Talen som framført (transkribert fra lydopptak)

Innledning

Tusen takk, alle sammen. – Vi må egentlig begynne et helt annet sted i kveld, vi må begynne i Oslo, vi må begynne på Ullevål stadion. For det er tross alt kult at Norge har vunnet 4-1 i kveld. Og for å gjøre det enda mer konkret, så er det spesielt kult at de to siste målene kom fra regionen og fra Haaland. Og så vet jeg – kanskje er det noe som henger enda høyere enn om Norge kommer til VM – nemlig den norske serien, og vi som følger med på den, vi vet jo at det bare er et par kamper igjen – og så kan det hende at det blir en ny stor feiring her. – Så lykke til!

Jeg vil takke for invitasjonen. Jeg har sittet og tenkt på at mitt politiske år, det begynte jo på Sola-konferansen. Og så er det noen av dere som sa at – jo, vi husker det, men det var i fjor. – Nei, det var i år, og det var før valget. Og det var på mange måter oppstarten – for meg – for den lange veien dit, for det var min første store debatt med Sylvi Listhaug.

Jeg synes derfor det er fint at det første store arrangementet jeg er på, nå etter valget og etter at Stortinget har kommet sammen, det er her, på Næringsforeningens store årskonferanse. Jeg var derfor glad for å få invitasjonen.

Og jeg er glad for å være her for å si til dere at denne dialogen vi skal ha med det norske næringslivet, de norske bedriftene, det er en hovedoppgave for min regjering. Fordi vi står overfor noen år med store muligheter – men også store utfordringer, hvor ressursene i at vi er samlet slik som vi er her, dette er egentlig noe ganske særegent norsk. – Vi kan snakke sammen, vi kan lytte og vi kan ha en dialog.

En av Stavangers store forfattere, Tore Renberg, som jeg har stor sans for, har skrevet et sted om kreativitet – og det kommer vi til å trenge mye av – at «det er tre typer mennesker som er kreative: Fulle folk, forelska folk og fattige folk». Nå kan dere velge hvem det er mest av i denne salen. For kreativitet, det trenger vi.

Og det er interessant: Jeg skal jo også delta på Bergen næringsråds store dag i morgen. – For å si det sånn: Jeg var der i fjor, og jeg har så vidt begynt å komme meg. For det er også en interessant kulturforskjell langs den norske kysten, som jo egentlig er fantastisk fin. – At det er forskjeller også i kultur.

Jeg er i alle fall klar over nå at jeg er i en av de mest historiske, internasjonale og innovative byene og regionene i Norge, og jeg sier – ja, jeg tror at jeg som statsminister var den første som sa det – at vi er i Stavanger og det vil si at vi er i energihovedstaden i Norge og gjerne også på vei til å bli det også i Europa.

Så vil jeg også si, innledningsvis: Det er jo et år for feiringer. 900 år for byen og domkirken, 200 år for utvandringen til Amerika. – Jeg forklarte til president Trump at det er flere norsk-amerikanere i USA enn det er nordmenn i Norge. Det er jo et interessant tall, og det begynte med «Restauration» som seilte herfra.

Den andre tingen er jo selvfølgelig, ved det å være her – og la meg bare si det: Vi er til stede ved utgangspunktet for det norske oljeeventyret som egentlig ikke er et eventyr. Vi har kunnet følge det minutt for minutt, fra 1960-tallet, i ulike versjoner. Men for meg har det alltid vært viktig – i fjor markerte ONS 50 år – vi har hatt ulike markeringer – at dette ikke bare er én historie, men en fortelling med nye kapitler:

Det spesielle med denne regionen til nå har jo vært at vi har bygget videre nye kapitler i denne energifortellingen. Og jeg kan si dere – jeg har vært utenriksminister syv år, statsminister i fire – at det jeg har opplevd de siste fire årene, ja særlig siste tre årene – er at betydningen av norsk energi, betydningen av norsk teknologi, betydningen av de relasjoner vi har til Europa, den er for oss enorm, for oss – og for dem. Derfor er det så viktig at vi sammen går inn nå og forstår hva som skal til for at vi kan skrive nye kapitler i denne fortellingen. 

