Avløpsdirektivet (revisjon 2024)

Status

Revidert direktiv er vedtatt og trådte i kraft i EU 1. januar 2025. Det er til vurdering i EØS/EFTA-statene.

Norge har gjort et betydelig påvirkningsarbeid i forbindelse med utarbeidelsen av revidert direktiv i EU. Miljødirektoratet sendte innspill til Europakommisjonen før og under utredningsfasen: veikartet i 2017 og høringene i 2018 og 2021. Miljødirektoratet har òg deltatt i ekspertgruppemøter. Klima- og miljødepartementet sendte inn innspill til Europakommisjonen 14. mars 2023. Klima- og miljøministeren har tatt opp saken med ledelsen i Generaldirektoratet for miljø i Europakommisjonen, og direktivet var tema på nordisk miljøministermøte på Island mai 2023. Departementet har også hatt møter med fagmyndighetene i Estland, Irland og Portugal og deres representanter i Brussel, og aktivt fremmet norske innspill til formannskapet i Rådet under trilogforhandlingene. Det er dessuten gjennomført møter med Norsk Vann og KS.

Norge har overordnet støttet mer ambisiøse rensekrav, men har samtidig pekt på forhold som gjør gjennomføring av Europakommisjonens forslag utfordrende. Norge har spilt inn at utvidelse av virkeområde ned til 1000 pe var prematurt, og at vurderingen av om utvidelse var ønskelig og nødvendig burde utsettes til et senere tidspunkt. Norge spilte inn at de foreslåtte tidsfristene var knappe og at det var behov for overgangsfrister. Norge har også hatt innspill til kravet for nitrogenfjerning, frister for kvartærrensing, reguleringen av individuelle avløpssystemer (IAS) samt betydningen av kaldt klima i kravet til energinøytralitet.

Norske innspill er langt på vei ivaretatt i det reviderte direktivet, ved at det i direktivet er åpnet for mulighet for utsatt frist frem til 2045 for gjennomføring av sekundærrensing for tettbebyggelser mellom 1000 og 2000 pe. I tillegg har Norge oppnådd å få innført en overgangsfrist for sekundærrensing fram til 2037 for tettbebyggelser langs kysten over 10 000 pe som er omfattet av unntaket i 1991-direktivet, noe som manglet i Kommisjonens forslag. For tettbebyggelser langs kysten mellom 2000 og 10 000 pe som ikke tidligere har vært omfattet av rensekrav i avløpsdirektivet, har Norge oppnådd en forlenget frist fra 2027 til 2037. Forlengede frister gjør det mindre krevende å skulle overholde kravene nasjonalt ved innlemmelse og gjennomføring av revidert direktiv. Samtidig tilsier foreløpige vurderinger at omtrent 660 av ca. 950 anlegg vil «få strengere krav og oppgraderes til (minimum) sekundærrensing. Flere av anleggene oppfyller ikke dagens krav, og kan få enda strengere krav. Behovet for omfattende oppgraderinger i hele landet kan føre til mangel på kompetanse, personell og utstyr, og vil være krevende å følge opp for myndighetene innen de fastsatte fristene.

For tertiærrensing er minimumskravet til renseeffekt for nitrogenfjerning justert, og sammenlignet med Kommisjonens forslag er fristene blitt lengre. Norge har også fått delvis gjennomslag for utvidelse av fristene for kvartærrensekravet. Innspill knyttet til individuelle avløpssystemer (IAS) er avklart, og kravet til energinøytralitet også blitt bedre for Norge enn i Kommisjonens forslag. Norge har imidlertid ikke fått gjennomslag for innspill knyttet til virkeområdet.

