Dyrehelseforordning

Status

Rettsakten ble vedtatt av Kommisjonen i mai 2013. Den er nå til behandling i EUs Råd og Parlament.

Sammendrag av innhold

Innledning

Kommisjonen vedtok i mai 2013 en pakke med forslag til tiltak for å styrke håndhevingen av helse- og sikkerhetsstandarder. Regelverksrevisjonen er den største på mat, dyr og planteområdet siden 2002. Det reformerte lovverket vil redusere dagens direktiver, forordninger og beslutninger ned til fem forordninger. Den nye lovpakken vil i hovedsak bestå av:

-       ny dyrehelseforordning

-       ny plantehelseforordning

-       ny forordning om frø- og formeringsmateriale

-       ny kontrollforordning

-       ny finansieringsforordning

Forslagene vil gi et forenklet, modernisert og mer risikobasert regelverk for beskyttelse av dyre- og plantehelse og mattrygghet, og innfører mer effektive styringsverktøy for å sikre etterfølgelse av regelverket.

Om ny dyrehelseforordning: 

Forslaget til dyrehelseloven er en viktig del av EUs dyrehelsestrategi 2007-2013, Prevention is better than cure, der man har fokus på det forebyggende arbeidet for å redusere antall sykdomsutbrudd. I dag er EUs dyrehelselovgivning fordelt på ca. 50 basisrettsakter. I tillegg kommer om lag 400 sekundære rettsakter. Noen av disse er datert helt tilbake til 1964. Med den nye loven vil det store antallet rettsakter samles i en lov som skal utfylles med flere underliggende rettsakter i form av delegerte eller implementerende rettsakter.  Loven skal sikre:

-       Fri flyt av varer og tjenester i EU .

-       Enklere og klarere regler som vil frigjøre ressurser slik at myndighetene i medlemslandene og de som må følge reglene, kan fokusere på de viktigste oppgavene, nemlig forebygging og bekjempelse av sykdom.

-       At ansvaret til bønder og oppdrettere, veterinærer og andre som er i kontakt med dyr blir klarere.

-       Mer bruk av ny teknologi i dyrehelseaktiviteter som overvåking, elektronisk identifisering og registrering av dyr.

-       Bedre og tidligere påvisning og kontroll av dyresykdommer, inkludert nye sykdommer.

-       At EØS-landene oppfyller internasjonale standarder på en bedre måte.

-       Mer fleksibelt regelverk  tilpasset lokale forhold og nye utfordringer som klimatiske- og sosiale forandringer.  

Det skal være samsvar mellom bestemmelser som angår dyrehelse, dyrevelferd og mattrygghet, samt den overordnede miljøpolitikken. Bevissthet, beredskap, overvåkning og krisehåndtering skal kunne minimere innflytelsen av dyrehelse på dyrevelferd, økonomi, folkehelse og mattrygghet.Dyrehelseloven omfatter både landdyr og akvatiske dyr. Mange av prinsippene som nå innføres for hele dyrehelseområdet er tidligere blitt prøvd ut på akvakulturdyr gjennom fiskehelsedirektivet som kom i 2006 (direktiv 2006/88/EU). Dette gjelder f.eks. områder som risikobasert helseovervåking og meldeplikt ved mistanke om sykdom. Siden det er kort tid siden hele helseregelverket for akvakulturdyr ble totalrevidert, har det vært en forutsetning i arbeidet med den nye loven at prinsippene i dette regelverket ikke skal endres.  

Sammendrag av utkastet
Rettsakten er Kommisjonens forslag til en ny, overordnet dyrehelselov i EU som i hovedsak skal erstatte dagens regelverk på område. Loven omfatter i utgangspunktet alt som kan overføre smittsomme dyresykdommer: landdyr og akvatiske dyr, samt deres produkter som avlsmateriale og kjøtt. Ville dyr er inkludert. 

