Statsministerens tale ved minnemarkeringen på Utøya

                                                                                    Talen som fremført 

Kjære alle sammen,

Jeg sier – som vi sa det i Oslo tidligere i dag: Det er på en dag som denne godt å komme sammen.

Det er en dag med sorg, men det er også en dag med kraft.

Og det er riktig som det ble sagt, at denne bakken har ikke det liv som den har under leiren, men det er fortsatt en bakke med kraft i budskapet.

Og vi slår ring om dere – som mistet, dere som bærer sorg og savn – og dere som nå deler erfaringer som ingen skulle måtte bære.

Men det er på en måte også å leve opp til et ansvar å gjøre det.

Jeg vil også bruke anledningen til å takke – Gaute (Børstad Skjervø), dere i AUF, som gjennom ledelsen siden 2014 har gjenreist denne øya, intet mindre.

Ikke som et monument, men som et sprell levende sted for demokrati og håp.

Derfor sier jeg igjen at det er godt å komme sammen, det er fint å være her.

*

14 somre har gått siden terrorangrepet, og vi minnes de 77 som ble drept – vi leser opp navnene, vi gjør det to ganger i løpet av dagen – og det er egentlig like sterkt hver gang.

Og til alle dere som mistet en søster, bror, et barn, en venn, og som bærer tapet videre hver eneste dag: Vi skal bære videre sammen med dere, ikke bare i dag, men hver dag. – Som samfunn og som nasjon.

Og som biskopen sa i dag – vi er «felles-skapt» – det er et Per Fugelli-sitat, som jo bygger ordet fellesskap fint ut.

*

Jeg tror det var, gode venner, i 2021 – 10 år etter – at tonen og erkjennelsen rundt 22. juli tok en dreining.

Gaute var inne på det; i 2020, det Ina (Libak) sa; hun var jo en person som ble rammet og som gikk gjennom en reise selv i hva hun snakket om og hvordan hun snakket om det.

Tonje (Brenna) hadde skrevet sin bok.

Det kom frem vitnesbyrd som var sterke, som tydeligvis hadde måttet ha modning. Det kan vi forstå.

Jeg mener det var to måter den dreiningen kom på:

For det første, en større erkjennelse og ærlighet om at angrepet ikke var tilfeldig, ikke noe som rammet alle og hele Norge likt – ja, alle ble berørt – men det var målrettet utført mot AUF og Arbeiderpartiet og det aller dyreste vi har – ungdommen vår.

At vi sier at det var terror, et politisk angrep. Ikke tilfeldig, ikke psykiatri.

Det var høyreekstrem terror, av idéer som finnes i vårt land og i vår verden.

Det var det ene.

Og for det andre, så var det et år, i vår samtid, der begrepene falske nyheter og desinformasjon egentlig hadde satt seg i samfunnsdebatten.

Betydningen av å snakke sant om 22. juli – som om vi ikke skulle gjøre det – men det har faktisk vært en veldig viktig erkjennelse å si at det er det som nå gjelder.

At alle politiske bevegelser har et særlig ansvar for å snakke til sine nærmeste, til sine bakland.

Og husker dere, at dette var kontroversielt å si i 2021. Vi rettet ingen pekefinger, men jeg sa som leder av Arbeiderpartiet, at det er folk i Arbeiderpartiet jeg når, det er folk i omlandet til Arbeiderpartiet som jeg når, men så er det også grupper i Norge som jeg har vanskeligere med å nå frem til.

Men det kan jo andre politikere gjøre, fra andre partier nå frem til, slik at vi får budskapet ut.

For noen var det kontroversielt. Jeg mener at det var bra at det ble sagt. Vi har et ansvar for å si det som det er.

*

 
Så er det slik, i dag, at vi gjentar – og jeg er litt redd for at det blir gjentatt «til kjedsommelighet» at det vi trodde og tror aldri kunne skje igjen, det kan skje igjen.

Så jeg vil ikke dvele ved det, men det er en historisk erkjennelse at det kan det, faktisk.

Hatet er ikke borte. Ekstremismen er ikke borte.

Dere som overlevde, dere som er berørt, dere får hatmeldinger. Og dagens nyhetsbilde om det, er jo ikke annet enn sjokkerende og fryktelig.

