Aps urimelige bistandskritikk

Realiteten er at regjeringen i samarbeid med KrF og Venstre har tatt internasjonalt lederskap i mange sentrale utviklingsspørsmål i løpet av regjeringsperioden.

I et innlegg i Vårt Land i går prøver Aps Åsmund Aukrust igjen å skape et inntrykk av at Norges lederposisjon i utviklingspolitikken er blitt svekket de siste fire årene. Denne påstanden fremsettes i samme åndedrag som Ap bedyrer at de ikke skal drive negativ kampanje mot andre partier. Det var dette med liv og lære...

I innlegget sier ikke Aukrust noe om hva Ap vil i utviklingspolitikken. Det er ikke overraskende, det er nemlig veldig tåkete. Realiteten er at regjeringen i samarbeid med KrF og Venstre har tatt internasjonalt lederskap i mange sentrale utviklingsspørsmål i løpet av regjeringsperioden. Og har fått bred anerkjennelse internasjonalt for dette.

Doblet bistanden. Mens den rødgrønne regjeringen kraftig reduserte andelen av bistand som gikk til utdanning, har vi doblet bistanden til utdanning. I 2017 går 3,4 milliarder kroner til utdanning. Eller for å gjøre det mer konkret; norsk bistand har bidratt til skolegang for 8,2 millioner afghanske jenter og gutter, og gjennom norsk støtte til Unicef har millioner av flyktningbarn fått skolegang og fremtidsmuligheter. Norge har også vært en pådriver for Safe Schools initiativet.

Med et rekordstort antall mennesker på flukt som følge av krig og konflikt har vi økt det humanitære budsjettet med 50 prosent siden 2013. Og vi har tatt en rekke konkrete initiativer; i mai 2014 var Norge vertsland for en giverkonferanse for Sør-Sudan i samarbeid med OCHA, sammen med Egypt arrangerte vi en giverkonferanse i Kairo for gjenoppbygging av Gaza, vi var medarrangør for giverkonferansen for Syria og nabolandene i London i februar 2016, og vi arrangerte nylig en giverlandskonferanse i Oslo for Nigeria og området rundt Tsjadsjøen.

Problematisk logikk. Analysen til Aukrust, om angivelig svekket norsk lederskap, bygger på at regjeringen har valgt å samle ansvaret for utenrikspolitikk og utviklingspolitikk hos en minister. At de rød/grønne kombinerte miljøminister og utviklingsminister var åpenbart ikke noe problem. Det er også problematisk å følge Aps logikk her. Jonas Gahr Støre sier at han ønsker at utenriksministeren igjen skal ta ansvar for EØS fordi det er så viktig, men ha en egen utviklingsminister fordi det er...så viktig?

For å slippe å diskutere substans prøver Aukrust også å gjøre utenriksminister Børge Brendes reiseprogram til et sak. Han er angivelig for ofte i Washington DC. I samme åndedrag mener både Aukrust og Hilde Frafjord Johnson at uten utviklingsminister vil Norges stol stå tom under Verdensbankens møter i nettopp DC. Kanskje kunne begge foretatt en faktasjekk? Utenriksministeren har deltatt på alle de åtte Verdensbankmøtene i perioden, med unntak av ett.

Gode resultater. Det er også tatt viktige initiativer for å effektivisere og målrette bistanden. Den har blitt konsentrert geografisk og tematisk. Vi har kuttet i antall avtaler for å få bedre og mer effektiv bistand. Norsk bistand har tidligere vært spredt for tynt og på for mange formål. Dette tok regjeringen tak i fra dag en, og vi har gode resultater å vise til.

Vi konsentrerer nå bistanden om fem hovedprioriteringer 1) utdanning, 2) helse, 3) jobbskaping og næringsutvikling, 4) klima, miljø og ren energi og 5) humanitær bistand. I 2016 ga OECD norsk bistand gjennomgående god omtale.

At Norges lederrolle i utviklingspolitikken skal ha blitt svekket i denne regjeringsperioden, er det ingen holdepunkter for. Vi har videreført satsinger, tatt nye viktige initiativer og styrket forvaltningen.