"Vær litt voksne nå. Bland dere!"

Det sa ungdommene fra østkantskolen og vestkantskolen i Oslo til foreldrene sine.

Ungdommene på de to skolene hadde blitt kjent med hverandre i serien på TV2 som heter Skolebytte.

Elevene på østkantskolen kjente ingen på vestkanten.

Elevene på vestkantskolen kjente ingen på østkanten.

De hadde mange fordommer om hverandre.

I serien fant ungdommene ut at fordommene de hadde - ikke stemte.

De lærte om hverandre og av hverandre.

De fant ut at de i bunn og grunn ikke var så forskjellige. 

Da ungdommene fra øst og vest sto hulter til bulter og ønsket mødrene og fedrene sine velkommen til avslutningsfest for Skolebytte - så de at foreldrene fra øst og vest satt hver for seg.

Ungdommene ble stående og hviske sammen.

Så grep en av dem grep mikrofonen.

"Før vi begynner, må vi be de voksne blande seg.

Vær litt voksne nå. Bland dere!"

Og foreldrene fra øst og vest gjorde som ungdommene sa.

De blandet seg.

*****

Kjære alle sammen.

Integrering krever at vi blander oss.

Målet for regjeringens integreringspolitikk er at flere innvandrere skal ta del i arbeidslivet og de små og store fellesskapene som binder oss sammen som samfunn.

Vi har et klart politisk mål om å bekjempe fattigdom, diskriminering, rasisme og hatefulle ytringer.

Et samfunn med små forskjeller og like muligheter gir flere frihet til å leve gode liv. Et samfunn som inkluderer alle – blir sterkere for alle.

Integreringen går i hovedsak godt i Norge.

Ikke minst takket være alle dere som jobber med integrering og inkludering hver eneste dag.

De fleste innvandrere er i arbeid.

Barna deres tar høy utdannelse og tar del i arbeidsliv og samfunnsliv på lik linje med resten av befolkningen.

"Når skal vi innrømme at Norge hadde kollapset uten innvandrere", spurte NRK-journalist Noman Mubashir nylig i en kronikk i Nettavisen.

Han har helt rett.

Uten innvandrere ville samfunnet vårt stoppet opp.

Sykehus og sykehjem vil ikke kunne gi behandling og omsorg.

Apotekene og butikkene hadde måttet stenge dørene.

Trikkene og bussene hadde stått stille.

Men for mange står utenfor arbeidslivet.

68 prosent av innvandrerne i Norge er i arbeid.

I den øvrige befolkningen er 80 prosent i arbeid.

Det fører til at innvandrerfamilier lever i fattigdom som kan medføre at barna deres får færre muligheter enn andre barn.

Det fører til at arbeidslivet går glipp av store ressurser.

Det skaper økonomiske og sosiale forskjeller.

Derfor må vi få flere innvandrere inn i arbeidslivet.

Slik at de får økonomisk trygghet.

Slik at de får bruke ressursene sine til beste for seg selv og felleskapet.

Slik at barna deres får samme muligheter som andre barn.

Regjeringen tar nå flere grep for at integreringen skal gå enda bedre.

Jeg vil fortelle om fem av dem i dag.

For det første:

Vi endrer integreringsloven og gjør introduksjonsprogrammet mer rettet inn mot arbeid og opplæring.

  • Loven vil stille tydelig krav om når kvalifiseringen til arbeid skal skje.
  • Kommunenes ansvar for å samordne innholdet vil bli tydeligere for å sikre at ulike aktører samarbeider og at programmet blir tilpasset den enkeltes behov.
  • Og deltakerne i programmet skal få reelle muligheter til å gjennomføre videregående opplæring.

Familiegjenforente har bare rett og plikt til introduksjonsprogram hvis den de blir gjenforent med også har det.

Det gjelder først og fremst de som blir gjenforent med flyktninger.

Andre familiegjenforente har ikke rett til å delta.

De får dermed ikke støtten programmet gir for å komme i arbeid.

Vi vil derfor etablere en forsøksordning der kvinner som har kommet på familiegjenforening skal få tilbud om introduksjonsprogram.

Ordningen skal gjennomføres i utvalgte kommuner som vil få tilskudd for deltakerne i forsøket.

Målet er å få flere innvandrerkvinner inn i arbeid.

For det andre:

Vi vil synliggjøre at de som blir en del av samfunnet vårt har plikter og rettigheter på lik linje med alle andre

Vi ønsker derfor å innføre en integreringserklæring som skal gi nyankomne flyktninger og familiemedlemmene deres informasjon om hvilke plikter og rettigheter de har som innbyggere i Norge.

Erklæringen gjør det tydelig at deltakerne i introduksjonsprogrammet har en forpliktelse til å ta del i arbeidsliv og samfunnsliv og bli selvforsørget.

Den slår fast at kvinner og menn har like rettigheter, og at alle har rett til å bestemme over eget liv.

Den slår fast at barn som vokser opp her i landet har rettigheter og at det straffer seg å bryte dem.

For det tredje:

Vi styrker kampen mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold.

I vår la vi fram en ny handlingsplan med en rekke tiltak:

  • Vi skal styrke rettsvernet til de som blir utsatt for vold og kontroll.
  • Vi skal gi målrettet informasjon om rettigheter og hjelpetilbud.
  • Og vi skal heve kompetansen hos ansatte i tjenesteapparatet.

I juni fremmet regjeringen forslag om utreiseforbud når det er fare for at barn og unge kan bli sendt på skadelige opphold i utlandet. 

Vi vil også utrede om vi skal stoppe utbetalinger av offentlige ytelser til foreldre som sender barna sine på skadelige utenlandsopphold.

For det fjerde:

Vi skal sikre at de som har kommet til landet får oppfølgingen og opplæringen de trenger for å komme raskt ut i arbeid.

Det er store forskjeller i kvalifiseringstilbudet som nyankomne flyktninger får i fylkeskommuner og kommuner.

I år styrket vi statsforvalternes rolle på integreringsfeltet med 20 millioner kroner.

De har fått i oppdrag å føre flere tilsyn med kommunenes etterlevelse av regelverket og drive mer veiledning i samarbeid med IMDi.

Målet er å hjelpe kommunene med å følge regelverket og sikre at flyktninger over hele landet får muligheter til å komme ut i arbeid.

For det femte:

Vi satser på utsatte områder for å fremme integrering og forebygge utenforskap.

Slik bekjemper vi også ungdomskriminalitet.

Vi vet at mange av dem som søker fellesskap og rikdom hos kriminelle gjenger – har manglet andre former for fellesskap og har levd i fattigdom.

Vi vet at mange av dem som utsetter andre for vold – selv har blitt utsatt for vold. 

Regjeringen tar en rekke grep på dette området. Blant dem er områdesatsingene innebærer at staten og kommunene samarbeider om en langsiktig innsats i områder med levekårsutfordringer.

I forslaget til neste års statsbudsjett styrker vi områdesatsingen i Oslo med fem millioner kroner og områdesatsingen i Fredrikstad og Sarpsborg med ni millioner kroner.

I høst besøkte jeg Fredrikstad og Rebellhuset som hjelper unge inn i aktivitet og utdanning.

Der traff jeg Kaled Alkhlef som hadde fått hjelp til å skaffe seg sommerjobb og som nå er en ressurs for andre ungdommer.

"Jeg hjelper dem å få litt erfaring til å starte framtida si", fortalte Kaled.

Det er en god oppsummering.

Gjennom områdesatsingene skal flere få hjelp til å starte framtida si.

Kjære alle sammen.

Dette er noen av de nye grepene vi tar.

I neste års statsbudsjett øker vi også bevilgningene til en rekke aktive tiltak for å få flere i jobb.

Blant dem er Jobbsjansen som blir styrket med 23 millioner kroner.

Totalt bevilger vi 210 millioner kroner til ordningen som hjelper hjemmeværende innvandrerkvinner inn i utdanning og jobb.

*****

Veien inn i arbeid er veien inn i mange former for felleskap.

Arbeidsplassen er en sosial møteplass der ulike mennesker med ulik bakgrunn jobber sammen, spiser lunsj sammen og litt etter litt finner ut at likhetene er større enn ulikhetene.

Med jobb og fast inntekt har du råd til litt større bolig slik at ungene kan invitere venner i klassen på besøk.

Med jobb og fast inntekt har du råd til å betale medlemskap i fotballklubben for guttungen og kontingent i korpset for jentungen.

Å bygge fellesskap krever at vi alle stiller opp på de små og store møteplassene som binder oss sammen som samfunn.

Foreldremøtet på skolen gir ikke bare informasjon om hva ungene lærer og hvordan de trives – om skolemelkordningen og skolefritidsordningen. 

Det fører også til at mammaen til Mohammed og pappaen til Pia blir kjent med hverandre.

Dugnaden i nabolaget og loppemarkedet til korpset fører til mer enn rydding av sykler uten hjul og penger til nye uniformer.

De fører også til at familier med ulik bakgrunn møtes og blir kjent mens de gjør en felles innsats sammen.

Kjære alle sammen.

Dere som er her i dag har gjort en formidabel jobb med å bosette, inkludere og integrere mennesker i arbeidsliv og samfunnsliv.

Det har ført til stort press på tjenestene i kommunene.

I år har vi også opplevd at tallene for ankomst svinger.

Anslagene for i år ble først justert litt ned, men så har ankomstene på nytt økt etter sommeren.

Jeg vet at det er krevende med slike endringer når dere har lagt planer og strevd med å få puslespillet til å gå opp.

Vi skal fortsatt bosette mange i tiden som kommer.

Takk for at dere fortsetter dette viktige arbeidet.

Jeg ber dere være ekstra oppmerksomme på enslige mindreårige og personer med særskilte behov som trenger rask bosetting og tryggheten det gir.   

*****

Vi lever i en tid preget av uro og usikkerhet.

En tid der mennesker søker trygghet ved å søke sammen i grupper.

Grupper som består av oss og dem.

Det preger også oss som bor her i landet.

Så det er viktigere enn noensinne at vi møtes.

I arbeidslivet og de små og store fellesskapene som binder oss sammen som samfunn.

Da skjer det som skjedde med elevene på østkantskolen og vestkantskolen.

Da lærer vi om hverandre og av hverandre.

Da finner vi ut at fordommene vi har om hverandre - ikke stemmer.

Da finner vi ut at vi i bunn og grunn ikke er så forskjellige.

Myndighetene skal ta sitt ansvar.  

Men hver og en av oss har også et ansvar.

Så kjære venner.

Vi må følge oppfordringen fra ungdommene på østkantskolen og vestkantskolen.

Vi må være litt voksne og blande oss.