Sammendrag av innhold

Revidert avløpsdirektiv (2024/3019, heretter revidert direktiv) trådte i kraft i EU 1. januar 2025. Det reviderte direktivet erstatter direktivet fra 1991 (91/271/EC, heretter 1991-direktivet), som er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett gjennom forurensningsloven og forurensningsforskriften. Revidert direktiv skal gjennomføres i EU-landenes nasjonale regelverk innen 31. juli 2027. Klima- og miljødepartementet vurderer at revidert avløpsdirektiv er EØS-relevant og akseptabelt.

Det reviderte avløpsdirektivet har som formål å beskytte mennesker og natur mot utslipp av dårlig renset kommunalt avløpsvann. Det skal skape et forutsigbart rammeverk med mer åpenhet og bedre styring av avløpssektoren. Det reviderte direktivet skal også bidra til klimanøytralitet og nullforurensning innen 2050, omstilling til en sirkulær økonomi og oppnåelse av FNs bærekraftsmål 6.

De viktigste endringene i revidert direktiv

Virkeområdet i det reviderte direktivet er utvidet til å omfatte flere tettbebyggelser, og det innføres strengere og nye rensekrav sammenlignet med 1991-direktivet. Tettbebyggelsesbegrepet har betydning for hvor det skal stilles krav om oppsamling og transport av det kommunale avløpsvannet, noe som er forutsetningen for de fleste rensekrav.

Både 1991-direktivet og revidert direktiv har ulike krav til rensing basert på størrelse på tettbebyggelse og tilstand i resipienten. Det reviderte direktivet regulerer utslipp fra tettbebyggelser over 1000 pe (personekvivalenter, 1 pe tilsvarer omtrent utslipp av organisk materiale fra én person) der 1991-direktivet gjelder utslipp fra tettbebyggelser over 2000 pe til ferskvann og over 10 000 pe til sjø. I Norge vil antall tettbebyggelser som er omfattet av direktivet øke fra om lag omtrent 175 til om lag 470. Disse tettbebyggelsene er i dag tilknyttet rundt 950 avløpsrenseanlegg

Minimumskravet til rensing i revidert direktiv er sekundærrensing (kjemisk/biologisk rensetrinn som reduserer innholdet av organisk materiale fra det kommunale avløpsvannet). Tidligere unntak for utslipp til mindre følsomt område og mulighet for kun primærrensing (mekanisk rensetrinn, fjerner partikler og avfall) videreføres ikke. Revidert direktivs frister for å få på plass sekundærrensing varierer for ulike typer tettbebyggelser (2035-2037), og det er mulighet for 8-10 års forlengelse av fristene (2043-2045) for de minste tettbebyggelsene mellom 1000 til 2000 pe på nærmere angitte vilkår.

Tertiærrensing (nitrogen- og fosforfjerning) kreves for avløpsanlegg over 150 000 pe. For tettbebyggelser over 10 000 pe til resipientområder følsomme for overgjødsling, videreføres kravet om fosfor- og/eller nitrogenfjerning ut fra lokale forhold. Basert på en risikovurdering kan krav om tertiærrensing også bli aktuelt i tettbebyggelser mellom 1000 og 10 000 pe. Kravet til rensegrad som skal oppnås ved nitrogenfjerning er 80 pst., mens det for fosfor er 87,5 pst. for utslipp mellom 10 000 og 150 000 pe og 90 pst. for 150 000 pe og over. Tertiærrensing innføres trinnvis frem mot 2045 for tettbebyggelser over 10 000 pe, og 2039 for anlegg over 150 000 pe. Renseeffekten er skjerpet fra 1991-direktivet, der kravet for nitrogen og fosfor henholdsvis var 70 pst. og 80 pst. Det reviderte direktivet inneholder en frist for å utarbeide oversikt over resipientområder som er følsomme for utslipp av fosfor og/eller nitrogen innen 2027. Oversikten skal fungere som grunnlag for å stille krav om tertiærrensing. Oversikten skal oppdateres hvert 6 år, som sammenfaller med frekvensen for periodevis kartlegging etter vanndirektivet.

