Statsministerens tale til Røde Kors' landsmøte

Sjekket mot framføring (transkribert)

Kjære alle sammen,

Dette var egentlig veldig lett for meg. Jeg tror det var noen av mine planleggere på kontoret som sa – ‘må du ta den lørdag ettermiddagen?’ Men da sa jeg at ‘det må jeg’ – for ja, det å komme til Røde Kors er jo for meg – bare for å begynne der – det er jo litt som å komme hjem. Og det tror jeg er en følelse vi har gjennom hele livet – når vi er blant dem som kjenner oss hjemme i Røde Kors – og får en invitasjon til å komme til landsmøtet.

Jeg sa til Grete (Herlofson) at husker du landsmøtet i 2005, og da var vi i Tromsø, og jeg ble utenriksminister bare to uker etterpå. Så det landsmøtet, tenker jeg, var et naturlig punktum i mitt liv. – En av de mest spennende oppgavene jeg har hatt, som generalsekretær.

Men – jeg skal begynne på denne måten, dere, inn nå mot denne helgen, så gikk jeg og tenkte på alle de stedene, i hverdagen egentlig, hvor Røde Kors er relevant. – Hvor Røde Kors har en rolle i små øyeblikk i menneskers liv eller i store, dramatiske øyeblikk, i verdens mange konflikter. Og i dag hadde jeg tid til å gå en god tur i skogen. Og jeg gikk og tenkte en god del på dette.

Og mens jeg gikk der, langt inne i skogen på en topp, så kom det en kar imot meg. Og det var en som jeg gikk på videregående med, og han er sønn av Wanda Heger, og noen har kanskje lest den nye boka om Wanda – og dere vet jo hvordan dette er; nede ved resepsjonen i Røde Kors, på hovedkvarteret, så står det en hvit buss – og Wanda Heger hun var jo en som under annen verdenskrig la til rette for at man fikk ut fanger fra konsentrasjonsleirene med De hvite bussene.

Jeg tenkte – det var jo Røde Kors-relevans rett før jeg skal på landsmøtet. Hvordan kunne det ha seg? Jo, det er fordi Røde Kors er så relevant som det er.

Så gikk jeg videre i skogen. – Det ar ikke så mange ute i dag, for det var regnvær og fuktig. Og så plutselig kom jeg til dette (Støre viste et mobiltelefon-bilde på skjermen bak seg). – Ja, det er i dag, og hvor er Oslo Røde Kors nå, Hjelpekorpset? Jeg skal hilse fra alle disse flotte folkene her. De er ute på sju stasjoner rundt Vettakollen i Oslo, hvor de har øvelser hvor de som er her, skal kvalifisere seg; det er vel 140 timer de må ha for å få ett nivå på veien til å kunne bli skikkelig utlært.

Og det de her jobber med, det er en savnet kvinne, i skogen, hvor mistanken er at hun kan ha tatt altfor mye medisiner, legemidler. Og hva gjør vi med et sånt menneske når vi finner henne? Jo, vi må få henne varm. Vi må sørge for at det er frie luftveier og så videre. Jeg stoppet opp for å se på dette.

Så, dette var én tur i skogen i dag, hva gir dere meg? Nå kan jeg si takk for meg.

Anerkjenne alle tillitsvalgte og frivillige

Men jeg skal gå litt videre – for jeg synes det er – det er et eksempel på – ja, jeg kunne brukt mange andre eksempler – fra besøkstjeneste, innsatte i fengsler, noe av det jeg har vært mest opptatt av og berørt av, humanitærrett, menneskerettigheter, det er mye. – Fra fjellredning til å takle hverdagens krevende løyper i storbyen.

Og så vil jeg si til alle dere som er her nå: Når jeg er og snakker til fagforeninger og de som representerer andre; da pleier jeg å si at det å være tillitsvalgt, det er noe helt spesielt i vårt samfunn. 

