6 Radioaktivitet

6.1 Innledning

Statens dekning av kostnader som en følge av radioaktivt nedfall etter Tsjernobylulykken har som prinsipielt utgangspunkt det vedtak som Regjeringen fattet om økonomisk skadesløshet 31. juli 1986.

Den endelige dekningen av disse kostnadene har vært gjort etterskuddsvis, men det har de siste årene vært gitt en disposisjonsbevilgning for å gi en foreløpig dekning av kostnadene ved gjennomføringen av tiltakene, inntil den endelige finansieringen kan avklares.

6.1.1 Utviklingen av radiocesiumkonsentrasjonen i reinkjøtt

Tsjernobylulykken i april 1986 skapte spesielle problem for reindriften. Dette hadde sammenheng med reinens høge inntak av lav. Lav absorberer radioaktive stoffer fra regnvann langt mer effektivt enn andre planter. Ved at reinen er helårsbeitende og fødeopptaket derfor ikke kan kontrolleres på samme måte som for husdyr, ble reindriften hardest rammet.

Etter Tsjernobylulykken førte vindretning og nedbørsforhold til at områdene sør for Saltfjellet fikk et betydelig nedfall av radioaktivt cesium (134Cs og 137Cs). Cesium har ingen biologisk oppgave i kroppen, men stoffet tas opp i cellene fordi det ligner det viktige næringsstoffet kalium. Kalium er blant annet en sentral byggestein i muskulatur og blod. Dette er årsaken til at konsentrasjonen av radiocesium er spesielt høg i muskelvev.

Fra og med driftsåret 1986/87 ble radiocesiumkonsentrasjonen i levende dyr målt for hvert reinbeitedistrikt og tamreinlag i de berørte områdene. Denne første høsten lå radioaktivitetsnivået på ca. 50 kBq/kg i de områder som var hardest rammet. I dag ligger radioaktivitetsnivået på under 3,5 kBq/kg for alle distrikt og tamreinlag.

Figur 6.1 viser utviklingen for radiocesiumkonsentrasjonen i rein fra Vågå gjennom perioden 1986/87 - 1998/99. Samtidig vises forskjellen i radiocesiumkonsentrasjonen i rein på sommer- og vinterbeite. Konsentrasjonen i rein på vinterbeite har gått klart ned i tidsrommet 1986/87 - 1998/99. For rein på sommerbeite har det også vært en klar nedgang, men nedgangen er mindre her enn for rein på vinterbeite. Dette viser at radiocesiumkonsentrasjonen i lav reduseres raskere enn i grønne planter. Lav har ikke røtter, og det kan derfor ikke absorbere radiocesium som er lagret i jorda. Grønne planter kan derimot ta opp radioaktive stoffer fra jordvæsken selv flere tiår etter et nedfall. Trendlinjene i figuren antyder at radiocesiumkonsentrasjonen i rein på lavbeite etterhvert vil nærme seg konsentrasjonen i rein på grøntbeite. Dette betyr at det blir cesiumkonsentrasjonen i grøntbeitet som på sikt vil forårsake radioaktiv forurensning av rein. Om noen år vil reinen derfor ikke være mer radioaktivt forurenset enn husdyr på sommerbeite.

Fra 1986 til 1994 var det ikke tillatt å omsette reinkjøtt med høgere radiocesiumkonsentrasjon enn 6,0 kBq/kg. Fra høsten 1994 ble denne tiltaksgrensen satt ned til 3,0 kBq/kg. I dag er det bare fire distrikt og ett tamreinlag som fremdeles har rein med radiocesiuminnhold over 3,0 kBq/kg i gjennomsnitt ved måling på vinterbeite. Til tross for skjerpede krav til godkjenning, kan i dag alle radioaktivitetsrammede distrikt, ved hjelp av enkle tiltak, levere kjøtt under tiltaksgrensen. I 1998/99 ble bare 1,4 tonn reinkjøtt kassert mot 545 tonn i 1986/87.

6.1.2 Tiltak for å redusere radiocesiumkonsentrasjonen i rein

I juli 1986 fattet Regjeringen et prinsippvedtak om at den enkelte produsent skulle holdes økonomisk skadesløs ved gjennomføringen av nødvendige skadebegrensende tiltak etter Tsjernobylulykken. På denne bakgrunn utbetaler Staten hvert år kompensasjoner til reineiere som har gjennomført tiltak for å redusere radioaktivtetsnivået i reinflokken. De tre sentrale tiltak for å redusere radiocesiumkonsentrasjonen i reinkjøtt har vært slakting om høsten før reinen går over på lavbeite (tidligslakting), nedfôring og nedlegging av cesiumbindende vomtabletter (berlinerblått).

Fra høsten 1987 ble det vanlig å framskynde slaktetidspunktet for kalv. I dag er tidligslakting fremdeles det viktigste tiltaket mot radioaktiv forurensning av reinkjøtt. En forutsetning for bruk av tiltaket er at radioaktivitetsnivået i kalvene på seinsommeren ligger under tiltaksgrensen. For reineierne er det også viktig at kalvene har en tilfredsstillende slaktevekt allerede i slutten av september. Dersom reinen går opp i vekt utover høsten, vil dette være tilvekst som reineier mister ved tidligslakting. Hvor stor tilveksten er i løpet av høstmånedene avhenger av beitetilgangen og beitekvaliteten. Ved knapphet på høstbeite kan det imidlertid være en fordel med tidligslakting for å økonomisere med beitet. Dette slår positivt ut for vinteroverlevelse og reproduksjonssuksess i reinflokken.

