Spørsmål og svar om Tisa-forhandlingene

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Tisa (Trade in Services Agreement) er en flerstatlig avtale om handel med tjenester som forhandles mellom 50 WTO-medlemmer. Forhandlingene springer ut av manglende fremdrift i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og av at ministrene i 2011 ba WTO-medlemmene vurdere alternative måter å oppfylle Doha-mandatet på.

På denne siden vil du finne svar på de vanligste spørsmålene om Tisa. Om du ikke finner svar på spørsmål ditt, kan du sende det til Tisa-forhandlingsteamet i Seksjon for handelspolitikk og internasjonal økonomi i Utenriksdepartementet.

Hva er Tisa-forhandlingene?

Tisa (Trade in Services Agreement) er en flerstatlig avtale om handel med tjenester som nå forhandles mellom 50 WTO-medlemmer. Forhandlingene springer ut av manglende fremdrift i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og av at ministrene i 2011 ba WTO-medlemmene vurdere alternative måter å oppfylle Doha-mandatet på. Målet er at Tisa skal få så bred tilslutning at avtalen kan bli en del av det multilaterale WTO-rammeverket. Av denne grunn er Tisa basert på WTOs avtale om handel med tjenester, Gats.

Global handel med tjenester blir stadig viktigere i den globale økonomien og det er behov for å tilpasse internasjonale regler til utviklingen som har skjedd siden Gats trådte i kraft i 1995.

Formålet med avtalen er å sikre utenlandske tjenester ikke-diskriminerende adgang på markeder som er kommersialisert, basert på felles spilleregler. 

Hvem deltar i Tisa-forhandlingene?

Både i-land og utviklingsland deltar i forhandlingene. Pr. 28. august 2015 deltok følgende land: Australia, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, EU-28, Hongkong, Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mauritius, Mexico, New Zealand, Norge, Pakistan, Panama, Peru, Sveits, Sør-Korea, Taiwan, Tyrkia og USA. Kina har uttrykt ønske om å delta i forhandlingene.

Hvorfor er Tisa viktig for Norge?

Eksport av tjenester er viktig for norsk økonomi og norsk sysselsetting. Globalt er tjenester og tjenestehandel en helt sentral del av økonomisk infrastruktur og verdensøkonomien er avhengig av velfungerende tjenestemarkeder. Norge har allerede et svært åpent marked for tjenester og markedsadgangen er i stor grad bundet i Gats og EØS. Det er ikke tilfelle for alle andre land Norge eksporterer tjenester til. Tisa vil gi norske bedrifter økt forutsigbarhet og gjøre det enklere å eksportere tjenester til andre land, noe som vil bidra positivt til økonomisk vekst og sysselsetting.

Hva omfattes av Tisa?

Tisa skal legge til rette for handel med tjenester mellom landene, slik at tjenestetilbydere fra ett land skal kunne tilby sine tjenester i et annet land. Et konkret eksempel kan være å gjøre det enklere for en norsk ingeniør som leverer en tjeneste til en kunde i Australia.

I forhandlingene diskuterer Tisa-landene under hvilke vilkår tjenestetilbydere fra andre land skal kunne levere ulike tjenester i nettopp deres marked. Forhandlingene omfatter de samme områdene som er omfattet av Gats. Dette inkluderer alle sektorer med unntak av:

  • Luftfartsrettigheter – regler for hvor og hvordan flyselskap kan frakte passasjerer og gods mellom land
  • Tjenester som tilbys av offentlige myndigheter på ikke-kommersiell basis eller som ikke skjer i konkurranse med andre tjenesteleverandører. Dette gjelder f.eks. rettsvesen, forsvar eller trygdetjenester

Tisa vil  inneholde bestemmelser som skal redusere diskriminering som hindrer tjenestetilbydere fra ett land å levere tjenester i et annet land. Tisa omfatter handelshindringer som:

  • Forskjellsbehandler utenlandske og lokale tjenestetilbydere – såkalte begrensninger på nasjonal behandling. Et eksempel kan være et land som kun tillater arkitekter fra sitt eget land å tilby arkitekttjenester.
  • Begrenser i hvilken grad utenlandske tjenestetilbydere får tilgang til markedet, såkalte begrensninger på markedsadgang. Et eksempel kan være at et land kun tillater opp til 49 prosent utenlandsk eierskap av et telekomselskap.

