Verdien av arbeid

Statsminister Erna Solbergs tale på NHOs årskonferanse i Oslo Spektrum 9. januar 2018.

Statsminister Erna Solberg taler på NHOs årskonferanse 2018.
Statsminister Erna Solberg taler på NHOs årskonferanse 2018. Foto: Arvid Samland/Statsministerens kontor

Sjekkes mot fremføring

Tittelen på denne konferansen er «verdien av arbeid».

Det er en god tittel. Og et viktig tema.

Og egentlig enkelt å svare på.

Verdien av arbeid er velferd.

For Norge. Og for hver enkelt av oss.

Arbeid er den beste måten hver av oss kan påvirke vår inntekt og velstand.

Arbeid er bra for helsen.

Arbeid gir oss mulighet til utvikling og vekst, kompetanseheving og et sosialt fellesskap.

Arbeid er rett og slett bra for oss.

Arbeid er også det som holder velferdssamfunnet i gang.

Vår felles utfordring er at dagens velferdssamfunn ikke er bærekraftig over tid.

Forklaringen kjenner vi alle.

I dag er vi litt over 4 personer i arbeidsfør alder per person over 67 år.

I 2060 vil vi være ca 2,5 per person over 67 år.

Og i 2100 bare 2 per person over 67 år.

Endringen er dramatisk, og den er allerede i gang.

Samtidig som befolkningen eldes blir det mindre rom for økt bruk av oljeinntekter fremover. Etter hvert ventes utgiftene å vokse raskere enn inntektene, selv uten videre utbygging av de offentlige velferdstjenestene, og vi får et inndekningsbehov. I perspektivmeldingen ble dette anslått til 5 mrd. kroner hvert år etter 2030.

Jeg ser en del av statsrådene mine her.

Jeg har sett ansiktsuttrykkene deres på vei ut av noen budsjettkonferanser. Og da gikk de i pluss.

Humøret pleier, på mirakuløst vis, å komme seg til budsjettfremleggelsen.

For da er alle fornøyde med budsjettet sitt.

Hvis vi ikke gjør noe, vil de årlige budsjettkonferansene fremover altså i stadig større grad handle om å finne nye milliarder til å dekke det vi kaller demografiske kostnader.

Ingenting er så kjedelig for en politiker som demografiske kostnader.

Det gir samme følelse som å ha bilen på service.

Du bruker en masse penger, men bilen er akkurat den samme når du henter den som da du leverte den inn.

Heldigvis går det an å gjøre noe.

Vi kan arbeide mer.

Derfor sier jeg at verdien av arbeid, det er velferd.

Hva vil det kreve om vi skulle arbeide så mye at velferdssamfunnet ble bærekraftig?

Det har Finansdepartementet regnet på.

Det krever at vi øker antallet timeverk per innbygger med 13 prosent frem til 2060.

Var det noen som snakket om 6-timersdag, dere?

13 prosent økning er nok ikke realistisk.

Mer arbeid vil altså være helt nødvendig, men ikke nok alene til å gjøre velferdssamfunnet bærekraftig.

Kombinert med økt produktivitet i offentlig sektor er det mulig, men krevende, å komme i mål.

Det å jobbe smartere, ha gode ideer og bedre løsninger, blir derfor svært viktig fremover.

Det er et oppdrag som må ha høy oppmerksomhet hos alle som har lederansvar i offentlig sektor.

Og det er mulig å øke timeverkene? Jeg har noen eksempler.

Jeg må understreke at det er usikkerhet knyttet til disse tallene. Og de kan ikke summeres, for de er delvis overlappende. Men se her:

Hvis sysselsettingsandelen for menn i aldersgruppen 25-54 år økte til det den var i perioden 2000-2015, ville det økte timeverkene med 1,5 prosent.

Hvis sysselsettingen blant innvandrere fra ikke-vestlige land økte til det den er blant majoritetsbefolkningen, så tilsvarer det 3,5 prosent flere timeverk.

Sykefravær ned på svensk nivå tilsvarer 1 prosent.