For anlegg over 150 000 pe, og for utslipp fra tettbebyggelser over 10 000 pe der kartlegginger tilsier behov for det, stilles det krav om kvartærrensing for å fjerne mikroforurensninger som rester fra bruk av legemidler og kosmetikk. Innen 31. desember 2030 skal medlemsstatene kartlegge og utarbeide en liste over risikoområder der utslipp av mikroforurensinger fra avløpsrenseanlegg kan utgjøre en risiko for miljø eller helse. Grunnlaget for å lage denne listen skal utarbeides gjennom underliggende rettsakt fra Kommisjonen. Listen skal revideres i 2033 og deretter hvert sjette år som også sammenfaller med frekvensen for periodevis kartlegging etter vanndirektivet.

I tillegg stilles det krav om økt overvåking, og et utvidet produsentansvar der produsentene av legemidler og kosmetikk skal betale minst 80 pst. av kostnadene for kvartærrensing. Avløpsrenseanlegg for tettbebyggelser på over 10 000 pe skal være energinøytrale innen 2045 med en gradvis innføring frem mot fristen. Det reviderte direktivet inneholder også nye regler om klageadgang, erstatning og sanksjoner som skal sikre etterlevelse av regelverket. For å redusere utslipp av urenset avløpsvann i perioder med store nedbørsmengder, oppstiller direktivet krav om å lage lokale, integrerte planer for både overvannshåndtering og oppsamling og rensing av øvrig kommunalt avløpsvann. Videre stiller revidert direktiv krav til økt samarbeid mellom helse- og miljømyndighetene.

Det reviderte direktivet legger til Kommisjonen å utarbeide i alt 14 underliggende rettsakter i perioden juli 2026 til januar 2028, både såkalte gjennomføringsrettsakter («implementing acts») og delegerte rettsakter («delegated acts»). Dette gjelder nærmere angitte temaer hvor den underliggende rettsakten skal utfylle direktivet med mer konkret og teknisk fremgangsmåte for kravoppfølgingen. De underliggende rettsaktene vil berøre alle de mest sentrale temaene i direktivet med unntak av konvensjonelle rensekrav og utslippskontroll. Blant annet skal Kommisjonen utvikle rettsakter som vil berøre landenes identifisering av resipienter sårbare for mikroforurensning, målemetoder for mikroplast i slam, utviklingen av antibiotikaresistens og klimagassutslipp.

Samtidig er fristen for å lage en nasjonal gjennomføringsplan satt til 1. januar 2028. Planen skal minst oppdateres hvert 6. år. I praksis vil første versjon av gjennomføringsplanen måtte lages før innholdet i alle underliggende rettsakter er kjent. Opprinnelig avløpsdirektiv gjelder til og med 31. juli 2027, men kravene fra 1991-direktivet videreføres gjennom overgangsbestemmelser i revidert direktiv inntil fristene i det reviderte direktivet ellers overtar.

Merknader

Rettslige konsekvenser

Klima- og miljødepartementet har foreløpig vurdert at revidert avløpsdirektiv vil kreve forskriftsendringer. Departementet vil i forbindelse med gjennomføringsarbeidet vurdere nærmere om det er behov for lovendring for å etablere den nasjonale produsentansvarsordningen. Kravene i direktivet vil videre kreve revisjon av forurensningsforskriften del 4 om avløp. Kravene vil også kreve endringer i eksisterende tillatelser.

Krav om at avløpsvann skal overvåkes for helseparametre vil også ha betydning for å avdekke sykdomsutvikling i samfunnet. Plassering av reguleringen i nasjonalt regelverk må derfor vurderes i samråd mellom miljømyndighetene og helsemyndighetene.

