Tale på medaljeseremoni for Carl Fredriksens transport

Oslo Rådhus, 26. januar 2017

Kjære etterlatte etter Alf og Gerd Pettersen, Reidar Larsen og Rolf Syversen.  Kjære ordfører og ambassadører. Kjære venner.

Det står noen stoler ikke langt herifra.

Ved den gamle Amerikalinjens kai nedenfor mitt kontor.

Stolene er tomme.

De mangler sete.

Og de gir ingen hvile.

De bare står der, under trekronene, vendt ut mot fjorden og mot evigheten.

Som et kaldt ekko etter menneskers stille skrik.

De står der til minne om alle de kvinner, menn og barn som ble deportert og drept i vårt lands mørkeste stund – bare fordi de var jøder.

Men det ligger også en inngravert stjerne ikke langt herifra.

I en park, på et fint sted, som en gang var et gartneri.

Den forteller en annen del av historien.

Historien om alle dem som kom seg i sikkerhet.

Takket være de modige menneskene bak Carl Fredriksens transport.

 

Vi er her i dag for å hedre noen av våre beste,

Som sto opp mot frykt og urett da det gjaldt.

Og som i løpet av seks intense uker fikk reddet et tusentalls mennesker over til Sverige.

Hvorav halvparten var jøder som med rette fryktet for sine liv.

I ettertid vet vi så altfor godt hvilken skjebne de ville ha lidd, hadde det ikke vært for ekteparet Alf og Gerd Pettersen, Reidar Larsen og Rolf Syversen.

Men også et stort antall andre nordmenn som hjalp til med å gjennomføre det som skulle bli den største redningsaksjonen av norske jøder under annen verdenskrig.

Det er en ære for meg å, på vegne av den norske regjering, få være her sammen med dere i dag.

Og overvære tildelingen av medaljen og hedersbetegnelsen «Righteous Among the Nations» til disse fire heltene post mortem.

Det er en merkedag for anerkjennelsen av enkeltmenneskers mot og handlekraft.

Det er en merkedag for vår historiefortelling om krigen i Norge.

Og det er en merkedag for alle dere - og alle dem - som i dag lever

fordi noen turte å gjøre det som var rett,

i en tid hvor rett ble straffet med døden.

 

Kjære venner,

Det er ikke gitt at vi mennesker har mot til å gjøre det som rett.

Hvis det koster mer enn å la være.

Det er ikke en selvfølge at vi mennesker er villige til å ta risiko for å redde andre.

Når vi ikke er truet selv.

Men vi må aldri glemme at vi skylder vår frihet til alle dem som turte å yte motstand i det godes tjeneste, da det gjaldt som mest.

Og i en tid hvor hat og fordommer igjen synes å slå rot flere steder, må vi minne hverandre på at menneskeverdet ikke kan forsvares med unnfallenhet og stilltiende aksept.

Men med nestekjærlighet og mot til å gjøre det rette.

Akkurat som Alf og Gerd Pettersen, Reidar Larsen og Rolf Syversen i dag hedres for.

Som kalde, tause rop fra stemmer som er borte, står stolene der nede på kaien.

De forteller oss hvor galt det kan gå.

Men stjernen i en liten park minner oss om det gode som bor i mennesket.

Og at vi sammen må stå opp mot urett. Spesielt når det koster.

På vegne av den norske regjering vil jeg takke Yad Vashem og den israelske ambassade for å i dag løfte frem og anerkjenne noen av våre beste.

Det er i dyp takknemlighet vi minnes deres innsats.

Tusen takk.