Tid for utviklingsreform

Artikkel i Dagens Næringsliv, 25. mars 2014

- Økonomisk vekst og frihandel er den mest effektive veien til utvikling og fattigdomsbekjempelse, skriver utenriksminister Børge Brende.

Økonomisk vekst og frihandel er den mest effektive veien til utvikling og fattigdomsbekjempelse.

Der vi før diskuterte bistand til fattige land, snakker vi nå i større grad om å legge grunnlag for økt handel, investeringer, næringsutvikling og vekst i privat sektor. Bedrifter som tjener penger, reinvesterer og skaper jobber, er den mest effektive formen for fattigdomsbekjempelse.

Handel og privat næringsliv er en betingelse for å skape vekst og varig endring. Bistand må støtte opp om gode prosesser som gjør landene i stand til å tiltrekke seg investeringer og bygge opp et robust næringsliv. Statoil alene betalte i 2013 omkring 30 milliarder kroner i ulike former for skatter og økonomiske bidrag til Angola. Det er på størrelse med et helt norsk bistandsbudsjett.

Vi tar konsekvensene av denne erkjennelsen. Norsk utviklingspolitikk må reformeres slik at vi gjør mer av det som faktisk virker. Derfor legger vi om politikken.

Det er avgjørende at bistanden blir mer resultatorientert. Bistand skal hjelpe landene vi inngår partnerskap med til å nå hovedmålet, nemlig å utvikle seg fra fattige til mellominntektsland. Partnerskap forplikter mottagerlandene til å prioritere slik at utviklingen går i riktig retning. Blant annet når det gjelder å fremme godt styresett, respekt for menneskerettighetene, å bekjempe korrupsjon, etablere et godt investeringsklima og sikre skatteinntekter til felles velferd.

Norsk bistand skal ikke komme istedenfor landenes egen innsats, eller kompensere for dårlig politikk. Det er i så fall kontraproduktivt og vil forsinke nødvendige reformer.

I dag er den norske bistanden spredt på 112 land og en rekke tematiske områder. Jo tynnere vi smører utover, jo vanskeligere blir det å sikre god oppfølging, gode resultater og god kvalitet. Dette har også OECD pekt på i sin gjennomgang av norsk bistand. En sterkere konsentrasjon gjør bistanden mer effektiv. Det er resultatene som teller. Et første steg i en slik omlegging kommer i neste års budsjett.

Privat sektor skaper arbeidsplasser, genererer skatteinntekter og velferd. Ni av ti arbeidsplasser i fattige land er i private bedrifter. Det er også der de fleste av fremtidens jobber må komme. Likevel er privat sektor blitt undervurdert som kraft i utviklingspolitikken. Dette snur vi på. En egen stortingsmelding vil være starten på en kraftig opptrapping av arbeidet for å styrke grunnlaget for privat sektor, slik at den blir en enda sterkere motor i kampen mot fattigdom.

Partnerskap med andre aktører gjør at bistand virker katalytisk, at den mobiliserer ressurser i tillegg. Derfor øker vi kapitalen til Norfund, som sammen med private partnere investerer i blant annet fornybar energi, jordbruk og finansielle institusjoner i utviklingsland. Derfor vil vi også satse sterkere på offentlig privat samarbeid. Nye aktører, som for eksempel Bill & Melinda Gates Foundation, har skaffet ny og privat kapital i tillegg til tradisjonell bistand til global helse. Global Partnership for Education følger samme mal, med Norge som partner.

Over 50 prosent av befolkningen i Afrika sør for Sahara er under 20 år. Tilsvarende høy andel av unge ser vi i andre fattige land. Bare frem til 2020 trengs det 600 millioner nye jobber globalt, ifølge ILO. Samtidig er det mangel på kvalifisert arbeidskraft. Når over 50 millioner unge ikke går på skole, er det ikke bare brudd på en grunnleggende rettighet, det er også et alvorlig hinder for utvikling.

Fattigdommen i lavinntektsland kunne vært redusert med tolv prosent hvis alle barn kunne lese og skrive. Land med tilgang til utdanning for alle har bedre forutsetninger for å skape vekst og velferd. Et krafttak for utdanning er en god investering. Her vil Norge aksle en ledertrøye og øke andelen av bistandsmidlene som går til utdanning betydelig.

Det er utviklingslandene som taper mest på at den såkalte Doha utviklingsrunden har stått i stampe siden 2001. Anslag viser at friere verdenshandel gjennom en slik vellykket WTO-avtale kan øke verdens verdiskaping med 1200 milliarder kroner og skape millioner av nye jobber. Norges rolle er å være pådriver, ikke bremsekloss, i arbeidet med å åpne de globale markedene der blant annet altfor mange utviklingsland i dag møter stengte dører.

Over én milliard mennesker må greie seg med mindre enn 1,25 dollar dagen og defineres som ekstremt fattige. Fra 1990 til 2010 er andelen halvert, takket være sterk økonomisk vekst og økt globalisering. For første gang i historien er det mulig å se for seg en verden uten ekstrem fattigdom.