Reduksjon i antallet uføre til svensk nivå tilsvarer 1,75 prosent.

Hvis alle sysselsatte kvinner jobbet heltid: Hele 8 prosent.

Hvis andelen sysselsatte kvinner i alderen 25-54 år økte til andelen blant menn: 1,5 prosent.

Hvis sysselsettingsandelen blant ungdom i alderen 20-29 år var lik den i perioden 2000-2015: 0,75 prosent.

Selv om vi kanskje ikke klarer alt dette, kan vi kanskje være enige om at vi har et stort potensial?

Min utfordring er ikke at noen er imot at vi må øke arbeidstilbudet.

Min utfordring er at hver gang vi forsøker å gjøre noe for å nå dette viktige samfunnsmålet, så blir det rabalder.

Jeg må legge til at hver gang jeg snakker om dette, så får jeg tilbakemeldinger fra folk som prøver hardt å komme i jobb. Det hjelper lite at vi snakker om at flere må i arbeid, hvis ingen vil ansette dem.

Jeg kommer tilbake til det. Og litt om hvordan politikken fremover må legges om. Men først en myte og ett paradoks.

Først myten. Myten er at alt går feil vei.

Det gjør det ikke. Andelen som står utenfor blir faktisk mindre.

Ser vi på statistikken for helserelaterte ytelser, det vil si summen av sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon, så ser vi en jevn nedgang helt tilbake til 2010. Andelen i dag er tilbake på nivået i 2001.

En viktig årsak, ifølge NAV, er aktivitetskravet for sykepenger som kom i 2004. Det ga en kraftig reduksjon i sykefraværet og mindre rekruttering til langvarige helserelaterte ytelser som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.

Det viser at politikk virker. Men også at endringer tar tid.

Så paradokset.

Vi hører stadig bekymring for at særlig unge menn jobber mindre. Det er det god grunn til å bekymre seg for.

Paradokset består i at noen av dem jobber mindre fordi de sitter på skolebenken.

Dette ønsker vi jo.

Vi har hatt for mange unge menn uten utdanning.

En del av dem falt fra i skolen, gikk tidlig ut i jobb – og så tidlig ut av arbeidslivet og inn i utenforskapet.

Det ønsker vi jo absolutt ikke.

Hvis vi skal ha et kunnskapssamfunn, må vi tåle at flere unge menn tilegner seg kunnskap.

Så til hva vi må gjøre fremover.

Vi vet fra innføring av pensjonsreformen at insentiver til å stå i arbeid fungerer. Vi ser på utviklingen i de helserelaterte ytelsene at tilknytningen til arbeidslivet er viktig.

Og vi ser at det nytter å stille krav, slik vi nå gjør med innføringen av aktivitetskrav for sosialhjelp.

Vi er nå i gang med et viktig arbeid sammen med partene i arbeidslivet. Målet er å få på plass pensjonsreformen også i offentlig sektor.

Hvis vi kommer i havn, så vil også offentlig ansatte kunne oppnå en bedre pensjon ved å stå litt lenger i jobb.

Dette er et viktig arbeid. Jeg håper på konstruktive samtaler og at vi kommer i havn.

Pensjonsreformen virker, og gir kraftige insitamenter til å stå lenger i jobb.

Men vi må etter hvert se enda lenger frem.

Stadig flere av oss får flere friske leveår.

Regjeringen har tidligere hevet aldersgrensene i arbeidsmiljøloven. Det var ikke populært blant partene.

Men i fremtiden vil vi ikke ha noe valg.

Jeg kan forstå perspektivet deres. Og ønsket om å kunne pensjonere folk tidligere for å hente inn kompetanse.

Men mitt problem er at summen av arbeidsgivernes valg blir negativ for det norske samfunnet.

Vi må gå enda lenger i denne retningen, og det offentlige må komme etter.

Vi må se på løsninger hvor det blir mulig for eldre å jobbe litt, når kreftene ikke rekker like langt som før.