Del 1: Generelle bestemmelser
I del 1 nedfelles generelle prinsipper som skal sikre god dyrehelse i EU’s lovgivning. Bestemmelsene gjelder både for landdyr og akvatiske dyr. Videre settes det opp kriterier for prioritering og kategorisering av sykdommer, herunder hva som regnes som «emerging diseases». Det er kun sykdommer som kan få alvorlige følger for folk, dyr, samfunn eller miljø som skal reguleres. I tillegg til kriterier for listeføring av sykdommer, beskrives kriterier for listeførte arter. Dette er nytt for landdyr. Det er kun listeførte arter (både mottakelige og vektorer) som blir berørt av regelverket som angår den aktuelle listeførte sykdommen.  I motsetning til dagens regelverk, fremheves det at alle ulike aktører i et dyrehold, som operatører, veterinærer og kjæledyreiere, har ansvar for å sikre god dyrehelse og skal ha nødvendige biosikkerhetstiltak på plass. Operatører og dyrefagpersoner skal i tillegg tilegne seg basiskunnskap når det gjelder dyrehelse og relaterte emner. Veterinærer og fiskehelsebiologer, og de som håndterer patogener, skal aktivt jobbe for å begrense smittespredning. Medlemsland skal sørge for nok og riktig personell, utstyr, laboratorier mm. De skal også støtte operatører og dyrefagpersonell i å få sin kompetanse.

 

Del 2: Varsling, rapportering, overvåkning, utryddelsesprogram og sykdomsfri status
I del 2 tydeliggjøres ansvar for varsling, overvåkning og dyrehelsebesøk. Rollen til operatører, kompetente myndigheter og andre når det gjelder sykdomsovervåkning beskrives. Det er nytt at operatørene pålegges å overvåke sine dyrs helse. På landdyrsiden er også kravet om at operatør plikter å tilkalle veterinær ved behov (dyrehelsebesøk) og meldeplikt ved forøket dødelighet, nytt. Systemet åpner for at synergieffekten ved at ulike oppgaver utføres av ulike aktører kan utnyttes, slik at ressursene brukt til overvåkning blir mest mulig effektive. Systemet med at alle virksomhetene skal ha jevnlige dyrehelsebesøk er risikobasert og er hentet fra akvakulturdyrregelverket. Hovedhensikten med faste besøk fra dyrehelsepersonell er å ha jevnlig tilsyn for å kunne veilede virksomheten og for å oppdage eventuelle sykdomsproblemer. Ordningen er risikobasert, noe som f.eks. betyr at de som driver med avl må ha flere besøk enn en mindre virksomhet. Kommisjonen vil komme med gjennomføringsbestemmelser som definerer antall besøk. Disse vil mest sannsynlig komme som minimumsbestemmelser slik at det blir opp til medlemslandene å vurdere om de ønsker å legge seg på et høyere sikkerhetsnivå. Systemet med frivillig og tvungen bekjempelse av enkelte sykdommer videreføres. Likeledes muligheten for å søke om fristatus for enkelte sykdommer. Hvilke sykdommer dette blir går imidlertid ikke frem av lovteksten, noe som vanskeliggjør konsekvensvurderingen. Det er et skille i hvilke tiltak medlemslandene kan iverksette mot ikke- listeførte sykdommer i loven. Både for landdyr og akvakulturdyr har man anledning til å iverksette tiltak nasjonalt dersom en ikke-listeført sykdom krever tiltak så lenge dette ikke påvirker omsetning mellom landene. I motsetning til for landdyr, er det for akvakulturdyr videreført en åpning for at medlemslandene kan søke Kommisjonen om å iverksette tiltak mot slike sykdommer som også stiller krav til omsetning over landegrenser, dersom dette er nødvendig for å kontrollere og/eller bekjempe sykdommen. Bruk av segmenter, tidligere kun knyttet til fugleinfluensa og akvakultur, kan nå brukes i videre forstand. Dette øker fleksibiliteten når det gjelder sykdomskontrollerende tiltak, slik at forflytninger av dyr og handel kan fortsette etter risikobasert vurdering. Definisjonene av segmenter og soner vil også bli lik de som OIE operere med for å sikre at EU følger de internasjonale standardene.  Del 3: Sykdomsberedskap, -bevissthet og -kontroll
I del 3 beskrives kravet om at medlemsland skal ha beredskapsplaner for sykdomsutbrudd av visse sykdommer, også emerging diseases. Det kreves også planer for håndtering av sykdomsutbruddets konsekvenser. Planene skal øves på. Bestemmelsene for bruk av vaksiner er relativt detaljerte. Banker for antigen, vaksiner og reagenter er EU’s ansvar. Forhold rundt disse og hvordan de skal drives er utdypet. Detaljerte bestemmelser om hvordan sykdomsutbrudd skal håndteres ved mistanke og påvisning er beskrevet, herunder hvilket ansvar som pålegges operatør, kjæledyrholdere, dyrefagpersoner og myndigheter. Noen bekjempelsesplaner er tvungne å følge, mens andre frivillige. Bestemmelsene i del 3 skiller seg ikke nevneverdig fra tidligere bestemmelser. 

Del 4: Krav til registrering, godkjenning, sporbarhet og forflytning
Del 4 deles i 3 underkapitler med egne bestemmelser for landdyr, akvatiske dyr og andre dyr. Avlsprodukter og animalske produkter er også regulert. I delene for landdyr og akvatiske dyr beskrives krav for identifikasjon og sporbarhet av dyr og virksomheter. Det åpnes for at flere dyr kan registreres og spores elektronisk ved bruk av teknologi, for å forenkle reguleringen og forhindre unødige administrative kostnader. Nytt er bl.a. krav om sentral database for hest og individregistrering av småfe. Myndighetene er pliktig til å holde registre over godkjente transportører og virksomheter. Disse registrene skal være offentlig tilgjengelige. Del 4 beskriver også generelle krav som gjelder ved forflytning av landdyr og produkter mellom land innen EU, i all hovedsak likt som i dag. Noen krav gjelder likevel ved innenlands forflytning, men i all hovedsak er dette et nasjonalt anliggende for landdyr så lenge det ikke innføres handelshindrende bestemmelser. Det åpnes opp for unntak, som for eksempel for forsøksdyr, grensenær aktivitet og sportslige arrangementer. Nytt er det at ville dyr også blir regulert. For akvatiske dyr stilles det krav til all forflytning, også innenlands. Dette er videreføring av dagens regelverk. I den tredje delen nedfelles bestemmelser for andre dyr og produkter, mest med tanke på eventuelle fremtidige behov for slik regulering.  

Del 5: Innførsel til EU og utførsel fra EU
Bestemmelser som angår standarder og krav til tredjeland som skal føre dyr, avlsmateriale, animalske produkter eller andre potensielt smitteførende materialer inn i EU beskrives. Det er ingen vesentlige endringer av tidligere bestemmelser i denne delen. Bestemmelsene som gjelder ved eksport til land utenfor EU er imidlertid nye. De innføres for å sikre at det som eksporteres til tredjeland ikke har negativ effekt på mottakerlandets helsestatus. Det er også et etisk aspekt ved dette. 

Del 6: Krisetiltak
Krisetiltak er en viktig del av sykdomskontroll. Del 6 inneholder prosedyrer som skal følges ved krisesituasjoner slik at rask og enhetlig respons innen EU ivaretas. Det åpnes opp for at medlemsland kan fatte beskyttelsestiltak i påvente av at Kommisjonen gjør det. Det er kun gjort noen små endringer i forhold til eksisterende regelverk på området.

Del 7: Felles bestemmelser
I denne delen listes det opp hvilke områder Kommisjonen gis myndighet til å lage delegerte rettsakter.  Straffebestemmelser beskrives i denne delen. Det er listet opp hvilke områder man kan ha ytterligere, nasjonale bestemmelser.

Del 8: Avsluttende- og overgangsbestemmelser
Her listes det opp hvilke rettsakter som oppheves når dyrehelseloven trer i kraft. I tillegg beskrives visse overgangsordninger. Dyrehelseloven skal ikke få anvendelse før 36 måneder etter at den har trådt i kraft. 

