Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen, 

Kjære EHiN, 

det er veldig stas å være her. Det sier jeg overalt. Men noen steder mener jeg det ekstra, fordi EHIN føler jeg kler meg og jeg kler EHiN.

Her er det massevis av folk som er lidenskapelig opptatt av å skape forandring og forbedring, som er dønn utålmodige, kreative og tenker utenfor boksen. Av og til liker jeg å gjøre det jeg også. 

Så jeg må bare si at jeg har gledet meg veldig til å komme hit. Det er en glede å være her hvert eneste år. Jeg er imponert over hvordan EHiN hele tiden klarer å være aktuelle og sette de riktige spørsmålene på dagsorden og få inn spennende foredragsholdere fra inn- og utland. 

Og jeg merker det med én gang jeg kommer inn døra her – at her er det massevis av energi og massevis av vilje til å få til bra ting, og det trenger vi, dere. Vi trenger fart, og vi trenger driv, og vi trenger visjoner og gjennomføringskraft, og det har vi massevis av her. 

Dere, hvis vi skal tørre å skape en helsetjeneste som er enda bedre enn den vi har i dag, så må vi også være villige til å tenke nytt. Det er jo veldig mye som fungerer godt i helse-Norge – la oss begynne der.

Vi skårer godt. Ifølge The Lancet er vi et av de beste landene når det kommer til tilgang til og kvalitet i helsetjenestene. Det er ikke noe land i EU som har bedre overlevelse etter hjerneslag enn det vi har i Norge. Vi er på topp i overlevelse for en rekke kreftdiagnoser.

Vi har bedre overlevelse etter hjerteinfarkt, levealderen går opp, og vi har høyere dekning av fremragende fagfolk – leger, sykepleiere, andre personellgrupper – enn veldig mange andre land.

Og vi bruker mye penger på helse i Norge. Vi bruker mer penger på helse i Norge enn stort sett de fleste andre land rundt oss. 

Så, dette er et et utgangspunkt vi må ta vare på og foredle og bygge videre på, men samtidig så er det noen grunnleggende utfordringer som jeg mener vi ikke lenger bare kan skyve foran oss og håpe at går over eller ordner seg av seg selv. 

Det er jo grunnen til at vi nå er i en brytningstid. Vi er i en reformtid. Dere har hørt meg si dette nå i snart to år, vi skal gjennomføre noen av de største endringene i helsetjenestene på 25 år og det forplikter. 

Det er ikke fordi vi skal endre for å endre, men det er fordi vi skal endre for å forbedre, og da må vi være villige til å tenke nytt om både styring, finansiering og organisering. Og vi trenger å ha med oss alle progressive, fremoverlente aktører i det offentlige og private på tvers av ulike deler av vårt samfunn for å få til dette målbildet. 

Det er et komplisert arbeid. Det er et svært arbeid. Forrige mandag fikk vi NOU-en fra Helsereformutvalget. Den er altså på nesten 500 sider. 

Ikke så lenge før det fikk vi Innovasjons- og samskapingsutvalgets NOU Den nye velferdskommunen, som også inneholder mange spennende forslag til hvordan vi kan få opp innovasjonskraften og gå fra mer pilotering til faktisk implementering og skalering. 

Skal vi få til dette, dere, så vil hele teknologiskiftet – det digitale løftet som må gjennomføres – ligge der som en rød tråd. 

Hva er det så vi prøver å gjøre noe med, og som vi skal gjøre noe med? Hva er det overordnede utfordringsbildet? 

Vel, det overordnede utfordringsbildet er at det til tross for at mange folk får god hjelp i helsetjenesten vår, så er det også mange som ikke får god nok hjelp. 

Jeg må si at det gjør inntrykk på meg når jeg møter foreldre til barn og unge, som sliter med rus, som sliter med psykisk helse, som forteller den følelsen av avmakt det er å bli sendt frem og tilbake og på kryss og tvers i et system – uten at noen tar helhetlig ansvar for pasientene. 

Det er få ting som provoserer meg i verden, men det er noen ting, og en av de tingene er når jeg hører diskusjonen om det er dine eller mine pasienter. Akkurat som innbyggerne våre er et slags produkt, som skal sendes frem og tilbake mellom ulike forvaltningsnivåer. 

Det er ingenting som heter mine og dine pasienter. Det er våre innbyggere, og våre pasienter. 

Og folk flest, de er ikke så opptatt av om det er kommunen eller spesialisthelsetjenesten som har ansvaret. De vil bare ha god hjelp. 

Det gjør inntrykk på meg når jeg møter pårørende, som forteller at de i mange tilfeller må fortelle den samme historien om de de er glad i og tar vare på om og om og om igjen, fordi vi fortsatt i 2026 ikke klarer å dele tilstrekkelig informasjon om pasientene på tvers av kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, som i mange tilfeller gjør at dette blir oppstykket. 

Det gjør inntrykk på meg, til tross for at det nå går fremover, at vi fortsatt har den der papirlappen for svangerskap, føde og barsel – helsekort for gravide. Og nå får jeg jo testet ut dette her selv, og ser at den lappen der, altså, den må jo være funnet opp i steinalderen. Og vi skal digitalisere det, og vi holder på, men det tar fortsatt lang tid. 

Det gjør inntrykk på meg når jeg ser at hundrevis av gode innovasjons- og samhandlingsprosjekter ikke blir skalert og ikke blir nasjonale, simpelthen fordi kommune og stat ikke klarer å bli enige om hvem som skal ta kostnaden og hvem som skal ta gevinsten. 

