Statsministerens tale ved åpningen av Festspillene i Bergen
Tale/innlegg | Dato: 27.05.2026 | Statsministerens kontor
Av: Statsminister Jonas Gahr Støre (Torgallmenningen i Bergen)
– Det å dele kultur – å gjøre tilgjengelig for alle – som Holberg skrev – å bygge fellesskap ved at vi samles om noe større – det skaper samhold, håp og grunnlag for fred. Og det trenger vi – i urolige, omskiftelige tider. Som nå. For språket – musikken – er jo også noe universelt, sa statsminister Jonas Gahr Støre.
Sjekket mot framføringen
Deres kongelige høyhet,
kjære feststemte bergensere,
og nystemte gjester fra alle byer og land,
Takk til dyktige talenter i Ungdomssymfonikerne, med solistene Alma Kraggerud og Victoria Randem.
Og det finnes jo ikke noe mer norsk enn Ole Bulls «Sæterjentens søndag» – det har vi nå hørt og følt.
Jeg var i går på det som kanskje er enda mer norsk – på rundtur i Hardanger; Norheimsund, Ulvik – og så til Voss. – En reise i postkort, «der strondi er grøn», som Olav H. Hauge skrev. Jeg rakk også innom hans dikterbolig.
Steder med identitet og selvbevissthet. Og nå fikk jeg også lydsporet. Takk!
Gode venner,
I et av sine skuespill skrev Ludvig Holberg: «Når man vil gjøre noe, så må man gjøre det så, at det kan høres og spørres».
Ja, når vi kommer med fly til Bergen, så står det «BERGEN?», så det spørres. Og det er jo det som gjelder i Bergen nå i disse dagene – kulturbyen, handelsbyen, verdensarvbyen – med de mange, kjente kulturpersonligheter.
Det var Holbergs poeng: Kultur må være tilgjengelig!
La oss tenke over at det er et ganske radikalt budskap, i historisk forstand. Kulturen kan ikke bare være for de få.
Og altså – man må «gjøre det så, at det kan høres og spørres». Det skal høres! – La det bli lyd! Mye lyd!
Og jeg som kommer fra øst, fra den andre siden av fjellene, der nede i de mørke dalene – der er det trist, gode bergensere – jeg tenker at det passer at dette sies i Bergen.
For bergensere – det er folk som høres!
Festspillene desto mer!
Og vi andre – vi er lutter øre.
For dere har rett: Kultur skal merkes og høres og føles og huskes.
Og vi skal undre oss og glede oss – og vi skal spørre.
For god kunst er ikke likegyldig. God kunst er ekte liv.
Å få være med og åpne Festspillene – på Festallmenningen – er en stor ære.
For 74. gang – et nytt Festspill som setter oss i stevne – her i Bergen, og det er også en stor dag for hele Norge.
Ingen festival i Norge er eldre,
ingen er større,
ingen er mer patriotisk,
ingen er mer internasjonal,
ingen er mer glad i tradisjoner,
ingen er mer nyskapende.
Bergen er Festspillene, og Festspillene er Bergen. – Gratulerer med det!
Og så kan vi si – i overført betydning, i disse fotballdager – Festspillene er ingen lokal divisjon. Festspillene er Champions League. Det ypperste.
Rammet inn av det vakreste. – Naturen.
Og i Bergen klarer du deg godt så lenge du har fjell og musikk.
Ved alle høystemte anledninger i Bergen – og de er mange – så begynner eller slutter vi med å synge Nystemten. – Og vi har nesten kommet dit at nå kan jeg teksten, jeg slipper å mime.
Og det er et av de trekkene som jeg beundrer ved Bergen – og som du ikke så lett skaper helt uten videre – tradisjonene, kulturen og det er stoltheten – som deles av de mange.
Jeg har nå gått litt inn i teksten til Nystemten – som dere er født med – men ikke jeg.
Men jeg lærer:
I sangen er fortellingen om en kar som tar med seg citharen – opp på fjellet, Ulriken – for å nyte utsikten og se lysere på tingene.
Ikke med en god bok, sitteunderlag, pulsklokke eller mobiltelefon, nei – et nystemt strengeinstrument. Men det er mer alvorlig enn som så i denne sangen. Hva hadde han i tankene?
