Jørgen Løvland

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

Norsk statsminister i Stockholm 1905. Statsminister 1907-1908.

Jørgen Løvland

Jørgen Gunnarsson Løvland var skolemann, politiker og embetsmann.

Statsråd 17. februar 1898-21. april 1902, sjef for Arbeidsdepartementet. Medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm april 1899, sjef for Arbeidsdepartementet juni 1900.

Statsråd 21. april 1902-22. oktober 1903, sjef for Arbeidsdepartementet.

Norsk statsminister i Stockholm 11. mars-7. juni 1905. Utenriksminister 7. juni 1905-28. oktober 1907.

Statsminister 28. oktober 1907-19. mars 1908, også utenriksminister.

Statsråd 26. oktober 1915-21. juni 1920, sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet.

Født på Lauvland i Evje 3. februar 1848, sønn av gårdbruker Gunder Olsen Løvland (født 1811) og Siri Eilifsdatter Åneland (født 1812).
Gift 9. desember 1884 med lærer Laura Mathilde Torkildson (1851-1938), datter av trelasthandler og stadshauptmann Tørres Torkildson og handlende Berthe Marie Ellefsen (født 1811).
Død i Kristiania (Oslo) 21. august 1922. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania.

Jørgen Løvland var av bondeslekt og hadde stortingsmenn både på fars- og morssiden. Han ble uteksaminert ved lærerseminaret i Holt i 1865. De neste nær 20 årene arbeidet han i skolen, først som folkeskolelærer i Christianssand 1866-1878 og deretter som amtsskolestyrer i Setesdal 1878-1884.

Fra 1884 til 1892 var Løvland redaktør i Christianssands Stiftsavis, og ble nå også politisk aktiv på riksplan. Han representerte Venstre på Stortinget 1886-1888 og igjen 1892-1898. Hans viktigste innsats i 1890-årene var som samferdselspolitiker. Som formann i Stortingets jernbanekomité fikk han fart på jernbaneutbyggingen etter stillstanden i 1880-årene.

I 1894 hadde Løvland ansvaret for det store jernbanekompromisset, som samordnet utbyggingen og la grunnlaget for det stambanenettet som Norge fortsatt har. Løvland sto på at utbygging og drift av infrastruktur var et samfunnsansvar, både av hensyn til geografisk og sosial rettferdighet og av militære grunner.

I unionssaken sto Løvland konsekvent og kompromissløst på kravet om eget norsk konsulatvesen. Da han i mars 1905 ble Michelsen-regjeringens statsminister i Stockholm, ble det hans oppgave å få det svensk-norske kongehuset til å forstå at sanksjonsnektelse i konsulatsaken ville føre til at regjeringen gikk av og at det da ikke ville være mulig å finne noen erstatning for den. Etter at kong Oscar II likevel valgte denne linjen, og Stortinget 7. juni fastslo at han dermed hadde opphørt å fungere som norsk konge, ble Løvland Norges første utenriksminister – i praksis fra 15. juni, formelt fra 27. november.

Kombinert med at han deltok i unionsforhandlingene i Karlstad i september 1905, organiserte Løvland nå det nye Utenriksdepartementet i Kristiania. I dette arbeidet fikk han hjelp av blant andre de svensk-norske diplomatene Helmer Bryn, Thor von Ditten og Fritz Wedel Jarlsberg. Med Handelsdepartementets utenriksavdeling som utgangspunkt skapte de et departement som besto av en avdeling for diplomatiske og politiske saker og en for konsulære og kommersiellesaker.

Denne inndelingen ble kritisert som lite passende for et land med ubetydelige ”politiske” interesser. I en programtale høsten 1905 tok Løvland avstand fra den tanke at Norge bare skulle ha handelsinteresser og ikke sikkerhetspolitiske behov. Han var enig i at norsk nøytralitetspolitikk var viktig for å holde Norge utenfor fremtidige europeiske konflikter, men la vekt på at en slik linje krevde en aktiv utenrikspolitikk.

Løvlands aktive utenrikspolitikk kom til uttrykk allerede i juni 1905, da han gjorde det klart at Venstres republikanske holdning måtte vike for å berolige stormaktene om at unionsoppløsningen ikke var det samme som revolusjon. Valget av den danske prins Carl til norsk konge sikret Norge politisk støtte både på kort og lang sikt, siden prinsen var gift med den britiske prinsesse Maud. Carls valg av kongenavn, Haakon, kom etter tilråding fra den historiekyndige Løvland.

Etter unionsoppløsningen og kongevalget ledet Løvland arbeidet med det som i 1907 ble integritetstraktaten mellom Norge og de nordeuropeiske stormaktene. Løvlands hovedhensikt var å få britenes garanti mot Russland, plassere Norge utenfor stormaktenes intriger og konflikter og få stormaktene til å ”godkjenne” unionsoppløsningen. Traktaten ble dårlig mottatt i Sverige og ble i Norge kritisert for å skape falsk trygghet. Traktaten ble sagt opp så snart det var mulig, og falt bort i 1924-1928.

Løvland hadde allerede i 1880-årene gått inn for likestilling mellom riksmål og landsmål, og han hadde i 1886 stått for det første stortingsvedtaket på landsmål. Han var pådriver for rettskrivningsreformen av 1907 og innføringen av sidemålsstil til examen artium samme år. Han så dette arbeidet som ledd i den kulturelle løsrivelsen fra Danmark, som skulle fullføre den politiske løsrivelsen fra Sverige. Dette var en hovedsak for Løvland i den siste delen av hans lange politiske liv.

28. oktober 1907 overtok Løvland som statsminister da Michelsen gikk av. Han fikk imidlertid raskt Gunnar Knudsens konsoliderte Venstre mot seg, og gikk av på negativt flertall allerede i mars 1908. Året etter tapte han gjenvalg til Stortinget. Da han ble innvalgt igjen i 1913, hadde han i mellomtiden blitt formann i Noregs Mållag og gått over til å bruke nynorsk i tale og skrift. Det gjorde han også som stortingspresident under hundreårsfeiringen av Grunnloven i 1914.

Som kirke- og undervisningsminister de siste fem årene av Knudsens andre regjering (1915-1920) fikk Løvland gjennom landsskoleloven av 1917 (sidemålsklasser), den samnorskpregede rettskrivningsreformen av samme år og erstatningen av betegnelsene ”amt” og ”stift” med ”fylke” og ”bispedømme” i 1918.

Fra stiftelsen i 1897 til sin død i 1922 var Løvland medlem av den norske Nobelkomité, fra 1901 som formann.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon