Nato og EU sikrer en verdensorden basert på folkeretten

Innlegg i Aftenposten, 21. juli 2016

Historien har lært oss at Europa trenger mer samarbeid, ikke mindre, skriver utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.

I mai 1955 møttes kommunistblokkens ledere i Warszawa for å etablere en forsvarspakt rettet mot Nato. Da Natos toppmøte fant sted nettopp i Warszawa forrige helg, var det i sannhet på historisk grunn.

Nytt sikkerhetspolitisk landskap

Møtet ble en demonstrasjon av Natos politiske og militære samhold, og av Alliansens historiske evne til å tilpasse seg nye sikkerhetspolitiske landskap.

Etter den kalde krigen bidro Nato til å bre Vest-Europas teppe av trygghet og frihet østover. Nå er oppgaven å forsvare det som er oppnådd og samtidig omstille seg for å møte utfordringer som er større enn på flere tiår.

Etter Murens fall fikk Polen og de fleste landene i Øst- og Sentral-Europa mulighet til å velge selv. De valgte frihet og demokrati. De valgte medlemskap i Nato og EU.

De har innsett at veien til fremgang går gjennom handel og samarbeid med andre, gjennom troen på at det som gagner andre også gagner deg selv.

Nullsumspillet har veket plassen for «vinn vinn»-perspektivet. Denne utviklingen er ikke kommet av seg selv. Og den er ikke uten tilbakeslag.

Uten samhold forvitrer evnen til å handle

«Jo lengre bakover i historien du ser, desto lenger inn i fremtiden vil du kunne rette blikket», mente Winston Churchill. Kjenner vi ikke historien, risikerer vi å gjenta den. Norge fikk gjennomslag for sine prioriteringer under toppmøtet.

Fremst blant disse var alliert samhold. Uten samhold forvitrer evnen til å dra lasset sammen og handle raskt dersom det kreves. I øst har Russlands økte forsvarsbudsjetter, uforutsigbarhet og folkerettsbrudd i Ukraina skapt en helt ny situasjon.

Sør for Europa har stagnasjon, kaos og borgerkrig gitt seg utslag i grusomme terroranslag og tvunget millioner på flukt. Aldri før har vår sikkerhet og velferd vært så avhengig av sikkerhet og velferd andre steder.

Vårt moralske ansvar og vår egeninteresse tilsier at vi må svare med det vi har av verktøy – fra diplomati og bistand, til militære virkemidler.

Natos umiddelbare reaksjon kom under toppmøtet i Wales i 2014. Mindre enn to år senere har vi gjennomført det vi ble enige om der.

Den nedadgående trenden i forsvarsbudsjettene er snudd. Reaksjonsevnen er økt. Størrelsen på Natos hurtige innsatsstyrke er tredoblet. Norge har tatt aktivt del i alt dette.

Rettesnoren er at konflikt skal unngås

I Warszawa tok vi tilpasningen av Nato flere skritt videre. Alliansen styrker sin evne til forsvar av samtlige medlemsland.

Innsatsen for stabilisering utenfor eget territorium trappes opp gjennom økt støtte til partnerland som Moldova, Ukraina, Georgia og Jordan. Nato skal bistå anti-IS-koalisjonen med overvåkingskapasitet og øke treningsinnsatsen i Irak.

Det er en bedre investering å hjelpe andre til å sørge for egen sikkerhet, før en krise oppstår, enn å måtte gripe inn med egne styrker. Rettesnoren for alt Nato gjør, fra kollektivt forsvar til samarbeid med partnere, er at konflikt skal unngås.

Når det gjelder Russland, har Norge tatt til orde for at sterkt forsvar må gå hånd i hånd med vilje til dialog. Natos tiltak er defensive og nødvendige svar på Russlands opptreden. De er ment å skape trygghet og forutsigbarhet.

Norge vet fra sin egen historie at Nato-medlemskap, prinsippfasthet og robust forsvar ikke står i veien for et konstruktivt forhold til Russland, men tvert imot er forutsetninger for dialog og samarbeid. Målet er ikke en ny, kald krig, men det motsatte.

Samarbeidet mellom Nato og EU styrkes. Disse har felles mål og verdier, men ulike virkemidler. Historien har lært oss at Europa trenger mer samarbeid, ikke mindre. Dette er enda viktigere etter avstemningen i Storbritannia.

I nord har Norge et særskilt ansvar, og vi har arbeidet for å sikre økt oppmerksomhet på utfordringene til havs.

Toppmøtet bekreftet at Nato tar det maritime feltet på alvor, noe som er avgjørende for å motvirke at forsterkninger over Nord-Atlanteren hindres i en krisesituasjon.

Test for det tyrkiske demokratiet

De siste dagers hendelser i Tyrkia viser at vi ikke kan ta stabilitet på Natos sørflanke for gitt.

Natos rolle er å beskytte alliansen mot ytre fiender, men Nato er også et verdifellesskap der demokrati og rettsstatens prinsipper står sentralt. Oppgjøret i kjølvannet av kuppforsøket i Tyrkia vil bli en test for det tyrkiske demokratiet. Tyrkias europeiske partnere forventer at Tyrkia respekterer våre felles verdier.

Et stort antall offentlig ansatte, herunder militære tjenestemenn, dommere, undervisningspersonell og statsadvokater, er suspendert, avsatt eller pågrepet. Det er en svært bekymringsfull utvikling.

Alle må bidra

Skal alles sikkerhet ivaretas, må alle bidra. I langtidsplanen for Forsvaret vektlegges avanserte kapasiteter som både styrker det nasjonale forsvaret og evnen til å ta imot allierte styrker.

Norge bistår allierte i en utsatt posisjon. Neste år stiller vi med rundt 200 personell til Natos fremskutte nærvær i Polen og Baltikum.

Sammen med EU har Nato vært en pilar i arbeidet med å sikre en verdensorden basert på folkeretten.

Det må ikke oppstå tvil om vår evne og vilje til å stå opp for medlemslandenes sikkerhet, og om vår vilje til å hegne om verdiene og spillereglene som har sikret så mye frihet og velstand.