Over flere år, og til alle døgnets tider, gikk jeg inn og ut av et sykehjem i Oslo for å besøke moren og faren min. En tidlig kveld ble vi sittende og høre på Dagsnytt 18. I studio argumenterte en Frp-politiker for at innvandring ville ta knekken på velferdsstaten. Faren min ristet på hodet og sa: «Han som snakker nå, kan ikke ha vært på et norsk sykehjem.»

Han hadde rett. Hadde han besøkt sykehjemmet der foreldrene mine fikk pleie og omsorg, ville han sett det faren min erfarte: Dyktige medarbeidere med ulik bakgrunn, ulike språk og ulike historier, men som tok på seg én felles oppgave: å ta vare på medmennesker. Uten dem hadde ikke hverdagen på sykehjemmet gått rundt.

I dag utgjør ansatte med innvandringsbakgrunn en betydelig og økende del av arbeidsstyrken i helse- og omsorgstjenestene. I Oslo er andelen rundt 40 prosent. Som Helsepersonellkommisjonens rapport viser, ville rekrutteringsutfordringene vært langt større uten innsatsen fra innvandrere. De fortjener takk og anerkjennelse.

Selv om mange med innvandrerbakgrunn er i arbeid, vet vi at andelen er lavere enn i befolkningen ellers. Færre jobber dessuten heltid. Det skal vi ta på alvor. For selv om Norge har lykkes bedre med integreringen enn mange land, er det et stort behov for å få flere innvandrere i jobb. Det er ekstra viktig fordi knapphet på arbeidskraft vil øke fremover, slik Kompetansebehovsutvalgets ferske rapport understreker. Derfor har vi som en del av «Regjeringens plan for Norge» lagt frem et integreringsløft, som skal stille tydeligere krav og forventninger til innvandrere, både om å lære seg norsk, komme i arbeid og delta i fellesskapet.

Integrering som starter tidlig i livet, har god effekt. Men igjen og igjen stakk Fremskrittspartiet og Høyre kjepper i hjulene for integrering akkurat i de tidlige årene av livet. Høyre-regjeringen skrudde opp barnehageprisen hvert år de styrte – og flere ganger ble også kontantstøtten skrudd opp. «Denne økningen ser ut til å ha ført til at flere mødre reduserer arbeidstilbudet sitt», konkluderte Brochman-utvalget allerede etter den første økningen i kontantstøtten i 2014. Summen av voksende barnehagepriser og økende kontantstøtte gjorde at terskelen ble høyere, både til barnehagen og arbeidslivet, spesielt for innvandrere.

Arbeiderpartiet i regjering har gått motsatt vei: Vi vil ha flest mulig i barnehage og arbeid. Derfor kuttet vi kontantstøtten i 2023, slik at det kun gis støtte til barn som ikke har fått tildelt barnehageplass – og kun i perioden barnet er mellom 13 og 19 måneder. Samtidig har vi redusert prisen på barnehage kraftig. Foreldre i de mest sentrale kommunene sparer nå over 30.000 kroner i året for ett barn, sammenlignet med Høyre-regjeringens siste budsjett. Familier med flere barn sparer enda mer.

Utviklingen går i riktig retning: På ti år har andelen minoritetsspråklige ettåringer i barnehage økt fra 40 til 66 prosent – og andelen ett til fem-åringer økt fra 78 til 90 prosent. Det betyr bedre språkutvikling. Bedre skolestart. Og bedre integrering – for barna og for foreldrene.

Barneårene er viktige. Men så kommer voksenlivet med utdannelse og veier til arbeid. I dag er systemet for mange flyktninger så sammensatt at det i praksis ikke lønner seg å gå fra ytelse til arbeid. Omtrent halvparten av dem som deltar i introduksjonsprogrammet mottar sosialhjelp og/eller bostøtte, i tillegg til introduksjonsstønad. Samlet kan ytelsene bli så høye at arbeid ikke gir økonomisk gevinst. I noen deler av landet må en enslig forsørger tjene opp mot 600.000 kroner før det faktisk lønner seg å jobbe. Slik kan vi ikke ha det.

Derfor foreslår regjeringen nå en ny integreringsstønad. Tre ordninger slås sammen til én. For de fleste vil det bety lavere samlet støtte enn i dag – men langt bedre uttelling for å jobbe. Med den nye integreringsstønaden vil samme person maksimalt kunne motta 383.000 kroner før skatt. Stønaden avkortes gradvis mot inntekt. Samtidig stilles det krav om aktivitet.

Dette er ikke et kutt for å spare penger. Det er en reform for å få flere i jobb, og for at Nav-ansatte skal bruke tiden på å hjelpe innvandrere inn i arbeid, fremfor å vurdere søknader om sosialhjelp og andre ordninger. Flyktninger skal fortsatt få norskopplæring og arbeids- eller utdanningsrettede tiltak. Men etter endt program innføres aktivitetsplikt, og stønaden trappes ned over tid. Målet er tydelig: færre på ytelse, flere i arbeid.

Integrering handler ikke om å velge mellom krav og omsorg. Det handler om begge deler. Å stille krav er å ta mennesker på alvor. Å stille opp er å gi reell mulighet til å lykkes.

I mange europeiske land pågår det nå harde diskusjoner om innvandring og integrering. Arbeiderparti-regjeringen skal føre en kontrollert, rettferdig og bærekraftig politikk. Vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere – og sammen med kommunene skal vi bli bedre til å få flere ut i jobb. Arbeid er mer enn en lønnsslipp. Det er en viktig nøkkel til fellesskap. Og det er selve bærebjelken i velferdsstaten – den faren min så fra stolen på sykehjemmet, og som vi har et ansvar for å sikre, også i fremtiden.