3 Bemerkninger til de enkelte bestemmelser i overenskomsten
Artikkel 1 har bestemmelser om overenskomstens virkeområde. I likhet med artikkel 26 i OECDs mønsteravtale for skatteavtaler fastslås her plikten til å innhente og utveksle alle opplysninger som er overskuelig relevante for fastsetting, iligning, innkreving og inndriving av de skatter overenskomsten omfatter, så vel som rettsforfølging både i sivile saker og i straffesaker.
Artikkel 2 har i likhet med OECDs modell en bestemmelse som fastslår at en part ikke er forpliktet til å fremskaffe og oversende opplysninger som er utenfor deres jurisdiksjon.
Artikkel 3 fastsetter at overenskomsten omfatter alle skatter som utskrives av partene.
Artikkel 4 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten. Overenskomsten omfatter uttrykkelig norsk kontinentalsokkel. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-modellen for informasjonsutvekslingsavtaler.
Artikkel 5 angir hvilke regler som skal iakttas når en anmodning om opplysninger skal utformes. Opplysningene skal innhentes etter prinsippene i artikkel 1, og skal utveksles uten hensyn til om de forhold som undersøkes ville være en straffbar handling etter lovgivningen i den anmodede part.
Etter punktene 2 og 3 skal den anmodede part benytte alle relevante midler for å innhente opplysningene, og om ønskelig i form av vitneforklaringer og bekreftede kopier av originaldokumenter.
Punkt 4 forplikter partene til sørge for at de nødvendige fullmakter foreligger til å innhente opplysninger fra banker, finansinstitusjoner, forvaltere mv, og om alle reelle eierforhold i selskaper, stiftelser og truster mv., herunder om stiftere, styrer og begunstigede, og om alle ledd i en eierskapskjede. Slike fullmakter foreligger i norsk lovgivning. Bahamassamveldet har nylig endret sin lovgivning slik at den nå ikke er til hinder for at Bahamassamveldet kan oppfylle sine forpliktelser etter overenskomsten.
Punkt 5 gir detaljerte regler for hva en anmodning om opplysninger skal inneholde, og punkt 6 setter stramme tidsfrister for å sikre hurtig svar på en anmodning om opplysninger.
Artikkel 6 åpner adgang for representanter for en parts kompetente myndigheter å være tilstede ved skattundersøkelser i den annen part.
Artikkel 7 gir uttømmende regler for når en part kan avslå en anmodning om opplysninger, og tilsvarer OECDs modellavtale. Artikkelen fastslår at anmodningen må være i samsvar med overenskomsten og at egne muligheter til å innhente opplysningene må være uttømt, for å sikre mot såkalte «fisketurer». Yrkesmessig taushetsplikt er sikret i punkt 3. Dette medfører at konfidensiell kommunikasjon mellom en advokat og dennes klient med sikte på å innhente juridiske råd eller å vurdere rettstvist kan avslås utlevert. Et slikt avslag vil måtte vurderes fra sak til sak og innebærer ikke noe forbud for en part mot å innhente og oversende slike opplysninger. Yrkesmessig taushetsplikt kan ikke påberopes dersom kommunikasjonen er utført for å fremme et illegalt eller urettmessig formål eller viser et straffbart eller bedragersk forhold.
Artikkel 8 har bestemmelser om taushetsplikt i samsvar med OECD-modellen. Det er bestemt at opplysninger innhentet i medhold av overenskomsten bare kan benyttes til iligning, innfordring, iverksettelse eller rettsforfølgning med hensyn til de skatter som ilegges av en part. De kan imidlertid også benyttes til andre formål, som i alminnelige straffesaker, men da bare etter uttrykkelig skriftlig samtykke fra den kompetente myndighet i den anmodede part.
I artiklene 9 – 14 er det bestemmelser om kostnader, språk, plikt til å gjennomføre nødvendig lovgivning, gjensidige overenskomster og ikrafttredelse og opphør. For straffbare skattesaker vil avtalen få virkning for skattekrav som foreligger på eller etter den dag avtalen trer i kraft, men bare for skatteperioder som begynner på eller etter 1. januar 2004, for sivile saker for skattesaker som vedkommer skatteåret som følger etter ikrafttredelsesåret.