Jo, han «tænkte paa Bauner, om de skulde brænde og byde mandskap, mod fienden opp».
Og «baune» – har jeg lært – var et stort bål som varslet om fiender på vei. – Datidens sms-varsel, umulig å slå av, en slags samfunnsberedskap.
Hva skulle han da med en cithar – i møte med slike trusler? Hvilke strenger kunne han spille på nå?
Det bringer meg til å si – i denne litt krevende tiden vi lever i:
Kultur kan bidra til fred.
Nordahl Grieg skrev i «Til Ungdommen» at «krig er forakt for liv». – Og jeg vil si; forakt for kultur.
Og riktig ille er det i vår verden – når mektige herskere maner frem en ego-kultur som splitter, nører opp under konflikter, dømmer folk og stenger andre ute.
Men det å dele kultur – å gjøre kulturen tilgjengelig for de mange – som Holberg skrev – og som vi gjør her under Festspillene –– å bygge fellesskap ved at vi samles om noe større – det skaper samhold, håp og grunnlag for fred.
Og som gode Lubna (Jaffery) minner oss om i Totalforsvarsåret – der hører kultur hjemme – som en del av beredskapen.
Det trenger vi – i urolige, omskiftelige tider, som nå.
Språket – musikken – er jo universelt.
Hva gjorde Ungarns nye folkevalgte, etter et demokratisk valg hvor de tok demokratiet tilbake – jo, de sang «An die Freude» (Schiller) høyt, høystemt over torg, fra Beethovens niende symfoni, Europas nasjonalsang.
Musikk kan samle.
Og vår mann på Ulrikens topp – han «følede Freden» og grep til sin «cithar med legende haand», som det står i sangen.
Han grep til instrumentet.
Fjell og musikk. Natur og kultur.
Og jeg tenker: Vi tar jo med oss barn og barnebarn opp på fjellet – for at de skal se og oppleve; at «fjell er fjell, og Herren har vege dei» (Olav H. Hauge).
Utsikten, friheten, luften, finne en sti, legge en stein på varden.
For vi mennesker – vi «lever ikke bare av brød alene».
Mennesker er mer enn kropp og kalorier.
Mennesker trenger tilhørighet og trygghet –
og slik er musikk og kultur på sitt beste –
byggesteiner i sterke felleskap, små og store.
Så la meg runde av med det:
Vi trenger å høre stemmer fra andre folk,
musikk fra andre land,
smaken fra andre kjøkken,
bilder fra andre landskap,
og nye fortellinger.
For la oss si det til hverandre; vi skal ikke bli oss selv nok.
Og det er en festival verdig – den åpner opp.
Festspillene gir oss dette – alt som ikke er brød.
Men fullt av næringsstoffer likevel.
Så jeg vil berømme festspillprogrammet – hvor mye som nettopp er for og med barn og unge og familier. – De begynner der.
I regjeringens Plan for Norge er «Trygghet for barn og unge» én av fem hovedprioriteringer.
Knapt noe er viktigere i disse dager enn å trygge barna våre som skal leve lengst i landet.
De skal delta, oppleve og engasjeres av kulturen, og slippe å bli passivisert av algoritmene i de sosiale mediene. Vi må rett og slett befri dem med god kultur.
Og Festspillene kommer jo her med the real thing.
Med høyst levende musikere – som du kan se og ta på – og skuespillere, nye toner, neste generasjons musikere, gateteater, sirkus, lek og dans, og Nattjazz.
Kultur på ekte.
Ikke fra en liten flammende, flimrende skjerm i lomma, men på en ekte scene nær deg.
Og det er ekte, levende kultur som kan skape «drømmer på vår jord», som vi nå skal synge ganske snart.
Her vi alle står, «furet, værbitt»
midt i den vakre byen Bergen,
med blikket mot Løvstakken eller Fløyen eller Ulriken,
eller mot Statsraaden (Lehmkuhl) – som har kommet hjem etter avsluttet seilas,
eller en vestlandsfjord der jeg var i går,
eller med blikket mot alle vi er så glade i.
La det bli lyd! Mer lyd! La lyden nå ut til alle.
Gratulerer med de 74. Festspillene i Bergen.