Jeg har ofte tenkt at én av grunnene til at vi i 1970 kunne komme så godt i gang med å utvikle en næring som vi ikke hadde drevet med før, var kanskje at vi 70-80-90 år før det fikk vannkraften og utviklet den energiressursen – i et slags regime; vi hadde arbeidsfolk og ingeniører som kunne håndtere energi. Vi hadde lovverk, konsesjoner, vi hadde et industridepartement. Og igjen så er det den fantastiske historien med ulike kapitler: oljen, etter hvert gass. Nå har vi det som vi ofte sier – vi står på skuldrene og bygger videre – havvind, hydrogen, CCS – disse nye formene.

Så – en rød tråd for meg, gode gjester av næringsforeningen, er at av alt det vi skal gjøre, så er det – tross alt – og i sentrum: arbeidskraften og menneskene som er viktigst – og måten vi spiller sammen på.

Jeg sier dette som kommentar til landskampen: Det Ole Gunnar Solskjær sa på et landsmøte i Arbeiderpartiet: Han hadde fått høre det av Alex Ferguson i garderoben da han skulle gå ut, på en kamp: Dette fine sitatet om at enkeltspillere skårer mål, men lag vinner kamper. Det er jo egentlig ganske fint og det er jo spesielt med det norske landslaget – det er mange flinke enkeltspillere – men nå er det også et sterkt lag.

Det er menneskene i vårt land – de er viktigere, i verdi, enn olje, gass, skip, fisk, fôr, maskiner og hva det måtte være. 60-70 % av nasjonalformuen er oss. Så la oss ikke glemme det. – Det er måten vi investerer i ungdommen vår og det er måten vi skaper kompetanse som kommer til å bli det avgjørende fremover.

Jeg har lest om alle de nominerte bedriftene til prisen Årets bedrift i kveld. Jeg synes de viser noe om bredden; at vi har folk som kan mye forskjellig. Og det skal vi sikkert få høre når vinneren kommer. For vinneren er ... Nei, det var visst ikke jeg som skulle si det.

Det internasjonale bildet

Jeg skal si noe om fire-fem hovedpunkter: Det første er at når vi skal videre nå, så må vi kjenne det landskapet vi beveger oss inn i.

Jeg skal fortelle dere én ting. Jeg var på Bergen Næringsråds middag i 2015. Det var på denne dagen, 13. november. Da satt Erna Solberg – statsminister – der, og vi hadde et par imellom oss, og jeg satt der. Jeg skulle holde hovedtalen utpå kvelden. Så skjøv Erna mobiltelefonen sin over til meg. Da sto det på forsiden av mobiltelefonen: Det skytes i Paris. Det er i dag 10 år siden Bataclan. Og det illustrerer noe. – Hvor var vi, den 13. november 2015? – Hva så vi framover?

Hvis noen hadde kommet og sagt: Pandemi, Covid, full nedstengning? Jeg jobbet i Verdens helseorganisasjon (WHO) i 2000, og da var en av spådommene for dette århundre at pandemier kunne komme – men hva var egentlig det, hva var en pandemi? Og hva visste vi i 2015 om at det kunne treffe oss?

Hva visste vi om at vi kunne få en fullskala krig i Europa, som minner om de største krigene vi har hatt på vårt kontinent i vår nyere historie? Hva visste vi om at USA skulle få Trump, bare ett år etter, og at han skulle komme tilbake igjen? Med handel som ‘våpen’, global styring via tweets og Truth Social.

Hva visste vi om at vi skulle få mulig energiknapphet i Norge? At vi med våre store kraftoverskudd skulle få spørsmålet om hvordan få nok kraft til å drive samfunnet vårt? Hva visste vi om at vi på den tiden, hvor vi hadde definert målet om 2 % av BNP til forsvar, noen år senere skulle si at det blir ikke 2 % – det blir 5 %; penger vi skal bruke på forsvar av landet vårt, i stedet for til veldig mange andre ting? Og hva visste vi om samfunnssikkerhet og beredskap og den utviklingen som vi nå står oppe i?

Vi har levert den første nasjonale sikkerhetsstrategien, 8. mai, den er på 30 sider. Jeg anbefaler alle å lese den. Den kobler sammen tre store oppgaver for landet vårt nå: Vi må styrke forsvarsevnen raskt. Det er dyrt. Alle forsvarsgrener. Men det er relativt kjent. Vi skal kjøpe nye fartøy, nytt utstyr, nye fly. Og vi skal ha flere vernepliktige og flere som jobber i Forsvaret. Det er den ene oppgaven.

Den andre oppgaven er å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. Det er ikke nødvendigvis veldig kostbart, men jeg vil si at det er mer komplisert. For det betyr at alle sammen, du og jeg, og vi og bedriftene og kommunene og helsemyndighetene må tenke gjennom: Hva – hvis? Hva er sårbarheten som vi står i?

Jeg har reist rundt og besøkt mange bedrifter i Norge og overalt har jeg tenkt: Er dette bedriftsområdet inngjerdet? Kan hvem som helst gå rett inn? Har de oversikt over om noen står på utsiden og fotograferer inn, eller om det er en drone over som fotograferer ned? Motstandsdyktighet i samfunnet vårt: det gjelder alle og er mer komplisert. 

Og den tredje dimensjonen som vi har definert i sikkerhetsstrategien, er at vi må styrke vår økonomiske sikkerhet. Som det står i strategien: En sterk økonomi og et omstillingsdyktig næringsliv er avgjørende for norsk sikkerhet. Og derfor – ja, det er litt rart å snakke om disse alvorlige tingene under en festmiddag – så mener jeg at det er spørsmål her som f.eks.: Hvor sårbare er bedriftenes verdikjeder? For tenk dere: Vi har en åpen økonomi og vårt utadvendte næringsliv er jo avhengig av hundrevis av etapper i verdikjedene.

Bare ta ett eksempel: Vi jobber intenst for å sikre leveranser av luftforsvar til Ukraina. Og vi utvikler NASAMs på Kongsberg som beskytter Kiev. Men det er interessant å høre at dette systemet har over 200 underleverandører, fra veldig mange land, og det er én lang verdikjede – så hvis tre-fire av etappene i den verdikjeden ikke er der, så er heller ikke produktet ferdig. – Altså den sårbarheten.

Hva med importavhengigheten? Og tar vi all ny relevant teknologi i bruk? Og selvfølgelig: Når den store teknologiske endringen kommer nå, med kunstig intelligens, hvordan får vi internalisert det?

Det vi skal leve med fremover, det vil helt sikkert være ting vi ennå ikke kan snakke om; ting vi ikke vet. Men vi har altså et USA som er mer enn Trump. Det er en stor politisk, kulturell endring som skjer i USA. Maga-bevegelsen blir det viktig å følge – og hvor inngripende det blir. Et mer polarisert USA, hva betyr det for handlekraften?

Et autoritært og mer farlig Russland. – Men et Russland som også er økonomisk veldig, veldig redusert. Og med store spenninger internt som vi kanskje ikke ser under et autoritært styre. – Et Europa hvor samholdet tross alt har holdt og på mange områder blitt styrket. Men hvor det er store økonomiske og statsfinansielle problemer i mange land, i lys av den tiden vi lever i nå.

Og Norden – med en ny dynamikk og nye muligheter. De som studerer kunstig intelligens, peker jo på at de nordiske samfunnene er kanskje de som kan bruke dette mer konstruktivt enn mange andre, fordi det er et høyt utdanningsnivå i våre land. – Som kan ta dette i bruk i bredere forstand.

Og så er det klima. Jeg deltok i forrige uke på klimakonferansen i Brasil. Klimaspørsmålet blir ikke ‘borte’ selv om vi leser i politiske vurderinger at det er mindre vekt på klima nå, lavere preferanse blant velgerne, blant alle viktige saker. Hadde vi ikke hatt Paris-avtalen, så hadde verden vært på vei mot over fire graders oppvarming. Med Paris-avtalen er anslaget nå at vi er på vei mot 2,3-2,4 grader. Det er mye – men det viser at internasjonalt samarbeid virker, og vi er nødt til aktivt å være der også fremover.

Norsk økonomi

Så dette er vårt utgangspunkt – og for oss, for Norge – vil det ofte være slik at stort sett hvor jeg reiser, så vil folk si at de gjerne ville ha byttet med meg. For med det utgangspunktet vi har – gode statsfinanser, lav ledighet, høy aktivitet, et innovativt næringsliv – så er det en styrke for Norge i den omstillingen vi går inn i.

Derfor blir det viktig for meg, i regjeringen – det er nå en mindretallsregjering og vi trenger flertall i Stortinget – både for budsjett og for saker – at vi opprettholder målet om trygg økonomisk styring som kan gi stabile rammevilkår, og samtidig ha god aktivitet og dialog med næringslivet.

Aktiviteten vokser raskere enn i fjor. Prisveksten anslås å komme videre ned. Folk får reallønnsvekst. – Altså at de får mer igjen for lønnen i forhold til prisene. Vi har fått over 160 000 flere i jobb – det vil si; det er dere som har fått det – 8 av 10 av dem er kommet ut i private drifter. Og vi har nesten 100 000 ledige stillinger. Bedriftenes satser. Og fastlandseksporten har økt med 50 %.

Og det er verdt å si her, når vi er i Rogaland, at eksporten legger grunnlaget for 640 000 arbeidsplasser i Norge; det er hver femte. Og i Rogaland er det rundt 50 000 av dem. Og det er utenom olje og gass. Rogaland er altså en motor og en driver i norsk økonomi. Ja, det kan dere klappe for!

Når vi ser på bedriftene, så eksporterte bedriftene i Rogaland for 150 milliarder kroner, utenom olje og gass, i 2024. Og de største eksportnæringene er offshore leverandørindustri – 26 %, maritim næring – 21 %, kraftintensiv industri – 16 %, og sjømat – 5 %. Og så kommer det mye annet i tillegg til det.

Og så er selvfølgelig Rogaland en av Norges mest utadvendte regioner, fordi de ligger her ved havet, og er samtidig et landbruksfylke med avansert næringsmiddelindustri. Tine Meieri i Jæren, med 140 ansatte, er landets største meieri. Derfra går det spill-varme til Miljøgartneriet, et av Norges største gartnerier. Det er gode synergier og også tegn på noe veldig innovativt.

Men bakteppet er alvorlig, for oss med dette gode utgangspunktet. – Markedsuro kan dempe veksten. Norge er en liten økonomi. Akkurat i disse dager så står vi oppe i det som kan bli en realitet i morgen: At vi får beskyttelsestiltak fra EU mot ferrosilisiumindustrien som delvis er norsk.

Vi er uenig i det, fordi vi mener at det er en del av Det indre marked, og vår industri opererer på grunnlag av Det indre marked. Men vi kommer i en situasjon hvor de primært ønsker å beskytte seg mot Kina, Kasakhstan, India. Og fordi Norge er utenfor Tollunionen, så blir Norge og Island også stående i samme kategori, slik EU-kommisjonen bestemmer det. Det er deres forslag til medlemsstatene. Så dette er noe av den virkeligheten vi står i, og som vi også skal møte sammen.

Energi og eksport

Så til mitt tredje poeng – for å fokusere litt mer spesielt på energi. Vi trenger en fortsatt forutsigbar og ansvarlig energiforvaltning i Norge. Og jeg gjentar det som er mitt credo på dette området: Vi skal utvikle og ikke avvikle Norge som energinasjon.

Effektene av gode tider for olje og gass i Stavanger-regionen kan måles på mange ulike måter. En av dem er befolkningstall. Jeg var rekrutt på Madla i 1979. Og jeg gikk ikke rundt og telte da, men befolkningen i Rogaland har økt med 70 % siden da, dvs. med dobbelt så mye som landet sett under ett.

Rogaland har i dag minst 65 000 sysselsatte tilknyttet petroleumsnæringen. Equinor er selvfølgelig Rogalands største arbeidsgiver og operatør for 60 % av alt som skjer på norsk sokkel. – Og dette må jeg bare understreke igjen; det vi nå ser, er hvordan oljen og gassen fra Norge er avgjørende for energisikkerheten i Europa.

Jeg står i Stortinget og i andre debatter og får høre at Norge nå må bidra til Ukraina fordi vi har tjent oss rike på Ukraina-krigen. Jeg er enig i det første og uenig i det andre. Fordi Norge er et rikt land, så skal vi bidra mye til Ukraina. 85 milliarder kroner i år, 85 milliarder kroner neste år. Men det er ikke bare på grunn av Ukraina-krigen at Norge har inntekter fra gass. Det var en kraftig oppgang i 2022 og inn i 2023, og så er vi nede på nivåer som vi kjenner igjen.

Det er fordi Europa står i en energiomstilling, hvor de ikke har sikret seg. De har avviklet kull, det er bra. De har avviklet kjernekraft i mange sammenhenger, det er litt mer omdiskutert. Og de avslutter import av russisk gass. De er helt avhengige av at Norge er en stabil, forutsigbar og helst langsiktig leverandør.

Vi har klart å øke eksporten av gass til Europa med 7-8-9 % etter Ukraina-krigen. Det kan vi holde i to-tre år fremover. Men så betyr det at vi kommer over i en situasjon hvor det ikke er like enkelt. Derfor må vi fortsatt utvikle – fordi vår gass er den med lavest utslipp, og med vår gass kan Europa også bidra til å gå inn i hydrogen. Blå hydrogen. Fangst og lagring av CO2, som vi ligger helt i fronten av, kan sikre og bidra til det. Derfor er det så avgjørende at vi holder denne kursen, stabilt.

Så har vi Ormen Lange-feltet, der utvinningsgraden har økt fra 75 til 85 %. Det betyr at man kan levere ytterligere 40 milliarder standard kubikkmeter med gass til Europa. Det betyr at vi hele tiden har denne evnen til å forbedre, og det må vi fortsette å ha fremover. – Selv om den typen prosjekter vi står foran nå, er annerledes enn hva de var tidlig på 2000-tallet.

Vi går inn i nye kapitler i denne utviklingen. Som innen CO2 – fangst og lagring. Norge kjempet jo i motbakke i mange år med å forklare at dette er nødvendig. Og alle verdens klimaforskere som går inn i dette nå, sier at verden ikke har mulighet til å nå sine klimamål i 2030, 2040, 2050, om man ikke lykkes med fangst og lagring av CO2, innen de næringene som har utslipp – som ikke klarer å redusere så mye – som sement og en del annen industri.

Men også fordi man kan virkeliggjøre produksjon av hydrogen, nye energiformer, ved å fange og lagre det vi kan. Vi har investert i det. Det kaltes ‘månelandingen’ i starten. Da lyktes vi med å fange – men nå har vi også lyktes med å lagre CO2. Og det vi har lyktes med, ‘Northern Lights’, det betyr at vi – etter å ha investert i dette – nå går vi videre i en ny fase hvor de ikke trenger offentlig støtte. Dette er et godt samspill og viser hvordan vi jobber sammen på denne måten.

Juvelen i kronen for dette er mye norsk leverandørindustri. Fra 2022 til 2024 økte eksporten fra 112 til 178 milliarder kroner fra denne næringen. Og av dette økte eksporten fra havvindindustrien fra 22 til 40 milliarder kroner. –  En industri vi er i ferd med å utvikle, har derfor allerede et stort potensial på eksportsiden. Derfor er det så viktig at vi går videre.