Selv om forhandlingene i prinsippet omfatter alle tjenestesektorer, vil hvert land selv velge hvilke tjenestesektorer og typer tjenester det ønsker å gi utenlandske tjenestetilbydere markedsadgang til. Det samme gjelder hvilke vilkår, krav og eventuelle begrensninger som skal gjelde generelt eller i den enkelte sektor. Dette gjøres gjennom forpliktelser i såkalte bindingslister. Det norske åpningstilbudet er tilgjengelig her.

Vil Tisa påvirke offentlige helse- og utdanningstjenester?

Nei.

Ingen av Norges handelsavtaler tvinger myndighetene til å privatisere eller deregulere noen offentlig tjeneste på nasjonalt eller lokalt nivå. Det vil heller ikke Tisa gjøre.

Land som fremforhandler handelsavtaler kan beholde offentlige monopoler og regulere offentlige tjenester slik de selv ønsker.

I Tisa-forhandlingene er det opp til hvert enkelt land å bestemme hvilke tjenester det vil tillate utenlandske bedrifter å tilby, og under hvilke vilkår.  Dette omtales som forpliktelser eller bindingslister.

Norge har ikke tatt forpliktelser i sine handelsavtaler på f.eks. sykehustjenester og andre offentlig finansierte helse- og sosialtjenester. Det er heller ikke tatt forpliktelser på grunnutdanning (til og med videregående) som det offentlige plikter å tilby og som leder til en offentlig godkjent eksamen.  

Norge har også ekskludert disse tjenestene fra Tisa i det norske åpningstilbudet. Dermed opprettholder Norge retten til å hindre selskaper fra andre land i å tilby disse tjenestene i Norge og adgangen til å sette vilkår for eventuell markedsadgang innsnevres ikke.

Hva er «frys og skralle» (standstill & ratchet)?

De fleste Tisa-landene har forskjellige enkeltordninger og regler som innebærer forskjellsbehandling mellom egne og utenlandske tjenestebedrifter og som de ønsker å videreføre.

Frys- og skralle-mekanismen hindrer  muligheten til å utvide forskjellsbehandlingen. I Tisa vil disse mekanismene kun gjelde for nasjonal behandling, det vil si for tiltak som forskjellsbehandler utenlandske og lokale tilbydere som er inne på markedet. Frys og skralle gjelder ikke for markedsadgang – det vil si i hvilken grad utenlandske foretak har adgang til å tilby sine tjenester på markedet.

De to klausulene virker sammen og innebærer at landene ikke kan innføre større unntak fra likebehandlingsprinsippet enn det som følger av

  1. regelverket som gjaldt ved inngåelsen av avtalen – frys
  2. regelverk som er vedtatt senere og som reduserer forskjellsbehandlingen i forhold til det regelverket som gjaldt ved inngåelsen av avtalen – skralle

Tisas skrallebestemmelse betyr at et land ikke kan gjeninnføre en bestemt ordning som forskjellsbehandlet og som den tidligere har fjernet på et område der landet har tatt forpliktelser. For eksempel har Norge et krav om fast bosted for daglig leder i en bedrift etablert i Norge. Dette har Norge i åpningstilbudet gjort gjenstand for skralle. Dersom dette kravet fjernes fra norsk regelverk, vil skrallen fange dette opp, og kravet vil ikke kunne gjeninnføres.

Hvert land kan bestemme hvilke typer tjenester utenlandske tilbydere kan tilby og under hvilke forutsetninger. Hvis et land bestemmer seg for ikke å ta forpliktelser på markedsadgang i en sektor, vil landet alltid ha muligheten til å lukke sektoren fra konkurranse i fremtiden, for eksempel ved å innføre et monopol.

Det er også full anledning til å unnta tjenestesektorer eller ulike reguleringer fra frys- og skrallemekanismen der man ønsker å opprettholde politisk handlingsrom når det gjelder forskjellsbehandlingen. Dermed unngår man å binde opp dagens eller fremtidige lover og regler som forskjellsbehandler utenlandske og lokale tilbydere. Norge har i sitt åpningstilbud for eksempel unntatt sykehustjenester, sosiale velferdstjenester og offentlig utdanning. Vi har også unntatt for eksempel butikksalg av alkohol og tobakk. Det vil si at myndighetene kan deregulere for så å stramme inn det markedet uten at skrallemekanismen står i veien for det.

Vil Tisa fremtvinge privatisering eller deregulering av offentlige tjenester og andre velferdstjenester?

Nei.

Ingen av Norges handelsavtaler tvinger myndighetene til å privatisere eller deregulere noen offentlig tjeneste. Det vil heller ikke Tisa gjøre. Tisa vil inneholde en bestemmelse, som Gats, som unntar offentlig tjenestelevering. I Tisa-forhandlingene er det opp til hvert enkelt land å bestemme, gjennom forhandlingene, hvilke tjenester det ønsker å la utenlandske tjenestetilbydere levere og på hvilke vilkår.

Norge har i åpningstilbudet besluttet å ikke tilby forpliktelser for markedsadgang eller likebehandling (nasjonal behandling) for blant annet sykehustjenester og andre helsetjenester, sosiale velferdstjenester og offentlig utdanning (til og med videregående).  Dette er tjenester der vi ønsker å beholde politisk handlingsrom til å organisere og regulere markedet som vi vil, også i fremtiden. Ettersom Norge ekskluderer disse tjenestene fra forpliktelsene i Tisa gjelder heller ikke skrallebestemmelsene for disse tjenestene. Norge vil derfor stå fritt til å tillate eller forby utenlandske selskaper å tilby slike tjenester i Norge, eller å opprettholde eller innføre ordninger som forskjellsbehandler norske og utenlandske tjenestetilbydere.

For de tjenestesektorene man velger å åpne for ikke-diskriminerende markedsadgang berører ikke Tisa muligheten til å regulere tjenestemarkeder på andre måter, være det seg forbruker- eller miljøbeskyttelse, kvalifikasjonskrav knyttet til enkelte tjenester, arbeidstakerrettigheter og så videre.

Hvis Norge foretrekker multilaterale handelsavtaler, hvorfor deltar man i Tisa?

I handel, som på andre områder, er Norge opptatt av en multilateral tilnærming som inkluderer så mange land som mulig.

Norge er en mellomstor og svært åpen økonomi, som er avhengig av handel med varer og tjenester. Det er i vår interesse å ha et åpent handelssystem basert på klare og rettferdige regler. WTOs handelsregelverk, som de mer enn 160 medlemmene er enige om, utgjør rammeverket for internasjonal handel. WTO-avtalen om tjenester, Gats, trådte i kraft i 1995.

Tisa forhandles mellom WTO-medlemmer som til sammen står for 70 prosent av verdens tjenestehandel. Norge jobber også for at Tisa skal bli en avtale som andre land kan slutte seg til. Forhandlingspartene i Tisa har som målsetting at avtalen skal kunne innlemmes i WTOs eksisterende regelverk og bli en del av dette felles rammeverket.

Kan Norge være sikker på at Tisa vil bli en del av WTO-regelverket?

Landene som tar del i Tisa-forhandlingene ønsker å utforme avtalen på en måte som gjør at den kan integreres i WTOs tjenesteavtale, Gats, på et senere tidspunkt. Derfor inneholder Tisa mange av Gats’ kjernebestemmelser, og de to avtalene vil være fullt ut kompatible med hverandre.

I en situasjon hvor det er aktuelt å integrere Tisa i WTO, vil hvert Tisa-land kunne oppdatere sine eksisterende Gats-forpliktelser og erstatte dem med sine nye Tisa-forpliktelser.

Det samme gjelder nytt regelverk og særbestemmelser som deltakerne er enige om skal gjelde for handel med tjenester dem imellom. Dette har man erfaring med fra bl.a. sektorforhandlingene om grunnleggende teletjenester som foregikk i WTO etter WTOs ikrafttredelse der 69 medlemmer ble enige om nye forpliktelser, også på det regulatoriske området.  Disse ble innlemmet i deres respektive bindingslister.

Er Tisa-forhandlingene udemokratiske og hemmelige?

Nei. Selv om Tisa-forhandlingene ikke foregår i det offentlige rom, er de ikke hemmelige. Det er en viktig del av vårt demokrati å sørge for størst mulig åpenhet om forhandlingsprosesser og posisjoner og det norske åpningstilbudet, se regjeringen.no. Det er imidlertid umulig å ivareta nasjonale interesser på en effektiv måte i forhandlinger gjennom å praktisere fullstendig åpenhet. Derfor gjøres dette svært sjelden i ulike typer forhandlinger, enten de er internasjonale eller nasjonale.

I vårt politiske system ivaretas hensynet til demokratiet først og fremst ved at forhandlingene av internasjonale avtaler foregår i regi av Regjeringen med basis i Stortinget og ved at Stortinget forelegges internasjonale avtaler for debatt og godkjenning. Dette er også tilfellet med Tisa.

Fra norsk side etterstreber vi mest mulig åpenhet gjennom oppdatert informasjon på regjeringens nettsider, informasjonsmøter og konsultasjoner med representanter for næringsliv, fagbevegelse og det sivile samfunn. Det norske åpningstilbudet er for eksempel gjort offentlig tilgjengelig på regjeringens Tisa-side. Vår håndtering av spørsmål om offentliggjøring av forhandlingsdokumenter følger norsk offentlighetslov.

Les mer om arbeidet med åpenhet.

Vil Tisa medføre en investor-stat tvisteløsning?

Nei.

Tisa vil følge strukturen i Gats og vil derfor ikke ha bestemmelser om investor-stat tvisteløsning. Investor-stat tvisteløsning er en særegen tvisteløsningsmekanisme som er knyttet til bestemmelser om investeringsbeskyttelse. Slike bestemmelser er ikke inkludert i Tisa.

I Tisa-forhandlingene skal man forhandle frem en regulær stat-til-stat tvisteløsningsmekanisme. Forhandlingene om de institusjonelle bestemmelsene og tvisteløsning har nylig startet, og det er således for tidlig å si noe om det nærmere innholdet. Utgangspunktet for forhandlingene vil imidlertid være WTOs tvisteløsningsmekanisme, med nødvendige tilpasninger.

Vil Tisa begrense norske myndigheters rett til å regulere?

Tisa vil ikke innsnevre Norges mulighet til å regulere tjenestesektoren. Dette gjelder også for de sektorene hvor vi har tatt fulle forpliktelser, så fremt reguleringen ikke innebærer forskjellsbehandling av utenlandske tjenester eller inneholder visse kvantitative restriksjoner (som økonomisk behovsprøving eller monopol). Tisa vil sikre utenlandske tjenester ikke-diskriminerende adgang til markeder som er kommersialisert, så lenge de utenlandske tilbyderne oppfyller krav i nasjonale reguleringer. Tisa berører dermed ikke nasjonale myndigheters rett til å innføre reguleringer, f.eks.

  • som beskytter folks helse og sikkerhet, eller miljøet,
  • som fastsetter kvalifikasjonskrav for tjenesteytere som ønsker å tilby en bestemt tjeneste,
  • som sikrer arbeidstakeres rettigheter
  • og som sikrer forbrukerbeskyttelse.

Vil kommunene kunne ta tilbake tjenester som de har privatisert etter at Tisa trår i kraft?

Ja. Norske kommuner har lovfestet plikt til å levere en rekke tjenester til sine innbyggere. Eksempler på dette er barnehageplasser, søppeltømming, sykehjemsplasser etc. Kommunenes rett til å organisere disse tjenestene slik kommunene selv mener det bør gjøres, berøres ikke av Tisa.

Dersom en kommune har valgt å sette ut en tjeneste på anbud, kan kommunen etter norsk lov ta tjenesten tilbake til kommunal drift (rekommunalisering) etter at kontrakten er utløpt. Ingenting i Tisa vil endre dette.

Vil kommuner og utenlandske selskaper være sidestilt i Tisa?

Nei. Kommuner er en del av norske myndigheter, utenlandske selskaper er private aktører.

Hva er forskjellen mellom EØS-avtalen og Tisa?

Tisa og EØS-avtalen er veldig forskjellige avtaler med ulikt formål. EØS-avtalen er betydelig mer omfattende enn Tisa, som kun har som formål å sikre utenlandske tjenester ikke-diskriminerende adgang på markeder som er kommersialiserte, basert på felles spilleregler. EØS-avtalen har som formål å sikre et fungerende indre marked basert på et felles regelverk.  Dette innebærer at norske nasjonale («innenlandske») bestemmelser harmoniseres med dem som gjelder i EU. En hovedforskjell er derfor at Tisa ikke handler om harmonisering av regelverk. Tisa forutsetter at alle parter har egne innenlandske reguleringer.

Hva vil skje med nye tjenester? Vil de være bundet av Tisa?

Utgangspunktet for norske forpliktelser i Tisa, som i Gats, er en fullstendig liste av definerte tjenestekategorier. En ny type tjeneste vil alltid kunne plasseres inn i en av disse tjenestekategoriene. Tjenesten vil da være omfattet, enten av de eksisterende forpliktelsene, eller av ett av unntakene. Retten til å regulere vil bestå også for nye tjenester.

Når vil Tisa-tekstene bli offentliggjort?

Når forhandlingene er ferdige, vil regjeringen legge frem avtalen for Stortinget. Alle deler av den endelige avtaleteksten vil da bli offentliggjort.

Vil Tisa-avtalen hindre beskyttelse av ny industri på energiområdet ved å forhindre at "nasjonale energiselskaper får en dominerende posisjon"?

Nei. Forslaget på energitjenester som Norge og Island har lagt frem i forhandlingene inneholder ikke regler som hindrer at nasjonale energiselskaper får en dominerende posisjon. Forslaget slik det ble fremlagt januar 2014 ligger på regjeringen.no. Forslaget inneholder en bestemmelse om at partene skal arbeide for å dempe markedsforstyrrelser og konkurransehindringer på markedet for energirelaterte tjenester. Forslaget omfatter bestemmelser som fastsetter hva som skal forstås med energirelaterte tjenester, i tillegg til bestemmelser om markedsadgang, om suverenitet over energiressurser, om retten til å regulere og om konkurranse. Forslaget bygger på de generelle bestemmelsene i Tisa (tilsvarende som i WTO-avtalen om handel med tjenester – Gats).

Kan man si opp avtalen hvis Norge er misfornøyd med den etter at den har trådt i kraft?

Forhandlingene om sluttbestemmelsene er ikke ferdigstilt, men vil med relativ stor sikkerhet inneholde en bestemmelse som gir adgang til oppsigelse. Dette er vanlig i handelsavtaler. Alle handelsavtaler Norge er part i har slike oppsigelsesbestemmelser, inkludert EØS-avtalen, Efta-konvensjonen, alle våre handelsavtaler og Marrakesh-avtalen (WTO-avtalen).

Hva er energinøytralitet?

Norges posisjoner i Tisa-forhandlingene er basert på prinsippet om energinøytralitet. I Tisa er begrepet energinøytralitet knyttet til definisjonen av hva som dekkes av begrepet "energirelaterte tjenester". Dette innebærer at energirelaterte tjenester er energirelaterte tjenester uavhengig av hvilke energikilder energien det er snakk om kommer fra. For eksempel vil en tjeneste som tilbys et vindkraftselskap være en energirelatert tjeneste, på lik linje med en tjeneste som tilbys et oljeselskap osv. At en definisjon er energinøytral, innebærer ikke det samme som at tilknyttede forpliktelser tvinger frem en energinøytral politikk hos avtalepartene.

Forpliktelsene Norge jobber for i Tisa er først og fremst knyttet til prinsippet om likebehandling mellom Tisa-partene på markedet for energirelaterte tjenester fordi vi ikke ønsker at norske energitjenesteleverandører som konkurrerer internasjonalt skal diskrimineres.

Prinsippet om likebehandling gjelder kun for forskjellsbehandling av tjenestetilbydere basert på nasjonalitet og påvirker ikke innholdet i nasjonale krav og reguleringer (som må være oppfylt av alle tjenestetilbydere). Energinøytralitet innebærer m.a.o. ikke en forpliktelse om å likebehandle ulike energikilder. Tisa vil heller ikke begrense norske myndigheters rett til å innføre reguleringer for å beskytte miljø og klima.