Røde Kors er jo tillit. Og nå er jo dere – se på dere selv – sikkert en blanding av frivillige og tillitsvalgte, men dere er her for å representere noen. Og jeg har bare lyst til å si til dere at det er så utrolig viktig. – Det å ha tillitsvalgte i et samfunn.

Vi snakker jo om at vi er opptatt av tillit etter at kong Harald gikk bort, og at alle vare ute og markerte både sorg og støtte og vi var alle en del av det – og da er det tillit som går igjen. Tillit er en faktor i vårt samfunn. Sosial kapital – som det snakkes om – det handler om tillit. Men jeg har lyst til å takke hver og én av dere som er tillitsvalgte her i Røde Kors. Det er så viktig å være frivillig. – Fri og villig. Det er dette det handler om.

Beredskap

Jeg skal snakke – og har blitt bedt eller oppfordret til å snakke om beredskapen – i Totalberedskapsåret. Og det er jo mye beredskapssnakk i mediene. Og det trekker veldig i retning av det vi på fagspråket kaller aller øverst i krisespekteret. Og da er vi inne på en terminologi knyttet til krig og konflikt og farene ved alt dette. Dette skal vi ikke forsøke å underslå, for det er jo den viktigste jobben å hindre at noe sånt kan skje, og at vi er forberedt på å møte de tingene.

Men beredskap – og det vet jo dere, det behøver jeg ikke bruke mye tid på – det handler jo om mye mer, i livets små og store stunder, så er det jo beredskap i å kunne gå ut og finne den kvinnen som er savnet – eller hva det måtte være. Beredskap er å ta vare på det som skjer rundt oss, når uværet kommer eller når dataen svikter eller hva det måtte være.

Og vi vet at beredskap handler om planer, utstyr og teknologi, men det er verdt å si; at først og fremst handler det om mennesker. – Selv i en verden med kunstig intelligens, så er det ingen beredskap som gjør seg selv. Du kan ikke programmere en beredskap teknologisk. Det er menneskene og deres kunnskap.

Og da er det viktig også å trekke frem at frivilligheten i Norge er ikke et tillegg til norsk beredskap. Man kunne tenke sånn at man har en hel del offentlig beredskap – og så er det frivilligheten. – Men nei, frivilligheten er, vil jeg si, grunnmuren i norsk beredskap. Fordi det er – på en måte – reaksjonsmønsteret hos hver og en av oss.

Og når det er 40 000 aktive Røde Kors – frivillige med lokal tilstedeværelse over hele landet, så har selvfølgelig Røde Kors en utrolig styrke i dette. Dere er til stede før krisen, når den rammer, og etterpå. – Og særlig det siste; når kameraene har reist hjem, oppmerksomheten er borte, hvem er der til å ta seg av det som er etterpå? Det er jo veldig ofte de frivillige.

Ekstremvær og kriser

Vi har som sagt et totalforsvarsår. Og det handler jo veldig mye om at vi skal kunne håndtere situasjoner hvor veldig mange krefter må kunne finne hverandre. Jeg tror jeg har nevnt det for noen av dere før – men hvis det er noe fra Ringerike-regionen her? Ja, der var det noen – jeg var på Hønefoss da ekstremværet ‘Hans’ kom, og da var jo spørsmålet: Fant ressursene hverandre da? Hvordan kan vi oppsummere og evaluere erfaringene derfra?

Og ja, erfaringene med ekstremværet ‘Hans’ i Ringerike-regionen var utrolig løfterike. For der hadde frivilligheten og det offentlige funnet hverandre.

Ta ett eksempel: Det var 2 000 evakuerte som måtte flytte fra hjemmene sitt og bodde rundt på hoteller og pensjonater. Greit nok, men hvem hadde en plan for hva de barna til de evakuerte skulle ta seg til? Det var det plutselig noen frivillige som tok tak i. Og derfor ble det mulig å gjennomføre en evakuering. – Noen av hullene ble tettet.

