Kjære alle sammen,

Det er en glede å være her på denne maidagen – i tradisjon tro – i anledning FFAs årskonferanse, med en samlet instituttsektor til stede.

Instituttene finnes for å gjøre verden bedre. Det viser dere gjennom spørsmålene dere stiller i dag:

  1. Hvordan kan forskningssystemet og forskningsinstituttene bidra til at Norge når sine mål for omstilling og konkurransekraft?
  1. Og hvordan kan vi få til dette i en verden som er langt mer ustabil og usikker?

En ting er sikkert: Samfunnet vårt har et enormt behov for forskning og kunnskap som kan bli til innovasjoner og nye løsninger. 

 I forsvarssektoren. I helsesektoren. I energisektoren.

  1. mai i fjor la Norge frem sin første Nasjonale sikkerhetsstrategi. Denne er et godt rammeverk for å snakke om hvordan forskningssystemet – inkludert instituttene – må innrette seg både for å kunne forske trygt og samtidig bidra til omstilling og konkurransekraft. For som dere vet, forskning, sikkerhet og innovasjon henger tett sammen.

I sikkerhetsstrategien som regjeringen la frem 8 mai i fjor slo regjeringen fast tre strategiske hovedprioriteringer:

  1. raskt styrke forsvarsevnen
  2. gjøre samfunnet mer motstandsdyktig
  3. styrke vår økonomiske sikkerhet. Og i dette ligger også betydningen av å forstå og effektivt anvende ny teknologi

*

Først og fremst må vi igjen være forberedt på at krig kan ramme Norge, og derfor må forsvarsevnen styrkes raskt. Det krever en betydelig satsing på kunnskap og forskning, samt tettere samspill mellom forskningsmiljøer, teknologiutvikling og forsvarssektoren. I en mer urolig verden kan det være fristende å vende seg innover, men det vil være en farlig strategi. Kunnskaps- og teknologiutvikling er avhengig av internasjonalt samarbeid.

Stadig flere teknologier handler både om sikkerhet og om andre anvendelser. Vi ser også tydelige avtrykk av dette i EUs nye rammeprogram som nå er under utarbeiding

Samtidig har vi beveget oss fra en tid med maksimal åpenhet til en situasjon der vi må være mer strategiske i hva vi deler og med hvem.

Det betyr at vi er nødt til å redusere barrierer mellom sivil og militær sektor. Men også at vi må tenke nytt om sikkerhet i sivil sektor. Regjeringen vil derfor gjennomføre strukturelle endringer for å samordne disse i ett nasjonalt forskningssystem for åpen, skjermet og gradert forskning – der Forskningsrådet får en utvidet rolle.

Regjeringen har også satt av 132 millioner kroner årlig over de fem neste årene til å styrke forskning på forsvarsevne, sikkerhet og beredskap. Dei første midlene er allerede tilgjengelige gjennom ordningene Nærings-ph.d. og Offentlig sektor-ph.d. Her åpner det seg også et mulighetsrom for instituttene gjennom utlysning av senterordninger og prosjekter.  

*

For det andre må vi gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. Det handler om institusjoner, om rettssikkerhet, om motstandskraft mot falske nyheter – det handler om alt dere gjør! I tillegg handler motstandskraft om evnen til å mobilisere rask og pålitelig kunnskap i kriser. Vi snakker om forskning som er tett på livene til folk – akkurat det instituttene er gode på.  Et godt eksempel er covid-19-pandemien, der norske forskningsinstitutter var i front og sørget for at vi kunne møte krisen med trygg håndtering, ikke panikk.

Instituttsektoren har ansvar for viktig infrastruktur og høykvalitets datasett og er derfor viktige for fremtidige kriser. Her jobber regjeringen aktivt med å legge til rette for tilgjengeliggjøring av data og å styrke norsk tungregnekapasitet.

* 

Den tredje strategiske hovedprioriteringen i nasjonal sikkerhetsstrategi, er å styrke vår økonomiske sikkerhet. Økt konkurransekraft er også en av regjeringens hovedsatsinger i Plan for Norge.