Og igjen skal dere vite at dere har en støtte fra oss når dere lever med det.

Det gjør vondt. Det truer mer enn enkeltmennesker. Det truer egentlig demokratiet og ytringsfriheten.

Og det er altså ikke de som blir møtt med trakassering og hets og hatytringer som skal «skjerpe seg». – Det er jo ikke det. Men jeg tror ofte at de liksom føler at de nå har kommet under et press.

Det er samfunnet som må skjerpe seg.

Og jeg har vært på mange kommentarfelt hvor PST sier at her må vi se på den ene og andre meldingen og gå inn i det. – Og det er bra at de gjør, men det er jo samfunnet som helhet som må bygge demninger mot dette, og det har jeg tro på at vi kan. 

Det starter på skjermene, i ropene ute på nettet, i utestengningen av «de andre». – Muslimer. Jøder. Skeive. Romfolk. Samer. Andre minoriteter.

Eller rett og slett: A-, B- og C-grupper, enten det er blant russen eller blant ungdom, eller måten vi nå lag-deles på.

Vi må møte det med kunnskap, med mot og med tydelighet. Ikke tie det i hjel. Stå opp imot det – igjen og igjen – sammen.

Og, som vi snakket om tidligere i dag; politiet skal være der – harde og tydelige når det trengs, men merk dere; at politiet er de første til å si: Forebygging må starte tidlig.

Og det er en interessant ting i vår samfunnsdebatt nå at noen sier at forebygging er «soft» og bortkastet, men jeg tror at forebygging er noe av det aller viktigste, tidlig, så de får begynt på en annen vei enn hatets vei.

Så vi skal investere mer i det forebyggende arbeidet, vi skal forstå mer av det, og Ekstremismekommisjonen hjalp oss med det. – Med 45 tiltak.

AUF hadde det som et klart krav til Arbeiderpartiet; vi har hatt kommisjonen, den har levert rapporten, vi har hatt en stortingsmelding, vi har sørget for et kunnskapsløft.

Ett av forslagene, ett av de 45, er å etablere et nytt nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Dette skal støtte det lokale forebyggende arbeidet, bidra til bedre organisering, og tydelige samarbeidsstrukturer på nasjonalt nivå.

Vi har bevilget ressursene. Nå skal det senteret opp og stå.

Igjen, dette kommer ikke til å løse alle utfordringer. Det er ikke én enkeltsak, ikke én budsjettpost, ikke ett vedtak som fikser dette. Det kommer til å være en vev av tiltak i arbeidet med dette – og det er viktig.

*

Gode venner,

Det er en sommer med godt varmt vær. Det kan jo glede – men det kan også uroe. Og vi lever i en tid med krig, konflikt og uro, tett på.

I Ukraina kjemper folk fortsatt for frihet mot russisk invasjon. Jeg snakker med ledere i Ukraina tre-fire ganger i uka og får høre hva som skjedde siste natt, når bombene treffer sivile, midt på natten.

I Midtøsten fortsetter lidelsene, for både palestinere og israelere. Gaza er en av vår tids virkelig menneskeskapte katastrofer.

Og det gjorde inntrykk på meg – tenk det, for noen uker siden markerte vi 30 år etter folkemordet mot de bosniske muslimene i Srebrenica – og nå vurderer den internasjonale domstolen om vi nå er vitne til et nytt folkemord, mot palestinere. Jeg tror veien til den erkjennelsen kommer til å være veldig klar, men det skal forankres i en domstol, og da får det den kraften det trenger.

Også i Sudan, Kongo, Jemen og andre steder ser vi konsekvensene av sviktende stater, brutale militser og glemt lidelse.

Og så er det også det, som biskopen var inne på i dag, at demokratier svekkes innenfra. – Med autoritære krefter, og frie medier som knebles.

Også i vårt eget land kjenner vi på presset fra konspirasjonsteorier og desinformasjon.

Men jeg er altså ikke i tvil om at demokratiet og menneskerettighetene og ytringsfriheten kan være sterkest. Men jeg sier «kan», for dette er jo ikke gitt. Det krever noe av oss. – Ganske mye faktisk. Av oss – som felleskap.

