Historisk arkiv

En ny verdensorden

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Kronikk i Aftenposten 30.07.08

- Kanskje var jeg til stede ved sammenbruddet av en verdensorden. Men samtidig bevitnet jeg fødselen av en ny. En verdensorden der alle verdens land er til stede og krever sin rett. Der det kreves en nærmest ubegrenset vilje til forhandlinger, kompromiss og bærekraftige løsninger, skriver Støre i en kronikk i Aftenposten 30. juli.

En skuffet Jonas Gahr Støre satte seg tirsdag kveld på flyet til Oslo og skrev ned sine tanker om de syv årene verdens ledere har brukt på å få i stand en ny WTO-avtale.


*****


Jeg ser rundt bordet av 35 ministerkolleger. Det er tirsdag kveld 29. juli 2008, vi er på niende døgnet i siste strekk av syv års forhandlinger om en ny verdensavtale for handel. Slitet synes på oss. Vi vet at vi ikke har lykkes. Sammen skal vi sette ord på at dette ble et nederlag.

Jeg tenker på memoarene til USAs utenriksminister i årene etter annen verdenskrig, Dean Ascheson. Han kalte dem ”Present at the creation”, Tilstede ved tilblivelsen. Han hadde vært vitne til etableringen av en ny verdensorden med FN og nye internasjonale organisasjoner. Jeg spør meg om jeg nå har vært til stede ved sammenbruddet.

Syv år

I syv år har verdens land forhandlet om en avtale som skulle stimulere til økt handel, kutt i tollsatser og andre handelshindringer med særlig vekt på utviklingslandenes muligheter. For første gang skulle en handelsrunde handle om dem. De rike land skulle ta større forpliktelser. De aller fattigste land skulle beskyttes. Utviklingslandene skulle få støtte til å utvikle egen evne til handel, aid for trade. Tollsatser for fisk og industrivarer skulle ned.

Og for første gang skulle landbruk for alvor på dagsorden; de rike landene skulle kutte i subsidier, eksportstøtte og tollsatser. Det skulle åpnes for bedret markedsadgang til landene i rask økonomisk vekst. Og det skulle ryddes opp i en lang rekke utestående handelsspørsmål.

Hele denne kabalen var det WTOs oppgave å få til å gå opp. WTO har 153 medlemmer. Beslutninger tas med enstemmighet. Kompleksiteten er enorm. Alle skal bidra, og alle skal ha noe igjen. Det har vært oppturer og nedturer. Jeg var med på en ukes forhandlinger i Hong Kong i desember 2005. Det ble et skritt fremover. Så kom tilbakeslag i Genève sommeren 2006.

Nå er vi samlet for et siste krafttak. WTOs generaldirektør Pascal Lamy tok en sjanse da han kalte oss sammen. Avstanden er stor på viktige områder. USA skal ut i valgkamp. EU-kommisjonen, som forhandler for de 27 EU-landene, byttes ut neste sommer. Det er politisk uro i India og Japan. Men Lamy valgte å utfordre ministrene. Gjennom ni døgn kommer vi langt, rydder unna saker, får på plass kompromisser. Gradvis øker troen på at det kan lykkes. Inntil vi nå må konstatere at det ikke går.

Løsning i sikte

Flere saker er utestående. Norge gikk med på omfattende reduksjoner i landbrukstollen mot tilstrekkelig vern av utsatte sektorer. Vi hadde en god løsning i sikte, en løsning som ville ha sikret muligheten til et levedyktig landbruk i hele landet, samtidig som vi ble en del av et internasjonalt avtaleverk. Dermed ville enighet om en ny avtale ikke stå på oss.

Saken som fikk symbolisere nederlaget er talende for en ny verdensorden. India og Kina krever en sikkerhetsmekanisme som kan tre i kraft om landbruksimporten skulle øke for mye. USA mener mekanismen er for omfattende, og at den vil begrense mulighetene for handel. USA, og land som Australia, New Zealand og Brasil, krever økt markedsadgang for sin effektive landbrukseksport. Mange utviklingsland er med rette urolige for hva det kan medføre. Det arbeides med mellomløsninger. Men USA og India lar seg ikke bevege. Lamy må konstatere at vi er ved veis ende. I denne omgang.