Reglene om adgang til rettslig prøving (art. 25), erstatning (art. 26) og sanksjoner (art. 29) er vurdert å være i tråd med, og ivaretatt gjennom, eksisterende norsk regelverk.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Administrative konsekvenser

Virkeområdet og omfattede tettbebyggelser og renseanlegg vil til en viss grad være avhengig av om det gjøres endringer i den norske definisjonen av tettbebyggelse. Med dette forbeholdet og basert på foreløpige vurderinger vil utvidet virkeområde føre til at antall omfattede tettbebyggelser øker fra omtrent 175 til om lag 470, med rundt 950 avløpsrenseanlegg.

I Norge i dag er det om lag 100 tettbebyggelser større eller lik 10 000 pe. Disse har om lag 300 anlegg med utslipp til ca. 135 vannforekomster. Av disse er det identifisert 9 anlegg over 150 000 pe. Anlegg over 150 000 pe får som nevnt krav om tertiærrensing (fosfor- og nitrogenrensing) og kvartærrensing, uavhengig av tilstand i resipienten. Ingen av disse anleggene har kvartærrensing på plass i dag, og 4 av dem har heller ikke krav om å fjerne verken fosfor eller nitrogen. For anlegg under 150 000 pe vil kravet til tertiærrensing (fosfor og/eller nitrogenrensing) være relativt likt kravene i 1991-direktivet.

De tettbebyggelsene som får strengere rensekrav for sitt kommunale avløpsvann, som følge av at revidert direktiv får et utvidet virkeområde, reguleres i dag av kommunen som forurensningsmyndighet etter kap. 13 i forurensningsforskriften. Statsforvalteren er forurensningsmyndighet for utslippene fra de tettbebyggelsene som allerede er omfattet av 1991-direktivet. Disse er i hovedsak regulert i forurensningsforskriften kapittel 14 og gjennom tillatelser etter forurensningsloven. Nye krav vil utløse behov for ytterligere oppfølging fra forurensningsmyndigheten for å sikre etterlevelse av kravene, og det er naturlig å vurdere myndighetsfordelingen som en del av arbeidet med å utvikle nytt regelverk.

Gjennomføringen av revidert direktiv vil også utløse en betydelig økonomisk og administrativ innsats fra berørte kommuner og interkommunale avløpsselskaper. Som ansvarlige for planlegging, drift og planlegging av avløpssystemene må forholde seg til nye krav som følger av kartlegginger og utredninger, revidert regelverk, oppdatert veiledning og endrede tillatelser for avløpsanlegg. Dette innebærer at kommunene setter seg grundig inn i de nye rammebetingelsene og tilpasser egen praksis for å sikre etterlevelse av kravene. Særlig i perioden fram til 2030 må innsatsen intensiveres, men også fram til 2045. Gjennomføringen av produsentansvar for finansieringen av det fjerde rensetrinnet kan også bli krevende for myndighetene.

Revidert direktiv fordrer at det etableres gode rutiner for samarbeid på tvers av sektorer, både for etablering av et overvåkingsprogram for helserelaterte endringer i samfunnet, en produsentansvarsordning for farmasøytiske og kosmetiske produkter samt gjennomføring av krav om kvartærrensing og energiutnyttelse.

I sum betyr det at det reviderte direktivet vil kunne føre til en betydelig økt arbeidsbyrde for statlige myndigheter, kommuner og interkommunale avløpsselskaper. Avløpsrensing har også betydning for boligutvikling i kommunene. Strengere krav som følge av det reviderte avløpsdirektivet kan i fremtiden aktualisere byggestopp i kommuner som ikke oppfyller nye miljø- og rensekrav innen de fastsatte fristene. Samtidig vil kunnskapen som nå gis om nye krav utløst av revidert direktiv, gjøre det mulig for kommunene å unngå investeringer i anlegg som ikke vil etterkomme fremtidige krav og sørge for tilstrekkelig rensekapasitet til å gjennomføre ønsket boligpolitikk og -utvikling. I tillegg til klar regulering, og tidsløpet før de første fristene i revidert direktiv inntreffer, vil det reviderte direktivet gi kommunene en forutberegnelighet som bør redusere sannsynligheten for fremtidig tilknytning- og byggestopp som følge av mangelfull avløpsrensing.