Så i dette Totalberedskapsåret så er vi opptatt av å få til enda mer samarbeid og enda mer realistisk øving.

Og jeg erfarer – og det er veldig bra – at frivilligheten, dere i Røde Kors, rundt om i landet, dere inngår avtaler med kommunene. Og i de kommunene som har ting på stell, så er det avtale – med Røde Kors og Sanitetskvinnene og idretten – for i det tilfellet at noe skjer, i hele krisespekteret.

Så jeg vil oppfordre dere til å bruke dette Totalforsvarsåret, med mandat i hånd – og si gjerne at jeg har sagt det – at dere ‘melder’ dere til myndighetene og sier eller spør hvordan dere passer inn i de tilfellene at det kan skje nevnelige og unevnelige ting. – Og at frivillighetens ressurser må med når vi planlegger ute i kommunene.

Ikke først og fremst når alarmen går, for da er det for seint. – Veldig ofte. Improvisasjon er jo en del av det Røde Kors er kjempegode til. Men det å vite litt om hvilke roller man har, og at man har vært med på øving, det tror jeg er viktig. – Å avklare hvem som kan stille, hvilken kompetanse de har, og hvordan det kan innpasses. Og ta høyde for at i et typisk norsk lokalsamfunn, så kan jo én og samme person vise seg å være sykepleier, en del av Heimevernet og Røde Kors, men kan jo egentlig bare møte ett sted. Så her er det viktig med en plan. Vår ambisjon er at vi skal ha et godt formalisert beredskapssamarbeid i hele landet, og at det blir moralen.

Søk og redning og førstehjelp

Jeg så et eksempel i skogen i dag på søk og redning – utholdenhet og førstehjelp. Og her må jeg bare si hva jeg blir slått av. Røde Kors utvikler seg hele veien. Jeg leste at i 2025 gjennomførte Røde Kors 1456 søk- og redningsoppdrag. Det er bra! 174 leteaksjoner gjaldt særlig sårbare mennesker, savnede barn og personer med demens eller psykiske lidelser.

Dette tror jeg er mye mer enn det vi hadde på radaren i 2005. Og det vitner om at Røde Kors lever i sin tid.

Og ett eksempel som jeg tror gir inntrykk på mange, er utholdenheten til Røde Kors. – Igjen, når lyset ble skrudd av, så er dere med videre. Og det var det eksemplet – vi fulgte i mediene om en fjellvandrer som ble funnet i live etter seks døgn. Og det er jo verdt å tenke tanken; hvis man hadde gitt seg etter fem, så hadde det gått helt galt. Så beredskap er godt trente mennesker som holder ut litt lenger og leter én gang til.

Et annet eksempel, det var det toget oppe i Svenningsdal i 20 minusgrader. Da går det ganske fort til at det blir kritisk. Og også der var Røde Kors.

Og så er det det eksempelet jeg husker fra min tid, og det tror jeg at jeg siterte sist ifra jeg var på landsmøtet i Røde Kors, opp fra Vågåvatnet. Jeg elsker den historien. Det var et helikopter som nødlandet ute i vannet. Det pleier å gå galt. Og om bord i det helikopteret, hva skulle man gjøre med dem. Så det ble ringt etter nødetatene. Og da nødetatene kom – og la oss tenke at de kom ganske fort – da sto allerede de to fra helikopteret på land. For da hadde han lokalmannen i Røde Kors – han hadde en båt i et naust nede ved vannet som han hadde låst opp, rodd ut og hentet dem og tatt dem tilbake igjen. Så det er jo en fantastisk nydelig og vakker historie.

Og så tror jeg det er mange som også har kjøpt Røde Kors' egenberedskapskasse. Det er jo det lille rådet om å ha noe ekstra hvis det blir en krise; hvis strømmen går, eller det er ekstremvær, eller noe annet unormalt. Og hjemme hos meg i huset hvor jeg bor – det vil si det huset jeg vokste opp i – der var det nede i garasjen en sånn svær boks vi sto på når vi skulle ta ned syklene fra taket. Og da spurte jeg faren min en gang: Hva er i de boksene? Jo, det er bokser med margarin som vi kjøpte inn tidlig på 60-tallet i tilfelle det skulle knipe. Og det var de vi sto på når vi skulle hekte opp ski og sånn etter sesongen. – Og så på slutten av 80-tallet så åpnet jeg denne margarinboksen. Jeg vil ikke si at jeg spiste av den, men den var ikke verst. – Så den kassa til Røde Kors den kan vi ha glede av senere.

Så deltok i 2025 over 62 000 mennesker på førstehjelpskurs. Det mener jeg er en skikkelig god sak. – Det må dere bare lene dere enda mer på. Det bør være sånn at man kan gi til utdrikningslag og i gaver til folk i alle aldre – det å få et førstehjelpskurs. Og jeg mener at alle bør ta et kurs hvert femte år. Det er det jeg har fått råd om, og det tror jeg også er veldig klokt. – Så var noen eksempler om det.

Trygge lokalsamfunn, besøkstjeneste og mer

Trygge lokalsamfunn. – Det må vi ha som mål å kunne få ut av et totalberedskapsår. Vi lever livene våre i lokalsamfunnet, vi lever livene i kommunen. Et av de kjedeligste ordene i politisk vokabular, det er kommuneøkonomi. – Det er kjedelig, det. Skikkelig kjedelig, men det er jo så viktig. – Fordi det finansierer det viktigste i livene våre. Og sånn er det også med lokalsamfunnene og beredskapen.

Og la meg si det sånn: Røde Kors er jo så viktig fordi dere er i beredskap hver dag alarmen ikke går. For den går jo stort sett bare i ekstraordinære situasjoner. Og mennesker lever ikke bare ekstraordinære liv.

Det at dere motvirker ensomhet og utenforskap – det er utrolig viktig. Og for å bare nevne noen tall, for at dere skal vite at jeg vet: Fellesverket hadde nær 128 000 besøk i 2025, Gatemekling, nær 4 500 ungdommer, og Barnas Røde Kors hadde rundt 7 000 deltakere.

Det er ikke aktiviteter når alarmen går, men det er aktiviteter som gjør oss bedre stilt når den går. Og tidlig innsats er jo ikke bare hjelp på offentlige kontorer. Tidlig innsats er blitt et sånt stikkord man bruker i alle punkter i samfunn og i politikk. Men det skjer på Leksehjelpen, det skjer på Fellesverket, det skjer på de arrangementene som bringer folk sammen, hvor vi forebygger utenforskap og kriminalitet og konflikter.

Og et siste tall, over 25 000 i Røde Kors’ besøkstjeneste; det er jo én ting at det motvirker ensomhet, men det er også et nettverk som har stor betydning i en krise. Og det er jo slik at omsorg, det er faktisk også beredskap. Og jeg er veldig glad for at totalberedskapsåret da kan utvide hva dette egentlig betyr. Det er ikke bare hva som skjer når du ramler sammen, fysiske ressurser, når alarmen går.

Og så har vi noen aktiviteter som jeg husker vi begynte å jobbe med i min tid, og som dere har tatt veien videre med. Dette med i kriminalomsorgen på veien fra soning til bolig, arbeid, ny tilhørighet. – Og 9 000 innsatte deltok i Røde Kors' visitortjeneste i fjor, og 1000 i ‘Nettverk etter soning’. 

Det siste møter jeg noen ganger rundt om på aktiviteter; de som har vært med på det. Og det å se resultatene av det er utrolig rørende. Særlig han som ga meg en vaffel på Sagene bydelsdag da jeg gikk forbi der. Han tilhørte ‘Nettverk etter soning’ og mente at hvis det var én ting han kunne nå, så var det å steke vafler. Og han og jeg fikk skikkelig god kontakt og det var bra.