Vi må redusere vår avhengighet, sikre strategisk handlingsrom, bygge egen teknologi og egen industri.

Derfor satser regjeringen målrettet på forskningssatsinger innen teknologier som kunstig intelligens og kvanteteknologi. Til høsten første utlysning i kvantespranget – den nasjonale satsingen på næringsrettet forskning på kvanteteknologi.

Men for å styrke vår konkurransekraft, er vi nødt til i større grad å ha med næringslivet på laget. Det er ikke noe staten kan gjøre på egen hånd.

Regjeringen jobber nå målrettet med å styrke samspillet mellom forskning og næringsliv, og med å få opp næringslivets investeringer.

Forskningsrådet blir en viktig koblingsboks for økt samarbeid. Her er vi i full gang med et viktig arbeid, som blir svært spennende fremover.

Forskningsrådet er også godt i gang med å utvikle en ny politikk for håndtering av immaterielle rettigheter (IP). Dette blir uhyre viktig når forskning og næringsliv skal jobbe tettere, blant annet i arbeidet med både KI og kvante.  

*

Norges første instituttmiljøer ble opprettet fordi staten trengte kunnskap på viktige områder – fiskeressurser, vær, geologi. Dette var viktige oppgaver man ikke kunne overlate til universitetet som drev med utdanning og var disiplinorienterte. Da som nå – dere er tett på livene til folk, på næringsliv, forvaltning og dere samarbeider tett internasjonalt.

Instituttene står midt i forskningssystemet. Forskningspolitikk som er relevant for instituttene er derfor ikke begrenset til instituttgjennomgangen. Instituttene blir spesielt berørt av hele forsknings- og innovasjonspolitikken.

Arbeiderparti-regjeringen i gang med en rekke store og viktige satsinger innenfor forskningspolitikken, der vi trenger at instituttene spiller en fremoverlent rolle i tett samarbeid med næringsliv, offentlig forvaltning og brukere.

Vi trenger mer samarbeid mellom forskning og næringsliv og mellom forskning og velferdsstaten.

Vi trenger sterke internasjonale forskningssamarbeid.

Vi trenger mer av det instituttene ofte er best på.

Men mye har også endret seg siden instituttene ble etablert.

Universiteter og høyskoler har kommet tettere på sine omgivelser. Nye sentre – med flere aktører – har kommet til.

Næringslivets bidrag til og deltakelse i forskning falt – og i den samme perioden har norsk deltakelse i EUs rammeprogram økt betydelig.

Kompleksitet og behov for tverrfaglighet har økt.

Kombinasjonen av alt dette har gjort at mange institutter står i en vanskelig skvis.

Derfor er status quo ikke et alternativ. Derfor har vi satt i gang en gjennomgang av instituttene. Poenget med denne er ikke å redde instituttene. Poenget med denne er å sørge for enda bedre forskning som brukes.

Instituttene har en viktig plass i dette, men kanskje ser den annerledes ut fordi landskapet har endret seg, og fordi verden har endret seg.

Alt dette er forhold som vil kreve stor endringsvilje fra instituttene fremover. Fra oss alle.

* 

Instituttene har spilt, og spiller en avgjørende rolle i samfunnet vårt.

NUPI, som bidrar med uvurderlig geopolitisk kompetanse i storsatsingen Polhavet 2050.

SINTEF, som samarbeider tett med næringslivet om det som kan bli den neste store teknologiske revolusjonen innen kvanteteknologi.

FHI som var livsviktige gjennom sine råd under pandemien. For ikke å nevne Norsk Regnesentral, som i samarbeid med FHI, regnet ut R-tallet, som jeg tror vi alle hadde et tett forhold til.

Det er mye vi ikke vet om fremtiden. Men vi vet en god del om hvordan vi kan stille sterkere i møte med en usikker framtid.

Det handler om sterke forskningsmiljøer som jobber på tvers, som samarbeider internasjonalt og kommer frem til ny kunnskap som gjør oss litt friskere, grønnere og tryggere.

Det er jo hele poenget med forskning.

Og her vil jeg ha med dere på laget.

Takk for meg!