Ivar Lykke

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

Statsminister 1926 - 1928.

Ivar Lykke. Foto: Scanpix

Ivar Lykke var forretningsmann og politiker.

Statsminister 5. mars 1926-28. januar 1928, også utenriksminister.

 

Født i Trondhjem 9. januar 1872, sønn av kjøpmann Peder Tangen Lykke (1843-1923) og Augusta Johanne Wanvig (1852-1914).
Gift 1. august 1895 med Petra Anker Bachke (1873-1968), datter av bergmester Anton Sophus Bachke (1836-1919) og Barbara Anette Karen Anker (1841-1897).
Død i Trondheim 6. desember 1949. Gravlagt på Domkirkegården i Trondheim.

Ivar Lykke vokste opp i Trondhjem, og etter middelskoleeksamen og handelsutdannelse gikk han i 1892 inn i farens firma I. K. Lykke. Der ble han eneeier i 1908. I 1918 ble firmaet et familieaksjeselskap med Lykke som styreformann.

Lykke kom tidlig med i lokalpolitikken som talsmann for handelsnæringen, og var medlem av bystyret i Trondhjem 1905-1936 og av formannskapet 1906-1916. I to år var han viseordfører.

Lykke ble innvalgt på Stortinget i 1916, og gjorde seg bemerket som en nøktern og moderat representant for det praktiske næringsliv. Samtidig lå han på Otto B. Halvorsens og Edvard Hagerup-Bulls sosial-liberale linje. Han kom derfor til å stå noe utenfor de ulike fløyene i Høire, og fikk bred tillit. Han ble medlem av Høires gruppestyre og sentralstyre, og da Halvorsen dannet sin første regjering i 1920, overtok Lykke som parlamentarisk leder og stortingspresident.

Da Otto Halvorsen døde bare to måneder etter at hans andre regjering hadde overtatt i 1923, var Lykke det naturlige valget som statsminister. Han foreslo imidlertid Abraham Berge fra Frisinnede Venstre, og fortsatte selv som stortingspresident og Høires parlamentariske leder.

Som Høires formann 1923-1926 arbeidet Lykke nå for å forhindre ytterlig splittelse på borgerlig side, etter at en del forretningsmenn forsøkte å bygge opp Frisinnede Venstre til et selvstendig parti. Dette lyktes han med, men opplevde i 1926 at de samme kreftene foreslo en ”handlekraftig” regjering under Fridtjof Nansens ledelse. Dette fikk ingen tilslutning, og regjeringsoppdraget gikk til Lykke.

Etter å ha mislykkes i å få med Bondepartiet i regjering, på grunn av Venstres motstand, ble Lykkes regjering av Høire og Frisinnede Venstre utnevnt 5. mars 1926. Lykke valgte å kombinere vervet som regjeringssjef med å være utenriksminister.

Både nederlag i forsøkene på en stram budsjettpolitikk og riksrettssaken mot tidligere statsminister Abraham Berges regjering, kom til å svekke Lykkes regjering. Regjeringen lyktes likevel med å konvertere statslånene på en fordelaktig måte, å oppheve kornmonopolet og innføre ordningen med korntrygd, og å bevare arbeidsfreden ved lønnsoppgjøret i 1927.

Ved valget i 1927 led regjeringspartiene nederlag, og regjeringen søkte avskjed da Stortinget trådte sammen i januar 1928. Lykke, som så fram til å forlate politikken, overlot nå ledelsen i stortingsgruppen til partiformann og stortingspresident Carl Joachim Hambro. Lykke gikk motstrebende med på å stille til stortingsvalget i 1930 og 1933, fordi Hambro trengte ham i stortingsgruppen. De to var svært forskjellige, og utfylte hverandre godt.

Lykke fikk nå nye oppgaver på det internasjonale plan. Han var medlem av den norske delegasjonen til tollfredskonferansen i Genève i 1930, av handelsdelegasjonen til Frankrike fra 1931 og til Storbritannia 1932-1933. Han var formann i den norske gruppen i Den interparlamentariske union, medlem av unionens råd og eksekutivkomité fra 1938 og president for dens kongress i Oslo i 1939.

Etter at Nazi-Tyskland hadde okkupert Norge våren 1940, ble forhandlingene om den sivile forvaltningen av de okkuperte områdene i juni 1940 lagt i hendene på Stortingets presidentskap. I stortingspresident Hambros fravær var Lykke blitt midlertidig medlem av presidentskapet. I denne situasjonen lot presidentskapet seg drive tilbake av tyske trusler.

Etter krigen felte Undersøkelseskommisjonen en sviende dom over presidentskapets arbeid, noe Lykke og de andre medlemmene av presidentskapet følte dyp forbitrelse over. I ettertid har man nok sett med noe større forståelse på at det her dreide seg om rettskafne og nasjonalbevisste politikere som befant seg i en situasjon de ikke var blitt forberedt på å takle.

Kort etter forhandlingene med tyskerne i 1940 ble Lykke operert for kreft. Strålebehandlinger forlenget livet med mange år. I 1947, to år før han døde, opplevde han at kong Haakon avbrøt sitt offisielle program under et besøk i Trondheim for å besøke ham. Da Lykke nevnte at det hadde vært vanskelig å håndtere situasjonen i Norge sommeren 1940, rakte kongen ham hånden og sa: ”Det er nettopp derfor jeg kommer til Dem, kjære Ivar Lykke”.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon