«Bistanden har vært spredt for tynt, på for mange gode formål, på for mange land og partnere»

I denne regjeringsperioden har vi arbeidet målrettet med å gjøre bistanden enda mer effektiv og målrettet. Dette gir mer ressurser til å følge opp og sikre gode resultater.

I OECDs vurdering av norsk bistand i 2016 fikk vi gjennomgående god omtale. Norge ble spesielt berømmet for å ha utvist handlekraft og fleksibilitet knyttet til de store flyktningestrømmene i 2015. Vår internasjonale lederrolle innen utdanning for jenter, arbeidet mot pandemier og det målrettede arbeidet med å konsentrere bistanden ble også trukket frem. Vi ble også berømmet for arbeidet gjennom multilaterale organisasjoner, fond og kanaler. Også på ODIs Donor Resilience Index og Global Development Center sin indeks ligger Norge helt i toppen.

Vi forvalter bistandsprosjekter over hele verden. Det er et stort og krevende arbeid. Det er viktig at vi har et kritisk blikk på bistanden og forvaltningen av den, og pressen spiller en viktig rolle. Det er likevel viktig å ikke falle for fristelsen til å kritisere norsk bistand med basis i anekdotisk informasjon. Vi har dessverre den senere tid sett flere eksempler på en generalisering med utgangspunkt i ytterst små beløp, det er sikkert pikant og tabloid, men inviterer ikke til en god debatt.

Selv om norsk bistand får gode skussmål, er det rom for forbedringer. Utenriksdepartementet har derfor opprette en ny seksjon for tilskuddsforvaltning. Denne seksjonen bistår UD og ambassadene med å kvalitetssikre og følge opp prosjekter på en god og ryddig måte. Vi har også en sentral kontrollenhet, som fanger opp og gransker tilfeller der vi må ta særlige grep.

Fra 2010 til i dag har bistandsbudsjettet økt fra 27 til 34 milliarder. Bistanden har vært spredt for tynt, på for mange gode formål, på for mange land og partnere. UD satte derfor i gang et arbeid med å redusere antall avtaler og partnere. Fra 2013 til i dag har vi redusert antall avtaler fra over 6000 til under 4000, og arbeidet fortsetter.

Det økonomiske verdensbildet er i endring. I 2010 ble størsteparten av verdens samlede bruttonasjonalprodukt (BNP) for første gang skapt utenfor OECD. De siste 25 årene er andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom mer enn halvert. Samtidig har bistanden relativt sett blitt mindre viktig. I 1990 utgjorde bistand 63 prosent av alle kapitalstrømmer til lav- og lavere mellominntektsland, i 2013 var denne andelen redusert til 21 prosent.

Målet er at bistand skal bli overflødig. Tilgang til jobber med gode arbeids- og lønnsvilkår er avgjørende for å bekjempe fattigdom. Verdensbanken har anslått at det trengs 600 millioner nye arbeidsplasser frem til 2028. Bistanden kan bidra til å legge til rette for investeringer og skape gode rammevilkår for næringslivet. Å gi penger til å bore en brønn eller bygge en skole kan være god bistand. Men skaper vi arbeidsplasser og god forvaltning slik at folk har en inntekt og betaler skatt, så vil et fattig land på sikt selv kunne betale for brønnene og skolene.

Et annet område som er helt vesentlig er utdanning. I løpet av fire år har Norge doblet satsingen på utdanning og har ved statsminister Erna Solberg tatt en internasjonal lederrolle. Etter mange år med global nedgang i satsingen på utdanning peker pilene igjen oppover, ikke minst pga norsk finansiering og bevisstgjøring om viktigheten av jenter og utdanning.

Jeg besøkte nettopp Tanzania. I samtalen jeg hadde med landets finansminister var han langt mer opptatt av investeringer enn av bistand.
Tanzanias mål er å bli et mellom-inntektsland som klarer seg uten bistand fra 2025. Skal de klare det, må næringslivet blomstre. Det er derfor spenning knyttet til Statoils store gassfunn utenfor kysten. Vi har bidratt til skattereform, slik at inntektene skal komme befolkningen til gode, og ikke bare eliten. Turisme og de fantastiske nasjonalparkene er viktige inntektskilder. Norge har bidratt til bedre forvaltning av disse parkene. Tanzania er et godt eksempel på at bistand til bedre forvaltning av naturressurser er en god investering for økonomisk vekst.

I stadig større grad ser vi at utenrikspolitikken og utviklingspolitikken henger sammen. Når en epidemi bryter ut og et underutviklet helsevesen ikke makter å håndtere situasjonen, er dette en katastrofe for landet som rammes, men trusselen er også global. Mye norsk bistand har gått til vaksiner og vaksineforskning. Vi har reddet millioner av liv på verdensbasis og bidro til å stoppe ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2015.

Et annet eksempel på at utviklingen i ett land raskt kan få konsekvenser for andre land er sikkerhet. Når myndighetene i fattige og sårbare land ikke ivaretar folkets behov for sikkerhet, hemmes utviklingen og fattigdom øker. Samtidig skapes grobunn for terror og migrasjon. Klimaendringene som rammer fattige land aller mest, vil også kunne gi alvorlige virkninger regionalt og globalt.

Det er ikke enkelt å bekjempe fattigdom og bidra til utvikling. Skal vi løse vår tids komplekse utfordringer, må vi tenke helhetlig rundt hvordan vi bruker bistanden mest mulig effektivt.