Økonomiske konsekvenser

På grunn av vedlikeholdsetterslep på vann- og avløpsfeltet er det vanskelig å isolere kostnadene til revidert avløpsdirektiv. Uavhengig av reglene i revidert direktiv, er det et stort behov for kostbare oppgraderinger og å få på plass bedre rensing av hensyn til folks helse og miljøet. Norsk Vann estimerer et kommunalt investeringsbehov mellom 411 og 535 mrd. kr. i vann- og avløpssektoren generelt for perioden 2025-2045. Det presiseres at dette kostnadsestimatet knytter seg til kostnader til drikkevannsproduksjon og nye overføringsledninger, renseanlegg og nye overføringsledninger, biogass og slambehandling samt ledningsfornyelse – og det er vanskelig å skille ut hvilke av disse kostnadene som knytter seg til revidert avløpsdirektiv isolert sett

Norge er forpliktet til fortløpende å ta inn EØS-relevante rettsakter i EØS-avtalen uavhengig av kostnadene knyttet til nasjonal gjennomføring. Klima- og miljødepartementet vurderer at den største kostnaden etter revidert avløpsdirektiv er knyttet til sekundærrensing. Kostnadsberegningene er usikre, men Miljødirektoratet har anslått at kostnader knyttet til sekundærrensing etter revidertdirektiv vil være i størrelsesorden innenfor intervallet 30-50 mrd. kroner Når det gjelder fjerning av fosfor og/eller nitrogen (tertiærrensing), er dette krav som også følger av 1991-direktivet og vanndirektivet. Kostnader til oppgradering til inntil 80 % nitrogenfjerning innenfor Oslofjordens nedbørsfelt er derfor ikke vurdert som utløst av revidert direktiv.

Det er foreløpig uklart hvordan produsentansvarsordningen og resipientundersøkelser vil se ut, og dermed hva kostnadene ved kvartærrensing vil bli. Statsforvalteren stiller allerede generelle krav til energinøytralitet, men nye krav kan medføre tilleggskostnader.

Med dagens ordning om selvkost, vil merkostnadene knyttet til revidert direktiv overføres til abonnentene over avløpsgebyret. Det er stor variasjon mellom kommunene i hvordan dette vil slå ut for gebyret, også ut fra geografisk plassering. Beregninger i en rapport fra Menon Economics (2025) anslår at investeringsbehovet for sekundærrensekravet som følge av revidert direktiv er størst i Vestland, Møre og Romsdal og Nordland, mens behovet er minst i Østfold, Vestfold og Innlandet. Bedre rensing i henhold til revidert direktiv vil dermed kunne øke bokostnadene i en del kommuner. Det understrekes likevel at en høy prosentvis økning kan skyldes lavt gebyrgrunnlag i utgangspunktet. For eksempel dersom en kommune over tid har underinvestert i avløp og dermed har renset for dårlig. Denne kommunen vil ved dette også ha hatt «innsparing» i gebyr over tid. Kommuner som allerede er i gang med oppgraderinger, slik som kommunene i Oslofjordens nedbørsfelt som har fått eller vil få krav om nitrogenfjerning, er bedre rustet mot krav i det reviderte avløpsdirektivet og får derfor mindre gebyrvekst som følge av det reviderte direktivet.

Vurdering

Vurdering av revidert direktiv

Revidert direktiv støtter opp om norske mål og prioriteringer og Miljødirektoratet vurderer at kravene har stor miljønytte og vesentlig betydning for folks helse. Mer ambisiøse krav er viktig for å nå sentrale miljømål, både i Norge og i Europa. På de fleste områder er nye krav i tråd med norske ambisjoner for avløpssektoren. Uavhengig av kravene i revidert direktiv står Norge ovenfor omfattende oppgraderingsbehov innenfor avløpssektoren. Det reviderte direktivet kan bidra til en mer helhetlig og strukturert regulering av avløp, og gi en større forutsigbarhet innenfor avløpsfeltet.