Mange seniorer vil få bedre helse og større mening i hverdagen av å opprettholde kontakten med arbeidslivet. Den nye folketrygden legger godt til rette for dette.

Vi må lykkes bedre med integreringen.

Hele arbeidet med integrering må gjennomgås for å få flere i arbeid.

Det dreier seg om introduksjonsordningen, om velferdsordningene, om muligheten til å bruke medbrakt kompetanse, utdanning og mye annet.

Det å få flere kvinner i arbeid, og kvinner til å arbeide like mye som menn, er viktig.

Det går heldigvis stadig fremover.

Men det skulle da også bare mangle.

Det å være i arbeid kommer til å bli stadig viktigere, både for å vedlikeholde kompetanse og for å opparbeide egne pensjonsrettigheter.

Og som en skredder jeg traff på et bedriftsbesøk, sa det: Det er godt for ekteskapet.

Vi må fortsette arbeidet med å styrke arbeidslinja slik at færre rekrutteres til trygd.

Det er ikke populært i praksis, men helt nødvendig.

Det skal alltid lønne seg å jobbe, og vi må stille krav til aktivitet for dem som er i stand til å være i aktivitet.

Så vet vi at det er mange veier ut av arbeidslivet. Noen av dem handler om kompetanse. Om nedlagte hjørnesteinsbedrifter. Om nedbemanning.

Vi må lage like mange veier inn igjen i arbeidslivet.

Kompetansepolitikken vår må rustes kraftig opp i møtet med automatisering og digitalisering.

Kompetansen din kan gå ut på dato. Da må vi sørge for at det er mulig å fylle på med ny kompetanse.

Målet må være klart: I det norske arbeidslivet skal ingen gå ut på dato.

Så må vi fortsette arbeidet for å styrke kunnskap og kvalitet i utdanningen.

I romjulen kom nyheten om at intelligensen i de skandinaviske landene er på vei ned, etter å ha økt i mange tiår frem til midten av 90-tallet.

Dette kan tolkes på ulike måter.

Enten at min generasjon har noen helt spesielle kvaliteter.

Eller, som forskeren var inne på, at kvalitetsforbedringen i skolene stoppet opp. At elever og studenter bruker mindre tid på skolearbeidet, og at det er mindre krevende.

Vi må igjen tørre å ha høye ambisjoner for læring.

Og høye ambisjoner for universitets- og forskningsmiljøene våre.

Samtidig må vi sørge for at flere fullfører utdanningen.

Den neste skolereformen må handle om tidlig innsats for de som blir hengende etter i de grunnleggende ferdighetene.

Det er det mest sosiale vi kan gjøre.

Det samfunnet vi ser komme, vil ikke være noe enkelt sted for dem som falt fra i videregående skole fordi de ikke klarte å lese og regne skikkelig.

La meg avslutte med å gi dere to utfordringer.

Den første er at når flere skal jobbe mer, så er det dere som må skape jobbene.

Dere som må være kreative, offensive, ta risiko og satse. Gjøre det dere gjør aller best.

Jeg hører NHO foreslår en handlingsregel for arbeid. Jeg er enig i at mange av de nye jobbene må komme i privat sektor. Da må dere skape dem.

Så skal vi sørge for rammebetingelsene som gjør det mulig.

Den andre utfordringen handler om samfunnsansvaret.

Vårt arbeidsliv må også ha rom for mennesker med utenlandsk klingende navn.

For de som ikke går på jobb, men ruller på jobb.

For de som har hatt det vanskelig en periode, og fått et hull i CVen.

Noen må gi disse menneskene en sjanse.

Vi skal ta vårt ansvar i det offentlige. Vi har blitt enige på Jeløya om å starte en inkluderingsdugnad.

Dette handler om hva slags samfunn vi skal være.

Og om vi vil lykkes med å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Vi vil sette konkrete og tydelige mål om å ansette flere med et hull i CVen eller nedsatt funksjonsevne i offentlig sektor.

Jeg avslutter med å invitere næringslivet med på denne dugnaden.

Takk for oppmerksomheten!

 

Til toppen