Nett- og videresendingsdirektivet

Status

Kulturdepartementet gjennomførte 11. oktober 2016 en høring av det opprinnelige forordningsforslaget fra Kommisjonen hos berørte instanser. Høringsfristen var 7. november 2016. 

Direktivet ble endelig vedtatt i EU 17. april 2019 og publisert I Official Journal 17. mai 2019. EØS-komiteen vedtok ved beslutning nr. 332/2023 av 8. desember 2023 å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning er nødvendig etter Grunnloven § 26 andre ledd.

Departementet planlegger en samlet gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet ((EU) 2019/790). Enkelte av bestemmelsene i digitalmarkedsdirektivet forutsetter tidlig involvering av berørte aktører. Kulturdepartementet sendte 18. desember 2020 ut en invitasjon til å komme med skriftlige innspill til gjennomføringen av direktivene. Departementet mottok innen fristen 26. mars 2021 ca. 50 innspill. 

Kultur- og likestillingsdepartementet sendte 22. november 2023 et høringsnotat med forslag til gjennomføring i åndsverkloven mv. på alminnelig høring, med frist 15. mars 2024. På bakgrunn av høringen vil det deretter bli fremmet en Prop. LS  til Stortinget.

Sammendrag av innhold

Nett- og videresendingsdirektivet ((EU) 2019/789) ble vedtatt 17. april 2019 og omhandler opphavsrettslige spørsmål i forbindelse med visse nettoverføringer samt videresending og annen distribusjon av radio- og fjernsynsprogrammer. Formålet med direktivet er å øke tilgangen til kringkastingsprogrammer fra andre medlemsstater ved å lette klarering av opphavsrettslig beskyttet innhold i slike programmer.

Samtidig med nett- og videresendingsdirektivet vedtok EU også direktiv (EU) 2019/790 om opphavsrett og nærstående rettigheter i det digitale indre marked, og om endring av direktiv 96/9/EF og 2001/29/EF (digitalmarkedsdirektivet). Begge disse direktivene utgjør en del av en "opphavsrettspakke" som ble foreslått av Kommisjonen den 14. september 2016, som en oppfølging av strategi for det digitale indre marked ("DSM-strategien" (KOM(2015) 192) av 6. mai 2015), jf. KOM(2016) 593 og KOM (2016) 594.

Nett- og videresendingsdirektivet ble først foreslått av Kommisjonen som en forordning (KOM(2016) 594). På bakgrunn av trilogforhandlinger mellom Kommisjonen, Parlamentet og Rådet ble det foretatt en del endringer sammenlignet med det opprinnelige forslaget. Blant annet ble rettsakten omgjort fra en forordning til et direktiv, virkeområdet ble noe innsnevret, og det ble tatt inn regler om overføring av kringkastingsprogrammer ved "direkte injeksjon" (som ikke var med i Kommisjonens opprinnelige forslag).  

I DSM-strategien ble det ble foreslått en rekke tiltak for å skape et digitalt indre marked for digitalt innhold og digitale tjenester. Det ble bl.a. varslet en reform av reglene om opphavsrett. I tillegg til nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet, er også de øvrige forslagene i "opphavsrettspakken" under DSM-paraplyen nå vedtatt. Forordning (EU) 2017/1128 om portabilitet av nettbaserte innholdstjenester (portabilitetsforordningen) ble vedtatt 14. juni 2017, mens forordning (EU) 2017/1563 og direktiv (EU) 2017/1564 om gjennomføring av Marrakech-traktaten om tilgang til verk for personer som er blinde, har nedsatt synsevne eller har andre funksjonsnedsettelser som vanskeliggjør lesing ble vedtatt 13. september 2017. (Sistnevnte forordning omhandler forholdet mellom EU og tredjeland og er derfor ikke EØS-relevant.)

Nett- og videresendingsdirektivet har 13 artikler.

Artikkel 1 omhandler formålet med direktivet. Direktivet tar sikte på å fremme grensekryssende tilgang til radio- og fjernsynsprogrammer ved å lette klarering av opphavsrettslig beskyttet innhold i slike programmer. Direktivet regulerer opphavsrettslige spørsmål i forbindelse med visse nettoverføringer samt videresending og annen distribusjon av radio- og fjernsynsprogrammer.

Artikkel 2 inneholder direktivets definisjoner.

Artikkel 3 gir regler om anvendelse av det såkalte opprinnelseslandsprinsippet for tilknyttede nettbaserte tjenester ved overføring til allmennheten av et kringkastingsforetak eller under foretakets ansvar og kontroll. Tilgjengeliggjøring og bruk av slike tjenester skal med hensyn til utøvelse av opphavsretten anses å skje bare i medlemsstaten der kringkastingsforetaket har sitt hovedsete. For fjernsynsprogrammer gjelder dette imidlertid bare for nyhets- og aktualitetsprogrammer og kringkastingsforetakets fullfinansierte egenproduksjoner. Fjernsynssendinger av sportsbegivenheter og verk og andre vernede arbeider som inngår i slike sendinger, omfattes ikke av reglene.

Artikkel 4 gir regler om utøvelse av rettigheter til videresending for andre rettighetshavere enn kringkastingsforetak. Retten til å tillate eller forby videresending kan bare utøves gjennom en kollektiv forvaltningsorganisasjon.