Også blir det mine og dine penger, ennå alle pengene kommer fra det samme stedet – det er statsbudsjettet, og det er folk som går på jobb og betaler skatt med glede. Det er det som finansierer velferden vår, men likevel er det altså et spørsmål om kostnads- og gevinstfordeling og så stopper gode prosjekter opp. 

Og det siste – det gjør inntrykk på meg når jeg møter fremoverlente teknologibedrifter, små og store gründerbedrifter, folk som er utrolig fremme i skoa, som har den teknologien og de løsningene vi trenger for å få til denne integrerte, sammenhengende helsetjenesten, men vi bruker for lang tid med å ta det i bruk. 

Vi er av og til litt for risikoaverse og det sa jeg til dere sist jeg var her. Da var det noen etterpå som mente at jeg hadde oppfordret til lovbrudd – det gjorde jeg altså ikke. Men jeg sa at noen ganger må vi teste grensene for regelverket, fordi vi må bare innrømme at teknologien beveger seg mye fortere fremover enn det vi klarer i helsetjenestene.

Og da må også vi i helsetjenestene av og til være villige til å pushe grensene litt og teste ut og prøve ut litt, uten selvfølgelig å sette pasientsikkerheten i fare eller utfordre den. Men vi må altså være villig til å bevege oss fortere fremover. 

Så, de fem-seks eksemplene, gode EHiN-ledere, jeg nå har sagt, mener jeg er grunn nok til hvorfor det er behov for endring – hvorfor vi faktisk nå trenger å røske litt opp, hvorfor det ikke vil virke bare å flikke på det vi har og tro at hvis vi bevilger litt mer penger til helsefellesskapene, eller hvis vi gjør litt mer på digital samhandling, eller vi gjør litt mer på informasjonsutveksling, så løser vi dette problemet.

Vi må mer grunnleggende til verks, og da må vi som sagt være villige til å tenke nytt også om de store spørsmålene – styring, finansiering og organisering. 

Så, er jo denne rapporten nå sendt på høring. Jeg håper – og vil også oppfordre dere alle som én – send inn høringsinnspill. Det er også mulig på departementets nettsider å sende inn mer uformelle høringsinnspill, og vi kommer til å ha store regionale innspillskonferanser på kryss og tvers i by og bygd, i øst og vest og nord og sør, der folk kan komme med gode innspill. 

I tillegg til Helsereformutvalget, så har vi også gjennomført Prosjekt X. Jeg vet ikke om dere så VG her om dagen, der sto det sånn «hun er med i Prosjekt X» (vg.no), og så var det en flott eldre dame med mørke briller. Det så ut som vi hadde tenkt å sende henne til Mars, eller noe sånn. Så gæren har jeg ikke blitt. 

Men det er viktig at hun er med i Prosjekt X, og det er altså disse innovative samskapingsprosjektene, der kommuner og sykehus får gått sammen for å levere helsetjenester på helt nye måter. 

Det er å reformere helsetjenestene nedenifra og opp, dere. Det er å teste ut i sanntid nye måter å jobbe på. Det er ingen skrivebordsøvelse, det er ingen power point-presentasjon. Det er helsetjenesten som får lov til å teste grensene.

Og noen av de erfaringene vi har fått i Prosjekt X, blant annet når det gjelder den integrerte samhandlingen mellom helsetjenestene, der innbyggerne som har vært med forteller meg at de aner ikke om det er kommunen eller spesialisthelsetjenesten som har ansvaret for oss. Men de sier at «vi blir sett, noen tar ansvar», og vi har helhetlige forløp. 

Vi ser hvordan digitaliseringen der er avgjørende, ikke minst på prosjektet i Agder (sshf.no), der de etterhvert skal kunne bruke KI for å predikere hvilke personer som er utsatt for å bli eldre med skrøpelighet og at man tidlig skal kunne sette inn tiltak. Det er veldig sentralt, dere 

Da skal jeg bruke de siste 52 sekundene på å fortelle de tingene vi kommer til å gjøre. 

Det første er at vi kommer nå til å lage en plan for når vi skal være i mål med at informasjon om pasienten, og den pasientinformasjonen skal tilhøre pasientene, flyter mellom de ulike behandlingsstedene og de som har ansvar. 

For det andre, så kommer vi til å etablere en fullskala digital førstelinjetjeneste. Nå har én million nordmenn tilgang til kommunal nettlege. I løpet av neste år, så kommer det en ny KI-basert applikasjon på Helsenorge, der pasienter kan stille spørsmål om symptomer og få hjelp til å tolke prøvesvar. Det er første steg. Etterhvert ser vi for oss en digital triageringsløsning også, hvor du vil bli sendt videre til riktig sted for å få behandling. 

Vi kommer til å innføre nye ansvarslinjer, sånn at alle pasienter har forutsigbare pasientforløp med nasjonale frister og ventetider for å sikre kvalitet, helhet og sammenheng. 

Vi kommer til å endre finansieringssystemet, slik at vi faktisk belønner forebygging og tidlig innsats, fordi det vet vi er bra for pasienten. Det er god helseøkonomi, og det er bra samfunnsøkonomi, og vi har allerede konkludert med at vi kommer til å innføre Én vei inn til psykisk helse (innomed.no) – det har vært en stor suksess i Prosjekt X i Vestfold, der man altså har gått fra 20 til 30 prosent avvisning ned til ingen avvisninger. Innbyggerne får rett behandling til rett tid og på rett sted.

Det er sånn vi fremover skal reformere helsetjenestene, og jeg må bare si at jeg gleder meg til å ta fatt på den oppgaven med alle dere. Takk for oppmerksomheten!