Konvensjonelle våpen

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

FN-konvensjonen om inhumane våpen (CCW)

Konvensjonens fulle tittel er: ”FN-konvensjonen om forbud mot eller restriksjoner på bruk av visse konvensjonelle våpen som kan gjøre unødvendig skade eller som kan ramme vilkårlig”. På engelsk: UN-Convention on Prohibition or Restrictions on Certain Conventional Weapons Which May Be Deemed to Be Exessively Injurious or to Have Indiscriminate Effects (CCW).

Dette er en rammekonvensjon for flere protokoller som gjelder spesifikke våpen eller våpensystemer: Protokoll I inneholder forbud mot eller restriksjoner på bruk av fragmenteringsvåpen, protokoll II avgrenser bruk av landminer og minefeller, protokoll III omhandler omhandler brannvåpen og protokoll IV omhandler blindende laservåpen.

I 2003 ble det undertegnet en ny protokoll V til konvensjonen som omhandler krigens eksplosive etterlatenskaper. På engelsk: ”Explosive Remnants of War (ERW)”. Stortinget godkjente sommeren 2005 at protokollen ratifiseres. Bestemmelsene i protokollen gjelder for situasjonen etter en væpnet konflikt og er pålrgger ansvar for blindgjengere av alle slag er (inkludert fra klaseammunisjon). For partene i en konflikt innebærer besttemmelsene ansvar for å redusere skader (særlig brukers ryddeansvar, beskyttelse av sivilbefolkningen, informasjonsutveksling, assistanse og samarbeid).

Basert på mandater fra 2003 arbeides det innen CCW nå med bestemmelser om forebyggende tiltak som kan begrense antall blindgjengere (ERW) og med bestemmelser om bruk av anti- kjøretøyminer (AVM).

ERW mandatet er et tosidig mandat som gir grunnlag for å analysere om internasjonal folkrett under en konflikt gir tilstrekkelig vern av sisvilbefolkningen og om det kan gjøres tekniske forbedringer av den ammunisjon som brukes slik at antall ERW begrenses. Klaseammunisjon spiller en sentral rolle i begge sammenhenger.

AVM mandatet, eller mer presist mandatet for Mines Other Than Anti Personnel Mines (MOTAPM) innebærer at alle foreliggende forslag skal analyseres med tanke på å utvikle anbefalinger om denne typen miner til statspartsmøtet. Arbeidet er kommet ganske langt og det foreligger en tekst som kan danne grunnlag for en ny protokoll på dette området.

CFE-avtalen

Avtalens fulle tittel: ”Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa”. På engelsk: ”Treaty on Conventional Armed Forces in Europe” (CFE). CFE-avtalen ble undertegnet av alle Nato-land og Warzawapakt-land i.f.m. KSSE toppmøtet i Paris 19. november 1990. Stortingets samtykke til ratifikasjon er gitt i St. prp. nr 15, 91/92. Avtalen trådte i kraft 17. juli 1992. Avtalen forpliktet medlemsstatene til å redusere den offensive militære kapasiteten og å bringe balanse i det konvensjonelle styrkeforholdet, samt å underkaste seg et varig verifikasjonsregime. Verifikasjonsregimet innebærer utstrakt plikt til gjensidig informasjon om det miltære materiell som omfattes av avtalen og at det utføres inspeksjoner (på kort varsel).

For å tilpasse avtalen til den sikkerhetpolitiske situasjon i Europa er det forhandlet fram en ny avtale: ”Den tilpassede CFE avtalen”. På engelsk: ”The Adapted CFE Treaty”. Denne ble undertegnet i Istanbul i 1999, men er ennå ikke trått i kraft. Norge og Natos øvrige medlemsland krever at utestående problemer knyttet til Russlands etterlevelse av Istanbul-forpliktelsene vedrørende russiske uttrekning av styrker fra Georgia og Moldova, finner sin løsning før nasjonale ratifiseringsprosesser iverksettes.

Tillits- og sikkerhetsskapende tiltak (CSBM)

Sikkerhetsforumet i OSSE har gjennom årene utviklet en rekke tillits- og sikkerhetsskapende tiltak. På engelsk: ”Confidence and Security Building Measures (CSBMs)”. Disse er sist trykket i OSSE sitt Istanbul- dokument av 1999 som trådte i kraft 1. januar 2000. De fleste CSBMs er en videreføring av tiltak som fantes i Wiendokumentet av diverse årganger.

CSBMs er konkrete tiltak som skal bidra til å styrke tillit, samarbeid og sikkerhet blant OSSEs medlemsland innenfor Europa. De innbærer utstrakt plikt til gjensidig informasjon om militære styrker og øvelser samt at det gjennomføres inspeksjoner (på kort varsel), evalueringer og besøk.

Avtalen om det åpne luftrom (OS)

Avtalen om det åpne luftrom, på engelsk: ”The Treaty on Open Skies (OS)” ble undertegnet av alle Natos medlemsland og de tidligere Warszawapaktlandene i Helsingfors i mars 1992. Stortingets sam tykke til ratifikasjon er gitt i St. prp. nr. 63, 92/93. Avtalen trådte i kraft 1. januar 2002. Flere land har etterhvert sluttet seg til. Avtalen forplikter medlemslandene til gjensidig å åpne sine luftrom for et avtalt antall årlige observasjonsflygninger med spesialutstyrte overvåkningsfly. Antallet beregnes ut fra landets geografisk utstrekning. Flyene kan være utstyrt med kamera og andre typer sensorer.

Avtalen blir fullt implementert fra 1. januar 2006. Dette innebærer at landene blir pliktig til å motta fullt antall observasjonsflygninger, for Norge sju flyginger (på kort varsel), og at alle godkjente sensorer kan nyttes.