YS' jubileumskonferanse

Statsminister Erna Solbergs tale på markeringen av YS' 40-årsjubileum på Gamle Museet i Oslo 18. oktober 2017.

Sjekkes mot fremføring

Kjære Jorunn,
Kjære alle sammen,
Gratulerer!

Da YS så dagens lys i 1977, skapte det bølger i norsk organisasjonsliv.

YS kjempet om å organisere både funksjonærer og arbeidere – kvinneyrker- og mannsyrker - i alle sektorer.

Det lyktes dere med!

Jeg registrerer at det måtte en bergenser til, Egil Sandberg, for å samle troppene i starten  - en tradisjon dere ser ut til å holde godt fast ved, Jorunn.

YS representerte helt fra starten den nye generasjonen lønnsarbeidere – særlig i serviceyrkene. I YS kunne de bli medlem av en fagforening uten å samtidig bli medlem av et politisk parti.

YS ble til i en tid da industri-sysselsettingen hadde passert toppen.

Oljeinntektene begynte for alvor å gjøre seg gjeldende.

Men det var økonomisk urolige tider ute i verden.

Mange familier i Norge fikk etter hvert oppsigelser hengende over hodet.

I denne situasjonen ba statsminister Oddvar Nordli det norske folk om å ofre noe. Folk måtte utvise moderasjon for å oppnå full sysselsetting.

Sånn er det også i dag.

Vi må ofre noe for å nå våre mål.

 

 

Gjennom 40 år har YS vist vilje til nytenkning.

Det er en forutsetning for et levende treparts-samarbeid.

Jeg tror det henger sammen med at YS' medlemmer hele tiden har forholdt seg til det nye arbeidslivet.

Finansnæringen, som Jorunn kommer fra, er på sett og vis teknologiens "frontfag". 

Bank- og forsikringsansatte er de som møter ny teknologi først, og føler konsekvensene av automatisering og digitalisering på kroppen.

Luftfartsansatte og oljearbeidere er andre yrkesgrupper som har vært gjennom store omstillinger i arbeidslivet. Eller ansatte i NAV og Forsvaret.

Jeg vil særlig gi honnør til YS for å investere i langsiktig kunnskaps- oppbygging om norsk arbeidsliv.

YS' Arbeidslivsbarometer er unikt, og en nyttig temperaturmelding. Beslutningstakere i arbeidslivet, og i Arbeidsdepartementet, har nytte av at det gjøres slike undersøkelser, særlig når det gjøres fortløpende og får frem trender.

Deler av Arbeidslivsbarometeret ble lagt frem allerede i august. Jeg har merket meg at forskjellen mellom hva folk mente om arbeidslivspolitikken under den rødgrønne regjeringen og min regjering, er mindre enn tonen i den offentlige debatten kan gi inntrykk av. 

De siste årene har vært preget av større utfordringer på arbeidsmarkedet enn på lenge.

Jeg er derfor glad for at stadig flere ser at regjeringen setter arbeidet mot arbeidsledighet høyt.

Barometeret viser også at de fleste arbeidstakere er svært, eller ganske godt fornøyd med sin arbeidssituasjon. Det er bra.

Så selv om det er få i denne undersøkelsen som er "fornøyd" med både denne regjeringen og den rødgrønne regjeringens innsats, mener likevel de fleste arbeidstakere i Norge at arbeidslivet er godt.

 

Det er oppløftende at ansattes holdninger til fagforeningene stort sett er positive og stabile over tid.

Tre av fire er enige i at fagforeninger er viktige for å oppnå en god lønnsutvikling og medbestemmelse på arbeidsplassen.

70 % mener at fagforeninger er svært viktige for ansattes jobbsikkerhet. Det sier noe om fagforeningers innflytelse i vårt samfunn.

Noe av det mest verdifulle i den norske modellen er tillitsvalgtes innsats på norske arbeidsplasser.

Den kunnskapen og innsatsen de tillitsvalgte bringer inn i vårt trepartssamarbeid gjør at vi kan møte disse utfordringene på en mer treffsikker måte.

I dag er tillitsvalgte ofte viktige pådrivere for å få gjennomført forbedringer på arbeidsplassen.

Derfor er det viktig at organisasjonene evner å være attraktive for sine medlemmer, og forblir representative for sin sektor.

Hvis mange faller utenfor det organiserte arbeidslivet, kan trepartssamarbeidet stå i fare for å forvitre.

 

 

Jeg deler bekymringen over at organisasjonsgraden har falt i privat sektor de siste 20 årene.

