Sjekkes mot framføringen

Deres kongelige høyhet,
kjære feststemte bergensere,
og nystemte gjester fra alle andre byer og land,

Og takk til dere – unge, dyktige talenter i Ungdomssymfonikerne, med solistene Alma Kraggerud og Victoria Randem.

Ole Bulls «Sæterjentens søndag» er vel noe av det norskeste som finnes.

Jeg var i Hardanger i går, Norheimsund, Ulvik – og så til Voss. – En reise i postkort, «der strondi er grøn», som Olav H. Hauge skrev. Steder med identitet og selvbevissthet. Og nå fikk jeg lydsporet. Takk!

I et av sine skuespill skrev Ludvig Holberg: «Når man vil gjøre noe, så må man gjøre det så, at det kan høres og spørres». – Og det skal vi tro på, fra en av Bergens – kulturbyen, handelsbyen, verdensarvbyens – mange, kjente kulturpersonligheter.

Dette var Holbergs poeng: Kultur må være tilgjengelig for alle! Det var radikalt.

Og altså; man må «gjøre det så – at det kan høres og spørres». Intet mindre. Det skal høres! – La det bli lyd!

Og jeg som kommer fra øst, den andre siden av fjellene, ned gjennom dalene; jeg tenker at det passer at dette sies i Bergen.

For bergensere er jo et folk som høres!

Festspillene desto mer!

Og vi andre – er lutter øre.

For dere har rett: Kultur skal synes og merkes, og føles og høres.

Vi skal undre oss og glede oss, og bli beveget og begeistret.

Og vi skal spørre.

For god kunst er ikke likegyldig. Kultur er liv.

Godtfolk,

Å få være med og åpne Festspillene – på Festallmenningen – er en stor ære.

For 74. gang setter et nytt Festspill oss i stevne. Viktig for Bergen. Viktig for hele Norge.

Ingen festival i Norge er eldre,

ingen er større,

ingen er mer patriotisk,

ingen er mer internasjonal,

ingen er mer glad i tradisjoner,

ingen er mer nyskapende.  

Bergen er Festspillene, og Festspillene er Bergen.

Men Festspillene er altså ingen lokal divisjon. Festspillene er Champions League.

Det ypperste.

Rammet inn av det vakreste. – Naturen.

Og i Bergen klarer du deg godt så lenge du har fjell og musikk.

Ved alle høystemte anledninger i Bergen – og de er mange – begynner eller slutter vi med å synge Nystemten.
 
Nok et trekk ved Bergen og bergensere jeg beundrer; tradisjonene, kulturen og stoltheten – som deles – av de mange.

Jeg har gått litt inn i teksten til Nystemten – som dere er født med – men ikke jeg.

Uansett, jeg lærer:

I sangen er det en kar som tar med seg citharen – opp på fjellet, Ulriken – for å nyte utsikten og se lysere på tingene.

Ikke med en god bok, sitteunderlag, pulsklokke eller mobiltelefon, nei – et nystemt strengeinstrument.

Men hva hadde han i tankene?

Jo, han «tænkte paa Bauner, om de skulde brænde og byde mandskap, mod fienden opp».

Og «baune» – har jeg lært – var et stort bål som varslet om fiender på vei. – Datidens sms-varsel, umulig å slå av.

Men hva skulle han da med en cithar?

Hvilke strenger kunne han spille på nå?

Gode venner,

Jeg tror at kultur kan bidra til fred.

Nordahl Grieg skrev i «Til Ungdommen» at «krig er forakt for liv». – Og jeg vil si; forakt for kultur.

Og riktig ille – når mektige herskere maner frem en ego-kultur som splitter, nører opp om konflikter og stenger andre ute.
 
Men det å dele kultur – å gjøre tilgjengelig for alle – som Holberg skrev – å bygge fellesskap ved at vi samles om noe større – det skaper samhold, håp og grunnlag for fred.

Og det trenger vi – i urolige, omskiftelige tider. Som nå.

For språket – musikken – er jo også universelt.

Hva gjorde Ungarns nye folkevalgte da de kom sammen – jo, de sang «An die Freude» fra Beethovens niende, Europas nasjonalsang.

Musikk kan samle.

Og vår mann på Ulrikens topp – han «følede Freden» og grep til sin «cithar med legende haand», som det står i sangen.

Han grep til instrumentet.

Fjell og musikk. Natur og kultur.

Og jeg tenker: Vi tar jo med oss barn og barnebarn opp på fjellet – for at de skal se, oppleve.

Utsikten, friheten, luften, finne en sti, legge en stein på varden.

For vi mennesker «lever ikke bare av brød alene».

Mennesker er mer enn kropp og kalorier.

Mennesker trenger tilhørighet og trygghet –

og slik er musikk, kunst og kultur –

byggesteiner i sterke felleskap, små og store.

Vi trenger å høre stemmer fra andre mennesker,

musikk fra andre land,

smaken fra andre kjøkken,

bilder fra andre landskap,

og nye fortellinger.

For ja – vi lever ikke bare av brød alene.

Og Festspillene gir oss det – alt som ikke er brød.

Men fullt av næringsstoffer likevel.

Jeg vil berømme festspillprogrammet – hvor mye er nettopp for og med barn og unge og familier.

I regjeringens Plan for Norge er «Trygghet for barn og unge» én av fem prioriteringer. – Knapt noe er viktigere – for de unge skal leve lengst i landet.

De skal få delta, oppleve og engasjeres av kulturen, og slippe å bli passivisert av algoritmene i sosiale medier.

Og Festspillene kommer jo her med the real thing.

Med høyst levende musikere og skuespillere, nye toner, neste generasjons musikere, gateteater, sirkus, lek og dans.

Kultur på ekte.

Ikke fra en liten flimrende skjerm i lomma, men på en scene nær deg. Ekte.

Og det er ekte, levende kultur som kan skape «drømmer på vår jord», som vi nå skal synge.

Her vi alle står, furet og værbitt,

midt i den vakre byen Bergen,

med blikket mot Løvstakken eller Fløyen eller Ulriken,

eller en vestlandsfjord, der jeg var i går,

eller med blikket mot alle vi er så glade i.

La det bli lyd! Mer lyd!

Gratulerer med de 74. Festspillene i Bergen.