Tvisteløsning – WTOs ”tenner”

Tvisteløsning er en av de sentrale pilarene i organisasjonens virke, og et område med høyt aktivitetsnivå uavhengig av forhandlingenes opp- og nedturer.

WTOs tvisteløsningsmekanisme – Dispute Settlement Understanding (DSU) – kom inn i WTO-regelverket gjennom Uruguay-runden, og avløste tvisteløsningssystemet som var utviklet under GATT. Der GATT tvisteløsning var basert på bilaterale konsultasjoner og enkeltstående paneler, tok man med DSU steget over til et helhetlig rettslig system som har mange likhetstrekk med en internasjonal domstol. DSU gjelder for alle medlemmer og alle deler av WTOs regelverk – og har bidratt til å gi WTO-forpliktelsene ”skarpere tenner”.

Effektiv håndtering av tvister
Det er igangsatt over 400 saker siden WTO ble opprettet i 1995, noe som viser at medlemmene har tiltro til tvisteløsningssystemet. Det er flere sider ved DSU som bidrar til at systemet oppfattes som effektivt;

  • DSU bestemmer at alle tvister skal løses innenfor rammen av WTO-regelverket. Medlemmene kan med andre ord ikke gå til andre tvisteløsningssystemer for å få løst uenighet som gjelder en WTO-forpliktelse. Dette er med på å skape et helhetlig og forutsigbart system.
  • Kombinasjonen av klare tidsfrister og automatiserte rutiner gjør prosessen relativt rask, og bidrar til at ulovlige forhold og konflikter mellom medlemsland ikke kan opprettholdes i det uendelige.
  • Dersom partene mener at panelet (”førsteinstansen”) har trådt feil i sine rettslige vurderinger, kan disse delene av rapporten ankes til det permanente ankeorganet. Denne muligheten til anke er uvanlig i internasjonal sammenheng.
  • Rapporter fra panel og ankeorgan er etter vedtagelse i WTOs tvisteløsningsråd (DSB) bindende for partene til tvisten. Den tapende part er forpliktet til å gjennomføre DSBs konklusjoner, og kan bli møtt med sanksjoner ved manglende gjennomføring. Sanksjoner kan for eksempel innebære en økning av tollsatsene for bestemte varer i handelen mellom partene. Sanksjoner har ikke vært mye benyttet, men selve eksistensen av en sanksjonsmulighet må regnes som et ”ris bak speilet” som bidrar til mekanismens effektivitet.

Selv om disse elementene er med på å gi WTO autoritet og skarpere ”tenner”, gir de ingen garanti mot proteksjonistisk misbruk. Et handelspolitisk tiltak kan påføre stor skade i den tiden det tar før tvisteløsningsprosessen er gjennomført og det foreligger en avgjørelse om at tiltaket må oppheves.

Forbedringspunkter
Til tross for de positive erfaringene med bruk av DSU, er det gjennom årene blitt avdekket enkelte mangler og uklarheter. Disse er dels løst av paneler og ankeorgan gjennom praksis, og dels blir de diskutert i de pågående forhandlingene om revisjon av tvisteløsningsmekanismen.

Et av spørsmålene som drøftes er om det bør være mulig å sanksjonere med tilbakevirkende kraft, det vil si helt fra det tidspunktet et tiltak ble kjent ulovlig av DSB. I dag er det tidligst anledning til å sanksjonere fremover i tid fra det tidspunktet den tapende part skulle ha gjennomført konklusjonene i rapporten. Tilbakevirkende kraft vil nok gjøre sanksjoner mer attraktivt, men det vil ikke gjøre noe med det faktum at det er vanskelig å påføre et medlem effektive sanksjoner uten at det også rammer den medlemsstaten som iverksetter dem. For eksempel vil en økning av tollsatser på import av en vare ikke bare skade eksportører i eksportlandet, men også forbrukerne i det landet som iverksetter tiltaket, ved at prisen på den aktuelle varen blir dyrere.

Et annet spørsmål er om terskelen for å benytte tvisteløsningsmekanismen er for høy for utviklingsland og da særlig de minst utviklede landene (MUL). Afrikanske land og MUL glimrer med sitt fravær på statistikken over hvilke land som benytter tvisteløsningsmekanismen. En grunn kan være at disse landene har få reelle forpliktelser og ofte liten handel, slik at det ikke oppstår så mange tvister. Mangel på ressurser og kompetanse i de fattigste medlemslandene kan også være en forklaring på den manglende deltakelsen. Advisory Center for WTO Law (ACWL) – som Norge støtter økonomisk – bistår u-land med WTO-rettslig hjelp til lave honorarer. Dette senteret bidrar til å senke terskelen for u-land, herunder MUL, som ønsker å benytte tvisteløsningsmekanismen.

Norsk deltagelse og erfaringer
Norge har vært part i to saker som førte til opprettelse av panel: Stålsaken og laksesaken. I stålsaken innklaget Norge (sammen med en rekke andre WTO-medlemmer) beskyttelsestiltak som USA hadde iverksatt mot import av stålprodukter. I laksesaken gikk Norge til sak mot EUs anti-dumping tiltak mot norsk oppdrettslaks. Begge sakene ble løst i Norges favør, de handelshindrende tiltakene ble avviklet og normal markedsadgang gjenopprettet.

Norges deltagelse i tvisteløsningssystemet skjer imidlertid først og fremst som tredjepart. Slikt deltagelse gir rett til å uttale seg både skriftlig og muntlig for panel og ankeorgan. Det gir også rett til innsyn i partenes argumentasjon i den aktuelle saken. Tredjepartsdeltagelse bidrar til at norsk syn på tolkning av avtalene er med i panelers og ankeorganets vurdering av hvordan sakene skal løses, og er således et viktig virkemiddel for å fremme norske interesser i WTO. Normalt er Norge tredjepart i to til tre saker årlig.

Les mer her