Betegnelsen ”riksrådsformann” ble brukt om det tilsvarende embetet fram til unionen med Danmark ble endelig innført i 1536.

Fra 1814 til 1873 hadde Norges statsminister fast tilhold ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, siden det var der de to rikenes konge residerte. I statsministerens fravær ble regjeringen i Christiania ledet av den fremste av statsrådene der, med tittel av ”førstestatsråd”.

Da embetet som førstestatsråd i 1873 ble omgjort til statsminister, fikk den norske statsministeren i Stockholm rang etter statsministeren i Christiania. Ordningen med norsk statsminister og statsrådsavdeling i Stockholm opphørte da unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst i 1905.

I 1814 var det hele tre medlemmer av den svenske regjeringen som hadde tittelen statsminister. Det gjaldt statsministeren som var "statsrådets främsta ledamot" (som tilsvarer dagens statsminister), det gjaldt "justitie-statsministern" (fra 1876 "statsråd och chef för Justitie-departementet") og det gjaldt "statsministern för utrikes ärendena" (fra 1876 "minister för utrikes ärendena").

Ved at tittelen i Norge ble knyttet til bare den fremste statsråden, ble "statsminister" her nå etablert som betegnelse for det embetet som i andre land betegnes som "førsteminister" ("prime minister", "premier ministre"), "ministerformann" ("Ministerpresident") eller "rådsformann" ("president du conseil"). I Storbritannia er ”statsminister” ("minister of state") forøvrig i bruk som tittel for juniorministre i flere departementer.

Da Danmark i 1918 innførte betegnelsen "statsminister", skjedde dette etter svensk og norsk mønster. Den fremste danske statsråd hadde da siden 1856 vært betegnet som "konseilspræsident", mens han i perioden 1848-56 bar tittelen "premierminister".