Vedlegg I og II: Kjæledyr og ungulater
I disse vedleggene listes det opp hvilke arter som regnes som kjæledyr og ungulater (klauvbærende dyr) i loven.  

Merknader

Rettslige konsekvenser

Rettsaken medfører behov for regelverksendring. Siden det er en forordning må den gjennomføres i én henvisningsforskrift som må hjemles i både matloven og dyrehelsepersonelloven. Det må vurderes om det behov for å hjemle den i dyrevelferdsloven også.

På akvakultursiden må bl.a. forskrift17. juni 2008 nr. 819 om omsetning av akvakulturdyr og produkter av akvakulturdyr, forebygging og bekjempelse av smittsomme sykdommer hos akvatiske dyr endres.

På landdyrsiden vil det være mange forskrifter som må endres, eventuelt oppheves, men de vil nok for det meste måtte endres i tråd med de underliggende rettsaktene Kommisjonen skal utarbeide.

Loven er svært omfattende, og det vil trolig bli behov for veiledere og instrukser som må være ferdige samtidig med at henvisningsforskriften skal begynne å gjelde.

Økonomiske og administrative konsekvenser

I all hovedsak er loven en videreføring av dagens regelverk, og Mattilsynet har så langt ikke avdekket noen områder som medfører store konsekvenser. På nesten alle områdene i loven vil det komme utfyllende regelverk, noe som gjør det vanskelig og usikkert å si mye om konsekvensene nå. Nedenfor er det plukket ut noen områder som er nye primært på landdyrsiden. Akvakultursektoren har allerede innført det meste av dette i sitt regelverk.
Nasjonale valg må ses på nærmere. Det er flere områder hvor det åpnes opp for at medlemslandene kan iverksette strengere tiltak enn hva loven krever.

Nasjonalt handlingsrom
Dette er ikke ferdig vurdert. 
For landdyr bør man nå tenke mer proaktivt og bli flinkere til å dokumentere utbredelse av ikke- listeførte sykdommer som skaper problemer, for å kunne argumentere for listeføring av sykdommen.  

Definisjoner
Det innføres flere definisjoner som trenger grundig gjennomgang. For eksempel må det avklares hva som ligger i de engelske begrepene operator, her kalt operatør, og animal professionals, her kalt dyrefagperson, siden de ilegges ulikt ansvar. Det må sies noe om hva som menes med ansvarlig. Det er også usikkert hvorfor kept animals for landdyr gjelder alle dyr som holdes, mens det for fisk er begrenset til akvakulturdyr.

Biosikkerhet
Operatør/dyrefagperson/kjæledyreier er ansvarlig for helsen til dyrene og produktene de er ansvarlige for. De skal innføre biosikkerhetstiltak for å ivareta helsen til dyrene/produktene og hindre smittespredning. Tiltakene skal være proporsjonale med risikoen virksomheten utgjør. Det antas at Kommisjonens utfyllende regler ikke medfører at konsekvensene for den enkelte vil bli så store.

Meldeplikt
Plikten til at enhver skal varsle veterinær ved unormal dødelighet eller andre alvorlige sykdomstegn eller markant nedgang i produksjonen med ukjent årsak er ny på landdyrsiden. Det må sies noe om hva som ligger i unormal dødelighet og markant nedgang. Det forventes imidlertid ikke at det nye kravet medfører noen stor endring i praksis siden det i de nevnte situasjonene vil være normalt å kontakte en veterinær, og fordi dette er et generelt krav i matloven.

Dyrehelsebesøk
Operatør skal kontakte veterinær så virksomheten blir sjekket ved behov. Besøket skal være risikobasert, så frekvensen vil variere avhengig av type virksomhet. Tettere bånd mellom dyrehelsepersonell og operatørene gjør at dyrehelsepersonellet kan veilede operatøren slik at driften bedres, og at man kan oppdage sykdom tidligere. En annen positiv bieffekt vil kunne være å avdekke  eventuelle dyrevelferdsproblemer. Antall besøk som kreves for de ulike typer virksomheter må avklares. Noen større virksomheter, spesielt fjørfe og svin, har dette i system allerede, mens for andre vil det bli nytt.

