanskeligere i dypere.

Dette har jo en enorm interesse sikkerhetspolitisk. I morgen tidlig reiser jeg til USA. Det er FNs generalforsamling til uken, men nå på søndag så tar jeg toget to timer nord for New York til en av de amerikanske ubåtbasene. Som en del av samarbeidet vi har mellom det amerikanske forsvaret og det norske, for å vise noe av sikkerhetspolitikkens betydning.

Jeg skal ikke gå inn på det nå, men mer bruke dette som kart for: Hvordan blir Norge? Forblir Norge et åpent, internasjonalt, utadrettet samfunn?

Og hvis det er ett sted vi må kunne gå for å kunne hente næring for det, så er det på universitetene. Dere er jo ikke et lukket system, for dere tar imot kunnskap, dere utvikler kunnskap.

Det har vært kraftig økning innen internasjonale studenter ved dette universitetet, fra 574 i 2024 til 711 i år, rektor, og det er jo betydningsfullt – ikke bare i Tromsø, men også i Harstad og Narvik. Fra 41 land, de fleste fra Tyskland, Frankrike, Danmark og Sverige. Det er jo av de viktigste landene for oss. De er utvekslingsstudenter, men også gradsstudenter. Derfor så vil jeg bare heie på det.

Det tror jeg er veldig viktig, særlig med våre mest nærstående land, de som kan forstå vår geografi. Men dere må være med, tror jeg, det er viktig i vår stemme, som kan bli innadvendt, å se denne åpningen. – Vi har verdens nest lengste kystlinje, etter Canada, så er det Norge – og det sier litt om hvem vi er.

Studenter fra ulike land stiller andre typer spørsmål, og det kan være berikende for veldig mye av det vi skal utvikle hos oss. Og dette tenker jeg må være litt i din ånd, Anne, at dette faktisk finner sted.

Men det er dilemmaer, og det vet vi jo. Ordføreren vet det. Turisme, boliger, Airbnb, prisnivå, studenter, arbeidsliv. Jeg leste et tall som jeg måtte gå to ganger igjennom for å tenke at dette er realitetene. Fra vinteren 2005/2006, da jeg holdt den talen, til vinteren 2023/2024, så har antallet utenlandske gjestedøgn i Tromsø økt med 940 prosent; fra 70 000 til 730 000. Det var noen som sa at av de som fikk mest igjen for nordområdesatsingen, var hotellene. Det ble sagt i 2006/2007, men ja – ifølge en analyse så har jeg sett at antallet turister i Tromsø kan øke fra 500 000 i år til 1 million i 2030. Det er forskning som ligger bak det også, men da har vi litt ‘Barcelona-tendenser’, og det å finne ut av hvordan vi håndterer det: Hvordan skal vi treffe den balansen? Det er ikke lett.

Lysark: Kart med uvant vinkel: Norden og Nordvest-Russland ‘liggende’, sett vestfra.

Kunnskap er navet

Da går jeg til mitt siste kart. Dette er et kart som viser ‘det nye NATO’ og hvor man ser at det som tidligere var Norge, som skulle ta vare på sin sikkerhet ved at vi kunne få forsterkninger over havet til oss – det er det fortsatt – men Norge er også inngangsporten til å nå frem til forsterkninger til Sverige og til Finland. – Slik at våre forsvarsplanleggere jobber nå med å se på dette som ett område, hvor vi bruker ressursene på en fornuftig måte for å ivareta vår sikkerhet.

Vi er ikke en trussel for noen, men vi skal også sørge for at ingen kommer på tanken å være en trussel mot oss.

Så vil jeg avslutte med å si – det jeg sa i talen min i 2005; «Kunnskap er navet – det viktige nå er at vi satser på en slik måte at det utløser aktivitet, investeringer, satsinger. Og da er igjen kunnskap så viktig, kunnskap som bygger bro til investeringer, ny verdiskapning og nye arbeidsplasser». Jeg mener det står seg fortsatt. Kunnskap har utløst store satsinger og utviklinger i nord. Dette universitetet er blitt et arktisk universitet; dere har gjort grep for å samle kunnskap og gi inspirasjon. Det er jeg stolt av å se. Og vi kommer til å trenge den kunnskapen for å utvikle politikken vår videre.

Det er en ‘ny’ geografi – Norden med nye øyne og nye muligheter. Når vi får utenlandske gjester på besøk nå – om det er den finske presidenten, den franske presidenten eller den britiske statsministeren, så forteller vi den historien, for vi vet at de ikke vet det. De vet veldig lite om det. Det er langt unna. Men etter de har fått disse gjennomgangene så vet de mer, og da har vi mer å snakke om. Det er kunnskapen.

Det vi gjør blant annet i Skagerak, for å bidra til fiskerisamarbeid for å redde Oslofjorden: Oslofjorden redder vi ikke bare ved å fokusere på Oslofjorden, vi må tenke hele Skagerak. Det er også fordi vi klarer å dele kunnskap som våre havforskere har om biologien der.

Så dere, gode venner, innen forsvar, beredskap, transport, energi, næringsliv, grønne industriprosjekter, forskning og utdanning: På alle disse områdene så trenger vi et universitet som stiller spørsmål, men også gir svar, som ikke behøver være de endelige beslutningssvarene, men som gir svar som vi også kan bruke i den bredere utviklingen av samfunnet vårt, enten det skjer i organisasjoner, næringsliv og i politikken.

Så, til slutt Anne, én ting. Du lovet meg en gang, at til Tromsdalstinden, dit skulle du ta med meg på ski, og det er lov å beholde drømmer, og jeg beholder den drømmen.

Tusen takk for innsatsen din!

*

Se hele seminaret: