Endringer til energieffektivitetsdirektivet (EEDII)

Status

Direktiv om energieffektivitet 2018/2002/EU (direktivet) ble innlemmet i EØS-avtalen i juli 2025, gjennom EØS-komitébeslutning 174/2025.

Bakgrunn

EUs første direktiv om energieffektivitet (direktiv 2012/27/EU) ble vedtatt i 2012.

EU-kommisjonen fremmet 30. november 2016 forslag til endringer i direktivet som ledd i arbeidet med Energiunionen.

Endringene i direktivet ble vedtatt 11.desember 2018 og publisert i Official journal 21. desember 2018 - Europaparlament- og rådsdirektiv (EU) 2018/2002 som endrer direktiv 2012/27/EU om energieffektivtet. 2018-direktivet fremkommer som tillegg og endringer til det første energieffektivitetsdirektivet (2012/27/EU) og må leses sammen med denne direktivteksten for å gi et fullstendig bilde av bestemmelsene.

I 2023 ble det vedtatt et nytt energieffektivitetsdirektiv i EU som erstatter 2012/2018-direktivene. Lenke til EØS-notat

Sammendrag av innhold I direktivet

Nærmere om endringene i direktivet sammenlignet med 2012-direktivet:

Direktivet setter et nytt energieffektiviseringsmål på EU-nivå på minst 32,5 prosent i 2030. Medlemslandene skal sette sine egne indikative nasjonale bidrag mot det samlede målet. Energieffektiviseringsmålene for 2020 og 2030 på EU-nivå er ikke bindende for medlemslandene, men de indikative nasjonale bidragene skal notifiseres i medlemslandenes nasjonale energi- og klimaplaner. Det øvre taket på energibruk på EU-nivå er ett av elementene det skal tas hensyn til når medlemslandene setter sine mål. Planene skal vurderes og følges opp av EU-kommisjonen med tanke på hvordan de sikrer at energiunionens samlede mål nås, herunder 2030-målene. Kommisjonen skal også evaluere utviklingen i medlemslandenes energieffektivitet og foreslå ytterligere tiltak hvis EU samlet ikke ligger an til å nå 2030-målet. Kommisjonen skal vurdere 2030-målet og komme med et forslag til revidert (økt) mål innen 2023 i tilfelle betydelige endringer i teknologisk/økonomisk utvikling eller hvis det er nødvendig for å møte unionens forpliktelser for dekarbonisering. EFTA-landene er ikke forpliktet til å bidra inn til EUs felles mål, men må sette indikative nasjonale energieffektiviseringsmål for 2030.

Direktivets bestemmelser vedrørende langsiktig strategi for å mobilisere investeringer i rehabilitering av bygg, flyttes til det reviderte bygningsenergidirektivet av 2018 (se eget EØS-notat).

Direktivet forplikter medlemslandene til en årlig energisparing tilsvarende 0,8 prosent av årlig sluttbruk av energi. Beregningsgrunnlaget er gjennomsnittsforbruket for årene 2016-18. Selv om det årlige sparemålet reduseres fra 1,5 % i perioden 2014-2020 til 0,8 % i perioden 2021-2030 gjøres det justeringer i kalkuleringsmetoden som medfører at kravet i realiteten er om lag 11 % mer ambisiøst. Bakgrunnen for dette er at energibruk i transport kan trekkes fra i beregningen for den første perioden, men ikke i den andre perioden. En mulighet til å trekke fra energibruk i kvotepliktig sektor inntil 25 % av total energibruk strykes også. Installasjon av ny fornybar energiteknologi på eller i bygninger kan godskrives som sparing til en viss grad.

Direktivet har fått en ny bestemmelse om at medlemslandene skal fortsette å oppnå ny årlig sparing tilsvarende 0,8 % for tiårsperioder etter 2030, med mindre EU-kommisjonen mener det ikke er nødvendig for å nå EUs energi- og klimamål for 2050.

