Åpning av Helsekonferansen 2016:

Den nye verktøykassen

Kjære alle sammen. Tusen takk for sist.
Det er en stor glede å møte dere igjen! 

Vi har sett dem alle sammen. Statsråder med blanke sko og blanke slips. Som legger fram en ny bevilgning. Som legger frem en ny lov. Som sier at de har løst problemet.

Jeg vet hva dere tenker. Dere tenker at jeg også er en slik. Og det har dere jo egentlig rett i. For jeg har jo også blanke sko og blanke slips. Noen ganger. For jeg legger jo også fram nye bevilgninger og nye lover. 
Noen ganger. 

Det er ofte slik man måler handlekraft. I penger og paragrafer. 
Det er da det blir toppsak på Dagsrevyen.
Det er da det blir førsteside i Aftenposten.
Det er da statsråden med de blanke skoene og det blanke slipset              får applaus. Og blir framstilt som handlekraftig.

Men kjære venner.
Når vi skal bygge pasientens helsetjeneste og når vi skal møte fremtidens utfordringer, holder det ikke å endre budsjettene eller endre lovene.
Vi må også endre arbeidsmåter. Vi må også endre holdninger.
Vi må også gjøre de viktigste verdiene i pasientens helsetjeneste til allemannseie.

Nå tror dere kanskje jeg skal si at den viktigste verdien er å sette pasienten i sentrum. Men det skal jeg ikke.
For pasienten skal ikke settes noe sted. Pasienten skal møtes. Som en likeverdig part. I øyehøyde.

Noen mener dette er å gå altfor langt. De mener jeg med dette likestiller behandler og pasient. Og at det er galt å gjøre det.

Det stemmer at jeg med dette likestiller behandler og pasient. Og det er riktig å gjøre det. La meg forklare hvorfor.

Behandlerne har utdannelsen. De er ekspertene som kan tolke symptomene og sette diagnosene. De er – og skal fortsatt være – ansvarlige for behandlingen.

Men vi mennesker opplever vår egen helse på ulike måter. Behandlerne har ikke eksamen i hver enkelt pasient. De er ikke eksperter på hvordan kvinnen i stolen på legekontoret og hvordan mannen i senga på sykehuset opplever sin egen helse. Men det trenger jo de heller ikke å være!
For ekspertene er jo henne som sitter i stolen og han som ligger i senga.

For at behandlingen skal bli god, må behandleren og den som blir behandlet dele ekspertise med hverandre!    

Dette er ikke bare viktig når det handler om å gjøre mennesker friske.
Det er også viktig når det handler om å hjelpe mennesker til å mestre livet med sykdom og funksjonsnedsettelser.

Verdens helseorganisasjon har definert helse slik: «En tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller lyter.» Det er en definisjon for maskiner. Ikke for mennesker.

Jeg har sagt det før. Jeg sier det igjen. Den dagen jeg opplever livet slik, da befinner jeg meg ikke lenger i denne verden.

Legene Per Fugelli og Benedicte Ingstad intervjuet for noen år tilbake folk fra by og bygd om hva god helse er for dem. De slo fast at god helse ikke handler om fravær av sykdom. Det handler om å mestre sin egen hverdag og sitt eget liv. En kvinne i 60-årene sa det slik til de to legene:

"For egentlig mannen min, han blir 71 år, han er bypass-operert, han har slitt med litt høyt blodtrykk og sånn, men det ville ikke falle meg inn å si at han har dårlig helse. Og sjøl har jeg vært uheldig for 10-12 år siden og brekt ryggen, og jeg måtte uføretrygde meg etter en stund. Jeg våkner om natta fordi jeg har vondt i ryggen, men jeg vil ikke si at jeg har dårlig helse."

Det er ord verdt å lytte til!

Når vi skal bygge pasientens helsetjeneste trenger vi gode verktøy!
For tre år siden overtok jeg ikke bare et departement. Jeg overtok også en verktøykasse. Den var som verktøykasser flest.
Den inneholdt: Noen verktøy som veldig mange brukte veldig mye. Noen verktøy som veldig få brukte veldig sjelden. Noen verktøy som ble brukt riktig. Noen verktøy som ble brukt feil.
Og, som i alle verktøykasser: Helt nederst lå noen verktøy som så veldig fancy ut, men som ingen brukte fordi det var umulig å forstå hvordan de egentlig skulle brukes. 
Derfor har vi fornyet verktøykassen vår! Vi har sørget for noen helt nye verktøy. Vi har sørget for at noen verktøy blir lettere å bruke. Og så har vi fjernet dem som så fancy ut, men som var umulig å bruke.

