Landbruks- og matministerens skriftlig svar på Dokument 8:132 S (2014 - 2015) Representantforslag om å sikre Veterinærinstituttets avdelinger innen grønn sektor og havbruk i Nord-Norge

I representantforslaget foreslås følgende: 

1. Stortinget ber regjeringen sørge for at Veterinærinstituttets kompetanse og virksomhet innen grønn sektor og havbruk i henholdsvis Tromsø og Harstad videreføres.
2. Stortinget ber regjeringen sørge for at egenandelene ved obduksjon av dyr har et nivå som sikrer det antall obduksjoner som trengs for å styrke kunnskapen om dyrehelse 

Min vurdering av de enkelte punktene: 

Veterinærinstituttets kompetanse og virksomhet innen grønn sektor og havbruk i henholdsvis Tromsø og Harstad 

Veterinærinstituttet har sitt hovedkontor i Oslo og har regionale laboratorier i Sandnes, Bergen, Trondheim, Harstad og Tromsø. Hovedkontoret skal flyttes til Ås og samlokaliseres med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. 

Veterinærinstituttet har eget styre. Styret er ansvarlig for organisasjonsutviklingsarbeidet i virksomheten. Styret skal gjøre nødvendige tilpasninger avhengig av samfunnsutviklingen og endrede behov der de tar hensyn til helheten i oppgavefordeling og tiltak for å sikre en kostnadseffektiv og bærekraftig organisasjon. 

Landbruks- og matdepartementet har bedt Veterinærinstituttet om å legge vekt på å videreutvikle organisasjonen. Arbeidsprosesser skal effektiviseres og den totale kompetansen skal utvikles og utnyttes enda bedre. 

Nye diagnostiske metoder og moderne teknologi åpner muligheter for en bedre og mer effektiv beredskap enn før. 

Passiv helseovervåkning

Undersøkelser av prøver fra syke eller døde dyr, såkalt passiv helseovervåkning, har i lang tid vært en viktig del av den nasjonale dyrehelseovervåkingen. Materialet tas gjerne ut av praktiserende veterinærer og sendes til laboratorieundersøkelse. Ofte dreier det seg om undersøkelser av hele kadaver hvor oppdraget er å utrede dødsårsaken hos et enkeltindivid.

Det legges ofte omfattende arbeid i å finne fram til dødsårsak hos enkeltindivid. Resultatene brukes imidlertid i liten grad til å forebygge nye sykdomsutbrudd. 

Vurderinger foretatt i 2014 og 2015 av Veterinærinstituttet, forvaltning og næringsaktører har vist at passiv helseovervåkning har betydelige begrensinger. Denne formen for overvåkning er lite egnet til å gi et godt bilde av helsesituasjonen i populasjoner av produksjonsdyr i Norge. De sykdommene som i hovedsak blir påvist i dette materialet, er produksjonsrelaterte sykdommer som kan gi tap for næringsaktørene, men som har mindre samfunnsmessig betydning. Det er også store forskjeller i materialinnsendelse mellom geografiske områder i landet. Den nasjonale overvåkingsverdien av disse undersøkelsene er derfor liten. 

Vi har i den senere tid erfart at flere nye sykdommer er introdusert fra andre land. Ulike sykdomsintroduksjoner medfører gjerne omfattende, flerårig overvåking i offentlig regi. Med endringer i klima, fauna, handelsmønstre og økt persontrafikk vil nye sykdommer eller kjente sykdommer kunne bli introdusert til Norge hyppigere. Veterinærinstituttet vil forberede seg på dette ved å utvikle metodikk og kompetanse, samt organisere beredskapen på en måte som sikrer god kapasitet. 

En moderne, framtidsrettet beredskap

En standardisert og kontinuerlig overvåkning er nødvendig dersom vi skal få til en bedre overvåkning av dyrehelsesituasjonen i hele landet. Dette krever pålitelige og effektive systemer for å oppdage sykdom, slik at tiltak kan iverksettes raskt. Det vil kunne begrense de økonomiske og velferdsmessige skadene sykdomsutbrudd medfører. 

Veterinærinstituttet arbeider for å forbedre beredskapen mot helsetrusler hos landdyr gjennom et betydelig reformarbeid. Dette forutsetter at det etableres faglige forpliktende nettverk mellom næringsaktørene, det veterinære feltapparatet og faginstitusjoner som Veterinærinstituttet. Feltveterinærene har en viktig rolle i dette arbeidet, og vil kunne få høyere kompetanse og mer sentrale funksjoner enn før. 

Høynet kompetanse i den primære veterinærtjenesten vil ifølge Veterinærinstituttet styrke beredskapen mot helsetrusler betydelig. Ved besøk i husdyrbesetninger vil feltveterinærene kunne kommunisere on-line med for eksempel patologer, infeksjonsspesialister og sykdomseksperter på ulike dyrearter. Det vil gi dem tilgang til faglige råd der og da om mulig sykdom, om uttak av prøvemateriale og om håndtering av de syke eller døde dyra og miljøet dyra har vært del av. Riktig behandling kan starte raskt. 

