Kjære familie.

Kjære venner.

Kjære alle som var glad i Tamima. 

Tamima har funnet veien inn i mange hjerter etter sin død.
 
Vi har fått høre om en kvinne som brydde seg om andre mennesker.

En kvinne som hadde venner fra ulike kulturer og ulike religioner.

Fra hele Norge, ja hele verden.

Dere i familien fortalte meg da vi møttes, at det hun ville, var å hjelpe mennesker.

At hun hadde funnet sin mening og plass når hun kunne stille opp for andre. 
At hun ville gi tilbake til Norge det hun selv hadde fått som barn og ung.
 
At et menneske som gjorde så mye godt – har blitt utsatt for noe så vondt – er ikke til å fatte.

 
Dere har mistet en kjær datter, søster og tante.
En god venninne og en engasjert kollega.
 
Tamima var et midtpunkt og et knutepunkt.
Hun elsket mange og var elsket av mange.
Nå er hun død og smerten er for vond til å fatte.


Hun ble drept fordi hun var mørk i huden.
Tamima ble drept fordi hun var muslim.

Jeg kjente ikke Tamima.
Men jeg kjenner gatene hennes, nabolaget og stedene hun gikk. For jeg vokste også opp på Åsbråten. Hennes steder var også mine steder.

Jeg kjente ikke Tamima.
Men jeg kjenner engasjementet hennes. Ønsket om å endre, om å hjelpe og binde sammen. Hennes engasjement var også mitt engasjement.

Jeg kjente ikke Tamima,
Men jeg veit hvordan det er å bli møtt med hat. At noen vil drepe deg for det du tror på. At noen mener de har rett til å bestemme om du får leve eller dø.

 Jeg kjente ikke Tamima.

Men vi hører hjemme i det samme fargerike fellesskapet. I et Norge der hver og en av oss har en plass. Hvor vi respekterer hverandre og mener at det at vi er forskjellige, det er en styrke.
 
Det er alltid meningsløst når et ungt menneske dør.
Når noen blir revet vekk så altfor tidlig.
Men ekstra vondt er det at det igjen har skjedd fordi noen drives av et hat så sterkt, at de velger å drepe.

Vi blir sinte
Vi blir motløse
Og vi føler oss utrygge
 
Til deg som er redd, vil jeg si:
Jeg er også redd.
Redd for at de som vil splitte oss skal vinne.
Redd for at hatet skal vokse.

Men vi passer på deg.
Vi passer på hverandre.

Til deg som er sint, vil jeg si:
Jeg forstår deg.
Jeg er også sint.
Men med det sinnet kan du gjøre noe godt. Du kan bry deg.

Og til deg som er motløs, vil jeg si:
Det får du ikke lov til å bli.
Vi skal finne mot sammen.
Vi skal være modige sammen.
 
Vi kan ikke bestemme at mennesker ikke skal hate.
Men vi kan kjempe mot det hatet.
Mot rasismen.
Mot fordommene.
Mot de ekstreme kreftene som vil bruke vold for å nå sine mål.
Det kommer til å kreve mye av oss å besvare hatet med kjærlighet.

Kjære Tamimas nærmeste.

Dere som bærer den største sorgen har vist vei. Dere sier at kjærligheten er større enn hatet som tok henne fra dere. 

Når dere klarer å vise denne klokskapen og åpenheten forplikter det alle oss andre.

Ingen ord kan hjelpe på smerten og sorgen dere føler i dag.
Men jeg håper vissheten om at dere ikke står alene gjør den litt enklere å bære.

Minnet om Tamina vil for alltid inspirere og motivere til å stå opp for andre - til å bekjempe rasisme.

På den måten fortsetter hun å gjøre Norge og verden til et bedre sted.

Dere viser at vi kan slå ring om hverandre.
Og finne styrke i fellesskapet.

For de som hater er så få
- og vi som elsker er så mange fler.