Sjekket mot framføringen (transkribert)

Kjære Michael Melchior, kjære venner,

Takk for invitasjonen – til den litt uvirkelige begivenheten for å takke av Michael Melchior. 

Jeg tenkte – gjerne takke! – men takke av? Det går ikke – fordi Michael er en som aldri går av – han går på – tenker jeg.

Michael Melchior har vært den kloke jødiske lederen – veilederen, røsten, inspirasjonen og veiviseren – et menneske med en ganske særegen religiøs, politisk og medmenneskelig integritet – en som vi har kjent, hørt og lyttet til gjennom over 50 år.

Selv når du ikke har bodd fast her – så har jeg følt at din stemme alltid har vært et sted i norsk samtale.

En kontinuitet. 

En menighets stemme. 

Det jødiske samfunnets røst utad. 

Men mer enn det:

Stemmen for troen på at fred – selv i ‘det hellige land’ – alltid er mulig – at fred aldri kan defineres utenfor menneskenes rekkevidde.

Og at troen på denne muligheten faktisk kan forankres i troen selv – og i politikk.

Og jeg mener at denne stemmen har vi trengt. Og denne stemmen vil vi fortsatt trenge. 

For det jødiske miljøet i Norge er lite – av fryktelige historiske grunner – som vi hørte sist – og som vi alle kjenner.

Michael, du har spredt kunnskap ut i det norske samfunnet – som har vært helt nødvendig – ut i det moderne Norge.

Du har sagt ifra når det trengtes. Det har også vært nødvendig.

Fra din første tid som rabbiner på 1970-tallet. Alltid med den vennlige – og samtidig ‘insisterende’ – danske, etter hvert litt mer dansk-norske stemmen. – Som kanskje har gjort at vi har lyttet litt ekstra godt etter. 

Vennlig stemme – ja, men også med en egen intensitet – som at noe står på spill, det er det som teller – og formidlet klare budskap.

Og – jeg vil gjerne bruke anledningen her, personlig og på vegne av regjeringen og det norske samfunnet, til å trekke frem tre viktige sider ved Michael Melchiors livsverk:

For det første,

Jeg vil takke deg for å ha løftet fram jødiske verdier, tradisjoner, og som vi hørte – undervisning for barn, og jødisk liv og kultur i Norge. Spredt kunnskap til dine – og også vært en lærer for alle oss andre.

Du har gjort en betydelig innsats for å bevare og utvikle det jødiske samfunnet. – Det er lite, men viktig, og du har gjort det til en mer synlig, stolt og levende del av vårt felles samfunn – det jeg liker å kalle det norske ‘vi’.

Du har vist at jødisk identitet er en ressurs – som nettopp vi, det norske mangfoldet, det norske samfunnet, trenger – for at vi skal bli romsligere, og bli oss selv, vil jeg si – det vi er – i samtiden.

Du har også stått støtt i en tid preget av det vi må kalle med sitt rette navn – nemlig en tid med antisemittisme.

Uakseptable holdninger, som ikke hører hjemme i vårt samfunn, men som ikke dør ut – det er som gift – men vi finner ikke noen ‘vaksine’ mot dette. 

Det er en vond understrøm – som jeg, vi, norske myndigheter gjør det vi kan for å bekjempe med ulike tiltak – men som altså ikke blir borte, som ikke forsvinner. Men det betyr bare det – at vi ikke må gi opp, vi må lære og vi må kjempe videre.

Men i slike vanskelige perioder har du, Michael, bidratt til trygghet og samhold – når mange har følt uro.

Og så du har minnet oss om dette veldig viktige, historiske forhold – at den største forbrytelsen ikke startet med den største forbrytelsen; det startet i det hverdagslige, i samtalene, ordbruken – og i grensene som ble flyttet. 

Michael, du har ofte stått frem i det offentlige ordskiftet – også når det har vært krevende. Du har kommet til meg – og andre – med dine bekymringer – og med dine råd – og noen ganger også det jeg vil kalle formaninger. 

Samtalene våre har vært gode og berikende. Enten de har vært på et kontor eller i et hjem, som hjemme hos meg.

Jeg husker – som ett eksempel – 80-årsmarkeringen for aksjonene mot jødene, i Oslo rådhus i november 2022. Da holdt du, Michael, det jeg vil kalle en engasjert tale – foran en fullsatt sal. Du tok opp konkrete ting – i tillegg til at du som alltid ga en høyere himmel – som kosher-mat til innsatte i fengslene og frykten for kutt i bevilgningen til Jødisk bo- og seniorsenter. Bevilgningen ble selvsagt videreført.

Du sa den gangen at ‘jødiske barn opplever å bli mobbet i skolegården’. Det var i 2022. Dette har neppe blitt bedre etter terrorangrepet 7. oktober 2023. For mange er situasjonen blitt vanskeligere:

Mobbing, hets, uforsonlig debatt, ubeskrivelige kommentarfelt, grupper som utnytter den fryktelige dagen 7. oktober til sine formål.

Det skal være trygt i Norge å bære Davidstjernen, sette den sjuarmede lysestaken i vinduet, og vise alle andre symboler og ritualer. Hvis ikke så har vi som storsamfunn feilet. Det må være listen vi legger.

For det andre,

Melchiors metode – hvis vi kan kalle det det – er alltid, nesten som ‘på trass’, å bygge broer – mellom religioner, kulturer og ulike livssyn. Å få mennesker til å møtes.

Du ble invitert til Menighetsfakultetet på 1980-tallet for å snakke om forholdet mellom synagoge og kirke. Der du også møtte representanter for den norske Israelsmisjonen – som kanskje var det aller første møtet mellom disse to miljøene.

Melchiors metode er å ha troen på dialog, også når motsetninger har vært dype – ja, særlig da. Og troen på dialog er å ha troen på fred.

Du har skapt samtaler der andre skapte splid – og sett muligheter for fellesskap der andre har sett uoverstigelige forskjeller. Der du har sett kimen til en samtale har du vært en brobygger.

Melchiors metode har vært å vise at du kan stå fast ved egen identitet og tro, samtidig som du møter andre med respekt og raushet. – Ja, kanskje er det selve forutsetningen; å kunne stå støtt selv.

Det er som i naturen. Et tre med sterke grener som strekker seg mot andre trær, har gjerne dype røtter. Og det har du.

For det tredje,

Så vil jeg takke deg for alt ditt engasjement for fred, sameksistens og dialog i Midtøsten, ‘det hellige land’ – og for hvordan du også har vært en viktig – og til tider, alternativ stemme i israelsk politikk.

Du har vist at religiøse ledere kan spille en viktig rolle i fredsbygging. Ikke minst når det gjelder å finne håp og menneskelighet – de universelle verdiene – også i vanskelige konflikter.

Du vet at selv om mennesker tror forskjellig – så har de en tro, de aller fleste – og særlig i Israel og Palestina. 

Det har for meg vært lærerikt å lytte til deg, Michael og høre om din ‘tro på troen’. 

Jeg har fulgt med på norske kirkeledere som har reist til ‘det hellige land’ og trukket linjer mellom kristne og jødiske trostradisjoner. Det kan nok ha vært krevende. – Men du Michael, du har gjort noe enda mer krevende, du har trukket dette sporet et stort steg videre – gjennom nettverkene med religiøse ledere innen islam – og med stort mot møtt de som har vært knyttet til palestinske politiske bevegelser.

Melchior har gjennom mange år hatt kontakt både med jødiske, muslimske og kristne ledere. Budskapet er like enkelt å oppfatte som det er komplisert å virkeliggjøre:

Fred kan ikke bare skapes gjennom politikere eller diplomater. – Fordi de fleste konflikter har en sterk religiøs dimensjon.

Du har sagt at ‘en religiøs konflikt ikke kan løses politisk’. Det må vi ta til oss. Religion behøver ikke bare være en del av problemet. Religion kan også være en del av løsningen.

Du vet hvor viktig det er å snakke med mennesker man kan være dypt uenig med – men hvor alle ønsker et bedre liv.

Det betyr jo ikke å være politisk nøytral – eller verdinøytral. Det betyr å løfte fram alle menneskers menneskeverd. Det finnes jo i alle religioner.

Skapt i Guds bilde. Skapt for fellesskap med andre mennesker.

Til slutt, 

Michael, som overrabbiner har du vist oss at tro ikke handler om min eller din tro, eller om avstand mellom mennesker, eller om distanse i hverdag eller livsanskuelser – men om ansvaret vi har for hverandre, våre medbrødre og medsøstre.

Om kjærlighet og medmenneskelighet. Og om håp. 

Og så fra meg til deg: I disse årene har vi blitt kjent, du og jeg.

Og på en dag som denne, vil jeg takke både deg og Joav for at dere hadde mot til å stå opp og si i fra de gangene jeg ble gjenstand for harde personlige angrep.

Jeg vet det krevde mot. Og slikt glemmer jeg ikke.

Takk, Michael. Og takk for oppmerksomheten.