Det var et tema også i valgkampen. Skal vi ha havvind, skal vi ha landvind? Skal vi ha Innovasjon Norge? Skal vi ha Enova? Jeg mener vi skal ha alle de delene, på en klok og fornuftig måte. Fordi det igjen er et nytt kapittel som vi skal gå fremover med.

Rogaland er jo fylket med mest eksport fra offshore leverandørindustri – som sagt, 40 milliarder kroner. Det er noen eksempler, som er store her – Aibel. I det siste har om lag halvparten av Aibels ordrereserver gått til fornybarindustri. Det er verdt å fortelle om. Det er en stor omstilling som ligger i bunn her. Og de leverer også plattformer til verdens største havvindpark, Doggerbank, i Storbritannia. Det er noe de legger merke til der borte.

Så poenget er, gode venner, at områder hvor norsk økonomi står sterkt, hvor teknologien er avansert, fagfolkene er til stede, der har vi et næringsliv som er innovativt og investerer i fremtiden. De skal vi spille på lag med.

Er det så et poeng å ha et virkemiddelapparat? Ryggraden i dette er den private industrien som investerer. Det er helt klart kjernen. Men jeg er av den oppfatning at når vi i politikken har pålagt deler av næringslivet å kutte utslipp – dette er et politisk mål, for å nå noe vi er med på – så skal også fellesskapet stille opp med risikoavlastning og lage den overgangen, som gjør at vi kommer i gang med å satse fullt og helt på levedyktige aktiviteter og tar inn det som er nytt.

Arbeidskraft

Så er det mitt fjerde poeng: Alle steder jeg reiser, så er det denne utfordringen som møter meg: Vi mangler folk. Vi mangler folk med rett kompetanse. Det gjelder i sykehjemmene, i barnehagene, det gjelder i bedriftene, det gjelder rundt om i sektorene i landet vårt.

Vi får denne debatten – som jeg tror det er veldig viktig å ha i Norge – at det er veldig mange oppgaver vi ikke kommer til å kunne løse med mer penger, men vi må løse dem med å få flere folk ut i arbeid. Og det er et paradoks – kan vi si – at nesten 700 000 står utenfor arbeid og utdanning i Norge, som er i arbeidsfør alder. Mange av dem skal ikke inn i arbeid fordi det er gode grunner for at de ikke kan det. Men det er også mange som ønsker å komme i jobb, jobbe litt, jobbe noe, jobbe ganske mye.

Og for de 160 000 som er kommet inn i arbeid de siste årene, det har vært ganske ‘enkelt’ for de har vært tilgjengelige, og vi har fleksibelt arbeidsmarked, der folk bytter jobb. Men fremover blir dette en større oppgave, også for fellesskapet, for Nav, for de ulike delene som skal nå ut.

Vi kommer til å se to ting, tror jeg: Den ene delen av arbeidsmarkedet vårt kommer til å oppleve en veldig kraftig produktivitetsforbedring, delvis på grunn av kunstig intelligens, som gjør tingene på en mer effektiv måte. Mens en annen del av arbeidslivet kan oppleve at produktiviteten går noe ned – fordi vi får folk inn i jobb som ikke nødvendigvis kan jobbe 100 %.

Er det et problem? Jeg tror samfunnsøkonomene må hjelpe oss med å definere dette på nytt. Fordi for hvert menneske som kommer inn i jobb og kan jobbe noe, kombinert med trygdeytelser, så burde vi jo flagge og feire. Men dette vil være mindre produktivt, per timeverk, enn for de som jobber 100 % uten noen ting.

Men dette er en oppgave vi står sammen om. Vi har satt et mål om å få 150 000 flere i jobb innen 2030 og øke deltakelsen i arbeidslivet opp til 82 %. Nå er vi akkurat på 80 og til og med litt ned. Da må vi jobbe med det på mange måter. Jeg skal ikke gå gjennom alle de delene nå, men vi må lykkes med å jobbe nært med bedriftene, med næringslivet, med arbeidslivet, for å se hva behovene er.