Maktkamp rundt bordet

Verden opplever en maktforskyvning som spiller seg ut på banehalvdelen for økonomi og verdenshandel. Nye stater med voksende økonomi og med politiske ambisjoner vet å gjøre seg gjeldende. I ni døgn, dag som natt, har jeg vært med på vår tids maktpolitiske styrkeprøver. De foregår ikke på slagmarken. Men rundt forhandlingsbordet som fordeler rettigheter og plikter i verdenshandelen.

Det var rundt dette bordet vi skulle bevise at verdens stater kan ta ansvar. En verdensøkonomi i store problemer ville ha trengt et positivt signal.

Og enda viktigere; her kunne vi vise veien til den neste store forhandlingsrunden, den om klima i København neste år. I forhandlingene der utvikling og fattigdom står i fokus må de rike landene bære større byrder, samtidig som utviklingslandene påtar seg medansvar.

Kanskje var jeg til stede ved sammenbruddet av en verdensorden. Men samtidig bevitnet jeg fødselen av en ny. En verdensorden der alle verdens land er til stede og krever sin rett. Der det kreves en nærmest ubegrenset vilje til forhandlinger, kompromiss og bærekraftige løsninger.

For bare noen få år siden avgjorde USA og EU slike strider. Når de samlet seg om en løsning, ble det gjerne slik. De dagene er talte. Rundt dette bordet kommer ingen rundt land som India og Brasil. Sammen taler de på vegne av rundt 100 utviklingsland. Sammen med meg sitter kolleger fra Kenya, Mauritius og Lesotho. De har makt til å påvirke. De har makt til å si nei, hvilket ett av dem gjorde tirsdag kveld.

Og for første gang trer et nytt land frem i kretsen av de store landene som legger de avgjørende føringer: Kina. Kina taler som et utviklingsland, og sammen med India krever Kina utviklingslandenes rettigheter.

Selv om de to landene løfter millioner av mennesker ut av fattigdom, så har for eksempel India langt flere fattige enn hele Afrika til sammen. Men Kina er så mye mer. Jeg hører det i private samtaler med kolleger fra Asia. Det er ikke eksporten fra USA og EU de frykter. Det er den kinesiske eksportmaskinen. Europeiske bilprodusenter som har bygget fabrikker i India advarer mot at India senker tollen på industrivarer. De er redde for å bli feid vekk av kinesisk eksport.

Se fremover

Vi konstaterer at situasjonen er alvorlig. Men ansvar og lederskap akkurat nå handler også om å se fremover. Om å ta vare på alt det vi har oppnådd i disse forhandlingene gjennom syv år. Ikke noe av alle løsningene gjennom disse årene vil tre i kraft før vi blir helt enige.

Vi må altså jobbe for å komme i gang igjen, når støvet fra dette sammenbruddet har lagt seg. Vi må ta vare på WTO som en nøkkelorganisasjon i verdensøkonomien. Norge fikk slutt på EUs urimelige tiltak mot norske lakseeksport gjennom en avgjørelse i WTO.

Og på den andre siden av skalaen: Land i Vest-Afrika ser mot WTO for å presse ned USAs høye subsidier til bomullseksport som utraderer all bomullsindustri i fattige afrikanske land.

Så nederlaget i Genève må mane oss til å utvikle en verdensorden til å bli i pakt med en ny tid. Med nye stater, forskyvning av maktforhold og nye maktpåliggende oppgaver som klima, miljø, arbeidstageres rettigheter og kamp mot fattigdom. Derfor kan ikke det som skjedde i Genève denne uken bli en sluttstrek. Det må bli et skritt på veien mot en løsning alle land kan leve med og ta ansvar for. Her vil Norge ta et ansvar.

Til toppen