Sigurd Ibsen

Norsk statsminister i Stockholm 1903 - 1905

Sigurd Ibsen

Sigurd Ibsen var jurist, forfatter og politiker.
(Foto: Oslo Museum).

Statsråd 21. april 1902-22. oktober 1903, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm.

Norsk statsminister i Stockholm 22. oktober 1903-11. mars 1905.

 

Født i Christiania (Oslo) 23. desember 1859, sønn av forfatteren Henrik Ibsen (1828-1906) og Suzannah Daae Thoresen (1836-1914).
Gift  på Aulestad i Østre Gausdal 1892 med Bergliot Bjørnson (1869-1953), datter av forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) og Karoline Reimers (1835-1934).
Død i Lausanne i Sveits 14. april 1930. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

De første 30 årene av sitt liv tilbragte Sigurd Ibsen hovedsakelig utenlands sammen med sine foreldre, først og fremst i Italia og Tyskland. Mulighetene til å møte norske jevnaldrende var dermed små, og hans norsk ble blottet for lokalt særpreg. På dem som ikke kjente ham, kunne han derfor fremstå som upersonlig. Til gjengjeld fikk han tidlig inngående kjennskap til europeisk politikk og åndsliv, noe som ga ham en frigjorthet i meninger som hans samtidige i Norge bare kunne oppnå i langt mer moden alder. Hans italiensk og tysk var flytende, og fransk, engelsk og svensk behersket han også godt.

Ibsen studerte rettsvitenskap i München og Roma, og tok i 1882 italiensk juridisk doktorgrad om overhuset i det representative regjeringssystem.

Ibsen ser på denne tiden ut til å ha vært i tvil om valget av løpebane. Til tross for hans juridiske doktorgrad fra Italia, stengte mangelen på norsk embetseksamen både for en hjemlige embetsbane og – så det ut til – for en hjemlig vitenskapelig karriere. Etter en tid i Indredepartementets handels- og konsulatkontor i Kristiania fra 1884, ble det naturlig for ham å følge en svensk oppfordring til å gå inn i diplomatiet. Den norske regjering ga ham straks attachéstipendium.

Ibsen ble i 1885 ulønnet attaché i Utenriksdepartementet i Stockholm. Deretter tjenestegjorde han ved Sverige-Norges legasjon og generalkonsulat i Washington DC 1886-1888, og ved legasjonen i Wien 1888-1889.

Samarbeidet mellom Ibsen og hans svenske overordnede var imidlertid ikke knirkefritt, da Ibsen i utpreget grad følte seg som nordmann og ikke nærte samme beundring for svensk styre og stell som andre unge nordmenn i tjenesten gjorde. Etter årene i Washington DC ga han uttrykk for at han ikke ønsket seg tilbake til departementet i Stockholm, og han tillot seg også å skrive på norsk når han forberedte utkast til sin svenske sjefs rapporter hjem til Stockholm. Etter å ha fått vite at han ikke kom til å bli forfremmet av sin overordnede i Stockholm, valgte han å forlate tjenesten. Han redegjorde for dette i en artikkelserie i Dagbladet i januar 1890. Denne førte til skarpe reaksjoner fra svensk side.

Ibsen kom nå til å leve som publisist de neste ti årene, hovedsakelig i Kristiania.

I Norge hadde Ibsen sluttet seg til kretsen rundt Nyt Tidsskrift, som i 1880-årene ble utgitt av Ernst Sars og Olaf Skavlan. Her hadde han i årene 1883-1884 skrevet om statsbegrepets utvikling gjennom tidene. Artiklene røpet omfattende kjennskap til internasjonal statsrettslig og sosiologisk litteratur, en sjeldent klar fremstillingsform og et uhildet syn.

Erfaringene i det svensk-norske diplomatiet gjorde at Ibsen engasjerte seg for eget norsk utenriksstyre, sterkt preget av Venstres grunnsyn.  Han anklaget norske politikere for unnfallenhet overfor Sverige og for manglende evne til å hevde Norges stilling i unionen. I avhandlingen "Unionen", som i 1891 ble spredd i et meget stort antall eksemplarer, la han et teoretisk grunnlag for en norsk politikk for eget utenriksstyre – fullt klar over at dette kunne sprenge unionen. Sent i 1897 startet han tidsskriftet Ringeren, som hadde som program å arbeide for en ny norsk unionspolitikk.

Ibsen bodde i disse årene for det meste i Kristiania, der han forsøkte å livnære familien – som etter hvert vokste til fem – ved sitt forfatterskap. Etter at han i 1894 hadde forslått at Universitetet burde få et professorat i sosiologi, bevilget Stortinget midler til forelesninger i faget. Vinteren 1896-1897 holdt Ibsen en godt besøkt forelesningsserie i sosiologi. Universitetet konkluderte med å ikke anbefale ham til professoratet, og det skulle gå lang tid før sosiologi fikk noen egen lærestol i Oslo.

Ringeren var det av tiltakene Ibsen lyktes best med i 1890-årene. Han knyttet ledende skribenter til seg, med Bjørnson og Ernst Sars i spissen, slik at bladet nådde et sjeldent nivå i norsk sammenheng. Blant foredrag Ibsen offentliggjorde i bladet var et der han brøt med Venstres linje og argumenterte mot at Norge burde bli republikk ved en mulig unionsoppløsning. Han argumenterte for at fortsatt monarki ville gi uttrykk for den alminnelige politiske tendens i tiden, og sa at det utenrikspolitisk ville være en fordel å beholde kongedømmet.