Jeg vil fortelle litt om de seks viktigste verktøyene i verktøykassen vår.
De er universalverktøy alle sammen! Det betyr at de kan brukes i hele helse- og omsorgstjenesten. Både i kommunene og på sykehusene.

Disse verktøyene er:

  • ledelse
  • kvalitet
  • kompetanse
  • team
  • IKT
  • og mestring.

Ved hjelp av disse verktøyene bygger vi pasientens helsetjeneste.

La meg begynne med ledelse. Når enden er god, er allting godt, sier vi gjerne. Slik er det med ledelse også. I alle fall nesten.  Når ledelsen er god, er som oftest mye godt. Når ledelsen er dårlig, er som oftest mye dårlig.
Jeg vil tro dere er ganske enige. Både dere som blir ledet og dere som leder. Jeg har besøkt en rekke sykehjem. Jeg pleier å merke det når jeg kommer innenfor døren. Om det er et godt sted å være eller ikke.
Det handler ikke om at det er fine bilder på veggene. Det handler ikke om at det er store kakestykker på fatene. Det handler nesten alltid om ledelse.

Hvis lederne på sykehjemmet er opptatt av at beboerne skal behandles med respekt og omsorg. At de skal høres og støttes til å mestre egne liv. Da preger det hele institusjonen.

Vi har lederutfordringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det skyldes både mangel på lederkompetanse og mangel på ledere. Derfor etablerte vi Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten i fjor. Nå har 102 studenter fullført utdannelsen. Tilbakemeldingene tyder på at de nyutdannede lederne tar i bruk både ny kunnskap og nye metoder på arbeidsplassene sine.

Det er ikke bare på sykehjemmene det merkes om ledelsen er god. Det merkes i hele helse- og omsorgstjenesten. Vi ser hva som ofte går igjen i tilsynsrapportene fra Helsetilsynet. Det gjøres ikke gode nok risikovurderinger. Det læres ikke nok av feil. Og det – kjære venner – det er et lederansvar!

Fra 1. januar kommer vi til å stille tydeligere krav til ledere om planlegging, gjennomføring, evaluering og korrigering.

Kanskje noen av dere sukker stille. Kanskje dere tenker det blir altfor mange krav om dette og hint. Vel – dette er det viktigste kravet av dem alle. Det er et krav om å lede.

Det neste verktøyet er kvalitet. Noen tror kanskje at kvalitet er et litt ullent begrep som ikke hører hjemme i en verktøykasse sammen med redskaper av det harde og spisse slaget. Slik er det ikke. Heldigvis!

I dag har vi til sammen 140 nasjonale kvalitetsindikatorer som forteller oss hvordan det står til i den norske helsetjenesten. De gir viktig informasjon til pasienter og pårørende. De gir viktig informasjon til dere og til meg.

Skal vi lykkes med å heve kvaliteten på tjenestene våre, må vi ha mer kunnskap om hvordan de fungerer.

Kunnskapen om de kommunale tjenestene er for fragmentert i dag.
Derfor skal vi opprette et nytt kommunalt pasient- og brukerregister.
Det vil være et viktig redskap i styringen, finansieringen og evalueringen av kommunale helse- og omsorgstjenester. Både for kommunale og sentrale myndigheter.

Når vi måler kvaliteten på det vi gjør, får vi informasjon om hva som fungerer, vi får informasjon om hva som ikke fungerer, vi får informasjon om variasjon.

Dette er helt avgjørende når vi skal bygge pasientens helsetjeneste.
Derfor er det alvorlig hvis informasjonen mangler eller er mangelfull.

La meg ta et eksempel. Det er for mye bruk av tvang og feil bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten. Jeg er den siste i en lang rekke helseministre som har forsøkt å gjøre noe med dette.  

Men ingen har greid å få ned bruken av tvang, ingen har hatt god oversikt over bruken av tvang. Jeg tror de to tingene henger sammen. 

I vår satte VG søkelys på akkurat dette. Avisen tok kontakt med alle landets institusjoner innen psykisk helsevern og ba om å få antall vedtak om mekanisk tvang. De endte opp med 1.000 flere tvangsvedtak enn Helsedirektoratet hadde i sin statistikk. Journalistene viste meg tallene før de offentliggjorde dem. De spurte hva jeg syntes.
Jeg svarte – som sant er – at det er alvorlig. Mangelfull informasjon kan føre til at kritikkverdige forhold ikke blir fanget opp og rettet opp. 
Mangelfull informasjon kan føre til at pasienter og personell opplever at ingen bryr seg. Mangelfull informasjon kan brukes som unnskyldning for ikke å gjøre noe. Det er veldig alvorlig.

God rapportering i helsetjenesten er et trepartssamarbeid.

Det krever innsats fra tre parter. Fra dere som er ute i tjenesten, fra dere som er i direktoratet og fra oss som er i departementet. Jeg tror ønsket om god rapportering er stort og oppriktig alle tre steder.

Jeg tror vi er enige om dette: Skal kvaliteten på tjenestene bli bedre,
må kvaliteten på rapporteringen bli bedre. Så enkelt er det.

Så til det tredje verktøyet – som er kompetanse.
Noen av dere husker sikkert statsråden som la fram samhandlingsreformen – Bjarne Håkon Hanssen. Han hadde også blanke sko og blanke slips. Noen ganger.
Bjarne Håkon hadde en riktig fin tittel på stortingsmeldingen om samhandlingsreformen. Den het: " Rett behandling - på rett sted - til rett tid". Det er et godt mål. Men for å nå dette målet trenger vi: "Rett kompetanse - på rett sted – til rett tid."  
Den helsepolitiske debatten handler ofte om det som skjer på sykehusene.  Men både dere og jeg vet at det meste må gjøres utenfor sykehusene. Kommunene må ikke bare hjelpe flere. De må også hjelpe med mere.

Jeg har sagt det før. Jeg sier det gjerne igjen. Det er i kommunene det skjer. Det er her du lever når du blir syk. Det er her du lever når du blir frisk. Det er her du må mestre livet med sykdom.

Derfor må vi heve kompetansen vi har i kommunene. Og derfor må vi skaffe kompetansen vi mangler i kommunene. 
Vi gjør flere ting på dette området. La meg nevne to.

For å heve kompetansen gir vi tilskudd til kommuner som gir sykepleierne sine videreutdanning i avansert klinisk sykepleie på mastergradsnivå. Antallet søkere er doblet fra i fjor til i år. Totalt 55 sykepleiere fikk støtte til å ta utdanningen i 2016. Søknadsskjemaet ligger på Helsedirektoratets nettsider. Dere synes kanskje dette høres ut som en oppfordring? Dere hører riktig. Det er det.

Vi ønsker flere psykologer i kommunene.  For å skaffe kompetansen har vi innført et eget rekrutteringstilskudd. Det har gitt resultater! Nå har mer enn halvparten av landets kommuner og bydeler rekruttert psykologer.

I 2016 har vi lagt til rette for inntil 150 nye psykologårsverk. I 2017 vil vi legge til rette for ytterligere 65.

Så kjære venner i kommunene. Jeg oppfordrer dere til å gripe mulighetene, og heve kompetansen dere har og skaffe kompetansen dere mangler!

Noen ganger er flere folk løsningen. Men slett ikke alltid.
Hvis vi fortsetter å løse oppgavene i helsetjenesten på samme måte som i dag, trenger vi 27 prosent flere ansatte i helsetjenesten i 2030. Vi vil trenge 30.000 flere årsverk på sykehusene. Vi vil trenge 70.000 flere årsverk i kommunene.
Det betyr i så fall at hver tredje elev på videregående må velge et yrke innen helse. Det er ikke mulig. Det er ikke ønskelig heller. 

En av løsningene er å organisere arbeidet slik at vi bruker fagfolkene og kompetansen deres på klokere måter. Til beste for pasienten. Det er akkurat det vi gjør med pakkeforløpene.
Behandlingen i helsetjenesten varierer for mye. For mange venter for lenge på utredning og behandling. Pakkeforløpene gir en standard for hva utredning og behandling skal inneholde. Pasienten og behandleren vet hva som skal skje og når det skal skje.

Nå har vi 28 pakkeforløp for kreft. De har blitt en stor suksess.