Og derfor – vi som sitter i regjering, og med fem av dere – dere er her – dere har opplevd, med livene deres, 22. juli – og er nå en kraft i min regjering – så har vi vedtatt et enormt løft for Forsvaret i Norge de neste 10 årene.

Det kommer til å koste mye penger og kreve veldig mye av oss, men det som egentlig virkelig kommer til å kreve mye, det er på et helt annet nivå, og er ikke knyttet til det vi skal anskaffe, men det er spørsmålet vi må stille, hver og én av oss:

Hva er mitt bidrag? Hva er det jeg betyr i dette? – Det jeg gjør, det jeg sier, hvordan jeg opptrer, i vennekretsen, i lokalmiljøet, på arbeidsplassen: Beredskapen bygges egentlig derfra.

Og det må vi som politisk bevegelse jobbe for.

Og én av grunnene til at jeg ikke er i tvil, gode venner, det er denne øya.

Jeg har sagt det før: Jeg hadde ikke min ungdomstid, barndomstid, på Utøya, men jeg hatt veldig mye av min voksentid her, så jeg er litt «kontrær», kan man si. Og nå er det slik for meg at når jeg tar ferga over, til åstedet for terroren, så er det de oppløftende kreftene som møter meg, når jeg ser konturene av bygningene – som har vunnet priser internasjonalt, for å være blant de viktigste internasjonale bygningene, jeg tror det var i 2019 – så opplever jeg en motstandskraft, ungdommen som samles, verdigheten ved Lysningen og Hegnhuset.

Her, fra denne øya, er det reist en annen stemme som forteller om hvilke krefter som er sterkest. – En stemme som sier at demokratiet aldri er gitt – men må vinnes, hver dag.

Gjerne gjennom leir og lek og forelskelse og herlighet, men også ved et dypt ansvar i denne bakken.

*

I år er det et politisk valg med tydeligere skillelinjer enn jeg har opplevd i min tid i politikken. Det er ikke en dårlig sak.

Dette blir et valg mellom – slik jeg ser det – sterkere fellesskap, og hva det betyr, med mer velferd og bedre fordeling, fordi det gir muligheter til de mange – eller større forskjeller, med enorme skattekutt, som endrer på måten vi har skrudd sammen samfunnet.

Et valg mellom politisk styring eller en ny usikkerhet gjennom frislipp og privatisering.

Det blir noen tøffe tak, men Gaute har sagt det godt og jeg gjentar det, vi skal møte motstandere i politikken – sånn er demokratiet – for i Norge har vi ikke fiender. – Og det er en stor forskjell.

For når jeg reiser rundt i verden, så kommer jeg til land som er demokratier, og det jeg opplever er at de har dype fiendskap, og dit skal ikke vi.

*

Kjære venner,

I dag minnes vi de vi mistet.

Vi takker dere som overlevde på Utøya for at dere forteller historiene og dere fortsetter, at dere gir det språk. – Minnene. Smerten. Og motstanden.

Og det siste jeg har lest, er Øystein Skotheims bok, en debut, en roman, «Kjære natt».

En roman som forteller om hvordan det er å leve videre med det som ikke går over. – Hvor ett av de sterke poengene i boka nettopp er dette; at språket ikke alltid strekker til.

Jeg tror vi ofte sa det slik at det er ikke slik at sorgen leger alle sår, men tiden gjør noe med oss.

Hovedpersonen i boken til Øystein – han sier: «Ordet traume blir for enkelt, for platt, for livløst». Han føler seg «knust».

Jeg følte det så utrolig vondt da jeg leste det. Det kom rett gjennom sidene. Man forsto det. Han beskriver så godt at det ikke er noen enkel vei å lindre smerten, selv om man blir møtt med kjærlighet, når du er knust.
 
Kanskje er det slik for mange – at det ikke finnes ett enkelt riktig ord – på samme måte som at det ikke finnes ett riktig tiltak – for å fortelle dette på.

Men det betyr at vi ikke skal tie. Tvert imot.

Og derfor så sier vi i dag, som vi alltid gjør, vi lover hverandre: Aldri tie. Aldri glemme.
 
Takk for oppmerksomheten.