EØS-relevans

Revidert direktiv er EØS-relevant og akseptabelt, og forutsettes derfor innlemmet i EØS-avtalen. Revidert direktiv erstatter 1991-direktivet som er innlemmet i EØS-avtalen, og skjerper krav og viderefører eksisterende EØS-forpliktelser på avløps-/miljøområdet. Klima- og miljødepartementet vurderer at direktivet, blant annet gjennom produsentansvarsordningen, vil ha betydning for konkurransevilkårene for det indre marked. Norge er forpliktet til fortløpende å ta inn EØS-relevante rettsakter i EØS-avtalen uavhengig av kostnaden ved å gjennomføre direktivet nasjonalt. Manglende innlemmelse vil kunne utløse prosedyren i art. 102 i EØS-avtalen, og få uheldige konsekvenser for vårt europapolitiske forhold i en krevende geopolitisk situasjon.

Forbehold om Stortingets samtykke

Ved innlemmelse i EØS-avtalen må det tas forbehold om konstitusjonelt samtykke etter EØS-avtalens artikkel 103, fordi revidert direktiv vil få kostnadsmessige konsekvenser og muligens vil kreve lovendringer som krever Stortingets samtykke. De kostnadsmessige konsekvensene er nærmere beskrevet under administrative og økonomiske konsekvenser. Direktivet vil også kreve endringer av forurensningsforskriften, reelle endringer for norsk vann- og avløpsinfrastruktur og endringer av tillatelser, samt muligens lovendringer.

Tilpasninger og handlingsrom

For sekundærrensekravet er utvidelsen av virkeområdet for utslipp til sjø i seg selv betydelig. I tillegg videreføres ikke unntaket fra sekundærrensing for utslipp til mindre følsomme områder. Norge har benyttet seg av unntaket langs kysten fra Lindesnes til Grense Jakobselv. Selv med overgangsfrister og lengre tidsfrister i det reviderte direktivet, vil omfanget og størrelsen på oppgraderingene som må gjøres bli krevende og kostbare. For flere anlegg vil det antakeligvis blir nødvendig med full ombygging, og dette krever tid til blant annet god planlegging. Behovet for omfattende oppgraderinger i hele landet kan føre til mangel på kompetanse, personell og utstyr, og vil være krevende å følge opp for myndighetene innen de fastsatte fristene. Det vil være viktig å prioritere å starte der arbeidet har størst miljønytte.

Klima- og miljødepartementet vil derfor gå i dialog med Kommisjonen for å forsøke å ivareta norske forhold i forbindelse med innlemmelse av revidert direktiv i EØS-avtalen, og jobbe for lengre tidsfrister. Det er erfaringsmessig krevende å få særnorske tilpasninger til et regelverk som er vedtatt i EU. Klima- og miljødepartementet vil i det videre arbeidet videreføre vår tette dialog med våre EØS/EFTA-partnere, som i likhet med Norge står overfor utfordringer med gjennomføring av revidert direktiv. Når det gjelder eventuelle behov for tekniske tilpasningstekster vil dette følges opp i tråd med vanlig prosedyre for EØS-arbeidet.

Klima- og miljødepartementet vil parallelt jobbe videre med å vurdere hvordan direktivet skal gjennomføres nasjonalt. I vurderingen av handlingsrommet vil Klima- og miljødepartementet særlig se på tettbebyggelsesdefinisjonen. Det er særlig størrelsen på tettbebyggelsen (antall pe) som avgjør om utslippene er omfattet av direktivet, og hvilke rensekrav som gjelder for de aktuelle utslippene i tettbebyggelsen. Tettbebyggelsesdefinisjonen har derfor betydning for det reviderte direktivets virkeområde. På grunn av det utvidede virkeområde og betydningen det har for kravenes omfang i Norge, vil departementet se nærmere på handlingsrommet og vurdere om det er behov for endringer i den norske tettbebyggelsesdefinisjonen. Blant annet har KS utarbeidet en rapport knyttet til dette som departementet vil se hen til i det videre arbeidet.

