Tale om koronasituasjonen

Statsminister Erna Solbergs tale om koronasituasjonen, i forbindelse med at det snart er ett år siden Norge iverksatte de første inngripende tiltakene i koronapandemien.

Read the speech in English, Polish, Urdu, Arabic, Tigrinya, Somali and Russian:

Kjære alle sammen,

Denne helgen for ett år siden gikk Holmenkollen skifestival av stabelen uten publikum. 

Det var det første, store arrangementet som ble endret på grunn av korona. 

På det tidspunktet økte smitten i Norge. 

Mange hadde fått med seg smitte hjem fra Alpene. 

Den 11. mars erklærte WHO sykdommen som en pandemi.

På fredag, 12 mars, er det ett år siden koronaviruset endret det meste for oss.

Fra en dag til en annen ble hverdagen vår snudd på hodet.

Klemmer, håndtrykk og sosialt samvær - begrenset. 

Skoler ble stengt. Grenser ble stengt. Bedrifter måtte lukke. 

Konserter, arrangementer, idrett - alt bremset opp. 

Og det ble stille i gatene og langs veiene.

Karantene, kohort og isolasjon ble vanlige ord.

Håndsprit og munnbind likeså.

En meter, to meter.

Vi sto midt i en pandemi.

Den skapte bekymring, lidelse og tap.

Og vi er i dyp sorg over de vi har mistet.

Mange har kjent på en redsel.  

For noen i risikogruppen. For selv å være i risikogruppen. Redde for å miste noen.

Bekymret for arbeidsplasser og inntekt.

Usikre, fordi vi ikke visste når hverdagen skulle komme tilbake. 

Og mange har følt seg ensomme.

Drømmer ble satt på vent. Drømmer brast.

Lite visste vi da om at denne krisen – ett år senere – fortsatt ikke skulle være over.

Og kanskje det var bra.

Det har tatt mer tid enn det vi så for oss.

Og nå er vi alle lei.

Av pandemi. 

Av begrensninger.

Av at vi må holde ut litt til.

Men det må vi.

Smitten er igjen økende.

Den britiske mutasjonen er i ferd med å ta over.

Derfor er vi ikke ferdige med strenge tiltak helt enda.

Noen kommuner har allerede svært strenge tiltak.

Andre kommuner opplever nå utbrudd - og må iverksette tiltak.

Foran oss er det en bakketopp til vi må over.

Sannsynligvis med sterkere nasjonale tiltak, før vi kan lette og etterhvert oppheve tiltak.

Det siste året har store beslutninger blitt tatt raskt. 

Ofte under stor usikkerhet. 

Og alt har ikke blitt riktig på første forsøk. 

Etter hvert som vi har lært mer, har vi kunnet justere.

Vi har alle lært mye.

Men best har det vært å se hvordan folk har stilt opp for hverandre.

Som samfunn har vi vist oss fra vår beste side.

Journalister fra hele verden spør hvordan Norge, tross alt, har kommet så bra gjennom pandemien.

Og svaret er dere.

Oss alle.

Respekten for hverandre på tvers av aldre.

På tvers av bakgrunn.

Det gjør meg stolt.

Stolt av dere.

Jeg vil som alle andre tilbake til normale dager.

Til klemmer. Og sosialt liv.

Til en hverdag der meteren igjen er en måleenhet og ikke avstand mellom mennesker.

Mennesker vi bryr oss om.

Og vi vil nå dit.

Vi skal sitte trangt på idrettsarrangementer.

Vi skal være sammen på kino, teater, konsert.

Vi vil få tilbake festivaler, samvær, feiringer, russetid, nærkontakt, hverdag og fest.

Men vi har fortsatt en vei å gå før vi alle er helt der.

Vi er sammen om dette.

Vi står best sammen.

Og sammen skal vi komme ut av dette.

Norge er i en særstilling.

Veldig mange land har blitt hardere rammet. Mye hardere enn oss, både medisinsk og økonomisk.

Det kunne vært veldig mye verre.

Vi har en solid økonomi.

Vaksineringen er i gang.

Og mer kommer.

Før utgangen av mars skal vi ha fått nesten 1,2 millioner vaksinedoser. 

Ved utgangen av april kan dette tallet være mer enn doblet. 

I mai og juni kommer det enda større leveranser. 

Inn i, eller i løpet av, sommeren er håpet at alle voksne har fått tilbud om vaksine.

Vi har myndigheter og politikere som i hovedsak har stått sammen, men som samtidig har turt å diskutere ulike tiltak og ulike løsninger - på tvers av tradisjonelle skillelinjer.

Vi har sterke institusjoner og virksomheter.

De har blitt satt på store prøvelser.

Vi har så mye kompetanse og innsatsvilje fra ulike yrkesgrupper og frivillige.

Vi har modige eldre og fantastiske unge.

Som har stilt opp for hverandre.

Og ikke minst for sårbare grupper. 

Men aller, aller viktigst:

Vi har dere. Alle sammen. Vi har hverandre. 

Og vi har tillit til hverandre. 

En tillit som er verdt mange ganger mer enn et oljefond.

Og vi står sammen.

Vi har stått sammen om dette i ett år nå.

Hver og en av dere har bidratt til at vi skal komme oss ut av dette - sammen.

La oss ta med oss det beste fra denne tiden.

La oss alle takke hverandre for innsatsen så langt.

Klarer vi å beholde kontrollen på smitten i mars og april, klarer vi å få r-en under én.

Da vil så mange være vaksinert at vi i mai kan ta første steg mot en helt normal hverdag.

La oss gå sammen i det som forhåpentlig er den siste motbakken.

Vi er på vei tilbake til hverdagene med hverandre.