Direktivet viderefører kravet om at sluttkunder for fjernvarme, fjernkjøling og tappevann skal ha rett til målere som reflekterer deres faktiske energiforbruk. Kravet om målere omfatter også bygg med sentralvarme eller egne systemer for kjøling. Dersom installasjon av målere i eksisterende bygg ikke er teknisk gjennomførbart eller kostnadseffektivt, kan det gjøres unntak fra kravet om installasjon av målere. Det skal likevel gjøres en vurdering om installasjon av varmeallokeringsmålere kan være et kostnadseffektivt alternativ. Det enkelte lands myndighet skal etablere klare kriterier for teknisk gjennomførbarhet og kostnadseffektivitet.

For flerbolighus og andre bygg med flere bruksenheter som mottar fjernvarme, fjernkjøling eller har sentralvarme eller egne systemer for kjøling, skal myndighetene fastsette regler for hvordan energikostnader skal fordeles mellom bruksenhetene for følgende elementer: Varmtvannforbruk, varmeavgivelse fra bygget, varme og kjøling til fellesarealer og varme- og kjøleforbruk hos den enkelte enhet. Hensikten med reglene er økt transparens og mer nøyaktig energikostnad for den enkelte konsument. Direktivet har tidligere oppfordret medlemslandene til å lage slike regler, men nå er kravet obligatorisk.

Direktivet stiller krav om at målere som er montert etter 25. oktober 2020 skal være enheter som kan fjernavleses. Etablerte målere som ikke kan fjernavleses skal få denne funksjonaliteten eller erstattes med nye målere som kan fjernavleses innen 1. januar 2027.

I direktivet er det satt nye minimumskrav for fakturering av varme, kjøling og tappevann. Målet er at kunden skal motta bedre informasjon om sitt faktiske energiforbruk. Dette inkluderer blant annet tilgang til historiske forbruksdata.

Vurdering

Sammen med direktivet fra 2012 legger dette endringsdirektivet en overordnet ramme for hvordan medlemsland skal legge til rette for energieffektivisering. Medlemslandene gis stor frihetsgrad ved valg av virkemidler for å fremme målet om energieffektivisering.

Norge, Liechtenstein og Island bidrar ikke til EUs kollektive mål. EFTA-landene har fått EØS-tilpasning på dette punktet og skal ha indikative, nasjonale mål for energieffektivisering. Norge har satt mål om å forbedre energiintensiteten med 30 prosent innen 2030 sammenlignet med nivået i 2015.

Det er kun artiklene om måling og fakturering av varme, kjøling og naturgass som fortsatt ikke er innført i norsk regelverk. Det gjelder artiklene 9, 9a, 9b, 9c, 10, 10a, 11 og 11a i 2012-direktivet samt endringsdirektivet fra 2018. Hva som kreves for å gjennomføre artiklene i norsk regelverk er fortsatt til vurdering, og NVE bistår departementet i arbeidet med utarbeidelse av forslag til forskriftsbestemmelser. Lovendringer som gir hjemmel til å fastsette forskrifter ble vedtatt i mai 2023, jf. Prop. 100 L (2022-2023). Departementet vil sende forslag til forskriftsbestemmelser om måling og fakturering på offentlig høring så snart som mulig.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Direktiv
KOM-nr.:	KOM(2016)761
Rettsaktnr.:	(EU) 2018/2002
Basis rettsaktnr.:	2012/27/EU
Celexnr.:	32018L2002

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	10.01.2019
Frist returnering standardskjema:	02.05.2019
Dato returnert standardskjema:	17.03.2026
EØS-relevant:	Ja
Akseptabelt:	Ja
Tekniske tilpasningstekster:	Ja
Materielle tilpasningstekster:	Ja
Art. 103-forbehold:	Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Fylker og kommuner

Berører fylker og kommuner i vesentlig grad.

Lenker

• Kommisjonens forslag
• EU-tidende