Del 4
V Om håndtering av aborterte fostre
10 Innledning
Etter et svangerskapsavbrudd kan et foster enten tas hånd om etter retningslinjer fra Statens helsetilsyn om håndtering av biologisk risikoavfall eller nedsettes på kirkegård/minnelund. Det finnes i dag ikke felles retningslinjer for dette, og praksis varierer mellom sykehusene.
Regjeringen ønsker at et abortert foster skal behandles på en respektfull og verdig måte. Det er ønskelig med retningslinjer for helsevesenets håndtering av aborterte fostre basert på prinsipper om respekt for menneskeverdet, og som sikrer lik praksis over hele landet. I tråd med dette legger departementet i denne meldingsdelen fram forslag til slike prinsipper i samsvar med forslaget til ny § 6b første ledd i transplantasjonsloven. Meldingsdelen er ikke en del av lovens forarbeider.
Det foreslås at statens helsetilsyn, i kraft av sin tilsynsmyndighet etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten 30. mars 1984 nr. 15, utarbeider og formidler de endelige retningslinjene i tråd med Stortingets anbefalinger.
10.1 Tidligere politisk behandling
Sosial- og helsedepartementet oppnevnte 2. september 1993 en arbeidsgruppe for å utrede etiske, medisinske og juridiske spørsmål som forskning og bruk av vev fra aborterte fostre reiser. Arbeidsgruppens innstilling er offentliggjort i NOU 1994:22 Bruk av celler og vev fra aborterte fostre.
Arbeidsgruppen pekte på at det i dag ikke finnes bestemmelser for hvordan sykehusene skal håndtere aborterte fostre eller vev fra disse. Den pekte videre på at aborterte fostre blir håndtert på svært ulike måter, og mente at hvordan et abortert foster, eller deler av dette, tas hånd om, bør vies oppmerksomhet. Dette forhold berører etter arbeidsgruppens syn ikke bare provoserte aborter, men også spontane aborter. Arbeidsgruppen understreket at det må sikres verdige rutiner både ved behandling av aborterte fostre og ved behandling av vev.
I St.meld. nr. 16 (1995-96) Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv. ble det lagt til grunn at Statens helsetilsyn skulle utarbeide retningslinjer som sikret respektfull og likeartet behandling av aborterte fostre.
I Innst.S. nr. 231 (1995-96) fra Sosialkomitéen om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv. er det i kapittel 11 Bruk av celler og vev fra aborterte fostre, under punkt 11.1 Sammendrag, anført at Statens helsetilsyn skal utarbeide retningslinjer for respektfull og likeartet behandling av abortmateriale. Komitéen hadde ikke merknader til spørsmålet.
Sosial- og helsedepartementet ga i brev av 17. juni 1996 Statens helsetilsyn i oppdrag å utarbeide retningslinjer som sikrer respektfull og likeartet håndtering av alt abortmateriale, både ved spontane og provoserte aborter, og ved intakte og ikke intakte fostre. Departementet ba i brev av 19. februar 1998 Statens helsetilsyn om at de endelige retningslinjer ble oversendt departementet for godkjenning.
I St.prp. nr. 1 (1998-99) ble følgende forslag til prinsipper for retningslinjer for håndtering av aborterte fostre lagt fram:
«Retningslinjer for håndtering av aborterte fostre
I St.meld. nr. 16 (1995-96) Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv. ble det lagt til grunn at Statens helsetilsyn skulle utarbeide retningslinjer som sikret respektfull og likeartet behandling av aborterte fostre. Komiteen hadde ikke merknader til spørsmålet i Innst.S. nr. 231 (1995-96). Departementet ga i 1996 Statens helsetilsyn i oppdrag å utarbeide retningslinjer.
Departementet fastsetter retningslinjer i løpet av høsten. Retningslinjene vil bygge på gjeldende lov om svangerskapsavbrudd, og vil være retningsgivende, men ikke bindende. De gjelder for sykehus og helsepersonell, og omfatter alle aborterte fostre, men ikke dødfødsler. WHO setter grensen mellom abort og dødfødsler til 22 fullgåtte svangerskapsuker. Denne definisjonen legges til grunn for disse retningslinjer. De omfatter derfor håndtering av fostre fram til 22. fullgåtte svangerskapsuke, bortsett fra i de tilfeller gravferd benyttes.