I januar 2016 starter Veterinærinstituttet sammen med næringsaktører og Mattilsynet med å arrangere kurs i obduksjon og prøveuttak i felt flere steder i Norge. Dessuten prioriteres utvikling av informasjonsmateriale for nettpublisering. Dette mener Veterinærinstituttet vil bidra til bedre kvalitet på prøvemateriale og raskere og mer målrettet diagnostikk ved laboratoriene. Gjennom å utvikle klarere undersøkelseskriterier ved ulike sykdommer, vil brukerne få større forutsigbarhet både med hensyn til tid og kostnad. Veterinærinstituttet arbeider nå med å utvikle systemer der de benytter data til såkalt syndrombasert overvåking. Rapporter fra laboratorieundersøkelser vil sammen med produksjonsdata og offentlige tilsynsdata kunne gi bøndene et bedre grunnlag for produksjonsstyring. Dette er viktig både av helseomsyn og for verdiskapingen. 

Veterinærinstituttet arbeider også med å etablere problembaserte diagnostikkprosjekter. Her samler man inn materiale fra spesielle situasjoner. Et aktuelt eksempel kan være å undersøke abortfoster og fosterhinner for infeksjoner som kan gi abort. Det innsendte materialet i slike prosjekt blir undersøkt etter en standard prosedyre, og kan da fortelle mye om status i en dyrepopulasjon. Resultatene fra et slikt prosjekt vil komme hele næringen til gode. Veterinærinstituttet har i samarbeid med ulike partnere gjennomført slike prosjekt på familiedyr, fjørfe, rein, gris og småfe. Prosjektene vil kunne rette seg både mot helse- og velferdsmessige problemstillinger. 

En modernisert beredskap mot helsetrusler hos landdyr er i følge Veterinærinstituttet, et viktig og nødvendig grep for å sikre god dyrehelse og dyrevelferd i Norge også i årene fremover. Det forutsetter et tett og konstruktivt samarbeid mellom næringsaktørene, den veterinære felttjenesten og laboratorietjenestene. Den veterinære felttjenesten vil få høyere kompetanse, laboratorietjenesten vil øke sin beredskapsforståelse, og næringen vil få et bedre grunnlag for produksjonsstyring. 

Konklusjon

Jeg ser positivt på at Veterinærinstituttet arbeider med å modernisere beredskapen og helseovervåkingen. Dette må gjøres på en måte som sikrer at sykdomsberedskap og helseovervåkning også i Nord-Norge kommer styrket ut av endringene. Jeg legger til grunn at dagens tilbud i Tromsø blir opprettholdt inntil Veterinærinstituttet har etablert et nytt og bedre system for diagnostikk og helseovervåking. 

Regjeringen vil styrke utdanning og forskning i Nord-Norge med Tromsø som et senter. Veterinærinstituttet vil derfor legge til rette for å styrke sin forskning i Nord-Norge ved å videreutvikle samarbeidet med landbruks- og matinstituttene og andre forsknings- og fagmiljø i landsdelen. Tilstedeværelse i Tromsø vil være viktig i denne sammenheng. 

Jeg vil ut fra det som er anført ovenfor, frarå at Stortinget legger langvarige bindinger på intern kompetansefordeling og geografisk organisering av Veterinærinstituttets laboratorier. 

Egenandelene ved obduksjon av dyr har et nivå som sikrer det antall obduksjoner som trengs for å styrke kunnskapen om dyrehelse 

Ved mistanke om alvorlig smittsom sykdom (A- eller B-sykdommer) er alle undersøkelsene ved Veterinærinstituttet kostnadsfrie, dvs kostnadene dekkes fullt ut av bevilgningen over statsbudsjettet. Det samme gjelder ved sporing av kontaktbesetninger i et utbrudd. Undersøkelser i forbindelse med dyrevelferdssaker der Mattilsynet er rekvirent, er også kostnadsfrie, likeså undersøkelse av kadaver og prøver fra viltlevende dyr. 

Hvis det ikke foreligger mistanke om alvorlig smittsom sykdom, må dyreeier betale egenandel. Egenandelene ved Veterinærinstituttet har økt en god del de senere år, men prisene i 2015 er de samme som i 2014. 

Egenandelen ved Veterinærinstituttet er per i dag omtrent på samme nivå som prisene hos Statens Veterinärmedicinska Anstalt (SVA) i Sverige, men betydelig høyere enn hos EVIRA (en «kombinasjon» av Mattilsynet og Veterinærinstituttet) i Finland. I Sverige betaler imidlertid dyreeier en lavere pris (Den Svenske djurhelsovårdens (SvDHV) pris) forutsatt at det er veterinær som har rekvirert obduksjon. For medlemmer av SvDHV er obduksjon med tilhørende undersøkelser gratis. SvDHV får betydelig statlig støtte for å få gjennomført obduksjoner som går til subsidiering av virksomheten både ved feltobduksjon, private laboratorier eller hos SVA. 

Meldepliktige sykdommer blir påvist i mindre enn 1 % av de prøvene som blir sendt inn der hensikten med undersøkelsen er et oppgitt helseproblem eller helsekontroll. De fleste tilfellene av slike sykdomstilfeller blir oppdaget i aktive overvåkingsprogrammer eller i prøver tatt ut pga. sykdom (ikke obduksjoner av døde dyr). 

Kostnadene til lokaler, utstyr og personell ved obduksjon av hele dyr er store i forhold til samfunnsnytten. Nye diagnostiske metoder og moderne teknologi åpner muligheter for en bedre og mer effektiv beredskap enn før. 

Jeg mener derfor det ikke vil være riktig å subsidiere obduksjoner av dyr hvor det ikke foreligger mistanke om alvorlige smittsomme dyresjukdommer i større grad enn hva tilfellet er i dag. 

Med hilsen      

Sylvi Listhaug