Jeg nevner alt dette som eksempel – Røde Kors – for at dere må fortsette med dette. Og dere må fortsette med å være det som vi kaller det – Ole Jørgen, nå ser jeg deg der nede – vi kaller det ‘velferdssamfunnets sporhunder’. Dere finner ut ting før andre.

Og så er det ofte slik, og jeg må forklare det i mange sammenhenger, at mye av det dere finner ut som har med velferd å gjøre; utfordringen med det er at vi som stat ikke kan rulle ut det over hele landet. Men vi lærer av – og det har vi gjort i over 100 år – det Røde Kors oppdager.

Vi skal avdekke, hindre og lindre nød. – Og noen misforstår og sier dette er en ‘nøytral organisasjon’, men de vet ikke forskjellen på nøytralitet i Røde Kors-versjonen og det å være distansert. Å avdekke, hindre og lindre nød er et utrolig operativt, sterkt mandat.

Og eksemplene på det jeg nevner nå, fornyelsen i å utvikle nye tjenester, og det å kunne være den nye frivilligheten – fordi folk er ikke i dag, enten det er i partier, fagbevegelse eller menigheter, ‘fra-vugge-til-grav-medlemmer’; de ser seg rundt på hvor det kan være meningsfullt å engasjere seg. Og jeg har nevnt det før: Det Røde Kors har vært flinke til, mange av dere, er å finne det tilbudet som gjør at jeg, som har to timer i uka hver torsdag og ønsker å bidra, jeg har en mulighet til å finne noe å bidra med. Så det takker jeg dere for. Det er utrolig viktig at dere forebygger mye i samfunnet vårt. Og det gjør beredskapen sterkere.

Internasjonalt

Så skal jeg runde av med det internasjonale. Jeg vet at det er en del internasjonale gjester der borte. – Jeg håper dere kan følge oversettelsen. De nikker – det er bra.

Røde Kors har et fantastisk internasjonalt mandat. Vi var med landsstyret til Solferino i 2004, tror jeg. Og det er jo noe som gjør et sterkt inntrykk når du går der. Og sitatet fra Henri Dunant i boka «A Memory of Solferino» fra 1862, der de slaktet hverandre ned på slagmarken, og så går han rundt og så sier han: «… og kvinnene i Castiglione, som så at jeg ikke gjorde noen forskjell på nasjonaliteter, fulgte mitt eksempel og viste den samme godhet mot disse mennene som hadde så ulik bakgrunn, og som alle var fremmede for dem. Tutti fratelli, gjentok de følelsesladet …» Det var altså ikke venn eller fiende, det var bare ofre. Og ut av den idéen, så skriver han videre; «… skulle det ikke være mulig, i tider med fred og ro, å opprette hjelpeforeninger med det formål å sørge for at de sårede i krigstid får pleie av ivrige, dedikerte og godt kvalifiserte frivillige?»

Det var utgangspunktet – og en tekst som det kan være verdt å minne om nå også. For alt det vi gjør, og det dere gjør, der ute i den norske hverdagen i lokalsamfunnene, er egentlig en forlengelse av denne medmenneskelige tanken, som jeg tenker det er utrolig viktig å slå ring om.

160 år etter så er jo verden et sted hvor dette trengs – mer enn noen gang. Vi ser at Solferino ikke var unikt, verken historisk eller geografisk. Og uansett hvilket syn vi har på både mennesker og historien, så tror jeg vi må leve med at sånn kan det komme til å bli videre fremover også. Og desto mer så er det viktig at Røde Kors ikke er ‘en datostemplet idé’, men dette er noe vi må leve og løfte sammen.

Det som opprører meg, og det kan hende at det har noe med Røde Kors-bakgrunnen å gjøre, det er jo bruddene på internasjonal rett, på rettsordenen. Og det snakket sikkert Åsmund Aukrust om i går til dere, og jeg og Espen Barth Eide snakker ofte om dette. Og særlig bruddene på humanitærretten, som jo er en rett som er kommet og blitt styrket som følge av krig. Og blitt styrket i etterkant av krig.

Man blir jo litt sånn skjelven og tenker på – om det må en ny krig til for at man skal kunne utvikle dette videre? Her er Røde Kors viktige. Og jeg vil berømme Norges Røde Kors for alltid å ha lagt vekt på beskyttelse av humanitære arbeidere og respekten for humanitærretten. Det er, etter min mening, en del av førstelinjeansvaret vårt. Og der er det dessverre veldig mye å ta av.

Og derfor så har jo jeg ansvar for, som politiker, å fordømme Russlands angrepskrig mot Ukraina. – Intet skille mellom sivile og militære. Tvert imot. Angrep som målrettet tar ut sivile og deres infrastruktur. – Og det er klart, også når en president truer med å utslette all infrastruktur i et land fra talerstolen, så er det i ord brudd på humanitærretten, som vi også må ha mot til å si ifra om.

Og så tenker jeg på at Røde Kors i Norge sammen med 190 nasjonalforeninger utgjør det største humanitære nettverket i verden – sammen med ICRC. Og det taler til Norges Røde Kors sin kvalitet at ICRC har dette unike samarbeidet med dere i sitt samarbeid med norske myndigheter. Jeg har stor respekt for ICRC, og jeg vet at de har ganske høye krav til hvem de samarbeider med av nasjonalforeninger. Og fremst blant dem, hører jeg hele tiden, er Norges Røde Kors, og det er både jeg og dere stolte av.

Så – til eksempler fra de gjestene vi har her nå, og som jeg også har sett og møtt: Ukraina Røde Kors – er en av de største humanitære aktørene i det landet, som står imot, med 5 000 ansatte, 8 000 frivillige. Og siden krigen startet, så har mer enn 13 millioner mennesker fått humanitær hjelp. Og jeg har sett det på besøk til Kiev og traktene rundt om.

Og i Sudan, en av vår tids aller mest opprørende humanitære kriser, så støtter Norges Røde Kors Sudans Røde Halvmåne med faste og mobile helseklinikker. – Dere vet hvordan dere får det frem. Og i Gaza – lang tid i samarbeid med palestinske Røde Halvmåne sine ambulanseteam og helsearbeidere. Og til tross for gjentatte og målrettede angrep på frivillige ansatte, så dukker de opp igjen og er i stand til å komme til unnsetning.

Og så er det selvfølgelig en helt spesiell oppgave som Røde Kors inngår i, som jeg også vil trekke frem. Det ser vi mer av nå. Hvert år skilles tusenvis av mennesker fra familiene sine. De blir savnede. Mest opprørende er det når det er barn som blir fjernet fra sine foreldre. Og en av de eldste aktivitetene i bevegelsen er jo oppsporing av savnede personer. Og det kan gjelde hun ene jenta som blir savnet inne i skogen utenfor Oslo. Eller et barn som kommer bort fordi krigen rammer.

Så gode venner, på en lørdag ettermiddag, hold fast i verdiene. – Og klare å skille dem fra det at Røde Kors er ‘passive’ fordi vi er nøytrale. – Nei, det er snakk om å være en pådriverkraft for det humanitære. Trygghet skaper vi i fellesskap. Tillit er ikke en ‘myk verdi’ ved siden av beredskapen, det er kjernen i beredskapen.

Og så vil jeg avslutte, helt til slutt, med å si at vi heller ikke skal være flaue over å si at kanskje det aller beste med frivilligheten er at det er så flott å være med selv. Man kommer tilbake etter et besøk eller et eller annet oppdrag for frivilligheten, og så snakker man gjerne om de man har hjulpet. Men det er en helt ærlig sak å si at det var jo en veldig fin ting å få være med på dette selv også. Og det tror jeg er viktig når vi kommuniserer til andre og rekrutterer andre, at frivilligheten er en sånn toveis affære.

Så – gratulerer med landsmøtet. Hold høyden! Og tusen takk for meg.