Men å rekruttere medlemmer er først og fremst deres jobb.

Jeg vil oppfordre fagforeningene til å være offensive, tenke nytt, være relevante og aktuelle. Mange gjør dette i dag. Det er bra.

Men det er tankevekkende at flere enn før mener at fagforeninger er bremseklosser i modernisering og omstilling på arbeidsplassen, ifølge Arbeidslivsbarometeret.

 

 

Fagforeningene må lykkes med å engasjere de unge.

Vi vet at de er opptatt av utviklingsmuligheter og kompetanseutvikling.

Jeg tror de fagforeningene som jobber systematisk og strategisk for å styrke medlemmenes kompetansemuligheter, vil lykkes med å tiltrekke seg medlemmer.

Og kompetanse er ikke bare viktig for YS sine medlemmer. Det er viktig for oss alle og for at vi skal greie den omstillingen vi er i gang med.

Sammen med YS og de andre partene i arbeidslivet, Sametinget og Voksenopplæringsforbundet, la vi i felleskap frem en kompetansepolitisk strategi tidligere i år.

Dette er enestående i internasjonal sammenheng, og et godt eksempel på hvordan trepartssamarbeidet gir konkrete utslag for vårt felles beste.

Målet er å lage et arbeidsliv som gir bedre læringsmuligheter, og god bruk av kompetanse. Og så skal vi styrke kompetansen til voksne med svak tilknytning til arbeidslivet.

Dette er en strategi vi eier sammen, og hvor vi alle har tatt på oss et ansvar for å bidra til at landet kan møte fremtiden.

Det gikk over 20 år før YS fikk adgang til de formelle samarbeidsarenaene med myndighetene.

Arntsen-utvalget som skulle forberede inntektsoppgjøret i 1999, og som ble nedsatt av Bondevik-regjeringen, ble et vendepunkt.

Under Bondevik II-regjeringen ble også YS gitt fast plass i regjeringens kontaktutvalg.

Et reelt trepartssamarbeid forutsetter nemlig at ikke bare de aller største partene i arbeidslivet blir lyttet til. Regjeringen er opptatt av at alles stemmer skal bli hørt.

I dag deltar YS i mange styrer og råd sammen med myndighetene: Arbeids- og pensjonspolitisk råd, TBU, kontaktutvalget, råd om likestilling, Arbeidstilsynets råd og mange flere.

I tillegg kommer alle YS-forbundene som deltar aktivt på mange områder. Jeg er ikke sikker på om vi hadde fått et treparts bransjeprogram for utelivsbransjen om ikke Parat hadde argumentert så godt for det.

I treparts-samarbeidet opplever jeg at det er en gjensidig vilje til å lytte til hverandre.

Regjeringen kan noen ganger ha andre prioriteringer enn det organisasjonene ønsker, men en slik uenighet truer ikke den grunnleggende viljen til samarbeid som preger norsk arbeidsliv.

På viktige politikkområder innenfor arbeidslivet er vi kommet fram til gode løsninger i samarbeid. For eksempel når det gjelder bedre vern for varslere, strengere straffer for arbeidslivskriminalitet og hvordan vi skal bekjempe vold og trusler i arbeidslivet.

Det gjenstår en viktig brikke for å få sluttført pensjonsreformen. Offentlig tjenestepensjon bør i større grad innrettes slik at det lønner seg å stå lenger i jobb, og at folk unngår store pensjonstap ved å bytte jobb mellom offentlig og privat sektor.

I arbeidet med å utrede nye pensjonsløsninger for offentlig sektor har YS vært en viktig bidragsyter, og en konstruktiv diskusjonspartner.

Jeg mener at den gode dialogen vi har hatt med partene i utredningsarbeidet vil bidra til bedre løsninger, og øke sannsynligheten for at vi kommer i mål.

 

I tøffe tider blir treparts-samarbeidet satt på prøve.

Det krever mye av alle. Men det er i tøffe tider vi virkelig kan høste gevinsten av et godt treparts-samarbeid og den tilliten som er bygget opp gjennom mange år.

I våre gater ser vi ikke brennende bildekk.

At vi har ansvarlige parter i Norge som tar et helhetlig samfunnsansvar, er en verdi som knapt kan overvurderes.

Når vi har felles mål om flere hender i arbeid, lav ledighet og et godt og trygt arbeidsliv – har vi gode muligheter for å finne omforente løsninger sammen.

Gratulerer med 40-årsjubileet!