Kjære alle sammen.

Vi kommer sammen her i dag for å minnes og markere frigjøring fra fem års brutal okkupasjon.

Vi kommer sammen for å hedre de som ga alt for den frigjøringen. De som falt i kampen mot nazismen. I kampen for Norge.

I år har regjeringen valgt å hedre Sjøforsvarets særlige betydning, for land og for kyst.

Vi hedrer sjøfolkene – modige kvinner og menn – for innsatsen de har lagt ned i krig.

Og vi er takknemlig for den innsatsen de stadig legger ned i vårt forsvar.

Jeg må si at det er ekstra spesielt å gjøre det her, på Solheim æreskirkegård, hvor flere av de falne er nettopp fra sjøforsvaret.

Her ligger Jon Riis Sigurdsson, maskinist fra Bergen, som kom med i motstandskampen allerede krigsvåren 1940.

Etter å ha drevet etterretningsarbeid og spredt illegale aviser, flyktet han først til Sverige i 1944, før han ble sendt til England og innsats i den norske marinen.

Riis Sigurdsson tjenestegjorde i Shetlandsavdelingen, og falt i kamp mot en tysk ubåt to uker før freden kom.

Her ligger matrosene Charles Johan Pettersen og Magnus Johan Borge, som falt da panserskipet PS Norge ble senket i Narvik havn 9. april 1940.

De var blant krigens første falne.

De ligger her, på æreskirkegården, sammen med nitti andre omkomne i strid, fra hele den norske motstandskampen.

Enkeltskjebner bundet sammen i den større fortellingen om en kamp for felles verdier.

For demokratiet.   

--- 

Sjøforsvarets historie er et kjølvann av slike enkelthistorier.

Av enkeltskjebner.

De som ligger gravlagt her på Solheim, men også de sjøfolkene som aldri kom hjem.

Som aldri fikk en grav annet enn den havet ga dem. Som etterlot seg barn og koner – slekt og naboer – uten svar.

Vi minnes dem alle.

Vi ser også til offeret deres for inspirasjon og lærdom i en tid der skyene på den internasjonale himmelen er mørke, og blir mørkere.

For også i år markerer vi 8. mai med en brutal krig i vårt eget Europa som bakteppe.

En krig som startet da Russland invaderte Krim i 2014.

En krig som etter storskalainvasjonen i 2022 har blitt den mest omfattende og dødeligste konflikten i Europa siden andre verdenskrig.

Krigen i Ukraina fikk oss og resten av Europa til å våkne fra det som gjerne kalles «den dype freden», og grusomhetene stopper ikke der.

Denne vinteren ble Midtøsten igjen satt i brann. Det pågår grusomme krigshandlinger i Sudan.

Det vi har våknet til er en ny uro.

---

Det gir dagens markering nye lag.

Det blir ekstra viktig å huske historien vår.

Det blir ekstra viktig å hedre alle dem som i dag er villige til å gå i krigen for vår fred og vår frihet.

Og kanskje viktigst av alt: Markeringen av 8 mai skal minne oss alle på at fred, frihet og demokrati må kjempes for.

Må forsvares.

Aldri må tas for gitt.

Takk for meg.