Sykehuset sørger for at aborterte fostre tas hånd om på en respektfull måte. Dette innebærer at fostret enten nedsettes på kirkegård/minnelund eller behandles etter retningslinjene for biologisk materiale. Kvinnen bestemmer hvilken håndtering som skal velges. Når svangerskapet har vart mindre enn 12 uker, vil fosteret bli nedsatt på kirkegård/minnelund, dersom kvinnen ønsker det. Hvis ikke vil det bli håndtert etter retningslinjer for biologisk materiale. Kvinnen informeres gjennom standardisert informasjon, men hun behøver ikke å spørres. Når svangerskapet har vart mer enn 12 uker, blir kvinnen forelagt de aktuelle alternativer og blir spurt om å ta stilling/velge håndteringsform.»
I Dok. 8:96 (1997-98) ble det fremmet flertallsforslag om å be regjeringen fremme sak for Stortinget slik at Stortinget får anledning til å drøfte det politiske grunnlaget for utarbeidelse av retningslinjer for behandling av abortmateriale. Dokumentet ble behandlet i Stortinget i november 1998.
Stortingets flertall ønsket gjennom Innst.S. nr. 33 (1998-99) at saken skal forelegges Stortinget på nytt. Flertallet mente det er viktig at de retningslinjer som fastsettes for behandling av abortmateriale, blir gjort kjent for kvinnen på en nøytral måte, og at kvinnen ut fra et selvstendig initiativ velger behandlingsform etter 12. svangerskapsuke.
Departementet følger med denne meldingen opp behandlingen av Innst. S. nr. 33 (1998-99).
11 Rettslig grunnlag mv.
Det finnes i dag ingen rettslig regulering for håndtering av aborterte fostre. Noen lovbestemmelser er imidlertid av en viss interesse i forhold til utforming av retningslinjer.
11.1 Avgrensning
I veiledning til lov om svangerskapsavbrudd brukes betegnelsen foster når fosteret er inne i kvinnens livmor og fram til fødselen. Det framgår av forarbeidene til lov om medisinsk bruk av bioteknologi, at betegnelsen befruktede egg i denne loven brukes om perioden før de befruktede egg er satt inn i livmoren.
Lov om medisinsk bruk av bioteknologi inneholder i § 2-12 bestemmelse om at befruktede egg kan lagres i inntil tre år. Bestemmelsen medfører destruksjon av befruktede egg etter at lagringstiden er gått ut. Spørsmål knyttet til håndtering av befruktede egg faller utenfor rammen av meldingen.
Verdens helseorganisasjon setter grensen mellom abort og dødfødsel til 22 fullgåtte svangerskapsuker. I denne meldingen legges samme definisjon av foster til grunn slik at den ikke omtaler håndtering av fostre etter 22. svangerskapsuke. Etter 22. uke vil gravferdslovens bestemmelser om at dødfødte barn har rett til egen grav komme til anvendelse.
11.2 Lov om svangerskapsavbrudd
Ifølge § 2 i lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd med endringer i lov 16. juni 1978 nr. 66 tar kvinnen selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd så fremt inngrepet kan skje før utgangen av 12. svangerskapsuke og tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot det. Etter utgangen av 12. svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd innvilges av abortnemnd av hensyn til morens helse eller livssituasjon, dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig skade, hun er blitt gravid ved voldtekt eller incest, eller hun er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad. Kravene til grunn for innvilgelse av svangerskapsavbrudd skal øke med svangerskapets lengde. Etter utgangen av attende svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis. Dersom svangerskapet medfører overhengende fare for kvinnens liv eller helse, kan det likevel avbrytes uten hensyn til abortlovens bestemmelser, jf. § 10.
11.3 Lov om gravferd
I § 6 første ledd i lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd av 7. juni 1996 (gravferdsloven) blir det slått fast at dødfødte barn har rett til egen grav i den kommunen moren er bosatt. Gravferdsloven setter ingen grense nedad for når fostre skal regnes som dødfødte barn og ha rett til egen grav. I tvilstilfeller forutsetter Kirke- undervisnings- og forskningsdepartementet at kirkegårdsmyndigheten legger avgjørende vekt på foreldrenes ønsker, jf. Ot.prp. nr. 64 (1995-96) s. 63. Gravferdsloven inneholder ikke bestemmelser om samlet nedsettelse av døde fostre i umerket grav/minnelund. Gravferdsloven er imidlertid ikke til hinder for en slik praksis, men den forutsetter at det inngås avtale mellom vedkommende sykehus og den lokale kirkegårdsmyndighet.
11.4 Lov om folketrygd
Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (den nye folketrygdloven) inneholder i § 14-4 generelle bestemmelser om fødselspenger. Det fremgår av Rikstrygdeverkets rundskriv om ytelser ved fødsel og adopsjon at som fødsel regnes alle tilfeller der forløsningen er skjedd etter 26. svangerskapsuke. Dette gjelder selv om barnet er dødfødt. Dødfødsel før 27. svangerskapsuke regnes ikke som fødsel, men som abort. Definisjonene i rundskrivet er hentet fra rundskriv til tidligere folketrygdlov. Rikstrygdeverket skiller ikke mellom dødfødte og fostre for utbetaling av krav om gravferdsstønad. Det er ingen nedre aldersgrense for utbetaling av gravferdsstøtte til fostre.
11.5 Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.
Med hjemmel i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon, avgivelse av lik m.m. er det fastsatt forskrift om obduksjon som i § 2 inneholder bestemmelse om at alle pasienter ved innleggelse bør gis skriftlig informasjon om sykehusets adgang til å foreta obduksjon og om sin rett til å motsette seg denne. Informasjonen skal fortrinnsvis tas inn i brosjyre sammen med annen informasjon til pasienten. Av merknaden fremgår det at bestemmelsen pålegger sykehusene en plikt til å informere alle pasienter ved innleggelse om obduksjonsadgangen og pasient/pårørendes rett til å motsette obduksjon, og at det er viktig at denne informasjonen gis på en skånsom måte uten å virke støtende.
11.6 Utredning fra Statens helsetilsyn om håndtering av biologisk risikoavfall
I Helsedirektoratets utredningsserie nr. 5 1991 Om destruksjon og bortskaffing av avfall fra helseinstitusjoner, er det bl.a. gitt generelle retningslinjer for håndtering av biologisk materiale. Det anbefales at biologisk materiale destrueres ved brenning.
12 Medisinsk bakgrunn
Spontanaborter før 12. uke opptrer som regel som en kraftig blødning, og finner ofte sted utenfor sykehus. Retningslinjer for sykehusets håndtering av tidlige spontanaborter vil derfor sjelden være aktuelt.
Spontanaborter mellom 12. og 22. uke skyldes oftest sykdom hos kvinnen eller fosterskade som er uforenlig med liv. Denne type spontanaborter skjer oftest i sykehus. Fosteret er som regel intakt, og blir undersøkt på patologisk avdeling for om mulig å finne årsaken til spontanaborten.
Den vanligste metoden for svangerskapsavbrudd inntil utgangen av 12. uke er at abortinngrepet utføres som et kirurgisk inngrep. Fosteret er ikke intakt etter inngrepet, og abortmaterialet vil ikke være synlig for kvinnen. Ved medikamentelt utført svangerskapsavbrudd (abortpille) som kan nyttes inntil utgangen av 9. svangerskapsuke, vil fosteret utstøtes som ved en spontanabort. Dette betyr at fostervev, morkakevev og eventuelt foster kan bli synlig for kvinnen. Abortpillen er nå tatt i bruk ved en rekke sykehus. Økt bruk av medikamentelt utførte svangerskapsavbrudd tidlig i svangerskapet vil medføre at flere kvinner vil kunne se fosteret.