De første årene etter Tsjernobylulykken var det stor forskjell på innholdet av radioaktive stoffer i lav og i grønne planter. Tidligslakt var da et effektivt tiltak. De siste årene har innholdet av radiocesium i lav nærmet seg konsentrasjonen i de grønne plantene. I løpet av det kommende tiåret vil derfor tidligslakting trolig bli et mindre viktig tiltak mot radioaktiv forurensning av reinkjøtt.

I gjennomsnitt for de tre siste driftsårene har Staten utbetalt en årlig kompensasjon for tidlig slakt (før 1. oktober) av 7.900 kalver i tiltaksområdet, samt for framskyndet slakt (1. oktober - 15. november) av 3.200 kalver i Sør-Trøndelag/Hedmark.

Nedfôring innebærer at reinen av seg selv skiller ut radiocesium som er avsatt i kroppen så lenge den ikke får tilført forurenset fôr. Da bruker den 21 dager på å skille ut halvparten av det radioaktive cesiumet som er lagret i kroppen. Nedfôring har vært et spesielt viktig tiltak i områder hvor radioaktivitetsnivået har vært for høgt til at tidligslakting kunne brukes. Til nedfôring benyttes hovedsakelig kraftfôr. Siden kraftfôr er dyrt er nedfôring et forholdsvis kostbart tiltak. Med økende radiocesiumkonsentrasjon i flokken må også nedfôringsperioden forlenges, og kostnadene ved tiltaket øker. For driftsåret 1998/99 er det utbetalt 650.000 kroner til nedfôring av 1.800 dyr.

Bruk av vomtabletter er et tiltak som første gang ble introdusert i 1989. Vomtabletten inneholder stoffet berlinerblått. Tabletten skyves ned til vomma på reinen gjennom en sonde som føres inn gjennom spiserøret. I vomma løses tabletten langsomt opp under frigivelse av berlinerblått. Dette stoffet binder cesiumet som finnes i fôrinntaket, og reduserer dermed opptaket av den radioaktive forbindelsen i kroppen til reinen. Utviklingen av vomtabletten og nedleggingsutstyret - sonden, er gjort ved Norges Landbrukshøgskole.En viktig fordel ved bruk av vomtablett er at reineierne kan opprettholde et normalt driftsmønster mens dyrene er på tiltak. Reinen får beite fritt og man unngår store utgifter til fôr og gjerdeanlegg. Fram til i dag har vomtabletten bare vært i alminnelig bruk i Vågå tamreinlag. Her ble det i driftsåret 1998/99 lagt ned vomtabletter på 300 dyr tilsvarende en kostnad av 200 000 kroner.

6.2 Finansieringsbehov

De endelige kostnadene i slaktesesongen 1997/98 ble 4 403 873 kroner. Ubrukt bevilgning for slaktesesongen 1997/98 ble således 96 127 kroner. Disposisjonsbevilgningen for slaktesesongen 1998/1999 var på 4.5 mill. kroner. I tillegg til ubrukt bevilgning fra slaktesesongen 1997/98 var den disponible bevilgning for slaktesesongen 1998/99 på 4 596 127 kroner. De endelige kostnadene for slaktesesongen 1998/99 vises i tabell 6.1.

6.3 Slaktesesongen 1999/2000

Det ble forut for slaktesesongen 1999/2000 utformet en tiltakspakke mot radioaktivitet etter samme mønster som tidligere år. Tiltakene har vært basert på de samme virkemidlene som har vært brukt tidligere og som man har opparbeidet seg betydelig erfaring med. Tiltakene tar sikte på å redusere antall rein som kasseres, og utviklingen viser at dette lykkes i større grad. Det er imidlertid kostnader forbundet med å unngå kassering, så som tidlig slakting og nedforing. Det har vært lagt stor vekt på å gjøre tiltakene så kostnadseffektive som mulig.

I løpet av avtaleåret 1999/2000 er det utarbeidet en beredskapsplan som omhandler tiltak som forebygger og reduserer radioaktivitet av rein. Kostnadene ved denne utarbeidelsen blir belastet disposisjonsbevilgningen for 1999/2000. Det ble ved fjorårets reindriftsforhandlinger avsatt en disposisjonsbevilgning på 4,5 mill. kroner for å finansiere iverksetting av tiltakspakken for slaktesesongen 1999/2000. I tillegg sto det igjen en rest på 55 315 kroner fra disposisjonbevilgningen for slaktesesongen 1998/99. Det står såleses 4 555 315 kroner til disposisjon til dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i slaktesesongen 1999/2000.

Prognosen for slaktesesongen 1999/2000 viser et behov på om lag 4 mill. kroner til dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet.

6.4 Tiltak i slaktesesongen 2000/2001

I forbindelse med forhandlingene i 1992 ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å se på budsjettstyring og virkning av ulike virkemidler for å redusere tiltakskostnadene. Gruppen anbefalte at en fortsatt anvender tidligslakting som hovedvirkemiddel, men begrenser dette til slakting av kalv. Vomtabletter og fôring bør anvendes når tidligslakting ikke er tilstrekkelig for å unngå kassering av kjøttet. Konklusjonene fra denne arbeidsgruppen har vært lagt til grunn i forbindelse med tiltakspakkene for de fire siste slaktesesongene (1996/1997, 1997/1998, 1998/1999 og 1999/2000), og vil også være retningsgivende for tiltakene i kommende slaktesesong. Kostnadene den enkelte slaktesesong er vanskelig å anslå i forkant. De vil variere etter blant annet forekomsten av sopp.

Departementet vil, i tråd med tidligere praksis, foreslå at det avsettes en disposisjonsbevilgning på 4,5 mill. kroner for å finansiere iverksetting av en tiltakspakke for slaktesesongen 2000/2001.