Jeg blir nesten daglig stoppet av folk som forteller at de har sluppet vond ventetid og kommet raskt i gang med utredning og behandling ved mistanke om kreft. Nå har vi startet arbeidet med å pakkeforløp innen psykisk helse og rus. Det betyr mer forutsigbarhet og mer trygghet for flere pasienter. Det betyr bedre utnyttelse av den viktigste ressursen vi har – fagfolkene!

Dette, kjære venner, bringer oss over på et annet verktøy, nemlig team,
Bjarne Håkon Hanssen var opptatt av bedre samhandling mellom sykehus og kommuner. Det samme er vi. Men vi er også opptatt av bedre samhandling innad i kommunene og innad på sykehusene.
Både dere og jeg vet at behandlingen kan være stykkevis og delt selv om den finner sted på ett sykehus eller i en kommune.
Det gjelder ofte dem med sammensatte behov. De går fra den ene fagpersonen til den andre. De får behandlet en kroppsdel her og en kroppsdel her. Ett symptom her og ett symptom der. Det er derfor vi vil at flere fagfolk skal arbeide i team. Det gir bedre og mer helhetlig behandling av pasienten. 

Vi forbereder nå forsøk med primærhelseteam i kommunene. Kjernen i teamet skal være lege, sykepleier og administrativt personell. Det kan utvides med andre fagfolk etter lokale behov. Etablering av slike team krever endringer i regelverk og finansiering. Dette jobber vi med nå. 

De skrøpeligste pasientene med flere diagnoser og kroniske lidelser skal følges systematisk opp av egne oppfølgingsteam som kjenner både behovene og ressursene deres.
Arbeid i team egner seg ikke bare for kommunene.  Det egner seg i hele helsetjenesten. På sykehusene blir det stadig mer vanlig å organisere pasientbehandlingen i team som består av flere fagfolk. 

Team egner seg ikke bare i behandlingen av en pasient på ett sykehus.
Det egner seg også når flere sykehus er involvert i behandlingen av en pasient. Små og store sykehus har altfor lenge konkurrert om de samme oppgavene. De må begynne å samarbeide som team der medlemmene utfyller hverandre og har forskjellige roller og forskjellig ekspertise.

Skal vi skape mer helhetlige tjenester, er god informasjonsflyt avgjørende. Derfor er IKT et viktig verktøy i verktøykassen vår. 

Dagen i dag er en merkedag på akkurat dette området! Fra i dag har alle helseforetakene nye og bedre nettsider. De har samarbeidet om å gjør dem mer pasientvennlige.
Helhetlig informasjon om pasientforløpet blir presentert med lik design og lik struktur. Slik blir det enkelt å skaffe seg informasjon om sykdom og behandling på sitt eget sykehus. Det er et viktig skritt på veien mot pasientens helsetjeneste! 

De siste årene har vi etablert viktige, nasjonale e-helseløsninger. Fire millioner norske innbyggere har nå fått kjernejournal.  Det innebærer at helsepersonell har tilgang til viktig helseinformasjon om dem når det haster – uansett hvor i landet de skulle befinne seg.

Nettapotek ble lansert i oktober. Nå kan innbyggere bestille reseptpliktige legemidler på nett, og få dem direkte hjem på døren eller hente dem på postkontoret. Det vil forenkle og forbedre hverdagen for mange.

Stadig flere bruker den nasjonale helseportalen, helsenorge.no.
I september hadde den 1,7 millioner besøk.
Flere tjenester til innbyggerne er under utvikling.
Det skal blant annet etableres digital dialog som vil forenkle kontakten mellom innbygger og helsepersonell. 

Mulighetene er mange. Utfordringene er mange. Utviklingen går i et rasende tempo. Derfor er det helt nødvendig med sterk styring på dette feltet. For en statsråd fra Høyre sitter det langt inne å opprette nye direktorater og nye stillinger. Veldig langt inne.

Men vi trengte et eget direktorat for e-helse. Det ble opprettet 1. januar i år. Direktoratet for e-helse gir oss sterkere nasjonal styring og bedre koordinering av digitaliseringen i helsesektoren.

IKT er mer enn rask og trygg utveksling av pasientopplysninger. IKT kan også brukes til å involvere pasienter i egen behandling. Snart får prostatakreft-pasienter over hele landet tilgang på et digitalt verktøy der de sammen med legen sin kan finne fram til behandlingen som passer dem best. Beslutningsstøtteverktøy, kalles det.

Det høres kanskje ut som et av de veldig fancy verktøyene. De som det er vanskelig å bruke. Men det er det slett ikke. Jeg kaller det samvalg i praksis. Og jeg vil ha mer av det!