For veldig mange handler det om å kunne gjøre ferdig den videregående opplæringen. Og fullføre kvalifikasjonene sine. Vi har derfor styrket fagskolene, vi har styrket aktivitetene, så du kan få et vitnemål når du kommer ut. Og du kan gjøre det kombinert med arbeid. Vi har et Ungdomsløft, som er en stor paraply med mange tiltak; NHO, LO, KS, mange er med. Det skjer i partnerskap med arbeidslivet.

Og så styrker vi yrkesfagene. Aldri har så mange tatt yrkesfag som nå. Det er bra. Det er fordi yrkesfagene på skolene begynner å ligne litt mer på det arbeidslivet du skal ut i. Utstyret minner om den bedriften du skal ut i. Enten det er i den eller den aktiviteten, så vil det være attraktivt for unge å gå den veien. Så denne livslange læringen – det å legge til rette for det – det tror jeg blir av stor betydning.

Som sagt så kommer vi til å måtte leve med en ny type deltid. Jeg sier til noen venner i fagbevegelsen at dere bekjemper jo ufrivillig deltid – og det er bra. Og klarer vi å få heltid for alle i helse- og omsorgssektoren, så har vi løst veldig mange av bemanningsproblemene. Jeg tror ordførere og kommunepolitikere vet at dette er det viktig å få til.

Men den type deltid jeg snakker om, det er han som sier at nå kan jeg gå ut i jobb og jobbe 60 %. – Altså at han kan jobbe tre dager i uka? Nei, det er kanskje et menneske som sier at ‘når jeg jobber, så kan jeg jobbe 60 %’. Og det å legge til rette for det i bedrifter som går med høy takt, i stor konkurranse, det er ikke enkelt. Men hvis vi skal få tak i nok folk, så tror jeg at det er også den veien vi må gå.

Så skal jeg gå inn for landing. Arbeid er utrolig viktig. Men la meg bare si litt om utsynet her. Når jeg satt og forberedte meg for å komme hit – og så på det dere gjør for å bygge gode lokalsamfunn, alle som bidrar med nye ideer, nye patenter, ny teknologi, innovasjon. Og det er mange eksempler å nevne. Jeg tar bare noen av de som jeg har besøkt:

Tenk dere, Gassco på Karmøy som opererer de svære gassrørledningene til Europa. Det er jo en fantastisk historie. Norsk Vindenergi som satser på Jæren. Klyngen av de mekaniske bedriftene som utvikler utvinningsteknologi på et nivå ingen land kan matche. Mekaniske bedrifter som Kverneland Group. Jeg husker da jeg var student i Frankrike på 1980-tallet, så lærte jeg meg navnet Kverneland ved å se alle deres produkter i det franske landbruket. Entreprenører som Jadarhus, Øster Hus-gruppen, Block-Berge og ikke minst Nordan på Moi med internasjonal satsing på kvalitetsvinduer. Et bredt næringsliv. Og maritim sektor, deepsea- og offshore-rederiene som Simon Møkster, Solvang og DSD Shipping, Subsea 7 og Ocean Installer. Vi vil jo ha en god ‘brøk’ med eksport, import, gjennommarked og utemarked, som her hos oss er veldig avansert. Og innen matproduksjon: Nortura, Tine, Felleskjøpet, Prima Jæren, og Marine Harvest, Skretting og Grieg Seafood innen sjømat, og mange flere.

Og så har vi fått en kunnskapsdrive i denne regionen gjennom Universitetet i Stavanger – ledende på mange områder, og med 12 000 studenter og 130 studieprogrammer.

Og reiselivet vokser, næringen sysselsetter over 180 000 i Norge i dag. Det er interessant i dag å se at på mange steder i Norge så begynner folk å få en ‘smerteterskel’ for hvor mange tilreisende de vil ha. I Tromsø leies store deler av byen ut som Airbnb, virker det som. Men reiselivet sysselsetter altså over 180 000 og i 2024 var et rekordår med 38,6 millioner overnattinger. – Ikke alle i Stavanger riktignok. Men det er et Norge som viser at vi har mye å bidra med.