Kompetansekrav
Operatører og dyrefagpersoner skal ha kompetanse om dyresykdommer (inkludert zoonoser), forholdet mellom dyresykdommer og folkehelsen/dyrevelferd samt biosikkerhetsprinsipper. Kravene skal være proporsjonale med risikoen. Kompetansen kan erverves på tre måter:
- yrkeserfaring eller praksis
- eksisterende, relevante programmer i landbruks- og akvakultursektoren,
- formell utdannelse.

I og med at det er flere måter å erverve seg kompetansen på, antas ikke endringen å få veldig store konsekvenser. For noen grupper eksisterer det allerede kurs som man kan bygge videre på. Det er imidlertid en stor gruppe man skal nå ut til siden det i tillegg til operatører også gjelder dyrefagpersoner. Det er viktig å få presisert hva slags kompetanse som ses på som god nok.

Medlemslandene skal støtte operatører og dyrefagpersoner i å få sin kompetanse gjennom relevante programmer. Det vil si at Mattilsynet må bruke noe mer ressurser på dette enn de gjør i dag. 

Generelt kan man skjele til de systemene som er opprettet på akvakultursiden der dette kravet har vært gjeldene regelverk i noen år.

Ytterligere ansvar som pålegges operatør
Operatør skal overvåke dyrene sine ved å observere dem (helse og oppførsel) og endringer i produksjonen, samt se etter unormale dødeligheter/tegn.
Dette kravet anses ikke som særlig inngripende for operatør, men en utfordring kan være å føre tilsyn. Utvidet journalføring kan være en løsning.

Veterinærers og fiskehelsebiologers ansvar
De skal gjøre det som er nødvendig for ikke å spre sykdommer, sikre at sykdommer oppdages tidlig ved å stille rett (diff)diagnose før behandling og spille en aktiv rolle for:           

-  å få frem bevissthet om dyrehelse,
-  å forebygge sykdom, og
-  at sykdom kan oppdages raskt.
I tillegg skal de samarbeide med myndighetene, operatører, dyrefagpersoner og kjæledyrholdere om å gjennomføre bestemmelsene i AHL.
Denne gruppen pålegges ergo mer ansvar enn de har i dag og en mer aktiv rolle. Det jobbes med å innhente kommentarer fra fagforeningene.

Myndigheters plikter
I tillegg til de sykdommene Kommisjonen kommer til å liste opp som overvåkingspliktige, skal medlemslandene overvåke for såkalte emerging diseases, dvs. nye sykdommer.

Registrering/sporbarhet
Det meste er videreføring av dagens krav, men det ser ut til at det blir noe strengere for de som driver med avlsmateriale. Nytt krav om individ-registrering småfe (individdatabase) vil kunne medføre mye mer arbeid for Mattilsynet som må drifte basen, men kan også ramme enkelte bønder hardt dersom kravene til registrering blir for store. Videre ser vilkårene for transportdokumenter å være noe endret. Vi er usikre på konsekvensene av dette.

Sakkyndige instansers merknader

Etter at Kommisjonen vedtok AHL i mai 2013, har Mattilsynet holdt et åpnet informasjonsmøte hvor næring, kunskapsstøtteinstitusjoner og fagforeninger ble invitert. I tillegg er det avholdt et møte med tilsynsavdelingen og et med landdyrnæringen og veterinærinstituttet for å se mer på konsekvensene.

Vurdering

Det er ennå ikke avklart på hvilke områder vi må be om tilpasningstekst, men følgende vil må vurderes:

• tilgang til vaksinebank,
• eksportbestemmelser
• salmonellagarantien

Rettsakten er EØS-relevant og trolig akseptabel.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Forordning
KOM-nr.:	KOM(2013)260
Basis rettsaktnr.:

Norsk regelverk

Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Lenker

• Kommisjonens forslag