Vi skal gi hjelp som hjelper

Åpningsinnlegg på den nasjonale fagkonferansen arrangert av Atferdssenteret: "Hjelp som hjelper – evidensbaserte metoder for barn og unge gjennom to tiår".

Tusen takk for invitasjonen.

Jeg er glad for at jeg får muligheten til å åpne denne fagkonferansen, og for å møte dere.

Her er fagfolk og forskere samlet for å få mer kunnskap om hvordan vi på en god faglig måte kan hjelpe de mest sårbare og utsatte barna. 

Tema for konferansen er hjelp som hjelper.

Jeg er opptatt av at vi har tiltak og metoder som bidrar til varige positive endringer i barn og unges liv.

Endringer som gir mulighet for et godt liv også når de blir voksne.

Alle tjenester som møter barn, unge og familier må gi hjelp som hjelper!

Atferdssenteret gjør mye godt arbeid.

Og nå har en evaluering i regi av Norges Forskningsråd bekreftet inntrykket av at senterets forskning er av svært høy kvalitet, også i internasjonal sammenheng.

Resultatene fra forskningen publiseres i kjente internasjonale tidsskrifter som har høye krav til kvalitet i forskningen.

Også arbeidet senteret gjør for at dere - som møter barn og unge i hverdagen og som skal bruke metodene og tiltakene -  har fått godt skussmål.

Men i enhver evaluering så pekes det på forbedringsområder.

Evalueringen anbefaler blant annet at senteret i årene fremover jobber med å styrke sin populærvitenskapelige formidling – som henvender seg til praksisfeltet og studenter.

Det er viktig at kunnskapen om hva som virker, når ut til dere som jobber med barn og unge hver eneste dag.

Like viktig er det at kunnskap om hjelp som virker kommer inn i utdanningene.

Dette blir en viktig oppgave for senteret i tida framover.

Utviklingen de siste årene

Når det gjelder hjelpetiltak innen barnevernet så har det vært en positiv utvikling de senere årene, med langt større vekt på tiltak som fører til endring.

Over mange år har barnevernet først og fremst tilbudt det vi kaller kompenserende tiltak.

Det kan være nødvendig, men som oftest sammen med hjelp som endrer barnets situasjon.

Tidligere denne måneden kunne barnevernslederen i Nord-Østerdalen fortelle at de tidligere drev mye med kompenserende tiltak, men at de nå vrir arbeidet mer om til endringstiltak i familien, for å gjøre foreldre til bedre omsorgspersoner.

Det er gode nyheter!

Jeg er derfor glad for at stadig flere barn og unge får hjelp som gjør en forskjell.

Det er ingen tvil om at hjelp som virker gir et bedre liv, og kan  forebygge mer inngripende tiltak.

Det er godt å se at det er en utvikling mot flere tiltak som er basert på kunnskap fra forskning.

Det er blitt en gjennomgående utvikling i blant annet barnevernet, i skolen og i psykisk helsevern for barn og unge.

Samtidig vet vi at det er sårbare barn og unge som ikke har fått den hjelpen de skulle hatt.

Idas historie

Jeg har møtt mange barn og unge som har erfaring fra barnevernet, voksne som har mistet omsorgen for det kjæreste de har, og jeg har møtt mange dyktige ansatte i barnevernstjenester landet rundt.

Mange av dere har hørt om "glassjenta", eller "Ida-saken". 

Idas historie har gjort sterkt inntrykk på meg.

Det er tankevekkende at det måtte en avisreportasje til før vi så hele Idas historie. 

Det er alvorlig at Ida har vært så mange år i barnevernet uten at hun har fått den hjelpen hun skulle hatt.

Fylkesmennene har gjort et grundig arbeid med tilsynsrapporten.

Jeg vil spesielt fremheve at Idas egne synspunkter kommer fram og at råd Ida selv har kommet med blir gitt plass.

Kritikken av systemet er svært alvorlig og tilsynsrapporten viser at det har sviktet i mange ledd.

Barnevernet har fått mye kritikk, men det er like mye kritikk av det psykiske helsevernet.