Basert på de siste 20 års utvikling i ultralydkompetanse og teknisk utstyr er den tidlige fosterutvikling nå godt kartlagt i forhold til svangerskapets lengde. I første trimester legger man vanligvis to kriterier til grunn for svangerskapets lengde:
Hode-setelengde som er avstanden fra hode til sete som igjen tilsvarer fosterets lengde unntatt underekstremitetene (hel lengde av ben og føtter).
Egghule/fostersekkens diameter.
I 9. uke er hodesete lengde 24 mm og egghulens diameter 38 mm. I 12. uke er hodesete lengde 55 mm og egghulens diameter 59 mm.
Svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke utføres som hovedregel medikamentelt med metoder som medfører rieaktivitet i livmoren. Fosteret er intakt etter inngrepet.
13 Nåværende praksis
13.1 Antall svangerskapsavbrudd
I 1998 ble det i alt utført 14.028 svangerskapsavbrudd. Av disse var 455 svangerskapsavbrudd etter 12. uke, innvilget etter behandling i abortnemnd. Basert på statistikk over antall svangerskapsavbrudd fra 1994, skjer 75 pst av svangerskapsavbrudd før 12. uke innen 9. uke av svangerskapet.
13.2 Oversikt over praksis
Det finnes i dag ikke bestemmelser eller retningslinjer for hvordan sykehus skal håndtere aborterte fostre eller vev fra disse, og det er opp til sykehuseier å finne frem til metoder for forsvarlig håndtering. Manglende retningslinjer har medført at det i dag er svært ulik praksis. Vev fra tidlige svangerskapsavbrudd blir vanligvis håndtert som annet biologisk avfall, mens fostre fra sene svangerskapsavbrudd og spontanaborter i mange tilfelle blir nedsatt på minnelund eller begravet på tilsvarende måte som dødfødte barn, enten i minnelund, i familiegrav eller i egen grav.
Departementet ble våren 1997 kjent med at et sykehus i flere år skulle ha oversendt taushetsbelagte lister til en kirkegård over kvinner som har fått utført svangerskapsavbrudd for å kunne identifisere de aborterte fostre i forbindelse med gravlegging. Denne type opplysninger er taushetsbelagt, og departementet ba sykehuset om å endre rutinene. I forbindelse med denne saken foretok departementet en rundspørring til landets sykehus for å kartlegging praksis ved sykehusene når det gjelder gravlegging av aborterte fostre. Det kom svar fra 41 sykehus som utfører svangerskapsavbrudd.
De fleste sykehus destruerer abortmateriale fra svangerskapsavbrudd før 12. svangerskapsuke. Ved svangerskapsavbrudd/spontanaborter/dødsfødsler etter 12. svangerskapsuke er praksis meget uensartet både når det gjelder destruksjon, organisering av gravlegging, fullmakt fra mor, fosterets alder for eventuell gravlegging, gravlegging/kremering, fellesgrav/separat grav/familiegrav, praksis for dekning av begravelsesutgifter og praksis for identifisering av foster.
Variasjon i praksis kan illustreres ved at et fylkessykehus nedsetter alle fostre over 13-14 uker i egne kister på eget gravfelt på nærliggende kirkegård, mens fylkessykehuset i nabofylket håndterer fostre inntil 28 uker som biologisk materiale (i begge tilfeller dersom foreldre selv ikke ønsker å ta hånd om fostrene for begravelse).
14 Retningslinjer i andre land
14.1 Sverige
I forbindelse med en svensk utredning om behovet for endringer i transplantasjonsloven, inneholder delutredningen SOU 1991:42 Aborterade foster m.m.forslag til retningslinjer for håndtering av aborterte fostre. Utvalgets mandat på dette punkt var å vurdere rutiner som kunne garantere at det dødfødte foster får en verdig og respektfull håndtering. Utvalget tolket «dødfødte fostre» til å omhandle både spontanaborterte fostre og fostre fra provoserte aborter. Utvalget foreslo at et foster som dør etter 12. svangerskapsuke alltid skal tas hånd om for kremering før asken settes i jorden eller spres anonymt. Begraving eller andre seremonier i forbindelse med håndteringen bør ikke forekomme med mindre det foreligger et særskilt ønske. Bare kvinnen kan framsette slikt ønske. Sykehuset bør ikke ha plikt til å underrette kvinnen om sykehusets rutiner for håndtering av døde fostre. Slike rutiner ble utgitt av Socialstyrelsen i 1990, og er stort sett sammenfallende med forslagene i SOU 1991:42.