Plan for Norge

Så skal myndighetene være på lag, vi skal lytte. Det blir en hovedoppgave for meg når jeg legger fram «Plan for Norge» i desember. Vi skal jobbe på en annen måte i denne regjeringen, nå etter fire års erfaringer. En av grunnene til det, er dette: Det vanlige ved oppstarten av et regjeringsarbeid er å lage et program, en erklæring, med enormt mange mål og mange kulepunkter om hva vi vil og hva vi skal gjøre. Det er godt ment. Sånn ser også partiprogrammene ut.

Men verden forandrer seg så mye nå at ofte kan dette bli ganske utdatert i forhold til hva du trenger, om et halvt år, ett år. Så vi kommer til å definere noen hovedområder for hva trygg styring for Norge betyr. For nærings- og arbeidsliv, for barn og unge, for helse, for landet vårt og for økonomien. Og så skal vi ha prosjekter under dem.

Et av prosjektene er å jobbe nært med bedriftene for å gi dem rammevilkår. Vi har foreslått en skattekommisjon, hvor vi ønsker partiene med, for å finne noen kompromisser som kan svare ut noen av utfordringene. Og så skal vi, som sagt, ha et virkemiddelapparat som bidrar til risikoavlastning og spiller godt på lag.

Vi skal stille opp internasjonalt. Vi prøver å få til en avtale med USA om handel. Vi får nå mer toll fra USA – det er Trumps metode. Han har lagt seg på 15 % pluss litt til. Vi skal håndtere forholdet vårt til EU, EØS.

Og så skal vi arbeide og vi trenger deres drahjelp til å få mer kraft. Mer kraft, mer nett og mer enøk kommer vi til å trenge – fordi veldig mye mer skal elektrifiseres. Vi bør ikke komme til 2030 og være i den situasjonen at vi får kraftmangel. Og husk på kunstig intelligens – det er fantastisk, det kommer til å gi mange nye løsninger, men det er enormt kraftkrevende. Derfor er Norge attraktivt i utgangspunktet. Men jeg håper at vi også skal være det fremover fordi vi klarer å omstille og bruke den teknologien på en god måte. Og aller viktigst er det å få flere ut i arbeid fordi folk er viktigst. 

Jeg har sagt det før – og jeg kommer til å si det i morgen, i Bergen – men jeg sier det her også: Lykkes ikke Vestlandet, så lykkes ikke Norge. Eller for å gjøre det positivt: Lykkes Vestlandet, så lykkes Norge. For her er det hav, her er det kyst, her er det innland, industri og landbruk, satt sammen i et kretsløp, som gir oss mulighetene til å kutte utslipp, skape jobber og fornye oss. Vi er en kyst- og havnasjon. Og tenk dere det, vi har altså verdens nest lengste kystlinje. Det er noe å skryte av.

Vi sosialdemokrater blir ofte sagt å være ‘materialistiske’ fordi vi vil regne på hva som er viktig og hvor vi skal. Men la meg slutte med å si: Lykke er også noe å strebe etter. Jeg var med på bisettelsen til forfatteren Roy Jacobsen, som var en venn. Og han sa noe om livet som gjorde inntrykk på meg. Han sa det – ‘husk på det, at det er ikke lykke som er målet, det er mening’. Og det er mye som kan gi mening. Du kommer ikke til å være lykkelig hele livet, men du må søke mening. Og det kan være både den ene og andre erfaringen. – God helse, gode relasjoner, familie og venner, gode opplevelser, det å ha håp og se muligheter i fremtiden. Det er også noe vi skal strebe etter.

Og – som Jon Fosse skriver i en av sine romaner: ‘Det sterkaste lyset er lyset inni deg’. Det syns jeg det er verdt å ha med. – Tusen takk for oppmerksomheten! Takk til alle sammen.