Artikkel 5 fastsetter at artikkel 4 ikke gjelder for kringkastingsforetakenes rettigheter i kringkastingsprogrammene, uavhengig av om det dreier seg om foretakenes egne rettigheter eller rettigheter som er overført fra andre rettighetshavere. Når kringkastingsforetak og distributører innleder forhandlinger om tillatelse til videresending i henhold til direktivet, skal medlemsstatene sørge for at forhandlingene føres i god tro.

Artikkel 6 gir regler om mekling. Etter artikkelen skal det være mulig å innhente bistand fra én eller flere meklere om det ikke inngås avtale mellom den kollektive forvaltningsorganisasjonen og distributøren, eller kringkastingsforetaket og distributøren, om tillatelse til videresending av sendinger. 

Artikkel 7 gir regler om videresending av en opprinnelig sending som først fant sted i samme medlemsstat. Medlemsstatene kan fastsette at reglene om videresending i dette direktivet og i satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) får anvendelse i tilfeller der både den opprinnelige sendingen og videresendingen finner sted på deres territorium.

Artikkel 8 gir regler om overføring av programmer ved såkalt «direkte injeksjon». Artikkelen regulerer situasjonen der et kringkastingsforetak overfører sine programbærende signaler til en signaldistributør i en lukket elektronisk forsendelse, uten samtidig selv å overføre signalene direkte til allmennheten, og signaldistributøren overfører signalene til allmennheten. I slike tilfeller fastsetter direktivet at kringkastingsforetaket og signaldistributøren skal anses for å delta i én enkelt overføring til allmennheten, som de skal innhente tillatelse til fra rettighetshaverne.

Artikkel 9 gjelder endring av definisjonen av videresending i kabel i satellitt- og kabeldirektivet artikkel 1 nr. 3.

Artikkel 10 til 13 er avsluttende bestemmelser, blant annet om overgangsregler, gjennomføringsfrist og ikrafttredelse.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i TEUV, særlig artikkel 53 nr. 1 og 62.

Rettslige konsekvenser

Gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet vil kreve endringer i åndsverkloven.

Norsk rett har i dag ikke regler som tilsvarer nett- og videresendingsdirektivets regulering om at opprinnelseslandsprinsippet i en viss utstrekning skal anvendes på kringkastingsforetaks tilknyttede nettbaserte tjenester. Det må derfor innføres regler om dette. I åndsverkloven § 57 er det regler om avtalelisens for tilgjengeliggjøring av audiovisuelle produksjoner og radiosendinger, og bestemmelsen omfatter også videresending av kringkastingssendinger. Det antas ikke å være nødvendig med nye lovregler om videresending, men det må presiseres at den gjeldende reguleringen også får anvendelse på såkalt «parallell» direkte injeksjon. Direktivets regulering av distribusjon av kringkastingssendinger ved såkalt «ren» direkte injeksjon bør imidlertid gjennomføres ved nye regler i åndsverkloven.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføring av direktivet antas ikke å medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for offentlige myndigheter.

En gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet vil kunne få enkelte økonomiske konsekvenser for rettighetshavere, kringkastere, distributører og andre aktører på TV-distribusjonsområdet, men disse antas å være begrensede.

Bestemmelsen om at opprinnelseslandsprinsippet i en viss utstrekning også skal gjelde for kringkastingsforetaks tilknyttede nettbaserte tjenester, antas å kunne bety at innholdet i slike tjenester i større grad kan bli tilgjengelig over landegrensene innen EØS-området, noe som vil øke tilgangen til innholdet. Vederlaget til rettighetshavere til innholdet i sendingene antas ikke å bli påvirket negativt, siden det ved vederlagsfastsettelsen blant annet skal tas hensyn til den totale størrelsen på publikum som har tilgang til tjenesten. Kanskje kan den forenklede klareringsmekanismen også medføre at innholdet vil klareres for slik bruk i større grad enn i dag, slik at vederlaget vil påvirkes positivt.

Bestemmelsen om videresending av verk i kringkastingssendinger, innebærer at distributørens overføring ved såkalt «parallell» direkte injeksjon skal anses som en videresending. Dette antas å bety at en større del av vederlaget enn i dag vil forvaltes kollektivt gjennom godkjent organisasjon. Det er mer usikkert hvordan bestemmelsen om såkalt «ren» direkte injeksjon eventuelt vil påvirke betalingsstrømmene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for immaterialrett, som har funnet den EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Direktivet vurderes som EØS-relevant. Nett- og videresendingsdirektivet vil kunne føre til økt tilgang til kringkastingsprogrammer over landegrensene og forenklet klarering av innholdet i slike programmer. Dette vil være positivt for både norske forbrukere, rettighetshavere og distributører. At direktivet søker å løse opphavsrettslige utfordringer i lys av grensekryssende bruk og ny teknologi, vurderes å være i tråd med norsk politikk på området.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Direktiv
KOM-nr.:	KOM(2016)594
Rettsaktnr.:	(EU) 2019/789
Basis rettsaktnr.:	(93/83/EØF)
Celexnr.:	32019L0789

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	17.05.2019
Frist returnering standardskjema:	06.09.2019
Dato returnert standardskjema:	20.09.2019
Dato innlemmet i EØS-avtalen:	08.12.2023
Nummer for EØS-komitebeslutning:	332/2023
Tekniske tilpasningstekster:	Ja
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:	22.11.2023
Høringsfrist:	15.03.2024
Frist for gjennomføring:
Dato for faktisk gjennomføring:
Dato varsling til ESA om gjennomføring:

Lenker

• Kommisjonens forslag
• EU-tidende
• Høringsbrev
• Annen dokumentasjon