Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen.

Nordiske mediedager; Da er våren her!

Bergen er påskrudd.

Endelig er det farger og lukter og lyder rundt oss igjen. Skittenrealistisk sludd kan skyves vekk til fordel for lysere storylines.

Verden er påskrudd mot norsk mediebransje også for tiden, enten det gjelder ølhunder i kvinneklær eller forsofne, hardkokte etterforskere.

En etterforsker jeg selv slukte med hud og hår; det skal sies!

Det er et sterkt og variert program på nordiske mediedager, i år som i fjor. Gjennom disse dagene skal dere diskutere internasjonale medietrender og mediepolitikk.

Innovasjon og produksjon.

Journalistikk og teknologi.

Her i Grieghallen er det rom for de store prinsipielle spørsmålene om makt, uavhengig rapportering og demokrati.

Men det er også rom for Baby Reindeer og The Pitt.

For YouTubes “multi-format flywheel”, et konsept jeg kjenner inngående.

Nei da.

Poenget er at programmet viser hvilken bredde vi finner i dette landskapet. Det igjen vitner om en bransje som ikke er ensrettet, men opptatt av å ta diskusjonene.

Det vitner om at det er en mangfoldig bransje som kommer sammen disse dagene.

--- 

En mangfoldig bransje, som er opptatt av å lære av hverandre.

Vi har denne vinteren – gjennom gravende journalistikk og dekning av samfunnsmessige maktforhold og nettverk – sett at både presseetiske perspektiver og journalistisk metode settes på dagsorden av mediebransjen selv.

Senest nå i helgen fikk vi et nytt eksempel.

Der ord som minusmenneske ble brukt av en annen politiker om sånne som meg.

Jeg har vært både sint og lei meg, fordi dette har vist oss med all tydelighet at rasisme finnes i Norge.

En ting er selve uttalelsen.

En annen ting er kommentarfeltene.

De multipliserer FrP rådgiverens uttalelse, og viser med all tydelighet at vi må alle ta et oppgjør med rasismen som bor midt iblant oss.

Det har blitt en diskusjon om opptak eller ikke opptak og presseetikk i etterkant.

Jeg vil si at det er et sunnhetstegn at dere i pressen selv – i deres egne spalter og flater – allerede har ansporet til nettopp medie-etiske og metodiske diskusjoner i etterdønningene av barbesøket.    

Den typen faglige diskusjoner styrker dere.

Og det styrker dere at dere er raskt ute med å se dere selv i kortene.

Men;

Når dere er så raskt ute, fører det faktisk til litt problemer for meg!

For den talen jeg holder nå, den var ferdig forrige uke, den. Så måtte jeg skrive den om.

Og så måtte jeg skrive den om igjen.

Helt frem til i går kveld, faktisk. Det er jo et slit!

--- 

Spøk til side:

Meningsmangfoldet og meningsbrytningen i norsk presse og mediebransje er med på å gi oss verdens frieste presse.

Rykende ferske tall fra Reporters Without Borders, presentert for bare tre dager siden, viser at Norge er det landet i verden med høyest grad av pressefrihet.

Et av kriteriene som trekkes frem i pressefrihetsindeksen, er nettopp fagfellevurderinger av presse-etikken.

Men andre viktige faktorer handler om en variert mediestruktur, med både allmennkringkaster, store nasjonale mediehus og små, ildsjel-drevne lokalaviser.

Det handler om grunnlovsvern av ytringsfrihet, og annen lovgivning som sikrer redaksjonell uavhengighet.

Dette er tiende året på rad Norge topper pressefrihetsindeksen. Det er verdt å gi en applaus for!

---  

Men det er også verdt å rope et varsko.

Tallene for 2026 viser at pressefriheten går tilbake i 100 av 180 land.

Krig og konflikter beskrives stadig som den aller største trusselen mot en fri presse.

Men vi ser også en klar dreining der pressen motarbeides og mistenkeliggjøres. Det gjelder også i land det tidligere var naturlig for oss å sammenligne oss med.

Så er det naturligvis en – relativt sett – ny gruppe som utfordrer fri meningsbrytning og en objektiv presse: De enorme internasjonale tech-selskapene.   

De står bak infrastrukturen for endeløse mengder ragebait.

Ekkokamre.

Dopaminmettede algoritmer.

Kjappe reels og sjokkerende innhold.

Kjære dere i salen:

Dere kjemper ikke lenger bare en kamp om oppmerksomheten.

Dere kjemper en kamp om sannheten.

Om fakta.

Det er en eksistensiell trussel mot fundamentale demokratiske verdier, og dessverre:

Det er en villet utvikling. Det er noen som ønsker at det skal være sånn. For det er penger og makt å hente her.

Noen tjener på at KI summerer opp og pakker inn stoff andre har jobbet for å fremskaffe.

Noen tjener på lav klarering av fakta. Subjektive meninger heller enn verifiserte opplysninger.

Noen tjener ganske godt på å formidle følelser fremfor fakta.

Seriøse nyhetsankre er erstattet med influensere som kommer ferdigformatert til deg, med gråt og med spons.

--- 

Medieviteren Neil Postmans kjente analyse fra åttitallet – Amusing ourselves to death – tok for seg hvordan underholdningens form og språk reduserer verdien av nyheter, og gjør publikum passive og numne i prosessen.

Dagens virkelighet er Postman på steroider.

Hvordan skal vi møte dette? Hvordan skal dere møte dette?

Jeg kan i alle fall love at jeg vil jobbe hardt for å gi gode og forutsigbare rammebetingelser i mediepolitikken i årene som kommer.

Og svaret, tror jeg, er nettopp et mangfold av redaktørstyrte medier.

Et sterkt kulturliv.

En offentlighet der uenighet er en styrke, ikke en trussel.

I dette bildet er rollen til redaktørstyrte mediene spesielt vesentlig.

For vi trenger god journalistikk, nå mer enn noensinne.

Vi trenger grundig og etterrettelig journalistikk, nå mer enn noensinne.

--- 

Alt dette er bakteppet.

Alt dette er det nødvendig at vi møter.

At vi diskuterer.

Får opp på scenen, slik disse dagene her i Bergen gjør.

Så jeg vil gjerne få takke Nordiske mediedager for et solid program, der viktige diskusjoner og tematikk kombineres med programposter som er egnet til å gi inspirasjon.

Glede.

Latter, til og med.

Og så vil jeg få takke alle dere i salen som jobber i mediene.

Som jobber for frie ytringer og frie uttrykk, som skaper kritisk og undersøkende journalistikk og dokumentarer.

Som tar humoren og underholdning på alvor; gir den bredde og gir den brodd.

Nyt disse dagene, og feir dere selv litt. Akkurat det pleier jo aldri å være noe problem i denne bransjen.

Men før det, mener jeg det er en pressedebatt som gjenstår: Hva skal vi gjøre med Jørgen Gilbrant nå, når halve merkevaren hans forsvinner til Debatten?

Takk for meg.