Nærmere om betydning av kravene i direktivet

Kravene i revidert direktiv vurderes ellers som positive da de vil bidra til å redusere forurensende utslipp fra kommunalt avløp og redusere helserisiko. De positive effektene innebærer blant annet:

• Overgang fra primær- til sekundærrensing vil gi årlig reduksjon på omtrent 14 000 tonn biologisk oksygenforbruk (BOF), 100 tonn fosfor og 500 tonn nitrogen. Overgang vil også redusere utslipp av mikroplast med 17 prosentpoeng (fra 80 pst. til 97 pst), og redusere fekale bakterier med 55 prosentpoeng (fra 40 pst til 95 pst). Det vil også kunne gi en betydelig reduksjon i nasjonale utslipp av legemiddelrester og organiske miljøgifter. Kvartærrensing vil bidra til en ytterligere reduksjon av utslipp av legemiddelrester og miljøgifter.
• Reduksjon av utslipp vil redusere den menneskelige påvirkningen på vannmiljø og bidra til oppnåelse av mål om god tilstand i vannområder etter vannforskriften.
• Reduserte utslipp vil igjen kunne bidra til å forbedre mulighetene for bruk av vannforekomster til fritidsformål.  
• Bedre rensing kan også bidra til å redusere kostnader ved rensing av drikkevann og bedre kvaliteten på vann brukt til landbruksformål og akvakultur.
• Begrensning av eutrofiering kan bidra i arbeidet med å redusere utslipp av klimagasser.
• Direktivets krav vil bidra til oppnåelse av målene om nullforurensning og klimanøytralitet innen 2050.

Oppgradering til kvartærrensing skal etter direktivet finansieres gjennom en produsentansvarsordning hvor minst 80 % av kostnadene dekkes av legemiddel- og kosmetikkindustrien. Kommisjonen skal fastsette en underliggende rettsakt som legger til rette for unntak for visse produsenter, og det er sannsynlig at dette unntaket vil foreligge innen utgangen av 2027. Ettersom Kommisjonens regler for unntak først vil foreligge innen utgangen av 2027, og disse reglene håndteres særskilt opp mot EØS-avtalen, kan det bli utfordrende å ha etablert en produsentansvarsordning innen utgangen av 2028. Det er også kort tid mellom fristen for å etablere en produsentansvarsordning til det enkelte land skal ha avklart hvilke tettbebyggelser som må etterkomme krav om kvartærrensing ut fra resipientvurderinger. Det er videre en utfordring at investeringsbehovet vil foreligge i god tid før fristene for kvartærrensing skal etterkommes. Kommisjonen møter motstand fra legemiddel- og kosmetikkindustrien vedrørende produsentansvarsordningen, og det verserer søksmål for EU-domstolen fra bransjeforeninger angående dette. Legemiddel- og kosmetikkindustrien anfører at produsentansvarsordningen i det reviderte avløpsdirektivet er uforholdsmessig og diskriminerende, samt at ordningen vil medføre økte kostnader som kan redusere konkurranseevnen og føre til mindre tilgang på medisiner for pasientene i Europa. Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet følger med på utviklingen.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Direktiv
KOM-nr.:	KOM(2022)541
Rettsaktnr.:	(EU) 2024/3019
Basis rettsaktnr.:	EU 1991/271
Celexnr.:	32024L3019

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	10.01.2025
Frist returnering standardskjema:	02.05.2025
Dato returnert standardskjema:
EØS-relevant:	Ja
Akseptabelt:	Ja
Tekniske tilpasningstekster:	Nei
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Fylker og kommuner

Berører fylker og kommuner i vesentlig grad.

Lenker

• Kommisjonens forslag
• EU-tidende