14.2 Danmark
Den danske helseministeren opplyste i Folketinget våren 1999 at Sundhedsstyrelsen arbeider med rutiner for håndtering av sene aborter og opplysning til foreldrene om mulighet for å se det aborterte fosteret og for å få satt det ned på kirkegård/minnelund, hvis de ønsker det i forbindelse med kirkelig begravelse eller bisettelse.
15 Departementets vurdering og forslag
15.1 Et etisk rammeverk
Regjeringen ønsker at et abortert foster skal behandles på en respektfull og verdig måte. Dette er markert gjennom forslaget til ny § 6b første ledd. Bestemmelsen har følgende ordlyd: Aborterte fostre skal håndteres på en respektfull måte.Det er ønskelig med retningslinjer for håndtering av aborterte fostre som er basert på prinsipper om respekt for menneskeverdet, og som sikrer lik praksis over hele landet. Retningslinjene må sikre respekt for kvinnen i en sårbar og vanskelig situasjon.
Det har de senere år funnet sted en bevisstgjøringsprosess i samfunnet omkring forhold som knytter seg til livets avslutning, og behovet for åpenhet og verdighet i omgang med døden. Økt oppmerksomhet rundt, og bedre offentlig tilgjengelig kunnskap om sorgprosesser og sorgbearbeidelse har påvirket vårt syn på betydningen av hensiktsmessige ritualer etter svangerskapsavbrudd og sene spontanaborter. Utviklingen med stadig bedre mulighet for overlevelse av for tidlig fødte, og den økte fokusering på fosteret som bl.a. ultralydteknologien har medført, påvirker vårt syn på grensen mellom foster og barn. Departementet finner det naturlig at disse holdningsendringer også omfatter håndtering av aborterte fostre.
Enkelte kan oppleve det som motsetningsfylt at samfunnet på den ene siden tillater svangerskapsavbrudd under visse forutsetninger, mens det på den annen side ønsker å legge forholdene til rette for at aborterte fostre skal håndteres med respekt. Disse retningslinjene tar ikke sikte på å løse dette dilemma. En respektfull håndtering innebærer en erkjennelse av at det også i slike situasjoner gis rom for å sørge.
Retningslinjene har som formål å sikre en likeartet og respektfull håndtering av alle fostre etter svangerskapsavbrudd og spontanabort. De tar utgangspunkt i at det vil foreligge ulike medisinske, praktiske, moralske og følelsesmessige omstendigheter i en abortsituasjon. Alle aborterte fostre skal håndteres med respekt, uansett abortårsak og andre omstendigheter.
15.2 Særlig om kvinnens samtykke
Kvinner har hittil vanligvis ikke vært i en situasjon der de må forholde seg til hva som skal skje med aborterte fostre. I dag er det i praksis det enkelte sykehus som bestemmer håndteringen. Ved håndtering av et abortert foster vil ikke kvinnen ha samtykkekompetanse på samme måte som når det gjelder å gi samtykke på egne vegne eller på vegne av barn, slik det kommer til uttrykk i den nye lov om pasientrettigheter. Kvinnen har ingen rett til å få fosteret utlevert fra sykehuset, og sykehuset har heller ikke plikt til å utlevere det.
Etter departementets syn finnes det ikke noe klart og allmenngyldig svar på hvorvidt kvinnen skal spørres og avgi uttrykkelig samtykke når det gjelder håndteringen av fosteret etter et svangerskapsbrudd, eller om det er tilstrekkelig at hun informeres om aktuelle prosedyrer. I begge tilfeller bør kvinnen informeres og få tilstrekkelig tid til å reflektere over saken. Dette gjelder både håndtering av spontanaborterte foster og håndtering av et foster etter svangerskapsavbrudd.