Det er mye å lære av Idas historie.

Et godt råd til dere alle er å lese tilsynsrapporten.

Barn og unge i barnevernet skal ikke oppleve det Ida har gjort. Når det offentlige overtar omsorgen for et barn, må barnet få god oppfølging og omsorg.

Selv om selve tilsynssaken kun omhandler en bestemt sak, inneholder rapporten også vurderinger, anbefalinger og kritikk av mer generell karakter som retter seg mot kommunene,

Bufetat, barnevernsinstitusjoner, helseforetak og tilsynsmyndighetene.

For å forsikre oss om at tilsynsrapporten blir fulgt opp, har helseministeren og jeg hatt møte med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet, Helsetilsynet, fylkesmannen og helseforetak.

Vi var tydelige på ansvaret vårt for at det har sviktet og det store ansvaret vi alle har for å følge opp.

Helseministeren og jeg har allerede satt i gang flere tiltak for å bedre samarbeidet mellom barnevern og psykisk helse, og for to uker siden fikk vi en rapport fra våre direktorater om hvordan dette arbeidet kan styrkes.

Selv om vi de siste 20 årene har kommet et godt skritt videre, så viser blant annet Ida-rapporten at vi fortsatt har en vei å gå.

Vi må se oppfølgingen av barn og unge på tvers av tjenestene, uten vanntette skott.

Vi må ha tjenester med høy kvalitet:

  • Hjelpen må virke og vi må bidra til at dere der ute har god nok kompetanse.
  • Vi må gi god forebyggende hjelp
  • Vi må lytte til hva barn og unge selv forteller at de trenger – barn må medvirke

Hjelp som virker

Vi må ha som mål at den hjelpen og tiltakene barnevernet setter inn skal føre til varig positive endringer i barnets liv.

Barn og unge med alvorlige utfordringer er sårbare og skal ikke utsettes for lite gjennomtenkte eller udokumenterte tiltak.

Det er ikke holdbart – verken faglige eller etisk.

Vi kan ikke la være å gi den beste hjelpen når vi først har kunnskap som tilsier at noen måter å arbeide på er bedre enn andre.

Et mer kunnskapsbasert barnevern betyr at hjelpen skal bygge på oppdatert kunnskap om hva som er god hjelp, og at hjelpen som gis skal være godt tilpasset det enkelte barns behov.

Det krever økt kvalitet i barnevernstjenestenes undersøkelses- og tiltaksarbeid, for å kunne foreta gode barnevernfaglige vurderinger av barn og familier.

Bufdir har fått i oppdrag å sørge for opplæringstilbud for kommunene i undersøkelses- og hjelpetiltaksarbeid.

Vi har hatt på høring forslag til endret ansvarsdeling i barnevernet der vi foreslo blant annet at kommunene skulle få et større ansvar for hjelpetiltak.

Vi er tydelige på at en slik endring må følges opp med en satsing på tiltak som fører til bedre kvalitet i arbeidet, og tiltak for å øke kompetansen i kommunene.

Dette er også viktig for å kunne arbeide bedre på tvers av tjenestene.

Atferdssenteret og andre kunnskaps- og kompetansesentre må bidra i denne utviklingen.

Skal vi utvikle nye tiltak eller metoder er det viktig å ta med de som har erfaring. Ungdommen - barna.

De har verdifull kunnskap og erfaring som  bidrar til felles forståelse og løsninger.

I forrige uke sa Helsetilsynets direktør til Stavanger Aftenblad at barn og unge på barnevernsinstitusjon skal både involveres mer, lyttes til og lære opp de som er satt til å passe på dem.

 

I utviklingen av barnevernet har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet en viktig rolle.

For to år siden ble direktoratet et fagdirektorat for hele barnevernsfeltet.

Direktoratet har fått en viktigere og større rolle - utvikler statistikk, verktøy, faglige anbefalinger, standarder og veiledere.

De skal sikre at det kunnskapsbaserte arbeidet enkelt kan finnes på nett, og at det er tilgjengelig for brukerne og fagmiljøer.