I 1899 ble handels- og konsulatkontoret i Indredepartementet utvidet til en avdeling for handel, skipsfart og utenrikssaker, og Ibsen ble utnevnt til ekspedisjonssjef og sjef for avdelingen. Ibsen hadde i 1890-årene ikke tilhørt dem som var bare begeistret over at konsulatsaken ble kjørt fram som viktigst i selvstendighetsarbeidet. For ham var det av nasjonale grunner hovedsaken at Norge så snart som mulig ble løsrevet fra det svenske utenriksdepartementet, og han så den isolerte aksjonen for eget konsulatvesen som  en utsettelse av dette.

Som sjef for den nye avdelingen i Indredepartementet måtte Ibsen nå imidlertid håndtere spørsmålet om eget norsk konsulatvesen under det felles svensk-norske utenriksstyret. Hans utredning om dette, som kom i 1901, ble et avgjørende vendepunkt i saken. Utredningen avlivet påstandene om at en slik ordning var umulig. Etter svensk initiativ ble nå nye forhandlinger innledet om saken, og Ibsen kom med i den svensk-norske komitéen som fikk i oppdrag å utrede saken videre. Komiteens enstemmige innstilling kom sommeren 1902, og godtok i hovedsak Ibsens oppfatninger. Det var denne innstillingen som var grunnlaget for de siste rundene med konsulatforhandlinger.

Ibsens fremtredende rolle i arbeidet med konsulatsaken gjorde at han i april 1902 ble utnevnt til statsråd da venstreregjeringen ble rekonstruert under Otto Albert Blehr. Blehr skal ha tilbudt ham posten som norsk statsminister i Stockholm, men da Ole Anton Qvam ønsket denne stillingen, skal Ibsen ha gått med på å være et av de to andre medlemmene av den norske statsrådsavdelingen i Stockholm.

Til tross for at han i både svensk og norsk opinion fremsto som den egentlige bærer av norsk forhandlingspolitikk i unionssaken, spilte han likevel ikke noen dominerende rolle i de forhandlingene som i 1902-1903 foregikk mellom fire norske og fire svenske statsråder.

Ibsens sterke posisjon i offentligheten kom høsten 1903 til å bidra til at regjeringen Blehr ble sprengt. Ibsen var bekymret over forsvarsminister Georg Stangs steile holdning til hvordan en eventuell konflikt med Sverige burde håndteres. Ibsens linje var at unionen måtte avvikles på fredelig vis, og han mente at Blehr her måtte velge mellom Stang og ham selv. Regjeringens fall bidro til Venstres nedgang i oppslutning, noe som gjorde Ibsen nokså upopulær i partiet. Dette bidro nok igjen til at Ibsen trakk sin avskjedssøknad som statsråd, og ble utnevnt til norsk statsminister i Stockholm i Francis Hagerups andre regjering .

Ibsens hovedmotiv for å fortsette i regjering var å få løst konsulatsaken, og som statsminister i Stockholm ville han kunne lede forhandlingene fra norsk side. Imidlertid var stemningen i Sverige nå i ferd med å slå om i mindre kompromissvillig retning, mens Ibsen kom til å hevde norske standpunkter sterkere enn venstrefolk hjemme hadde tenkt seg. Ibsen mistet dermed grepet om saken, og da Hagerups regjering måtte gå av i mars 1905, havnet han på utsiden av begivenhetene.

Unionsoppløsningen ble gjennomført og forsvart langs den konsekvente linje som Ibsen hadde hevdet så sent som i februar 1905, da han var mer bestemt enn de fleste på å få unionen sprengt. Hans motstandere hevdet imidlertid at Ibsen hadde tenkt seg et mindre radikalt mål, og at hans fremgangsmåte uansett ikke ville ha ført fram til det som ble resultatet.

Det ser ut til at Ibsen høsten 1905 takket nei til et tilbud om å gå inn i det nye norske diplomatiet, på grunn av uenighet med statsminister Christian Michelsen. Tilbudet ble ikke gjentatt senere, og han ble heller ikke tilbudt plass i regjeringen flere ganger. På den annen side tok han ikke selv noen initiativ til å engasjere seg i politikk eller administrasjon. Etter at han hadde arvet sin fars formue og forfatterrettigheter hadde han heller ikke noe økonomisk behov for dette.

I 1906 ble Ibsen medlem av voldgiftsdomstolen i Haag, mens han for øvrig livnærte seg som forfatter. Hans hovedverk er essaysamlingen Menneskelig kvintessens fra 1911. Han skrev også fremtidsdramaet Robert Frank (1914) og komedien Erindringens Tempel (1917).

Da han fikk det meste av sine inntekter fra Tyskland, ble Ibsens økonomi forverret i løpet av første verdenskrig. Han solgte boligen på Slemdal i Aker (Oslo) og bosatte seg i utlandet. I 1920-årene kjøpte han en villa i Seisser Alm i Sør-Tirol (Italia), nær Gossensass der han hadde bodd som barn. Her, i Villa Ibsen, bodde han til sin død i april 1930.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon

Til toppen