Transplantasjonsloven inneholder bestemmelse om presumert (antatt) samtykke ved organtransplantasjon fra avdøde givere og ved obduksjon. Som omtalt i punkt 11.5 inneholder forskrift til transplantasjonsloven om obduksjon bestemmelse om at alle pasienter ved innleggelse bør gis skriftlig informasjon om sykehusets adgang til å foreta obduksjon og om sin rett til å motsette seg denne. Informasjonen skal fortrinnsvis tas inn i brosjyre sammen med annen informasjon til pasienten.
Etter departementets syn kan prinsippene om presumert samtykke i transplantasjonsloven ikke uten videre legges til grunn når det gjelder håndtering av aborterte fostre. Denne loven er over 25 år gammel, og i dag er det langt større oppmerksomhet omkring informasjon og samtykke når det gjelder kontakt med helsevesenet. I de senere år har økt medbestemmelse på et informert grunnlag vært særlig vektlagt.
Et argument som taler mot at kvinnen skal avgi samtykke er at en kvinne som har bestemt seg for å gjennomføre et svangerskapsavbrudd og gitt avkall på barnet, dermed har fraskrevet seg retten til videre medbestemmelse. Dette argumentet vil ikke være gyldig for spontanaborter som finner sted i sykehus.
Siden beslutningen om svangerskapsavbrudd er en vanskelig avgjørelse, kan det innebære en ekstra belastning for en kvinne å måtte ta standpunkt til hvorledes hennes aborterte fostre skal håndteres. Det kan tale for at kvinnen ikke bør konfronteres med slike forespørsler.
Ideelt sett kan det synes riktig å kreve samtykke, men i praksis er det et spørsmål om hva som er mest riktig overfor kvinnen. Abortsituasjonen er en psykisk belastning for den enkelte kvinne, ofte over lengre tid. Et uttrykt samtykke til hvordan fosteret skal håndteres etter svangerskapsavbruddet, kan forsterke denne belastningen ytterligere. Etter en totalvurdering finner departementet at hensynet til kvinnen i en sårbar situasjon bør legges til grunn. Retningslinjene må derfor sørge for en praksis som behandler kvinnen med respekt og ikke øker belastningen i en allerede krevende situasjon. Dette innebærer at kvinnen både før og etter 12. svangerskapsuke vil bli informert gjennom standardisert skriftlig informasjon til alle kvinner som søker om svangerskapsavbrytelse, men hun skal ikke spørres. Den skriftlige informasjonen må presentere de ulike alternativene på en skånsom måte uten å virke støtende, og samtidig understreke at det aborterte foster skal behandles med respekt. Informasjonen skal også vise respekt for kvinnen og det valg hun tar.
15.3 Særlig om fostre etter spontanaborter
Som omtalt i kapittel 12 skjer spontanaborter mellom 12. og 22. uke oftest i sykehus. Ved spontanaborter som skjer i sykehus, bør kvinnen/paret på en skånsom måte informeres om mulighetene for å sette fostret ned på kirkegård/minnelund. Kvinnens/parets valg skal følges dersom hun/de selv gir uttrykk for dette.
15.4 Særlig om forhold knyttet til kirkegårder/minnelunder
På flere kirkegårder finnes et eget gravfelt, en minnelund for dødfødte barn og døde fostre. Kirkegård/minnelund kan brukes av alle uansett livssyn og kirketilhørighet.
Departementet anbefaler at aborterte fostre som ikke håndteres som biologisk materiale, oppbevares på sykehuset inntil det er hensiktsmessig med oversendelse til minnelund eller krematorium. Oversendelse bør skje minst en gang per halvår. Sykehuset bør inngå avtale med lokale kirkegårdsmyndigheter om mottak av aborterte fostre minst en gang per halvår. Ved sykehus med avdeling for patologi må det gjøres avtale som sikrer mulighet for kremering.