De har satt i gang et arbeid for å utrede nærmere hvilken kompetanse barnevernet trenger, for å kunne målrette innsatsen.

Mye handler om ledelse både politisk og administrativt.

Jeg vil trekke fram barnevernlederutdanningen som er ny av året.

En barnevernledelse som er pådrivere for å ta i bruk metoder og tiltak som forskning viser at nytter, er nødvendig for å utvikle barnevernet videre.

Å gi god veiledning til dem som jobber i barnevernet er også nødvendig.

Vi finansierer derfor en videreutdanning i barnevernfaglig veiledning.  

Målet med utdanningen er å gi erfarne barnevernsarbeidere kompetanse i å gi veiledning.

Gjennom veiledning får barnevernsarbeideren flere handlingsalternativer i møte med barn, ungdom og foreldre.

I budsjettet for neste år foreslår Regjeringen at tilskuddsordningen til barnevernfaglige videreutdanninger videreføres.

Vi foreslår også at det settes av 20 mill. kroner til nye kompetansetiltak, med særlig vekt på å styrke kvaliteten i barnevernstjenestenes undersøkelses- og hjelpetiltaksarbeid.

Jeg mener også at innholdet i grunnutdanningene må bli bedre tilpasset kompetansebehovene i barnevernet.

Høgskolene utdanner en stor del av dem som i fremtiden skal jobbe med de mest sårbare barna og ungdommene vi har.

Studentene må også få kunnskap om virksomme programmer og modeller, for å hjelpe barna og familiene bedre, og for å gi rett hjelp til rett tid.  

Direktoratets innsats sammen med ulike tiltak for å styrke kompetansen i barnevernet mener jeg er helt nødvendig for å få et enda bedre barnevern.

Det er et godt samarbeid mellom direktoratet og Atferdssenteret for å sikre at Atferdssenterets innsats understøtter arbeidet i direktoratet med å tilrettelegge for kompetanseutvikling i kommunene.

Tidlig innsats og forebygging

Tidlig innsats, forebygging og samarbeid på tvers av tjenestene er nøklene for å lykkes med å gi rett hjelp til rett tid.

Kunnskap og kompetanse må utvikles for at kvaliteten i tjenestene skal bli enda bedre.

Det aller viktigste arbeidet for barn og unge skjer i en kommune. Det er i kommunene barna vokser opp med familiene sine.

Jeg er opptatt av at det skal være "ei dør inn".

Hvert barn og hver familie som kommer i kontakt med det offentlige skal bli sett på en mest mulig helhetlig måte, og få den hjelpen de trenger innenfor den døra.

Jeg har besøkt mange kommuner som på ulike måter har et samarbeid på tvers av tjenestene i kommunen.

  • I Nøtterøy kommune er enkelte tjenester flyttet organisatorisk fra helsesektoren til oppvekstsektoren.
  • Det betyr at barnevernstjenesten, helsestasjonen og en avlastningsenhet nå er organisert i en enhet.
  • De har også sørget for at tjenestene er samlokalisert i "Familiens hus". Kommunen har også ansatt en egen tverrfaglig koordinator.

 

  • Et annet eksempel er Mandal kommune, som har satt i gang et tverrfaglig samarbeidsprosjekt mellom barnehage, helsestasjon og barnevern.
  • Gjennom prosjektet "Våg å se, våg å handle" har barnehagene blant annet fått opplæring i å snakke med barn og foreldre om vanskelige temaer.
  • Barnehagene har innført oppstartssamtale med alle foreldre, der de stiller spørsmål om blant annet vold og rus – temaer som er vanskelige å snakke om.
  • Barnehagene erfarer at de får informasjon de ellers ikke ville fått, om temaer som anstrengt økonomi, fødselsdepresjoner osv.
  • De ansatte er opplært i hvilke lavterskeltilbud de kan henvise til for å gi familiene hjelp, og ofte blir de veiledet videre til familievernet.

 Vi vil at barnevernet skal arbeide forebyggende.

Det betyr blant annet økt vekt på tidlig innsats og bedre samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre tjenester i oppfølgingen av utsatte barn og familier.

Hjelp skal gis på et tidlig tidspunkt for å forhindre at barns utfordringer vokser til alvorlige problemer.

Tidlig innsats handler også om å gripe tidlig inn i saker der barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt.

I april i år fikk vi en ny lovbestemmelse om at barnevernet kan pålegge flere hjelpetiltak i hjemmet.

Å sette inn hjelpetiltak uten foreldrenes samtykke kan være inngripende for foreldrene og familien, men omsorgsovertakelse er enda mer alvorlig.

Hensynet til barna må veie tyngst, og derfor skal ikke foreldrene kunne avvise nødvendig hjelp.

Jeg nevnte i sted forslaget som har vært på høring om endringer i ansvarsdelingen i barnevernet. Intensjonen med barnevernsreformen er økt vekt på tidlig innsats, forebyggende arbeid og bedre samarbeid på tvers av tjenestene.

Med økt ansvar vil kommunene få større handlingsrom og muligheter til å komme tidligere inn med rett hjelp til rett tid.

Målet er bedre samhandling og færre omsorgsovertakelser. Kommunenes nærhet til innbyggerne skal gi et bedre og mer tilpasset tjenestetilbud, også på barnevernsområdet.

Vi ønsker blant annet å styrke kommunenes arbeid med hjelpetiltak.

  • Departementet skal, i samarbeid med direktoratet, utvikle en helhetlig kvalitets- og kompetanseplan for det kommunale barnevernet. Det skal legges til rette for bred involvering fra flere aktører, ikke minst brukerorganisasjoner, kommunesektoren og relevante fagmiljø.
  • Et viktig mål er å legge bedre til rette for mer praksisnær forskning og metode- og tiltaksutvikling, tilpasset kommunale forhold og det kommunale barnevernet.
  • Dette fordrer utprøvings- og utviklingsarbeid i tett samarbeid mellom kommuner og kunnskaps- og kompetansemiljøer. 
  • Direktoratet er i gang med et fagutviklingsprogram for hjelpetiltak som skal gi en videreutvikling av kunnskapsbaserte og virksomme tiltak i kommunene.

Målet er å legge fram en lovproposisjon for Stortinget våren 2017.

Den vil omfatte både forslag til ansvarsendringer i barnevernet og fremtidige kvalitets- og kompetansetiltak.

Barns medvirkning

En viktig grunnstein for å gi hjelp som virker, er å lytte til hva barn og unge selv sier.

Barn og unge må medvirke i saker som gjelder dem.

Alle barn har rett til å si sin mening og at deres mening skal bli tatt på alvor.

For halvannen måned siden la barnevernlovutvalget frem sin utredning. Utvalget foreslår blant annet at den nye loven tar utgangspunkt i barnet som et individ med selvstendige rettigheter.

Barnets rettigheter foreslås styrket, blant annet gjennom utvidet rett til medvirkning.

Bestemmelsen om barnets rett til omsorg og beskyttelse er presisert ved at det lovfestes at barn «bør vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, og helst i egen familie».

De foreslår også at kommunen får plikt til å samordne det kommunale tjenestetilbudet rettet mot alle barn.

For å ivareta rettssikkerheten til barn og deres familier i barnevernet må vi ha et tilgjengelig lovverk.

Lovutvalgets forslag er nå sendt på høring.

Avslutning

Jeg håper årets konferanse gir dere et godt faglig påfyll og ny energi.

Vi må se oppfølgingen av barn og unge på tvers av tjenestene, uten vanntette skott.

Vi må tenke ut av boksen.

Vi må bruke tiltak og metoder som bidrar til varige positive endringer i barn og unges liv.

Vi må sikre at vi ser helheten.

Vi må sikre at barnet får sagt sitt.

Først når vi ser hele bildet kan vi forstå og gi rett hjelp til rett tid.

For vi skal gi hjelp som hjelper.

Lykke til med konferansen!