IKT er også velferdsteknologi som gjør det lettere å leve med sykdom og funksjonsnedsettelser i hverdagen. Erfaringer fra Oslo kommune viser at velferdsteknologi bidrar til at pasientene får en bedre hverdag og helsepersonellet får bedre tid. Det beste av alt er at både pasienter, pårørende og personell er fornøyd!

Jeg har besøkt mennesker med demens i Oslo som takket være ny teknologi kan bo i (nesten) helt vanlige leiligheter i en (nesten) helt vanlig bygård. Her slår lyset seg på automatisk når de står opp for å gå på badet på natta. Her går alarmen om de ikke kommer tilbake til senga. Her har de klokke på armen som forteller når på dagen det er. Her opplever de å mestre eget liv.

Og det bringer oss til et verktøy som blir brukt altfor lite. Nemlig mestring!

Vi snakker ofte om at vi må bruke ressursene våre klokere. Da handler nesten alltid om penger og personell. Men vi har også andre viktige ressurser som vi må bruke klokere. Pasientens ressurser.
Helse- og omsorgstjenesten skal ikke bare gjøre mennesker friske. For mennesker blir ikke alltid friske. Helse- og omsorgstjenesten skal også hjelpe mennesker til å mestre livet med sykdommer og funksjonsnedsettelser. Dette er det overordnede målet i den nye opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering som vi la fram i tidligere i høst.

I Nederland har de et verktøy som mennesker med Parkinsons sykdom bruker til å mestre hverdagen. Her kan de koble seg på et nettverk som er tilgjengelig for alle parkinsonpasienter i landet. På dette nettverket kommuniserer pasientene med hverandre og utveksler råd og tips om å leve med sykdommen. Her kan de spørre en nevrolog om medisinering.

Her kan de finne nærmeste fysioterapeut med kompetanse på sykdommen. Erfaringene viser at pasientene får bedre og mer tilpasset hjelp gjennom dette nettverket. Behovet for sykehusbehandling blir mindre. Vi ønsker å prøve nye modeller for oppfølging av pasienter med kroniske sykdommer. I forslag til neste års budsjett bevilger vi derfor 5 millioner kroner til prosjektet ParkinsonNet, som bygger på den nederlandske behandlingsmodellen.
Baastian Bloem skal fortelle om erfaringene fra Nederland her på Helsekonferansen. Jeg anbefaler dere å høre på ham!

Å støtte mennesker til å mestre egne liv kan gjøres på mange måter.
For eksempel ved å stille et enkelt spørsmål. Jeg vet at stadig flere av dere gjør dette. Jeg vet at stadig flere spør pasienten eller brukeren:
Hva er viktig for deg? Når vi stiller dette lille spørsmålet, låser vi opp døra til et rom som mange steder har stått avlåst og ubrukt. Rommet der pasientens ressurser befinner seg!  

Kjære alle sammen.
Takket være imponerende innsats fra dere i helsetjenesten ser vi nå resultater på mange områder. Vi ser at ventetidene går ned. Vi ser at pakkeforløpene for kreft gir trygghet og raskere behandling. Vi ser at det har blitt flere psykologer i kommunene. Vi ser at det har blitt flere helsesøstre på skolene. Det skjer mye som er gledelig på mange områder!

Jeg gleder meg til å fortsette jobben sammen med dere.
Den litt langsomme jobben med å organisere arbeidet på nye måter.
Den litt langsomme jobben med å skape nye holdninger.
Den litt langsomme jobben med å gjøre verdiene i pasientens helsetjeneste til allemannseie.

Vi skaper kanskje ikke toppsaker på Dagsrevyen.
Vi skaper kanskje ikke førstesider i Aftenposten.
Vi skaper noe som er mye viktigere.
Vi skaper pasientens helsetjeneste i praksis.

Nå er denne talen snart slutt. Dere tenker kanskje at dere skal klappe for statsråden med den fulle verktøykassen og de blanke skoene.

Men statsråder med blanke sko og fulle verktøykasser får ikke til noe som helst på egen hånd. De er avhengig av at andre gjør jobben. Så jeg synes dere skal klappe for dem som bruker verktøyene. Jeg synes dere skal klappe for dem som gjør jobben.

Jeg synes dere skal klappe for dere selv.

Tusen takk for innsatsen!