Taushetsplikten (jf. sykehusloven § 16 og legeloven § 31) innebærer et forbud mot å opplyse kvinnenes navn til kirkegårdsmyndigheten, med mindre kvinnen samtykker til dette. Dersom fosteret nedsettes i felles minnelund skal det skje anonymt. Sykehuset skal bare opplyse til kirkegårdsmyndighetene hvilken tidsperiode som fostrene i oversendelsen stammer fra.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er innstilt på - i den grad det måtte være behov for det - å positivt legge til rette for at kirkegårdsmyndighetene på denne måten kan bistå sykehusene med en verdig håndtering av aborterte fostre, også i tilfeller der det ikke gjennomføres en gravferd etter gravferdslovens bestemmelser.
15.5 Sykehusets rutiner
Den medisinske situasjon og kvinnens/parets behov for årsaksklarlegging og sorgbearbeiding varierer, bl.a. etter hvor langt graviditeten er kommet, og om det foreligger en spontan abort eller et svangerskapsavbrudd. Departementet anbefaler at sykehusets rutiner for håndtering av aborterte fostre bør foreligge i prosedyresamlingen ved de aktuelle avdelinger, inklusive oversikt over hvilken informasjon som gis. Det skal fremgå av kvinnens journal hvilken håndteringsform som er valgt. Kvinnen bør informeres dersom det blir gjort undersøkelser av fosteret og hvorfor dette gjøres.
Avdelingen bør være behjelpelig med å formidle kontakt dersom kvinnen har ønske om gravferd, seremoni eller annen hjelp. Forholdene bør legges til rette for at kvinner tilbys mulighet for å få bearbeide sine reaksjoner, og retten til diskresjon skal ivaretas.
Det bør fremgå av sykehusets prosedyresamling hvilken kirkegårdsmyndighet sykehuset har avtale med og hva avtalen omfatter. Sykehuset skal holde oversikt over i hvilket tidsrom aborterte fostre som skal nedsettes på minnelund er oppsamlet, og når og til hvilken minnelund aborterte fostre er sendt for anonym nedsetting. Kirkegårdsmyndighetene fører register over når og fra hvilke(t) sykehus fostre er mottatt, og over når og hvor nedsettelse har funnet sted.
15.6 Forslag til prinsipper
På bakgrunn av Arbeidsgruppens rapport, høringen, Helsetilsynets tilråding og Stortingets behandling foreslår departementet at følgende prinsipper legges til grunn for helsevesenets håndtering av aborterte fostre:
Retningslinjene gjelder for sykehus og helsepersonell, og skal være retningsgivende, men ikke bindende.
Retningslinjene gjelder for alle fostre inntil 22 fullgåtte uker og dødfødsler bortsett fra i de tilfeller gravferd benyttes.
Sykehuset sørger for at aborterte fostre tas hånd om på en respektfull måte. Dette innebærer at fosteret enten nedsettes på kirkegård/minnelund eller behandles etter retningslinjene for håndtering av biologisk materiale.
Alle abortsøkende kvinner skal informeres om håndteringen av aborterte fostre gjennom standardisert skriftlig informasjon. Kvinner skal gis tilstrekkelig tid til refleksjon, men ikke spørres. Kvinnens valg skal følges dersom hun selv gir uttrykk for dette. Det forutsettes at helsepersonell etter anmodning fra kvinnen kan gi nærmere informasjon om de muligheter som foreligger.
Ved provosert abort før utgangen av 12. svangerskapsuke, vil fosteret bli nedsatt på kirkegård/minnelund, dersom kvinnen selv gir uttrykk for dette. Hvis ikke vil det bli håndtert etter de samme retningslinjene som gjelder for håndtering av biologisk materiale.
Ved provosert abort etter utgangen av 12. svangerskapsuke, vil fosteret bli nedsatt på kirkegård/minnelund. Kvinnens valg skal følges dersom hun ønsker håndtering etter de samme retningslinjene som gjelder for håndtering av biologisk materiale.
Ved alle spontanaborter som skjer i sykehus, bør kvinnen/paret på en skånsom måte informeres om mulighetene for å sette fosteret ned på kirkegård/minnelund. Kvinnens/parets valg skal følges dersom hun/de selv gir uttrykk for dette. Hvis kvinnen/paret ikke ønsker å ta stilling, skal sykehuset sørge for at fosteret nedsettes på kirkegård/minnelund.